Favorittmusikk fra 2020

Av Hiram Lee og Matthew Brennan
4 January 2021

Covid-19-pandemien forødet i 2020 musikkindustrien. Med liveopptredener avlyst og spillesteder tvunget til å stenge ned ble et stort antall utøvere kastet ut i ledighet. Levebrødet ble ødelagt for musikere og tekniske supportcrew, der de fleste jobber langt utenfor musikkens rampelys av stjernestatus.

Som tillegg til uhyrligheten døde mange veteranartister, blant dem jazzmusikerne Lee Konitz, Ellis Marsalis [engelske tekster], Bucky Pizzarelli, Mike Longo og Wallace Roney, og countrysangerne John Prine og Charley Pride. Dette var unødvendige dødsfall forårsaket av politikken som har hatt som mål å garantere den fortsatte berikelsen av de mest velbeslåtte sjiktene av samfunnet, uansett konsekvensene for arbeidere og kunstnere.

John Prine

Til tross for disse uforlignelige tap og motgang fortsatte musikere å lage musikk, og de fant nye måter å få kontakt med deres publikum. Mange livestreamet intime og uformelle forestillinger fra egne hjem. Fremføringene levert av den klassiske pianisten Igor Levit på Twitter var spesielt verdt å merke seg.

Mens noen få artister bidro med sanger til støtte for de globale protestene mot politimordet på George Floyd var det i siste instans bare litt av den konkrete sosiale verden som i 2020 fant vei inn i musikken. Kunsten henger etter begivenhetene under de beste av omstendigheter, og til-og-med noen av de beste artistene som arbeider i dag var uten tvil uforberedte på å hanskes med en så enorm krise. Men erfaringene fra 2020 kan ikke unngå å finne en eventuell refleksjon i de mest følsomme musikernes arbeid.

Når den eventuelt gjør det vil den finne lite støtte fra de veletablerte kulturkritikerne, som er opptatt av å fremme noen av de verste trendene innen kunsten. Musikk blir i økende grad bedømt etter dens nytteverdi som kulturell eller personlig identitetssymbolikk. Så lenge et gitt stykke musikk kan selges som «styrkende» for den ene eller den andre identiteten, betyr musikkens faktiske innhold eller kvalitet veldig lite. Det mest grufulle eksempel på dette i 2020 var den ros kritikerne ga den seksuelt uberettigede, sågar pornografiske sangen «WAP» fremført av rapperne Cardi B [engelsk tekst] og Megan Thee Stallion.

Charles McPherson, Jazz Dance Suites

Innspillingene valgt nedenfor ble ikke på langt nær tilsvarende feiret i året som var, men de var blant de beste fra 2020.

Hiram Lee

Av albumene oppført nedenfor som oftest ble hørt igjen var Reflections of the Eternal Line, med duettopptak av den amerikanske saksofonisten Greg Osby og den sveitsiske trommeslageren Florian Arbenz; Sam Lees Old Wow, der Lee fremfører folkesanger, i noen tilfeller århundrer gamle, med ofte slående umiddelbarhet; og Rufus Wainwrights Unfollow the Rules, med det som trolig var årets vakrest komponerte og fremførte popmusikk.

Rufus Wainwright, Unfollow the Rules

Jazz
Reflections of the Eternal Line – Greg Osby and Florian Arbenz
Toys/Die Dreaming – JD Allen
Jazz Dance Suites – Charles McPherson
Swallow Tales – John Scofield, Bill Stewart, Steve Swallow
New York Paradox – Omer Avital: Qantar
America at War –J oel Harrison +18
There is a Tide – Chris Potter

Pop & Folk Musikk
Old Wow – Sam Lee
Unfollow the Rules – Rufus Wainwright
They’ll Never Keep Us Down – Kelsey Waldon
Rawer than Raw – Bobby Rush
Kingdom in My Mind – The Wood Brothers

Matthew Brennan

Dette er albumene og enkeltsangene som syntes mest interessante i populærmusikken i året som var. Hvert album har sine styrker og fordeler, men ingen er heller uten visse svakheter. Likevel har de fleste karakteren – bokstavelig eller figurativt – av å se utover til verden, og til historien, for inspirasjon. Resultatene er ofte en åpning opp av musikken for spennende lyder og stemninger. Selv om de ikke er fullt og helt realiserte føles mange album som om de søker å finne frem til et felles språk og en felles erfaring blant musikalske stiler, påvirkninger, stemninger og følelser.

Identitetspolitikk – den foretrukne metoden for å splitte arbeidere og ungdom til Det demokratiske partiet i USA – har fortsatt et skadelig grep om altfor mye og altfor mange innen populærmusikken. Sangene som mest overbevisende strevet med det ene eller det andre aspekt av den nåværende sosiale og økonomiske situasjonen – og denne typen bestrebelser var en desperat mangelvare i året som var – unngikk å stenge ute arbeideres og unge menneskers lidelser i henhold til deres hudfarge, kjønnsidentitet eller nasjonalitet.

De sterkere kunstnerne søkte å bevege seg i mer universelle og konkrete retninger, der de i stedet tok sikte på de kriminelle på Wall Street eller i Pentagon. Steve Earles album om Upper Big Branch-gruvekatastrofen i 2010 var et høydepunkt i så henseende. Noen få enkeltsanger oppført nedenfor gjorde også forsøk vel verdt å merke seg. Noen jazz og elektronika musikere fortsetter å imponere med gjennomtenkte, oppkvikkende komposisjoner.

The Mavericks, En Español

Rock og Folk Album
Ghosts of West Virginia – Steve Earle and the Dukes
En Espanol – The Mavericks
The Dancing Devils of Djibouti – Groupe RTD
Shore – Fleet Foxes
Mordechai – Khruangbin
Bonny Light Horseman – Bonny Light Horseman

Jazz Album
Connect – Charles Tolliver
New Horizons: Young Stars of South African Jazz – Forskjellige artister
Palo Alto – Thelonious Monk (ikke tidligere utgitt)

Charles Tolliver, i 2009 [Foto: Gene Jackson]

Ytterligere album

Noen få album ga interessante arkivskisser av musikk, på den ene eller den andre måten. Én sen oppdagelse, eksempelvis, var det engasjerende karriere-retrospektivet utgitt av plateselskapet Analogue Africa av den peruanske cumbia-musikeren Raúl «Ranil» Llerena Vásquez. Der han fletter sammen ei rekke forskjellige musikalske klanger og stiler fra Amazonas, hovedsakelig skapt for fire eller fem tiår tilbake, føles Vazquez’ musikk ofte like vibrerende som alt av popmusikk produsert i året som gikk.

Ranil y su Conjunto Tropical – Raúl Llerena Vásquez
Sketches of China – Xuefei Yang
Azerbaijani Gitara – Rustem Quliyev
Heart’s Ease – Shirley Collins

Individuelle popsanger verdt å merke seg

«Time (You and I)» – Khruangbin
«La Sitiera» – The Mavericks
«4 American Dollars» – U.S. Girls
«Clean Kill» – Coriky
«It’s About Blood» – Steve Earle and The Dukes
«Michigan Hammers»; «Modern Business Hymns» – Protomartyr
«Five More Minutes» – The War and Treaty
«Etran» – Disclosure

Livestream-fremføringer og konserter verdt å merke seg

Beethoven Piano Sonatas (Cycles 1–7) – Igor Levit
Paradise (John Prine Tribute Performance) – Forskjellige artister