Fjorårets beste filmer og fjernsyn, og kulturlivets ødeleggelse

Av David Walsh og Joanne Laurier
4 January 2021

Med 2020 bak oss er det ikke mulig å diskutere noe aspekt av kunstnerisk liv, eller livet generelt, i 2020 uten sentral referanse til Covid-19-pandemien, som de forskjellige styringselitene har tillatt å la herje verdens befolkning.

Ved slutten av mars i fjor bemerket vi at «den nåværende kalamiteten for helse og økonomi» var uten presedens. Vi skrev: «Uansett utfall på kort sikt vil sosialt liv og bevissthet aldri komme tilbake til tidligere tilstander. En Rubicon har blitt krysset. I titalls millioners øyne vil den eksisterende orden fra nå av bli sett på som illegitim, og som en umiddelbar trussel mot deres fortsatte eksistens.»

And Breathe Normally

Det synes knapt nødvendig på dette tidspunkt å trekke tilbake noen av disse ordene. Tvert imot, de mellomliggende ni månedene har bevitnet død og offisiell likegyldighet av et massivt omfang, globale protester mot politivold og sosiale betingelser, fascistkonspirasjoner og engros-plyndring av økonomien av selskaps-finansoligarkiet. Pandemiens status er nå mer dyster enn noen gang. Samtidig med tiltakende fattigdom og sult, mot et bakteppe av intens politisk ustabilitet, fortsetter daglig tusenvis å dø unødvendig.

Anna DeForest, en nevrolog ved sykehuset Yale–New Haven Hospital i New Haven, Connecticut, publiserte i oktober et rørende essay i New England Journal of Medicine der hun henvendte seg til en dødelig syk, kvinnelig koronaviruspasient:

Hvem var du før viruset, før du var dette – denne lista over sviktende organer ført i fortvilelse av en omplassert neurolog-aspirant? Har du barn som smiler av lyden av din stemme? Hva var det siste du fikk anledning til å si dem, før du kom alene inn på sykehuset, før pusterøret, den medikamentinduserte komaen? ...

Dette er den dagen du begynner å snu. Det vi suger opp fra lungene dine blir skummende rosa og deretter dypt rødt av blod. Vi vet ikke om hjertet ditt endelig svikter, eller om viruset har ødelagt så mye vev at dette er nekrose, blødninger i lungene. Det finnes tester, men ingen er villige til å gjennomføre dem – du er for syk, og du har ikke blitt kvitt viruset. Ingen vil noen gang ønske å være det du nå er: En fare, en trussel, et skremmende objekt på randen av død. Vi prøver ikke å berøre deg. Vi legger våre planer for å redde deg, rundt det å holde oss så langt vekk fra deg som mulig.

Waiting for the Barbarians

Nesten to millioner mennesker har så langt omkommet på denne smertefulle måten fordi big business-interesser og deres politiske agenter i regjering overalt bestemte seg uten nøling for at deres profitter og formuer hadde prioritet over menneskeliv. Samtidig forklarte svinene som skrev for New York Times og Wall Street Journal kaldblodig og skamløst deres lesere at kuren, den systematiske utryddelsen av sykdommen med besluttsomme virkemidler, som kunne resultere i et fallende aksjemarked, ikke måtte bli verre enn sykdommen.

Et slikt system, som Leo Trotskij en gang hevdet «er av historien dømt til å råtne og bli markspist mens det fremdeles lever».

Koronaviruspandemien har revet ned det globale kulturlivet og kunstneres betingelser som få begivenheter i moderne historie.

Martin Eden

I forrige uke bemerket FNs UNESCO – organisasjonen for utdanning, vitenskap og kultur – at krisen fortsatte «å forøde den kulturelle og kreative sektoren. Innen mars 2020 hadde den globale filmindustrien allerede tapt $ 7 milliarder i inntekter, og det ble anslått at den i løpet av de neste fem årene ville tape anslagsvis $ 160 milliarder.» Studien antydet at sammenlignet med 2019 «forventes verdensmarkedet for bokutgivelser i 2020 å krympe med 7,5 prosent, som resultat av Covid-19».

