New York Times gjør medisinske arbeidere til syndebukker for dr. Susan Moores tragiske død

30 December 2020

Den 20. desember døde dr. Susan Moore i Indianapolis, Indiana, en av de nesten 350 000 kvinner og menn i USA som har mistet livet i Covid-19-pandemien.

New York Times har brukt dr. Moores tragiske død for å promotere avisa hudfargebaserte narrativ om det amerikanske samfunnet og Covid-19-pandemien.

Den 23. desember publiserte Times en sensasjonell artikkel skrevet av John Eligon under overskriften «Svart lege dør av Covid-19 etter klaging på rasebasert behandling». Uten noen granskning av sakens omstendigheter forsøkte Times å holde frem dr. Moores død som eksempel på en ondsinnet form for rasisme som angivelig gjennomsyrer landets helsetjenesteindustri.

Slik Eligon begynner sin artikkel: «Liggende i ei sykehusseng med en oksygenslange klem i hennes nesebor myste den svarte pasienten inn i sin smarttelefon, og klaget med anstrengt stemme over en erfaring som er altfor vanlig blant svarte mennesker i Amerika.»

Ikke bare aksepterer Times, uten å fremlegge noe som helst bevis, at den behandlende legen dr. Eric Bannec er rasistisk anlagt, men artikkelen impliserer også at han bare er del av et helsetjenestesystem som er gjennomsyret av rasisme.

Der de går enda lenger enn Times sammenlignet Washington Post i en kronikkartikkel dr. Moores død med den til George Floyd, som i mai ble myrdet i Minneapolis av politimannen Derek Chauvin. «Si hennes navn: Dr. Susan Moore» var overskriften, som et ekko av slagordet i årets protester mot politivold.

Forfatterne skriver: «Uansett hvor velmenende vårt helsevesen er har det ikke luket ut den falske ideen om et hierarki av menneskeverd basert på hudfarge, og den enda mer falske ideen om at såfremt det skulle være et slikt hierarki, da skulle ‘Hvite’ mennesker ville være på toppen av det.»

Politimannen Derek Chauvin kvelte bevisst George Floyd ved å holde kneet på hans nakke i ni minutter, mens tilskuere bønnfalte ham om å slutte. Det å sammenligne legene som møter opp til arbeid dag etter dag for å redde liv, i en år-lang hendelse med masseofre, med handlingene til morderiske polititjenestemenn, er så absurd at det knapt fortjener å bli motsagt.

Times’ historie og andre kommentarer i media er utelukkende basert på den innspilte uttalelsen fra dr. Moore publisert på sosialmedier. «Jeg legger frem og fastholder at dersom jeg var hvit, da måtte jeg ikke gjennomgå dette,» sa hun. «Slik blir svarte mennesker drept, når dere sender dem hjem, og de vet ikke hvordan de skal kjempe på deres egne vegne.»

Dr. Moore kan ha trodd at hennes behandling var influert av rasisme. Men hennes saks dokumentasjon gir ingen medisinske bevis for at hun var offer for feilbehandling, eller at hennes behandling var influert av hennes behandlende leges påståtte rasisme.

Ikke én gang tilbyr Times’ artikkel noen faktisk bekreftelse av dr. Moores påstander. Det er ingen intervjuer med leger. Det ble ikke gjort noe forsøk på å fastslå, basert på tilgjengelige fakta, hvorvidt den faktiske medisinske behandlingen som ble besørget Susan Moore var forskjellig fra den som ble tilbudt hvite pasienter. Det var ingen forklaring på hvordan de medisinske avgjørelsene som ble truffet av dr. Bannec i hans behandling av dr. Moore skilte seg fra det som generelt ble ansett som relevant behandling for pasienter innlagt med Covid-19. Times gadd ikke engang å finne ut hvor mange tilfeller av Covid-19 det var på sykehuset mens dr. Moore var pasient, noe som er et vesentlig punkt for vurderingen av hennes leges handlinger.

Siden publiseringen av deres initielle artikkel har ikke Times publisert en eneste oppfølgingshistorie som undersøker sakens detaljer.

De objektive fakta som er tilgjengelige viser at dr. Moore testet positivt for Covid-19 under oppsvinget av Covid-19-tilfeller i Indiana den 29. november. Hun ble innrømmet innleggelse på Indiana University Health North på grunn av kortpustethet, rask hjertefrekvens og høy feber. Den 4. desember publiserte hun en video som fortalte om hennes behandling. Hun fordømte det påståtte suboptimale nivået av omsorg og oppmerksomhet hun hadde fått av sykehuspersonalet, og sa at hennes bekymringer gjentatte ganger ble avvist.

