Filmen Schwesterlein: To søsken klamrer seg til hverandre

Av Bernd Reinhardt
24 January 2021

Den sveitsiske filmen Schwesterlein,skrevet og regissert av de to kvinnene Stéphanie Chuat og Véronique Reymond, hadde verdenspremieren på Berlinalen 2020, og ble nominert som Sveits’bidrag til Oscar-prisen i kategorien «Best Foreign Language Film», som forventes å finne sted den 25. april 2021. WSWS’ første omtale [engelsk tekst] av filmen ble publisert den 24. mars 2020.

I de siste tiårene har et lite mindretall av middelklassen med suksess forfulgt deres karrierer og blitt velstående mens et stort flertall lever under stadig mer prekære betingelser, og direkte konfronterer fattigdom. Denne polariseringen gjelder også kunst- og filmverdenen, og har særlig gjort seg gjeldende siden krisen med koronaviruset meldte seg.

Kan kjærlighet mellom søsken overleve når en bror blir syk og trenger omsorg, mens hans søster nyter livet som en av samfunnets velbeslåtte? Dette er spørsmålet reist av den sveitsiske filmen Schwesterlein [Lillesøster] (Stéphanie Chuat og Véronique Reymond), nå tilgjengelig fra Film Movement. Filmen kom til tyske kinoer bare i fire dager, i slutten av oktober, før den neste nedstengningen ble besluttet.

Schwesterlein

Sven (Lars Eidinger) er en skuespiller ved Berlins berømte teater Berliner Schaubühne. Hans opptreden som Hamlet får stor og hederlig omtale. Sven er imidlertid diagnostisert med en terminal sykdom og har ikke lang tid igjen å leve. Først full av forhåpninger forbereder han seg på å gjenoppta sin vellykkede portrettering av Hamlet. Hans søster Lisa (Nina Hoss) hjelper ham så mye hun kan, og bringer ham midlertidig til Sveits der hennes ektemann Martin (Jens Albinus) er direktør for en eliteskole. Returen til Berlin er fastsatt.

Når Martin mottar nyheten at hans arbeidsgivere ønsker å forlenge hans kontrakt godtar han det uten å konsultere Lisa. Han hadde ikke noe valg, erklærer han senere. Det samme hevder regissøren David (spilt av Thomas Ostermeier, faktisk kunerisk leder og regissør ved Berliner Schaubühne). Han må droppe Hamlet. Hans primære forpliktelse er å fylle teateret, og Sven er for svekket. David avslår han også uten videre Lisas enkle dialogstykke skrevet for Sven: En moderne versjon av eventyret Hans og Grete [Hansel und Gretel].

Den tilsynelatende mangelen på alternativer viser seg i alle tilfeller å være sosialt betinget: David, som strir med sin egen rolle, distanserer seg til slutt fra hans begivenhetsløse verden og dens eksistensielle problemer, som nå inkluderer Sven. Schwesterlein treffer den rette tonen i skildringen av karrierejegernes verden, eksempelvis i scenen der eliteforeldre nipper til champagne i samtale med rektor Martin og undrende, og totalt oppstyltet, spør om han allerede har innrullert sine egne barn på skolen.

Lars Eidinger i My Little Sister

Lisas og Martins to barn har imidlertid lenge vært nært tilknyttet deres syke onkel. Da Lisa tar de to med til Berlin prøver Martin å kidnappe barna og få brakt dem tilbake til Sveits (en handling han kaller «til det beste for deres fremtid»). Martin mislykkes, hovedsakelig på grunn av barnas motstand, og spesielt fra den litt eldre dattera. Barna i filmen er del av en ny generasjon som begynner å gjøre opprør mot den sosiale ulikheten og kulda som er endemisk i kapitalistsamfunnet. Det er ganske passende at fremtiden ifølge Martin tar form av et luksuriøst kursted i Sveits, midt i en snøhvit og kald vinter.

Visse kretser av kunstnere blir gransket med ironi. Lisas mor Kathy (Marthe Keller), ei litt dement tidligere skuespillerinne, opponerer mot Lisas eventyrtekst og er bare beredt til å akseptere pedagogisk «politisk teater» à la (visstnok) Bertolt Brecht. Alt annet er «småborgerlig». Hennes livsstil er typisk for tidligere radikalere fra 1960-tallet, som kritiserer sosiale motsetninger generelt, men samtidig henger standhaftig fast i deres selvsentrerte, opphøyde livsstil. Derfor vil hun heller ikke lage mat for dem. Når hun imidlertid føler trang til å bake ei kake blir den selvfølgelig brent.

Martin kommer også noen ganger med ironiske kommentarer om de rike foreldrene til elever som går på hans eliteskole. Det er situasjonen Sven konfronterer som tvinger ham til å vise hans virkelige farger. Plutselig oppstår det ei kløft mellom ham og Lisa, som ingen av dem ville trodd var mulig under «normale» omstendigheter. Svens elendighet, så mye som det belaster Martin, må ikke hemme hans karriere. Martins bekymring for barna er i siste instans hans egen frykt for sosial nedgang: Kanskje leder for en brennpunktskole i Berlin, ikke til å forestille seg. Lisa må forferdet fastslå at Svens eksistens av Martin bare blir ansett som ballast. Som tilskuer får man plutselig en forestilling om hvordan det under nazitiden var mulig å snakke om «ballast-eksistenser» som ikke hadde livets berettigelse.

Lisas sosiale holdning påvirker hennes tilnærming til kunst, uten at hun først er klar over det. Hun lenges etter noe virkelig substansielt. Hennes faste beslutning om å gjøre det beste ut av brorens gjenværende tid gjenoppretter hennes tapte kreativitet: Hansel und Gretel – to søsken som klamrer seg til hverandre i en mørk eventyrskog, i en følelseskald omgivelse. Sammen kjemper de mot den onde kapitalist-«heksas» forlokkende fristelser og beseirer henne.

 

Forfatteren anbefaler også:

Some tantalising glimpses of social reality
[28 February 2020]