UNESCO kommenterte at pandemien og nedstengingstiltakene «allerede hadde en veldig betydelig innvirkning på sysselsettingen i kultur og kreative sektorer. Mange kunstneriske institusjoner og organisasjoner har blitt tvunget til å stenge eller redusere deres personal på grunn av pandemien. En tredjedel av kunstgalleriene som ble spurt av Art Basel hadde redusert deres bemanning til det halve, på grunn av innvirkningen av Covid-19. I filmindustrien er det estimert at 10 millioner arbeidsplasser vil ha gått tapt i 2020, om indirekte og følgekonsekvenser tas med i betraktning.»

First Cow

I september observerte forskerne Richard Florida og Michael Seman i USA Today at «Covid-19-pandemien har desimert kunst og kultur i Amerika, og utslettet så mange som halvparten av alle jobber for utøvende kunstnere og musikere, og nesten en tredjedel av jobbene for alle de som arbeider i den kreative økonomien, som spenner bredt over feltene kunst, musikk, teater, design, underholdning og media.»

«Fra april til juli,» fortsatte de, «gikk omtrent 2,7 millioner jobber og $ 150 milliarder i omsetning tapt. Da krisen tok tak i vår, falt den gjennomsnittlige inntekten til amerikanske kunstnere og skapende personer til omtrent $ 14 000 i året.»

I november publiserte American Alliance of Museums (AAM), på grunnlag av en undersøkelse, et sett av alarmerende statistikker om den prekære tilstanden for deres medlemsinstitusjoner. Alliansen fant at nesten 30 prosent av museene i USA forble stengt; nesten en tredjedel av museumsdirektørene antydet enten risikoen for permanent nedleggelse, eller «de visste ikke» om de ville overleve; 82 prosent av institusjonene hadde 12 måneder eller mindre av driftsreserver; og mer enn halvparten hadde permittert eller sagt opp ansatte. I gjennomsnitt hadde hver av institusjonene som svarte tapt $ 850 000 i inntekter. AMM skrev at «museer opererer i gjennomsnitt på 35 prosent av deres kapasiteter – en reduksjon av fremmøte som ikke er bærekraftig på lang sikt.»

Adu

Orkestre og operakompanier har vært effektivt sett stengt ned siden mars eller april, tusenvis av musikere, sangere og besetningsmedlemmer ble spredt, og i de fleste tilfeller etterlatt til å klare seg selv. Noen orkestre har pålagt store lønnskutt, selv om multimillionærene og milliardærene som sitter i de større ensemblenes styrer fortsetter å se deres investeringer i helsevesen og teknologi gå til værs.

Det franske nyhetsbyrået Agence France-Presse (AFP) påpekte ved midten av oktober at «færre forestillinger og reduserte øvelser har vært tøft for musikerne selv, som kjemper med lønnskutt og begrensede måter å dyrke deres kunst på,» og refererte kommentaren fra Simon Woods, som leder League of American Orchestras: «Jeg er veldig bekymret for at musikere forlater feltet fordi situasjonen er så vanskelig.» Fiolinisten Maxim Moston sa til nyhetsbyrået: «Folk har ikke råd til å betale New York City-husleier mens de sitter og venter på at det skal bli trygt for dem å utøve deres yrker og deres lidenskaper.»

