Jacobin glorifiserer Dolores Ibárruri, Den spanske revolusjonens stalinistiske bøddel

Del én

Av Barry Grey
26 December 2020

Dette er første del av en todelt artikkel. Andre del er under oversettelse og publiseres med det første.

Den 9. desember publiserte tidsskriftet Jacobin, som er nært tilknyttet Amerikas Demokratiske Sosialister (DSA) [Democratic Socialists of America], en artikkel med tittelen «La Pasionaria, Den spanske borgerkrigens heltinne». Anledningen var 125-årsjubiléet for Dolores Ibárruris fødsel, utgytende beskrevet av forfatteren, den britiske historikeren Paul Preston, som «ei inspirerende borgerkrigsheltinne, og en universell moderjord-figur».

Artikkelen er en eksersis i historieforfalskning, politisk tildekking og Stalin-æraens hagiografi. Den ble ledsaget av nok en artikkel («La Pasionaria, spansk antifascismes største orator, forble trossende i eksil», av Lisa A. Kirschenbaum), som besørger en feministisk vri til hvitvaskingen av Ibárruri og Stalins GPU-mordere.

Prestons pro-stalinistiske presentasjon av Den spanske borgerkrigen (1936–1939), utdypet i ei rekke bøker, er oppsummert i Jacobin-artikkelen ved dens referering til arbeideroppstanden i Barcelona fra 3. til 8. mai 1937, benevnt «Mai-dagene», som «beryktet».

Generalstreiken til Barcelona-proletariatet, den mest militante delen av den spanske arbeiderklassen, ble bevisst fremprovosert av den borgerlig-republikanske Folkefront-regjeringen i Catalonia, etter ansporing av Spanias Kommunistparti (PCE) [Partido Comunista de España] og Stalins NKVD/GPU-operatører i landet. Dette ble gjort for å berettige å få sluppet løs morderisk undertrykking, under påskudd av «å forsvare republikken» mot påståtte trotskistiske og anarkistiske agenter for militærkupplederen general Francisco Franco og hans tyske allierte Hitler.

Knusingen av Barcelona-oppstanden, der minst 1 000 militante arbeidere ble drept, ble fulgt opp av en måneder-lang kampanje med massearrestasjoner, tortur og drap, som var målrettet mot trotskister, antistalinistiske militante fra det sentristiske partiet POUM (Arbeiderpartiet for marxistisk forening) [Partido Obrero de Unificación Marxista] og anarkosyndikalistiske arbeidere i fagforbundet Nasjonalføderasjonen for Arbeid (CNT) [Confederación Nacional del Trabajo]. Andreas Nin, tidligere leder for Den Internasjonale Venstreopposisjonen i Spania, og POUM-partileder, ble arrestert og grusomt torturert før han ble myrdet av Stalins kjeltringer. Et annet offer for masseutrenskningen var Trotskijs sekretær Erwin Wolf, sendt til Spania etter Mai-dagene for å samle de trotskistiske styrkene i den pågående kampen mot det stalinistiske sviket av revolusjonen.

Arbeideroppstanden i Barcelona, kalt Mai-dagene [Libcom.org]

Folkefront-regjeringen i Madrid, som var politisk kontrollert av Kreml og PCE, avviklet i løpet av månedene juni og juli 1937 arbeidermilitser under kontroll av POUM og anarkistene, som var stasjonerte ved frontene i Aragon og Huesca. Den stalinistiske undertrykkingen av arbeiderklassen i Barcelona og den påfølgende blodige utrenskningen brøt revolusjonens ryggrad og la til rette for Francos fascistkrefters seier, som ble sluttført med den republikanske regjeringens betingelsesløse overgivelsen den 31. mars 1939.

Ramon Mercader, GPU-operatøren som i august 1940 myrdet Leo Trotskij i Mexico, tilegnet seg håndværket som stalinist-morder under masseundertrykkingen i Spania.

Ingenting av dette er engang nevnt i Jacobin-artikkelen. Både de spanske arbeidernes og fattigbøndenes revolusjonære oppsving og stalinistenes og Folkefront-regjeringens blodige undertrykking av opprøret er ignorert. Det er også Ibárruris fremtredende rolle i likvideringen av trotskister og andre antistalinistiske militante, basert på de foraktelige injuriene av alle venstreorienterte motstandere av den borgerlig-republikanske regjeringen som Francos og Hitlers agenter.