Hun bemerket at dr. Bannec, en indremedisiner som har praktisert i delstaten i 28 år, så bort fra hennes alvorlige nakkesmerter og var motvillig til å gi henne mer smertestillende medikamenter. «Jeg ble knust,» sier hun. «Han fikk meg til å føle meg som en narkoman.» Hun hevdet at Bannec ikke ønsket å sette henne på Remdesivir eller få besørget en CT-skanning av hennes bryst. Hun klaget også over at han ikke hadde undersøkt henne, eller lyttet på hennes lunger.

Etter formelt å ha klaget til sykehusets overlege, var hun i stand til å få en CT-skanning av brystet, som demonstrerte lungeinfiltrater og forstørrede lymfeknuter, som er i samsvar med funn sett hos Covid-19-pasienter. Dr. Moore ble deretter satt på Remdesivir, og hun fikk oralt inntatt opiatsmertestillende medikamenter. I påfølgende innlegg bemerket hun at hun var på Dexamethason, som er et steroid gitt til pasienter med alvorlig Covid-19-infeksjon, kjent for å redusere risikoen for dødelighet.

Før hun ble utskrevet den 7. desember skrev hun: «Ingen feber i dag morges. Oksygenmetning dypt ned til 89 prosent. Blodtrykk litt høyt, men stabilt. Pulsen er i det normale området. Jeg føler meg litt kortpustet, men jeg er av oksygenet. Jeg er nå bare på Decadron [Dexamethasone]. Og det mest sannsynlige er at jeg drar hjem i dag.» I videoen uttrykte hun oppriktig bekymring for å reise hjem, da hun følte hun ikke var klar til å utskrives.

Tolv timer etter utskrivingen fikk hun en feber på 39,4 °C, og blodtrykket falt. Hun ble gjeninnlagt på et annet sykehus, Ascencion-St. Vincent, også lokalisert i den nordlige forstaden til Indianapolis, nært IU Health North. Et påfølgende innlegg på sosialmedier lyder: «Disse menneskene prøvde å drepe meg. Åpenbart, alle må være enige om at de utskrev meg altfor tidlig. De behandler meg nå for både bakteriell lungebetennelse og Covid-lungebetennelse.» Hennes siste oppdatering bemerket: «På BiPap; overført til ICU [intensivavdeling].» Den 10. desember ble hun intubert. Hennes tilstand fortsatte imidlertid å forverres. Den 20. desember døde dr. Moore, og etterlot seg en 19-år-gammel sønn og hennes tilårskomne foreldre, som har demens.

Det er viktig å plassere disse hendelsene i riktig kontekst av pandemien i Indiana og USA. I slutten av november sto Indiana overfor et oppsving av nye tilfeller som oversteg 5 000 infeksjoner per dag. Antallet dødsfall toppet seg i midten av desember og nådde nærmere 150 om dagen. Nasjonalt nærmet antallet daglige nye tilfeller seg 200 000 infeksjoner dagen, og nesten alle delstater rapporterte om nye rekordnivåer. Dødsfall på grunn av Covid-19 begynte å overstige 3 000 per dag da dr. Moore døde. I USA hadde mer enn 18 millioner vært smittet, og 325 000 hadde dødd.

I løpet av den siste måneden har sykehus slått alarm om at de raskt nærmet seg deres intensivavdelingers kapasiteter og krevde at restriksjoner måtte pålegges for å demme opp for det stigende tidevannet av nye tilfeller, og de måtte besørges sårt tiltrengt avlastning for sykepleiere og leger. Nok en gang, som i våres, hopet det seg opp lik i mobile likhus, og pasienter ble igjen etterlatt i korridorene eller de ble overført til midlertidige feltsykehus. Ikke en gang disse anliggender ble vurdert eller reist av Times.

Setter man til side dr. Moores personlige vurdering er de sentrale spørsmålene som er reist, fra et medisinsk perspektiv, følgende: 1) Dr. Bannecs motvilje mot å foreskrive ekstra opioidmedikamenter og minimeringen av alvorlighetsgraden av hennes nakkesmerter; 2) hans uvillighet til å foreskrive Remdesivir, eller besørge en bryst-CT; 3) hans beslutning om å utskrive henne før hun var klar til å forlate. Times må spørre om disse faktorene er tilstrekkelige til å fastslå at Moores død var resultat av kriminell uaktsomhet, enn si bare bevisst og rasistisk motivert feilbehandling.

