Tribes: En kort komediefilm håner identitetspolitikk

Av Ed Hightower
4 January 2021

Noen sa en gang så famøst at det er umulig å lure alle mennesker hele tiden. Så er det også den berømte historiske episoden, bekreftet av forskjellige kilder, om Keiserens nye klær, som viste seg å være et tilfelle av gjennomskuelig svindel.

Dette for å introdusere den korte komediefilmen Tribes (10-minutter-lang, og tilgjengelig på YouTube), som drister seg til å gjøre narr av identitets- og etnisitetsbasert politikk, og alle dens forfektere. Hurra!

Besettelsen av hudfarge og kjønn er en hjørnestein for dagsaktuell borgerlig politikk. Det demokratiske partiet kunne ikke leve en dag foruten. Forfekterne av identitetspolitikk, for det direkte forsvar av en beleiret og velbeslått styringselite, ser og forvrenger ethvert sosialt anliggende, fra politivold til Covid-19-vaksinering, gjennom prismet (eller narrespeilet) av personlig identitet for å skjule de virkelige sosiale prosessene bak makt, privilegium og eiendom.

Tribes

Jo tydeligere klasseskiller koker opp til overflata, jo mer hysterisk og desperat insisterer den øvre middelklassens forfektere av identitetspolitikk på at hudfarge, kjønn, seksualitet osv. representerer uoverstigelige barrierer for menneskelig solidaritet.

Men et visst skifte er på gang. Etter hvert som arbeiderklassens internasjonale oppsving tar form, og de avgjørende sosiale anliggender og innsatser blir tydeligere, høster identitetspolitikken en kjøligere mottakelse, også blant visse sjikt av intelligentsiaen og det kunstneriske samfunn.

Man kan også ane at en viss «korstogstretthet» gjør seg gjeldende. Er verden et tryggere sted med Garrison Keillor, Kevin Spacey, Jeffrey Tambor og Louis C.K. (for bare å nevne noen få), og andre ofre for MeToo-heksejakta, plassert i den offentlige gapestokken? Og skulle denne kampanjen ha vært så på liv-og-død, hvorfor fordampet den da så snart Joe Biden, med tilsvarende beskyldninger hengende over seg, innledet sin halvbevisste kryping mot Det hvite hus?

Uansett, Tribes er et kjærkomment bidrag til denne prosessens utvikling. Med manus forfattet av satirikeren Andy Marlatt og filmen regissert av Nino Aldi, anvender den ei t-banevogn som en metafor for samfunnet generelt.

En multi-etnisk trio – Kevin (Jake Hunter), en hvit kaukasier; Ahmed (Adam Waheed), en araber-amerikaner; og Jemar (DeStorm Power), en afrikaner-amerikaner – trekker våpen og vil rane togpassasjerene, som består av et mangfoldig utvalg av forskjellige etnisiteter, nasjonaliteter og andre identiteter. Der passasjerene leverer fra seg ringer, lommebøker og klokker, truet med viftende pistoler, sier Jemar stille til en afrikansk-amerikansk kvinnelig passasjer: «Nah, you good,» og gjør unntak for et medlem av «hans folk». Ahmed overhører bemerkningen, og lar det ikke uten videre passere.

Kaos og morsomheter følger.

«Den eneste måten dette kan fungere på er at vi blir enige om hvilken assosiativ undergruppe som skal ranes, uten å forråde vår egenidentitet,» forkynner Jemar på et punkt, der han avslutter en akademisk klingende preken om emnet.

Ranerne deler og omfordeler vognpassasjerene langs stadig skiftende akser, og sender de forvirrede ransofrene hastende fra den ene enden av vogna til den andre, og tilbake igjen, avhengig av ranernes siste diktater og utsagn. Disse blir mer og mer absurde: «Måneskinn over hit, La La Land over dit,» «Kattemennesker hit, hundemennesker dit!»

Gangsterne mores over definisjoner og sosiologisk nyanser, med passasjerenes tidvise innsigelser med deres egne synspunkter.

Tribes (2020)

Det oppstår forviklinger. Kan en person ha mer enn ett «folk»? Hva med å identifisere seg med homofile som ei undertrykt gruppe? I vurderingen av etnisitet, hvor mye tyngde har populære DNA-analysesett?

Det raskt omskiftende plottet, den vittige dialogen og de sterke rollekarakterene, for ikke å nevne belysningen og kameraarbeidet, fremhever alt sammen identitetspolitikkens vilkårlige og fremmedgjørende karakter, og gir den en konkrethet som bare et merittert kunstnerisk arbeid kan. Tribes etterlater tilskueren med en fornemmelse av lettelse over at ikke alle blir lurt (eller kuet til underkastelse) av det uopphørlige koret av identitetsbesettelse basert på etnisitet, kjønn og seksuell legning.

Tribes har vunnet ei rekke priser, deriblant for beste kortfilmmanus på PAGE International Screenwriting Awards og for beste kortfilm på komediefilmfestivalen Just For Laughs. Nyligst oppnådde Tribes flest oppslag (‘views’) på LA Shorts Fest, og vant også prisen for beste komedie der.

Regissør Nino Aldi skisserte sin tilnærming til manuset, i et intervju der han sa: «Jeg ble tiltrukket av Tribes fordi den tar for seg et aktuelt tema i vårt samfunn i dag, om separatisme og hvor forskjellige vi alle føler vi er overfor hverandre. Jeg ville fortelle denne historien for å vise at vi egentlig alle er del av samme stammen.» Skuespiller Adam Waheed kommenterte: «Uansett hvordan du skiller mennesker basert på alder, kjønn, rase og etnisitet, er vi alle sammenflettet. Dette er det som gjør oss til mennesker, og lar oss forstå alt hva vi har til felles.»

Det er visse ting filmskaperne ikke har funnet ut av, blant annet det selvfølgelige faktum at det er sterke sosiale og økonomiske interesser investert i identitetspolitikken. Men det kommer.

Filmen kan ses her (og den anbefales). Man håper at filmskapingen og den gunstig mottakelsen av Tribes forevarsler en bredere vending mot mer utfordrende (til-og-med politisk) innhold i komedier. Og det skader ikke det aller minste å se den moderne besettelsen av personlig identitet bli jekket ned en knagg.