Man finner en langt mer nøyaktig og ærlig presentasjon av begivenhetene i Wikipedia-innlegget om Ibárruri. Der bemerkes det at Alexander Orlov, Stalins overordnede GPU-agent i Spania, «anvendte de samme metodene for terror, løgnaktighet og bedrag som ble brukt [innen Sovjetunionen] i Den store utrenskningen (1936–1938).»

Wikipedia-innlegget siterer en tale holdt av Ibárruri etter undertrykkingen av Mai-oppstanden i Barcelona, der «jordens moder» erklærte:

Dolores Ibárruri( Historica Wiki - Fandom)

Trotskistene har forlengst blitt forvandlet til fascismens agenter, til det tyske Gestapos agenter. Vi så det på bakken under mai-kuppet i Catalonia; vi så dette tydelig i urolighetene som fant sted forskjellige andre steder ... Trotskismen må renskes ut av vårt partis proletariske rekker som man luker ut giftig ugress, og med røttene. Trotskistene må lukes ut og avskaffes som ville beist.

Etter hennes flukt fra Spania, kort før den republikanske Folkefront-regjeringens overgivelse tilFranco, ledet Ibárruri PCE i mange år fra hennes eksil i Sovjetunionen. Hun fortsatte å propagere den kontrarevolusjonære Kreml-linja og promoterte Stalin-kulten inntil massemorderens død. Hun støttet Stalin-Hitler-pakten i 1939, og arresteringen og henrettelsen av PCE-medlemmer i eksil i Sovjetunionen på 1940- og begynnelsen av 1950-tallet, for GPUs hender. Hun returnerte til Spania i 1977, etter Francos død, for å delta i etableringen av et nytt borgerlig oppsett som innvilget amnesti for de kriminelle fascistene, og tillot dem å beholde deres posisjoner av velstand og makt.

Jacobins valg av professor Preston til å skrive deres panegyriske hyllest av Ibárruri var en politisk bevisst beslutning. I april 2009 modererte Preston en paneldiskusjon ved British Academy, som ble holdt for å markere 70-årsjubiléet for Francos seier i Spania. Han satte tonen for professorene Angel Viňas’ og Helen Grahams presentasjoner ved å angripe George Orwells fordømmende eksponering av stalinistiske forbrytelser i Spania, i hans bok Homage to Catalonia, basert på Orwells personlige erfaringer som medlem av en POUM-milits i Catalonia. Preston forsøkte den gangen å forhindre et medlem av britiske Socialist Equality Party blant tilhørerne fra å stille et spørsmål. Som svar på hennes påstand om at panelmedlemmene ignorerte det faktum at Den spanske borgerkrigen sammenfalt med arbeidernes og fattigbøndenes sosiale revolusjon, kalte han selve forestillingen om en spansk revolusjon for «den mest ekstreme tabloidoverdrivelse».

Det er ikke mulig her å behandle detaljene av Den spanske borgerkrigens begivenheter. Det er imidlertid et anliggende av historisk dokumentasjon at militærkuppet som Franco lanserte den 18. juli 1936 mot den republikanske regjeringen, initielt ble drevet tilbake i det meste av landet av arbeiderklassen, og ikke av den borgerlige regjeringen.

Størstedelen av militæret og de mest avgjørende delene av borgerskapet stilte opp bak Franco. Da den republikanske regjeringen, som desperat søkte en innordning med fascistene, initielt nektet å besørge arbeiderne med våpen, reiste arbeiderne seg, først i Barcelona og deretter i byer og landsbyer over hele landet, og tok sakene i deres egne hender.

Arbeidere opprettet komitéer for å operere nøkkeltjenester og kommunikasjonsfasiliteter, og dannet militser for å bekjempe fascistene. Den revolusjonære bevegelsen som ble startet den 19. juli 1936 etablerte en situasjon av dobbeltmakt, der den virkelige makten var i arbeidernes hender. De ble imidlertid blokkert av deres partier – det sosialdemokratiske Sosialistpartiet (PSOE) [Partido Socialista Obrero Español], Kommunistpartiet (PCE), POUM og CNT, som alle støttet den liberale borgerligledede Folkefronten – fra å ta den politiske makten over i egne hender.

Deretter fulgte flere måneder med regjeringens bestrebelser, ansporet av stalinistene, for å få spikket vekk arbeidernes grep over elementer av økonomien, få knust opprørske bønder som hadde tatt beslag i de store grunneiernes eiendommer, for å få tappet ut og få lagt ned den revolusjonære bølga. Dette kulminerte i Mai-dagenes begivenheter, som ble utløst av den katalanske regjeringens beslutning om å ta tilbake kontroll over telefonsentralen i Barcelona.

