Spania satt til å kutte pensjoner, samtidig som EUs pandemiredningspakke fører milliarder til de superrike

Av Alice Summers
4 January 2021

Spanias koalisjonsregjering av Sosialistpartiets (PSOE) sosialdemokrater og Podemos’ «venstrepopulister» forbereder seg på i løpet av de neste seks årene å kutte pensjonene med rundt 5,5 prosent, og en heving av pensjonsalderen til 67 år. Angrepet på pensjonene er ett av ei rekke kutt i grunnleggende sosialprogrammer regjeringen gjennomfører på Den europeiske unionens (EU) ordre, som motytelse for hundrevis av milliarder euro i redningsfinansiering under Covid-19-pandemien.

Spania skal motta € 140 milliarder av EUs stimulanspakke på € 750 milliarder [NOK 7,852 billioner], derav € 72 milliarder i rene tilskudd. En lovproposisjon avduket i slutten av november gjorde det klart at denne finansieringen vil bli overført direkte til bankene og storselskaper. Denne prosessen [engelsk tekst] skal overvåkes av det «venstrepopulistiske» partiet Podemos [o. anm.: spansk for ‘Vi kan’].

People walk along a boulevard in Barcelona, Spain, earlier this year. (AP Photo/Emilio Morenatti)

Ifølge et lovutkast fra PSOE-ministeren José Luis Escrivá, for departementet inkludering, sosial sikkerhet og migrasjon, vil antallet aktive år i arbeidslivet som tas med i beregningen av pensjonsytelser heves til 35. Dette vil kutte den gjennomsnittlige pensjonsutbetalingen pensjonister får.

Arbeidere har generelt bedre kontrakter og lønninger de siste årene av deres arbeidsliv, og bidrar dermed mer til pensjonssystemet på slutten av karrieren. Det å beregne pensjonene basert på en gjennomsnittslønn over nesten hele arbeidslivet, sikrer at de fleste arbeidere vil ende opp med en langt mindre pott enn de ville gjort med en beregning basert bare på de senere årene.

Pensjoner har over flere tiår vært i skuddlinja for regjeringer ledet av både PSOE og det høyreorienterte Folkepartiet [PP; Partido Popular]. Det å øke antallet år som legges til grunn for beregningen av arbeideres pensjoner har vært en sentral del av både PSOEs og PPs nedskjæringer. I 1985 ble bare de to siste årene av det aktive arbeidslivet anvendt til å beregne pensjonen, før det først ble hevet til 11 og deretter til 15 år. En lovproposisjon om pensjoner i 2011, avtalt med fagorganisasjonene og José Luis Rodríguez Zapateros PSOE-regjering, fremla planer om å heve dette tallet fra 15 til 25 år, i løpet av perioden fra 2013 til 2022.

Den nåværende planen om plutselig å heve beregningstallet til 35, midt under den sosiale krisen forårsaket av pandemien, representerer en drastisk opptrapping av innstrammingene. 2011-lovproposisjonen ville innen 2022 ha økt antallet år anvendt for pensjonsberegninger til 25. Escrivás lovproposisjon var ikke inkludert i anbefalingene publisert i oktober av kommisjonen Toledo-pakten – et permanent, tverrpolitisk ikke-lovgivende organ opprettet i 1995 for å foreslå angrep på pensjonene.

Toledo-paktens anbefalinger inkluderer elimineringen av trygdevesenets underskudd innen 2023; ved oppmuntring av arbeidere til å fortsette i arbeid forbi den offisielle pensjonsalderen; opptrappingen av inspeksjoner og sanksjoner for angivelig trygdesvindel; og ved å presse arbeidere til å investere i private pensjonsordninger.

Mens PSOE-finansminister Nadia Calviño hevdet at «arbeidere vil være i stand til å ekskludere de verste årene av deres bidrag» fra beregningen, er det uklart hvordan dette ville bli gjort. Uansett hvilken beregningsmetode som PSOE og Podemos til slutt blir enige om, vil det være liten trøst for de millioner av arbeidere som er satt til å miste mye av deres pensjon.

Pensjonsalderen skal i 2021 også heves til 66 år, opp fra dagens 65. Dette er i tråd med forslagene fremlagt i 2011 av PSOE-regjeringen til Zapatero, som ble ratifisert i 2013, og som også innførte lovgivning for å heve pensjonsalderen fra 65 til 67 år innen 2027.

De arbeidere som velger å ta førtidspensjonering ved 65 år vil bare kunne trekke en statspensjon dersom de har arbeidet og bidratt med pensjonsinnskudd i minst 37 år og tre måneder. Innen 2027 skal varigheten av innskuddsbidrag heves til 38 år og seks måneder.

