Britisk regjering avviste visumfri EU-turnering for musikere, for å styrke fiendtlig immigrasjonspolitikk

Av Paul Bond
17 January 2021

Avisa Independent avslørte sist uke at den britiske regjeringen, så langt fra argumenterte for visumfri tilgang til Europa for musikere, som den påsto, og avviste forslag om en slik tilgang under Brexit-forhandlingene fordi det skar på tvers av dens fiendtlige immigrasjonspolitikk.

Turnérende musikere har blitt hardt rammet av kaoset rundt nye grensereguleringer etter Storbritannias fratredelse fra EU. Tidligere kunne britiske musikere turnere i EU uten ekstra papirarbeid. Nå, som for alle andre sektorer, blir de fanget opp i det kabinettminister Michael Gove kaldt betegnet som «vesentlig grenseforstyrrelse».

Tim Burgess i aksjon med The Charlatans på Petrus-scenen i Sofienbergparken i Oslo. Konserten var del av arrangementet Piknik i Parken, den 13. juni 2019 [Foto: Tore Sætre/Wikimedia]

Musikere fikk gjentatte løfter om at enhver Brexit-avtale ville beskytte dem. Deborah Annetts, administrerende direktør for Incorporated Society of Musicians (ISM), sa at i løpet av 2020 «fikk vi forsikringer om at regjeringen forsto hvor viktig friksjonsfri reising er for scenekunsten».

De nye forordningene besørger ingenting av det slaget, og stiller musikere overfor merkostnader og visumbyråkratiet for dem og deres crew. Innvirkningen er potensielt forødende. Naomi Pohl, fra Musicians’ Union (MU), påpekte at for et orkester «snakker du om 70 musikere, som nå må besørges arbeidstillatelser».

Regjeringen hevdet at den hadde «presset på for en mer ambisiøs avtale, som ville ha dekket musikere og andre, men våre forslag ble avvist av EU».

En EU-kilde fortalte imidlertid Independent at unionen hadde foreslått deres «standard»-bestemmelse om å frita utøvere fra visumkrav i 90 dager, for å gjøre det lettere å turnére, slik mange andre tredjepartsland har glede av. Dette avviste Whitehall.

EU-kilden sa: «Det er vanligvis i våre avtaler med tredjepartsland at [arbeids-] visum ikke kreves for musikere. Vi prøvde å inkludere det, men Storbritannia sa nei.»

Årsaken ble gjort klart: «Storbritannia nektet å si seg enig, fordi de sa at de ville ha slutt på bevegelsesfriheten. Det er ikke sant å si at de ba om noe mer ambisiøst ... det må være gjensidighet.»

Spørsmålet om «gjensidighet» knytter beslutningen til innenriksminister Priti Patels tilslag mot immigrasjon. I februar i fjor – før innvirkningen av pandemien i det alt vesentlige hadde fått avsluttet all turnévirksomhet – ble det rapportert at dette allerede var et hinder for forhandlinger.

Patel, på den tiden tilsynelatende i konflikt med departementet for kultur, media og sport (DCMS), krevde at EU-musikere skulle bli underlagt samme straffende visumregime [engelsk tekst] som i 2018 ble pålagt kunstnere og kulturprofesjonelle fra utenfor EU.

Vilkårene krever at de søker om visum for besøk på mer enn 30 dager, samt å fremlegge bevis for oppspart kapital og et sponsorsertifikat fra en konsertarrangør. Disse betingelsene hadde allerede blitt anvendt [engelsk tekst] for å forhindre utøvere og akademikere fra å besøke Storbritannia.

Det er forstått at Storbritannia ba EU om denne 30-dagers unntaksperioden og avviste EU-standarden på 90 dager, fordi den ikke stemte overens med den fiendtlige britiske immigrasjonspolitikken. Resultatet ble: ingen avtale.

Det har vært krav om en full redegjørelse for hva som skjedde under forhandlingene. Tim Burgess fra rockebandet Charlatans skrev: «Vi trenger klarhet. Hva eksakt ba de om? Hvorfor kunne det ikke oppnås en avtale? Vi lager støy for å leve. Vi kommer ikke til å forholde oss tause nå.»

Det britisk kulturdepartementet (DCMS) protesterte mot Independent-beretningen og sa den var «feil og villedende spekulasjoner fra anonyme EU-kilder», og sto ved deres påstander om å ha «presset på for en mer ambisiøs avtale ... om den midlertidige forflytningen for forretningsreisende, som ville ha dekket musikere».

Undvikelsen er imidlertid åpenbar, ettersom uenigheten tydeligvis var over hvor lang tid en «midlertidig forflytning» skulle dekke. Dette ble tydeliggjort av lord True, statsråd for kabinettkontoret, som fortalte parlamentets øverste kammer – House of Lords – at Storbritannias forslag dekket «tillatte aktiviteter for korttidsbesøkende [som] ville ha besørget et resultat nærmere Storbritannias tilnærming til innkommende musikere, artister og entertainere».

Musikere og andre artister, allerede lammet av Covid-19-pandemiens innvirkninger, reagerte i harnisk. Thom Yorke, sanger i rockebandet Radiohead, fordømte MP-er i en tweet. Med henvisning til statsminister Boris Johnson lanserte Portisheads Geoff Barrow emneknaggen #BorisKilledMusic.