Andreas Nin (Alchetron.com)

Folkefront-regjeringen i Spania, så vel som dens motstykke som ble dannet samme året i Frankrike, representerte anvendelsen av politikken vedtatt av Komintern på Den syvende kongressen i 1935 (som Ibárruri deltok på). Stalin reagerte på at Hitler kom til makten i 1933 ved å droppe ultravenstre-politikken som hadde ført til den tyske arbeiderklassens nederlag, og med adopteringen av den klassekollaborerende oppfordringen om å danne «Folkets Fronter mot fascisme og krig».

I et forsøk på å få de vestlige imperialistmaktene – Storbritannia, Frankrike og USA – til å tilslutte seg en allianse med Sovjetunionen mot fascistmaktene – Tyskland og Italia – beordret Stalin Kommunistpartiene til å støtte, og der det var mulig, melde seg med i kapitalistregjeringer ledet av liberale deler av borgerskapet. Med utgangspunkt i det antimarxistiske, nasjonalistiske programmet for «sosialisme i ett land» kunngjort av Stalin i 1924, betydde Folkefrontens politiske orienteringslinje i praksis å gi avkall på sosialistisk revolusjon. Under påskudd av å forsvare «demokrati» forsvarte Kommunistpartiene de borgerlige eiendomsrelasjonene og kapitaliststaten, mot massenes revolusjonære bevegelse.

Arbeiderklassen ble underordnet det angivelig «progressive» borgerskapet og dens revolusjonære ambisjoner ble ofret for Sovjetunionens diplomatiske behov, slik de ble oppfattet av det styrende byråkratiet. Sistnevnte ble ikke drevet av arbeiderklassens interesser, men av bevaringen av deres egne privilegier, som basert på eiendomsrelasjonene opprettet av 1917-revolusjonen var direkte truet av fascismen.

I hans omgang med vestlig imperialisme var Stalin eksplisitt i sin avvisning av verdensrevolusjon. I et intervju i mars 1936 med Roy Howard fra Scripps-Howard Newspapers, fant følgende utveksling sted:

Howard: Dette, din uttalelse, betyr den at Sovjetunionen i noen grad har forlatt sine planer og intensjoner om å få til en verdensrevolusjon?

Stalin: Vi hadde aldri slike planer og intensjoner.

Howard: Du vil vel utvilsomt vedgå Mr. Stalin, at mye av verden lenge har hatt en annen oppfatning.

Stalin: Det er resultat av en misforståelse.

Howard: En tragisk misforståelse?

Stalin: Nei, en komisk en. Eller kanskje en tragikomisk en.

Folkefronten og den stalinistiske kontrarevolusjonen i Spania

Under betingelser av Depresjonen over hele verden, som drev arbeiderklassen til revolusjon på tvers av Europa og internasjonalt, fordret implementeringen av Folkefronten at Kommunistpartiene måtte forene seg med borgerskapet for gjennomføringen av kontrarevolusjoner. Hovedmålskive for denne strategien var trotskistbevegelsen, som uforsonlig og bevisst motsatte seg det stalinistiske sviket av Oktoberrevolusjonen og som sloss for programmet for sosialistisk verdensrevolusjon, som den russiske revolusjonen hadde vært basert på.

I Spania fant stalinismens kontrarevolusjonære rolle på den internasjonale scenen sitt mest nakne uttrykk. Trotskij skrev i desember 1937 («Lærdommene fra Spania: Den siste advarsel»):

Årsakene til fremveksten av den spanske Folkefronten og dens indre mekanikk, er helt klare. Oppgaven til de pensjonerte lederne for det venstreorienterte borgerskapet besto av å få kontrollert og forhindret massenes revolusjon, og dermed få gjenvunnet utbytternes tapte tillit: «Hvorfor trenger dere Franco dersom vi, republikanerne, kan gjøre det samme?» [Spanias president] Azañas og [den katalanske ministerpresidenten] Companys interesser sammenfalt helt på dette sentrale punktet med Stalins interesser, som trengte å få det franske og britiske borgerskapets tillit, ved å bevise for dem i faktisk handling at han var i stand til å bevare «orden» mot «anarki». Stalin trengte Azaña og Companys som et dekke foran arbeiderne: Selvfølgelig, selv er Stalin for sosialisme, men man må passe på ikke å støte det republikanske borgerskapet fra seg! Azaña og Companys trengte Stalin som en erfaren bøddel, med en revolusjonærs autoritet. Uten ham kunne et så ubetydelig mannskap aldri våge å angripe arbeiderne...