Populærmusikkens liveindustri har blitt brakt lavt av pandemien. Live Nation, den største arrangøren av livemusikk og underholdningsarrangementer i USA, forventet per i fjor sommer å kansellere mer enn 20 000 forestillinger bare i 2020. Ifølge Rolling Stone: «Selskapet var ansvarlig for mer enn 28 000 nordamerikanske forestillinger i 2019, men deres 2020-telling – per den 31. mars – var under 5 000.» AEG, den nest-største tilsvarende arrangøren, forventet å måtte kansellere 10 000 nordamerikanske forestillinger i 2020, eller 75 prosent av virksomheten (et inntektstap på fra $ 2 til $ 3 milliarder), pluss minst halvparten av antallet forestillinger i 2021. Bransjegruppa Save Our Stages anslår «at 77 prosent av arbeidere sysselsatte med liveopptredner har tapt 100 prosent av deres inntekt».

The Queen's Gambit

Den nylige «stimulans»-pakka vedtatt av Kongressen inkluderer $ 15 milliarder for «scener og spillesteder for liveforestillinger, kinoer og museer, som sliter». Dette forsinkede tiltaket, for sent for mange av de angjeldende, vil uten tvil hjelpe noen til å overleve. Men om erfaring teller for noe, vil imidlertid svært lite av pengene noen gang komme de til gode som trenger dem mest, de anslått 12 millioner arbeidere i livearrangementindustrien.

Alt i alt har det globale kapitalistsystemet under pandemien åpenbart seg å være kulturlivets uforsonlige, dødelige fiende. Det er et nakent økonomisk aspekt ved dette – oligarkiet ser i økende grad på enhver aktivitet som ikke resulterer i umiddelbart høyere aksjekurser som en hindring – og en ideologisk en. Det Trotskij observerte i 1938 holder stikk, som enda mer av en universell sannhet i dag, at «en nedadgående kapitalisme ... finner seg fullstendig ute av stand til å tilby minimumsbetingelser for utviklingen av tendenser innen kunst som korresponderer, uansett hvor lite, med vår epoke. Den frykter overtroisk hvert et nytt ord, for det er ikke lenger et spørsmål om korrigeringer og reformer av kapitalismen, men om liv og død.»

Homecoming, Season 2

Dersom den eksisterende sosiale ordenen betrakter kunstnerne med en slik total forakt, ikke blunker over deres ødeleggelse eller at de sågar forsvinner, er det ikke på høy tid at kunstnerne svarer med samme mynt?

I mars i fjor argumenterte vi for at det virket trygt å forutsi at «de beste kunstnernes oppmerksomhet vil dreie i retning av mer kritisk å undersøke de sosiale og økonomiske motsetningene i systemet de lever under, og som nå bringer dem selv og alle andre i fare. Kunstnerne vil, sammen med resten av befolkningen, ønske å få vite: Hvordan var dette mulig? Hvem er ansvarlig? Hva kan gjøres?»

Vi fortsatte: «En fornyet interesse for realisme som en estetisk tilnærming, et mer seriøst forpliktet engasjement med livet, og med menneskers liv og skjebne spesielt, knyttet til en mer og mer åpen politisk opposisjon mot status quo, må bli et resultat.»

Men, som vi selvfølgelig forstår, stemninger og sentimenter lever alltid lenger enn de sosiale betingelsene som produserer dem. Instinkter og vaner knyttet til tidligere omstendigheter dør langsomt. Men, dø må de til slutt – og sosial tenkning innhenter dem desto mer eksplosivt når den harde virkeligheten endelig setter inn, med livets nye fakta.

«Alt vil ikke endre seg over natta,» skrev vi tidligere i fjor, «men ødeleggelsen av eksisterende fordommer, inkludert antikommunisme og illusjoner om Det demokratiske partiet, vil likevel finne sted. Kunstnere og andre vil finne deres vei gjennom å orientere seg i retning av den komplette og radikale gjenoppbyggingen av samfunnet.» Dette forblir vårt syn, med større overbevisning enn noensinne.

Vi så veldig få filmer på kino i 2020, av åpenbare grunner. Vi deltok på Toronto-filmfestivalen, for første gang online. Mange av de interessante verkene vi så ble utgitt i 2019 og til-og-med i 2018, og ble først tilgjengelige i løpet av det siste året.

