Brexit-avtale baner vei for ytterligere konflikter

Av Robert Stevens
29 December 2020

Storbritannia og EU er nå satt for å ratifisere handelsavtalen som ble avtalt den 24. desember. Avtalen mellom Storbritannia og EUs 27 medlemsland dekker handel verdsatt til rundt £ 660 milliarder [NOK 7,7 billioner], og opprettholder toll- og kvotefrihet for varehandelen mellom EU og Storbritannia.

Handels- og samarbeidsavtalen, med originalbenevnelsen «EU-U.K. Trade and Cooperation Agreement as of January 1, 2021», som dermed trer i kraft fra 1. januar 2021, avslutter formelt Brexit-prosessen som startet i juni 2016, da Storbritannia i en folkeavstemming, med et knapt flertall, stemte for å forlate EU.

Avtalen skal nå hastes gjennom det britiske parlamentet på onsdag, etter bare én dag med debatt om et 1 246-siders dokument. De konservatives statsminister Boris Johnson har et 80-seters flertall og har støtte for avtalen fra det største opposisjonspartiet, Labour Party. Bare Det skotske nasjonalpartiet SNP (kun 47 MP-er) og Liberal-demokratene (11 MP-er) har lovet å stemme imot.

Statsminister Boris Johnson signerte utrekningsavtalen for at Storbritannia forlater EU den 31. januar. [Foto: U.K. Prime Minister]

EU-ambassadører møttes i Brüssel i går for å godkjenne avtalen, som initierte prosessen for adopsjon. EU kan implementere den foreløpig den 1. januar, med godkjenning fra EU-landene, men da uten samtykke fra Europaparlamentet. Europaparlamentet forventes å ratifisere avtalen en gang i februar.

Avtalen ble oppnådd bare dager før 31. desember-fristen. Storbritannia forlot EU i januar, via landets utmeldingsavtale [Withdrawal Agreement] med Brüssel, og gikk da inn i en ett-års overgangsfase. Uten den avtalen som ble avtalt i forrige uke ville Storbritannia ha forlatt EU i en «hard Brexit», og vært tvunget til å handle på vilkår fastlagt av Verdens handelsorganisasjon (WTO) og via et komplekst tolltariffsystem.

Handelsforhandlingene har vært splittende, der begge sider engasjerte seg i utfordrende duellering og åpne trusler helt frem til siste øyeblikk. Begge parter ble tvunget til å gjøre innrømmelser, og spesielt Storbritannia på fiskerirettigheter.

Da forhandlingene nærmet seg konkludering ble Johnson massivt undergravd av Joe Bidens seier over Donald Trump i USAs presidentvalg i november. Demokratenes valgseier, med deres velkjente fiendtlighet mot Brexit, var et pust i ryggen for EUs posisjoner. Den britiske Tory-regjeringens Brexit-strategi hadde støttet seg tungt på en slavisk overholdelse av Donald Trumps «America First»-agenda og hans fiendtlighet overfor EU.

Avtalen, med dens mange uløste anliggender, var alt hva som kunne oppnås i en global situasjon dominert av eskalerende handelskonflikter mellom de vesentlige imperialistmaktene, der begge parter ønsket å komme til en overenskomst.

I siste instans besørger avtalen ingenting annet enn å fastsette kortsiktige parametere for den pågående konflikten mellom Storbritannia og EU. Den er det til dags dato mest fullendte uttrykket for de høylytte spenningene som river EU fra hverandre, og den setter i skarpt relieff de globale spenningene som har brutt ut mellom USA og Europa, med Storbritannia som den viktigste bruddlinja.

Det er uunngåelig at saksanliggender forhandlingene ikke klarte å løse vil bli fokuspunkter for store geo-politiske konflikter.

Dokumentet har ingenting å si om utenrikspolitikk, forsvar og sikkerhet. På mange av disse saksområdene er Storbritannia innordnet med USA, og Storbritannia vil fortsette å være satt opp mot EU, selv om Biden søker etter andre allierte på kontinentet. Under oppløpet til avtalen hadde Storbritannia allerede forlatt ei rekke av EUs sikkerhets- og forsvarsarrangementer, deriblant unionens globale satellittnavigasjonssystem Galileo – Global Satellite Navigation System.

Det er ingenting i avtalen om finansielle tjenester, en bransje der Storbritannia er verdensledende med en sektor verdsatt til £ 132 milliarder [NOK 1,5 billioner] som står for nesten 7 prosent av landets BNP. I 2018 sysselsatte finansielle tjenester mer enn én million personer, og London sto for 49 prosent av sektorens verdiproduksjon.

Financial Times rapporterte at Brüssel fortalte London de «måtte vente til etter den 1. januar for å få vite hvilke rettigheter til markedsadgang landets selskaper for finansielle tjenester ville ha for fremtiden, og advarte for at det ville betinges av hvor langt Storbritannia avviker fra EU-standarder».