Venstre-sosialistene og anarkistene, Folkefrontens fanger, prøvde rett nok å redde det som reddes kunne av demokrati. Men i den grad de ikke våget å mobilisere massene mot Folkefrontens gendarmer ble deres bestrebelser til slutt redusert til syt og klager. Stalinistene var således i allianse med Sosialistpartiets ytre høyre, svorne borgerlige fløy. De rettet deres represjoner mot venstresiden – POUM, anarkistene, «venstre»-sosialistene – med andre ord mot de sentristiske grupperingene som reflekterte, om enn i den fjerneste grad, trykket fra de revolusjonære massene...

Dette politiske faktum, i seg selv veldig signifikant, besørger samtidig målestokken for de siste årenes degenerering av Komintern ... Dette har tjent til å definere stalinismens kontrarevolusjonære karakter på den internasjonale arenaen. (Leo Trotskij, Den spanske revolusjonen (1931–1939), New York, 1973, s. 310 og 311)

Trotskij oppsummerte andre steder essensen av Folkefronten som borgerlig liberalismes allianse med GPU.

Leo Trotskij, på trettitallet

Ikke mindre viktig enn geopolitiske hensyn i det stalinistiske programmet for Folkefronten var interne spørsmål. Det stalinistiske regimet var et regime i akutt krise. Byråkratiet ledet av Stalin var en parasittisk svulst på kroppen til en arbeiderstat skapt av arbeiderklassens bevisste revolusjonære intervensjon i det politiske liv, under ledelse av et revolusjonært marxistparti, Bolsjevikene.

Det regjerende byråkratiet levde i konstant frykt for den sovjetiske arbeiderklassens opprør, som var dypt og uforsonlig indignert over en korrupt og uansvarlig elites usurpering av dens politiske makt. Den stalinistiske styringsklikken var akutt inneforstått med at en vellykket proletarisk revolusjon hvor som helst i verden, og fremfor alt i de fremskredne kapitalistlandene i Europa og Nord-Amerika, ville gjenopplive sovjetmassenes revolusjonære selvtillit og klassebevissthet. Programmet fremmet av Trotskij for en politisk revolusjon for å få styrtet det byråkratiske regimet, gjenopprettet arbeidernes demokrati og returnert til strategien for sosialistisk verdensrevolusjon, ville fått massestøtte.

Fra august 1936 til mars 1938 ble en serie av tre skuerettssaker, kjent som «Moskva-prosessene», iscenesatt av Stalin. Så godt som alle lederne av Oktoberrevolusjonen og Lenins Bolsjevikparti tilsto under tortur å ha konspirert med Nazi-Tyskland og andre utenlandske og innenlandske fiender, for å omvelte Sovjetunionen og myrde Stalin. Disse monstrøse skuerettssakene var det innenlandske motstykket til den kontrarevolusjonære politiske orienteringen som ble gjennomført under Folkefrontens banner på den internasjonale arenaen.

Hovedtiltalte var Leo Trotskij, som levde i eksil, først i Norge og deretter i Mexico, som ble tiltalt og dømt til døden in absentia.

Rettssakene var den offentlige fasaden for den «Store terroren» – ei flere-år-lang bølge av massearresteringer, drap og deporteringer til arbeidsleirer, som var virkemidlene der hundretusener av genuint sosialistiske medlemmer av Kommunistpartiet, intellektuelle, forskere og kunstnere ble utryddet, i det Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) har kalt et «politisk genocid».

Den forente enhetsfronten versus Folkefronten

Stalinistene presenterte falskt deres Folkefront-politikk som en forlengelse av taktikken for den forente «enhetsfront»-taktikken introdusert av Lenin og Trotskij på Den kommunistiske internasjonales Tredje (1921) og Fjerde (1922) kongress. I virkeligheten var Folkefronten en politikk for klassekollaborering med en seksjon av borgerskapet, og derfor det diametralt motsatte av den forente enhetsfronten, som var et virkemiddel for det revolusjonære marxistpartiet til å ta initiativet i foreningen av alle deler av arbeiderklassen, i kamp mot helheten av borgerskapet.

Fundamentet for enhetsfront-taktikken var arbeiderklassens politiske uavhengighet fra alle fraksjoner av kapitalistklassen, og arbeiderklassens internasjonale enhet. Forskjellen mellom enhetsfronten slik den ble utarbeidet av Komintern under Lenin og Trotskij, og kjempet for av Trotskij i kampen mot fascismen i Tyskland på den ene siden, og Stalins Folkefront på den andre, var forskjellen mellom revolusjon og kontrarevolusjon.