Ifølge utkastet til lovdokumentet som Escrivá formidlet til andre statsråder vil den nye pensjonsplanen se et gjennomsnittlig kutt for hver arbeiders pensjonspott på 5,5 prosent. Beløpet som arbeidere taper vil variere fra 3 til 7 prosent, basert på faktorer som alder, lønning og antallet år i arbeid.

Dette vil i vesentlig grad forverre den dystre situasjonen Spanias pensjonister står overfor, der mange etter mange tiårs slit konfronterer fattigdom og utrygghet i alderdommen.

I 2019 levde rundt 1,6 millioner pensjonister i Spania i fattigdom, som betyr at de ifølge spanske regjeringstall mottok mindre enn € 9 000 året i pensjonsinntekt [NOK 94 232]. Dette er 12,7 prosent av Spanias anslagsvis 6,09 millioner pensjonister. Rundt 555 000 (9 prosent) var i alvorlig fattigdom og mottok mindre enn € 6 000 i året [NOK 62 822].

Dersom alle typer pensjoner tas med i betraktning – inkludert for de med varige funksjonshemninger, for enker og enkemenn, og for foreldreløse barn – da stiger disse tallene til rundt 31,1 prosent i fattigdom, og 14,2 prosent i alvorlig fattigdom.

Denne lovproposisjonen avslører de reaksjonære klasseinteressene Podemos tjener, et «venstrepopulistisk» parti av den velstående middelklassen. Partiet er et redskap for bankene. Faktisk hyllet Podemos-leder og visestatsministeren Pablo Iglesias EUs pandemiredningspakke, og erklærte: «For første gang i EUs historie foreslås det ei pakke med subsidier finansiert med felles gjeld. Eurobonds, som syntes lite gjennomførbare for få år tilbake, er nå en realitet og vil tjene til å møte denne krisen på en annen måte, uten sosiale nedskjæringer.» Dette blir nå eksponert som et knippe løgner.

I likhet med partiets greske allierte Syriza («Koalisjonen av Det radikale venstre») støtter Podemos sløyingen av lønninger og levestandarder. Dette er hvorfor Podemos i november også stemte for å godta Toledo-paktens anbefalinger, som intensiverer angrepene Zapatero foreslo i 2011.

Podemos poserer kynisk som en motstander av pensjonsnedskjæringene, der talspersonen Isa Serra erklærer at pensjonsreformen «går bakover». Dette er et patetisk narrespill: De er medlemmer av den samme regjeringen som pålegger disse angrepene.

PSOE-Podemos-regjeringen planlegger også å fryse Spanias minstelønn, som nå er på skarve € 950 i måneden [NOK 9 947] – selv om antallet fattige-i-arbeid steg med 16 prosent fra 2010 til 2019, selv før pandemiens ødeleggende effekt. På tvers av Spania levde i 2019 12,7 prosent av arbeiderne i fattigdom, ifølge en studie fra fagorganisasjonsorganet European Confederation of Unions. Dette gjør Spania til det sjette verst rammede av de 27 EU-landene hva angår økningen av antall arbeidende fattige.

Escrivás pensjonsforslag ble avslørt for klassinteressene som er involvert i angrepene på pensjoner, da det ble rapportert at € 113 milliarder av spanske bankers råtne gjeld, hadde blitt understøttet av statsgarantier fra regjeringens offisielle kredittinstitutt. Dette beløpet er langt over de rundt € 14 milliarder som Madrid forventer å ha brukt på ERTE-inntektsstøtteordninger for arbeidere berørt av pandemien innen utgangen av 2020. [O. anm.: ERTE – Expediente de Regulación Temporal de Empleo – er en spansk lovregulering for støttetiltak, samtidig som den tillater foretak i en spesielt prekær situasjon å si opp ansatte, oppheve arbeidskontrakter, eller redusere antallet arbeidsdager dersom virksomheten er i fare for å kollapse.]

De vidtrekkende angrepene på lønninger og pensjoner gjør det klart at styringseliten har til hensikt å klore tilbake fra arbeiderklassen hver eneste euro-cent av redningen tildelt big business. Da Covid-19-pandemien rammet ble milliarder av euro overlevert bankene og storselskaper av de europeiske og internasjonale regjeringene, mens millioner av arbeidere mistet deres arbeid og inntekter eller de ble tvunget til å opprettholde arbeidet og risikere eksponering for det potensielt dødelige viruset.

Samtidig ble de eldre og sårbare, som av styringsklassen blir ansett som en avtapping av ressursene siden de ikke lenger kan arbeide, etterlatt til å dø i hopetall i omsorgsboliger og på hospitaler.

Koronaviruspandemien har på det sterkeste vist den grunnleggende nødvendigheten av å ekspropriere finansoligarkiets rikdommer for å besørge imøtekommelse av arbeideres sosiale behov, medregnet den grunnleggende retten til en verdig og komfortabel pensjonisttilværelse.