Det var tidligere enighet om at tilgangen til hverandres markeder for finansielle tjenester ville være basert på en «ekvivalens» av reguleringssystemene. Men Brüssel får først besørget sine gjengjeldelser, fullstendig klar over de uunngåelige trekkene fra Londons side for å oppnå økonomiske fordeler ved å underby mot EU-reglement for arbeideres rettigheter til beskyttelse, på miljøstandarder og andre reguleringer, som Storbritannia nå ikke lenger er bundet av.

Der Johnson kunngjorde avtalen klargjorde han sin intensjon om å etablere et «Singapore-on-Thames» i direkte konkurranse med EU. Han erklærte i en tale den 24. desember at «det vi i fellesskap skaper» er en «gigantisk frihandelssone». Storbritannia ville nå «være i stand til å bestemme hvordan og hvor vi skal stimulere til nye arbeidsplasser og nytt håp, med frihavner og nye grønne industrisoner». Søknader er allerede inne for 10 frihavner rundt om i Storbritannia, basert på tilbud til storselskaper om lave skatter og en billig arbeidsstyrke, inkludert ved Themsen i London.

Johnson ga sitt første intervju etter avtalen til Sunday Telegraph, der avisa bemerket hvordan statsministeren signaliserte at «han ville være beredt til å rive istykker avtalen skulle Brüssel ‘regelmessig’ forsøke å treffe gjengjeldelsestiltak». Selskapsskattelegging og reguleringer vil bli gransket detaljert, der finansminister Rishi Sunak, den viktigste forfekteren for frihavner, «gjør en stor operasjon på alt av dette».

Brexit-avtalen setter arbeiderklassen opp for konflikt med de mest hensynsløse og rovgriske delene av styringseliten, som ser Brexit som deres store anledning til å få fullført «Thatcher-revolusjonen».

De reaksjonære påstandene fremmet av kampanjen Left Leave i 2014 – anført av Socialist Workers Party (SWP) og Socialist Party (SP) – om at Brexit overhodet skulle bli noe annet enn et thatcheristisk mareritt for arbeiderklassen, har blitt blåst i lufta. Da avtalen var under sluttføring kommenterte SWP patetisk i en artikkel i Socialist Worker, under headingen: «Brexit kunne ha betydd mer enn dette», med at «Toryene har kommet med forskjellige versjoner av Brexit designet for å gjøre det enda enklere for sjefene å utbytte folk. De higer etter et Singapore-on-Themes der arbeidernes rettigheter blir makulert og rasistiske lover blir styrket.»

Hvem kun tro Toryene ville vurdere noe slikt?

Den andre store myten etterlatt i knas er påstanden fra Remain-seksjonen av styringseliten og dens supportere, om at EU var, eller noen gang kunne bli, en bremsende innflytelse på de «fritt marked»-tilbedende Brexiteerene, og skulle tilby arbeidere en progressiv vei fremover. Hele det europeiske kontinentet er ødelagt av sosial ulikhet, med høyreekstreme krefter som bevisst dyrkes for å bli svingt som et våpen mot arbeiderklassen. Forøvrig er Brüssel like forpliktet til handelskrig som London er.

Alle de europeiske maktenes brutale etterfølgelse av klasseinteresser har vært åpenbare, selv i timingen av avtalen. Dette året har bevitnet det største tapet av menneskeliv på kontinentet siden den andre verdenskrig, med over 525 000 [engelsk tekst] som har bukker under for en dødelig sykdom. Bare i Storbritannia har offisielt over 71 000 dødd av Covid-19, og ifølge andre autoritative estimater minst 80 000. Men på intet tidspunkt under forhandlingene antydet noen av partene at Storbritannias fratredelse fra EU kanskje kunne utsettes, selv om distribusjonen av mat og medisiner, inkludert Covid-19-vaksiner, var truet, som det ble bekreftet av de kaotiske scenene ved havna i Dover.

Socialist Equality Party (UK) og våre søsterpartier i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) opponerte fra starten av mot alle av styringsklassens fraksjoner i Brexit-fiaskoen. I dag insisterer vi igjen på at den eneste progressive responsen på den sosiale krisen. og på krisen for folkehelsesystemet, som millioner nå står overfor, er å mobilisere arbeiderklassen i en enhetlig internasjonalistisk og sosialistisk opposisjon mot styringsklassens nasjonalistiske, pro-kapitalistiske politiske orienteringer, i en kamp for De forente sosialistiske stater av Europa.

 

Forfatteren anbefaler også:

Storbritannia forlater Den europeiske union: Mot nasjonalisme, For De forente sosialistiske stater av Europa!
[1 February 2020]

Duellen tilspisser seg i Brexit-samtalene, med nok en ny siste-frist
[14 December 2020]

Brexit-forhandlinger: Johnson i diskusjon med von der Leyen, i tolvte time
[9 November 2020]

UK’s Brexit conflict reignited by US election crisis
[12 November 2020]