Helt siden 1930-tallet og frem til i dag har opportunistiske og revisjonistiske tendenser forsøkt å skjule deres politiske tilpasning til stalinistiske og sosialdemokratiske organisasjoner, pro-kapitalistiske fagforeningsbyråkratier og borgerlige liberalere, som anvendelsen av «enhetsfront»-politikken. Dette terminologiske håndgrepet anvendes som hjelpemiddel for å forvirre og få kvalt arbeidernes kamper.

Lenin og Trotskij kjempet for at Kommunistpartiene skulle ta i bruk enhetsfront-taktikken i en tid da den første bølga av proletariske revolusjoner i Europa, som etterfulgte Oktoberrevolusjonen i 1917 i Russland, hadde blitt beseiret, først og fremst på grunn av umodenheten og feiltakene til de revolusjonære lederskapene. Under betingelser av en svært skjør og midlertidig restabilisering av europeisk kapitalisme, understreket de nødvendigheten av at Den tredje internasjonales partier først måtte vinne massenes tillit, før de lanserte kampen om statsmakt.

For dette formålet rådet de spesielt partiene i Frankrike og Tyskland til å oppfordre de sosialdemokratiske partiene, og reformistiske og anarkosyndikalistiske fagforeninger, om å tilslutte seg en forent front med Kommunistene, for å gjennomføre spesifikke fellesaksjoner til forsvar for arbeidernes organisasjoner mot angrep fra fascistene og kapitaliststaten, og til å slåss for grunnleggende sosiale forlangender. Forutsetningene for slike forente fronter var Kommunistpartienes fulle organisatoriske uavhengighet og fulle frihet for kritikk av andre arbeiderorganisasjoner i enhetsfronten.

Enhetsfronten ble definert som en avtale om felleshandling mellom arbeiderklassens masseorganisasjoner. Det skulle ikke være noen blanding av bannere og ingen utvanning av marxismens revolusjonære program. Slagordet var «Marsjer separat og slå til i fellesskap».

Trotskij skrev i sine teser «Om Enhetsfronten», fra mars 1922, om enhetsfront-taktikken i Frankrike:

En av de mest pålitelige metodene for å motvirke stemningen og ideene fra «Venstreblokka», dvs. ei blokk mellom arbeiderne og en viss del av borgerskapet, mot en annen del av borgerskapet, er ved vedvarende og resolutt å promotere ideen om ei blokk av alle deler av arbeiderklassen mot helheten av borgerskapet. [Vektlegging i originalen]. (Leon Trotsky, Marxists Internet Archive)

Langt fra å tilby noen form for politisk amnesti skulle det revolusjonære partiet ved hjelp av taktikken demonstrere i aksjon og for hele arbeiderklassens øyne, sin beredskap til å lede og besluttsomt treffe avgjørende tiltak for klassen forsvar, og avsløre de reformistiske lederskapenes vakling og kapituleringer, og i prosessen vinne kritiske deler av de sosialdemokratiske arbeiderne over til Kommunistpartiet.

Ernst Thälmann, partileder for Det tyske kommunistpartiet (KPD) [Wikipedia]

Så tidlig som september 1930 agiterte Trotskij for at Det tyske kommunistpartiet (KPD), dominert av stalinistiske håndsopprekkere, måtte forlate sin ultra-venstre «Tredje periode»-politikk om å nekte på noen måte å kollaborere med Sosialdemokratene (dengang SDP – siden omdøpt til SPD), samtidig som de stemplet dem som «sosialfascister», og for at KPD måtte adoptere enhetsfront-taktikken for å forene arbeiderklassen i kamp mot den voksende trusselen fra nazismen. Trotskij og hans supportere i Tyskland fremmet denne politiske orienteringen etter nasjonale valg, som ble avholdt under betingelser av utdypende depresjon og tiltakende arbeidsledighet, som medførte en økning på nesten 16 prosentpoeng for nazipartiets stemmer.

Stalin og det tyske KPD-lederskapet avviste denne politiske orienteringen, der de bak ultra-venstre retorikk skjulte en fatalistisk akseptering av fascistenes valgseier som uunngåelig, kombinert med en tilpasning, i sekterisk form, til Sosialdemokrati-lederskapet. Resultatet ble, som Trotskij gjentatte ganger hadde advart mot, et katastrofalt nederlag for den tyske og internasjonale arbeiderklassen.

Fortsettelse følger.

 

Forfatteren anbefaler også:

Trotskijs Siste År
[24 August 2020]

The Spanish Civil War and the Popular Front
[27 January 2009]

British Trotskyists challenge falsification of Spanish Civil War history
[21 April 2009]