De følgende er noen av de mest interessante fiksjons- og ikke-fiksjonsfilmene og fjernsynsseriene WSWS-anmeldere kommenterte i 2020 (ingen av dem feilfrie), deriblant et antall som ble vist på filmfestivalene i Berlin og Cottbus.

Fiksjonsfilmer:
Andið eðlilega (Og pust normalt, Isold Uggadottir, 2018)
Amin (Philippe Faucon, 2018)
The Nightingale (Jennifer Kent, 2018)
Bankier van het verzet (The Resistance Banker, Joram Lürsen, 2018)
Waiting for the Barbarians (Ciro Guerra, 2019)
Martin Eden (Pietro Marcello, 2019)
First Cow (Kelly Reichardt, 2019)
Greed (Michael Winterbottom, 2019)
La trinchera infinita (The Endless Trench, Aitor Arregi, Jon Garao, Jose Mari Goenaga, 2019)
La vérité (The Truth, Hirokazu Kore-eda, 2019)
Il traditore (The Traitor, Marco Bellocchio, 2019)
Sorry We Missed You (Ken Loach, 2019)
Als Hitler das rosa Kaninchen stahl (When Hitler Stole Pink Rabbit, Caroline Link, 2019)
Just Mercy (Destin Daniel Cretton, 2019)
Radioactive (Marjane Satrapi, 2019)
Colewell (Tom Quinn, 2019)
The Last Vermeer (Dan Friedkin, 2019)
A Rainy Day in New York (Woody Allen, 2019)
Adú (Adu, Salvador Calvo, 2020)
Lost Girls (Liz Garbus, 2020)
Curveball (Johannes Naber, 2020)
Persian Lessons (Vadim Perelman, 2020)
Da 5 Bloods (Spike Lee, 2020)
Kids Run (Barbara Ott, 2020)
Adventures of a Mathematician (Thor Klein, 2020)
Jak najdalej stad (I Never Cry, Piotr Domalewski, 2020)
La vita davanti a sé (The Life Ahead, Edoardo Ponti, 2020)
Gaza Mon Amour (Arab Nasser, Tarzan Nasser, 2020)
The Disciple (Chaitanya Tamhane, 2020)
Sitting in Limbo (Stella Corradi, 2020)
Resistance (Jonathan Jakubowicz, 2020)
Druk (Another Round, Thomas Vinterberg, 2020)

Fjernsyn eller nett-serier/mini-serier:
The Queen’s Gambit
Homecoming
The Plot Against America
The Accident
Trial 4
Immigration Nation
Unorthodox
World on Fire
After Life
The Innocence Files
Challenger: The Final flight
Five Came Back
The Politician

Dokumentarfilmer:
Belly of the Beast (Erika Cohn, 2019)
Coup 53 (Taghi Amirani, 2019)
#Anne Frank Parallel Stories (Sabina Fedeli, Anna Migotto, 2019)
Shusenjo: The Main Battleground of the Comfort Women Issue (Miki Dezaki, 2019)
Once Were Brothers: Robbie Robertson & The Band (Daniel Roher, 2019)
Push (Fredrik Gertten, 2019)
63 Up (Michael Apted, 2019)
Advocate (Philippe Bellaiche, Rachel Leah Jones, 2019)
76 Days (Weixi Chen, Hao Wu, Anonymous, 2020)
Grève ou crève (Strike or Die, Jonathan Rescigno, 2020)
Speer Goes to Hollywood (Vanessa Lapa, 2020)
David Byrnes American Utopia (Spike Lee, 2020)
Jetzt oder morgen (Running on Empty, Lisa Weber, 2020)

 

Forfatteren anbefaler også:

Beste filmer og fjernsyn i 2019 og for tiåret
[4 January 2020]

Waiting for the Barbarians: «Du er en foraktelig torturist. Du fortjener å bli hengt!»
[5 September 2020]

Og pust normalt fra Island: To kvinner under betingelser «der alt går galt»
[26 December 2020]