Anliggendet om opioidresepter er fullt av kompleksiteter, ettersom leger prøver å balansere mellom å besørge en passende grad av smertelindring når andre ikke-opioide medisiner er tilgjengelige, mens disse klassifisert som narkotika har potensielle skadelige og vanedannende konsekvenser. Mer enn 100 000 mennesker i USA har dødd av overdoser av opioider, hvorav en betydelig andel i siste instans kan tilskrives den massive overanvendelsen av reseptbelagte opioide smertestillende midler på 1990- og 2000-tallet.

Hva angår Remdesivir, selv om medikamentet har fått FDA-godkjenning for bruk i pasientsammenhenger, har randomiserte studier ikke vist noen klar signifikant fordel av stoffet. I beste fall, hos pasienter med alvorlig sykdom som er på lav oksygentilstrømning, kan det redusere tiden for forbedring. Basert på resultatene fra gjenvinningsforsøk som ikke viste noen fordel for 28-dagers dødelighet, anbefaler ikke Verdens helseorganisasjon (WHO) bruk av medikamentet.

Hva angår spørsmålet om CT-skanning av brystet, ble det ofte utført i Wuhan i Kina for å lette en diagnose av Covid-19, på grunn av manglende testingskapasitet for Covid-19. Disse scanningene brukes ikke rutinemessig i det amerikanske helsevesenet, med mindre det ville endre klinisk beslutningstaking. Røntgenbilder av bryst som kan oppnås på pasientens rom foretrekkes. Transport av en pasient med aktiv Covid-19 gjennom sykehuset skaper problemer med infeksjonskontrollen. Det er fortsatt usikkert hvordan funnene på dr. Moores CT-skanning bidro til å endre hennes omsorg. Hun var allerede satt på steroider og støttende pleie med oksygen.

Til slutt, med tanke på hennes utskrivning for å dra hjem, gitt begrensningene på sengekapasitet og sykehusets akutte situasjon, utelukker ikke oksygenbehov utskrivning. Mange pasienter blir sendt hjem for å fortsette bedringsprosessen mens de anvender tilleggsoksygen. Dersom de var på Dexamethason og Remdesivir, ville disse medisinene bli avviklet før utskrivning. I tilfellet dr. Moore bemerket hun at hun hadde blitt avvent av oksygen før hun ble utskrevet. Ifølge Times fulgte sykehuset opp med flere telefonsamtaler, og da hun ikke responderte ble en ambulanse sendt til hennes bolig.

Dr. Moores død er en tragedie, en som i Amerika gjentas tusenvis av ganger hver eneste dag. Ansvaret for disse tragiske dødsfallene ligger ikke hos legene som søker å få reddet liv, men hos de politiske figurene som krevde prematur gjenåpning av skoler og arbeidsplasser, og som snudde ryggen til tiltak for å begrense pandemien – sammen med deres medskyldige i media.

Den 22. mars publiserte New York Times-spaltisten Thomas Friedman en kronikkartikkel der han erklærte: «Kuren må ikke bli verre enn sykdommen», og argumenterte for en prematur gjenåpning av skoler og næringsvirksomheter. Ifølge logikken til Times måtte man konkludere med at Friedman og Times selv er skyldige i rasisme, for å ha promotert en politikk som har ført til massedød, inkludert den tragiske døden til Moore selv.

Det som har drevet den politiske orienteringen til hele det politiske etablissementet i USA er selvfølgelig klasseinteresser – finansoligarkiets interesser, som har beriket seg enormt mens hundretusener, av alle hudfarger og nasjonaliteter, har dødd, og millioner er kastet ut i fattigdom.

Det er disse samme interessene som ligger bak promoteringen av det hudfargebaserte narrativet. Forsøkene på å utnytte dr. Morres tragiske død for å hevde at krisen i USA skyldes systemisk rasisme i det amerikanske helsevesenet og blant helsetjenestepersonell er innrettet på å anspore til hudfargebasert konflikt og skjule de virkelige årsakene til Amerikas massive Covid-19-dødstall.

Benjamin Mateus

 

Forfatteren anbefaler også:

New York Times-spaltist Thomas Friedman oppfordrer til å la Covid-19 få fritt løp
[2 May 2020]

Pandemien, profitter og kapitalismens berettigelse for lidelse og død
[20 April 2020]

Introduksjon til The New York Times’ 1619 Project and the Racialist Falsification of History
[7 December 2020]