Musikeren Nitin Sawhney, vinner av Ivor Novello-prisen, trakk ei direkte linje til pandemiens innvirkning, og tvitret: «Hvorfor i helvete er denne regjeringen så opptatt av å ødelegge musikkbransjen??? De gir ingen penger til artister som sliter (ingen av de £ 1,7 milliarder [Cultural Recovery Fund (engelsk tekst)] var til kunstnerne selv), og dette etter at nedstenginger frarøver musikere inntekter fra liveforestillinger. Hvorfor???»

Musikere og arrangører gjorde det klart at den ruinerende effekten av dette trekket ikke bare vil føles av nåværende utøvende artister, men også være et hinder for nye artister i framtiden.

John Giddings, sjef for Isle of Wight Festival, forklarte til nettstedet NME hvordan de økte kostnadene ville fungere: «Dersom du må importere og eksportere utstyret ditt, inn og ut av hvert enkelt land, det vil det ta lengre tid å få besørget. Det vil bli flere reisedager, og hver dag du er underveis har du overhead-kostnader for ansatte, hoteller og alt som hører med. Det vil øke de totale kostnadene for alt.»

Han sa at dette er håndterbart for de store aktørene, «men dersom du er den gjennomsnittlige eller nye artisten, da lever du fra hånd til munn.» De ekstra kostnadene og tiden det medfører, betyr at det for disse artistene «ikke kommer til å være økonomisk mulig».

Mark Davyd fra UK Music Venue Trust kalte det «i utgangspunktet en skatt på nye og framkommende musikere».

Forordningene vil sette en stopper for muligheten for små engangstilstelninger. Davyd hadde kalkulert kostnadene med papirarbeid for multiple visa, carneter for flytting av instrumenter og utstyr over landegrenser, import- og eksportavgift på artisters merchandise og lokal betaling av trygdeavgifter, og anslår at det for å være økonomisk regningsvarende å turnére i Europa vil artister måtte spille minst 10 show på spillesteder med kapasitet for ikke mindre enn 800. «Alt under det, og alle taper penger.»

Representanter fra musikkindustrien advarte om implikasjonene i 2018, på tidspunktet for opptrappingen mot forflytningsfriheten. Michael Dugher, administrerende direktør i UK Music, skrev da at «opphevingen av fri forflytning uten et unntak for musikere vil sette vår raskt voksende livemusikksektor ... i alvorlig fare.»

Få har uttrykt illusjoner om regjeringen, og Giddings sa: «Det å stole på regjeringen for noe som helst er bare totalt bortkastet tid.» NME rapporterte at Chris McCrory fra bandet Catholic Action sa: «Vi kommer til å miste vårt grunnlag for å overleve, jobbe og reise visafritt i 27 land, og det av hensyn til politiske karrierer og bankbalanser.»

Dette avslører svakheten ved MUs krav, som ganske enkelt forlanger at kulturministeren «umiddelbart bekrefter, på den ene eller den ande måten, om det var den britiske regjeringen som blokkerte for avtalen». MU appellerer også til «genuin støtte for musikere som fremdeles faller gjennom hullene i #Covid19 økonomisk bistand», under betingelser der regjeringen allerede har uttrykt klart og tydelig sin forakt for og tilsidesettelse av kunsten.

MU har lansert en underskriftskampanje for et Musikeres pass, som er «rimelig, multi-entry og admin-light», for utøvere som arbeider i EU etter Brexit. Selv med de åpenbare begrensningene – underskriftskampanjen spesifiserer at passet må «være gratis eller billig», som under det nåværende klimaet er å gjøre seg til gissel for lønnlige forhåpninger, har kampanjen til dags dato fått samlet mer enn 111 000 signaturer.

En annen begjæring, som oppfordrer til forhandlinger om en «gratis arbeidstillatelse for kulturvirksomhet», for visumfrie reiser for profesjonelle musikere, og unntak av carnet-avgifter for turnéutstyr, har så langt samlet 257 000 underskrifter.

Mark Davyd bemerket at «Immigrasjonslovproposisjonen foreslår å avslutte forflytningsfriheten helt, og å innføre et poengbasert system. Musikere faller under samme kategori som fruktplukkere. De får ikke særlig mye betalt, og de gjør sesongarbeid.»

Angrepet på musikernes rettigheter som er nedfelt i Brexit-avtalen er uløselig bundet opp med borgerskapets angrep på alle arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter, der styringseliten forflytter seg for å pålegge sin reaksjonære agenda. De søker å forvandle Storbritannia til et Singapore-on-Thames, med lave lønninger, et lav-beskatningsparadis for storselskaper, med alle aspekter av livet underlagt den rovgriske jakta på profitt.

Labour Party har ingen vesentlige meningsforskjeller med Toryene over Brexit. Dagen etter Independent-beretningen fortalte Labour Party-leder sir Keir Starmer – som var en ledende størrelse i Remain-kampanjen under Brexit-folkeavstemningen i 2016, for å holde Storbritannia i EU – på BBCs Andrew Marr Show at hans forrige løfte om å kjempe for gjenopprettingen av forflytningsfriheten innen EU var «urealistisk». Han signaliserte godkjenning av Patels restriksjoner, og sa: «Jeg tror ikke det er et argument for å gjenåpne de aspektene av traktaten.»

 

Forfatteren anbefaler også:

British government’s pandemic response threatens art and culture
[27 November 2020]

“Any return to ‘normality’ is a long way off”: Musicians and technicians speak to the WSWS
[27 November 2020]