Og pust normalt fra Island: To kvinner under betingelser «der alt går galt»

Av David Walsh
26 December 2020

Manus og regi av Isold Uggadóttir

Og pust normalt, en film fra Island, ble sluppet der tidlig 2018. Den er nå tilgjengelig på Netflix. Den er, i all oppriktighet, anbefalt.

Med manus og regi er av Isold Uggadóttir, som bodde i New York i 10 år, med ei rekke kortfilmer bak seg. Og pust normalt tar opp – uvanlig nok – betingelsene for flyktninger og betingelsene for arbeiderklassen på Island.

Og pust normalt (2018)

Et av de sterkeste trekkene ved Uggadóttirs film, som til en viss grad skiller den ut, er i hvilken grad Kristín Thóra Haraldsdóttir i hennes fine rolletolkning av Lára, ei økonomisk hardt presset ung kvinne som er aleneforsørger for en sønn, lar de ekstreme spenningene i hennes situasjon utspille seg ansikts- og kroppsuttrykk. Mer generelt er det ikke så mange filmer der en regissør fanger nøyaktig og kunstnerisk det «hverdagslige» presset på arbeiderklassens liv og betingelser.

Et av de mest vellykkede amerikanske filmarbeidene i den retningen er Michael Curtiz’ The Breaking Point (1950), med John Garfield, som var løst basert og faktisk, en forbedring av Ernest Hemingways roman To Have and Have Not fra 1937.

Triste boligblokker i dystert vær. Ei kvinne, Lára, mangler kontantene for å få betalt for alle varene sine i et supermarked. Kredittkortet hennes blir også avvist. Hun er åpenbart hardt presset. Der hun forsøker å fortsette normalt og muntert gir hun etter når hennes lille sønn Eldar (Patrik Nökkvi Pétursson) minner henne på at hun lovet ham en katt. På dyreforvaltningen undrer Eldar seg over tilværelsen i et bur.

Lára ignorerer postkassa, med god grunn. Den er full av forfalte regninger og krav fra inkassobyråer. Mobilsamtaler fra utleieren unngås også. Hun innleder et opplæringsprogram for å bli en grensekontrollfunksjonær på den nærliggende internasjonale flyplassen. Lára er ivrig etter å imponere, og påpeker for hennes intruktør at han har sluppet gjennom ei kvinne med et tvilsomt (og faktisk, forfalsket) pass. Dermed lander hun dokumenteieren Adja (Babetida Sadjo) i suppa, som forsøker å nå Toronto sammen med hennes søster og datter (som begge kommer seg gjennom den islandske immigrasjonskontrollen).

Og pust normalt (2018)

Adja, fra Guinea-Bissau i Vest-Afrika, får 30 dagers fengsel, og befinner seg deretter i klisteret i et overfylt, kaotisk interneringssenter i nærheten av flyplassen, mens hennes søknad om asyl på Island vurderes. Hvor lenge hun må bli der? Ingen vet. «Det er sånn systemet er.»

Begge kvinnene er lesbiske, selv om filmskaperen ikke lager noe måltid av den saken. Adjas søknad om asyl er basert på hennes seksualitet og hennes kjærestes tragiske skjebne der hjemme i Afrika. Lára har en kjæreste, mor til en av Eldars skolekamerater, men hun har knapt med tid til kjærlighet og hengivenhet.

Lára og Eldar blir tvunget til å flytte ut av leiligheten deres. Hun forteller ham at de skal på en «mystisk oppdagelsestur». De begynner å bo i bilen, selv om han fortsetter på skolen og Lára opprettholder sin læretid på flyplassen. Det regner nesten hele tiden. Eldar funderer på det å gå i shorts i et varmere klima. Hans mor svarer mildt at det vet hun ikke noe om: «Jeg har ikke vært i noe annet land.»

Og pust normalt har referanser til Láras tidligere vanskeligheter, deriblant et narkotikaproblem og at hun for en periode var fratatt foreldreretten til Eldar. I supermarkedet igjen, der hun ber om å få et antall gratisprøver (kylling med en «spesiell saus») til sine «andre barn». Hun og Adja møtes til slutt igjen. Første gangen tilbyr Lára den afrikanske kvinna skyss, under et uunngåelig regnskyll. Gjenkjenner Adja henne som grensekontrolløren som fikk øye på hennes falske pass? Antagelig, selv om det aldri blir hentydet.

Forvaringssenteret er beliggende i et stygt industridistrikt, det slags område der velvillig innstilte regjeringer over hele verden dumper flyktninger og andre ofre for deres grusomme politikk. Adja er desperat etter å nå Canada, og se igjen sin datter. «Jeg må gjøre noe.»

Patrik Nökkvi Pétursson and Kristín Thóra Haraldsdóttir

Adja blir klar over at Lára og Eldar er hjemløse. I en rørende, og også morsom vri på begivenhetenes gang, gir flyktningen plass til paret på hennes rom i interneringssenteret. På visse måter har de det verre enn henne. Adja begynner å bringe Eldar til skolen, selv om kommunikasjonen mellom dem er svært begrenset.

Asylsøkerens juridiske prosess kommer til en avklaring. Uggadóttir filmer en spesielt virkningsfull scene ombord på en offentlig bybuss. Den sene ettermiddagens høstmørke, det elendige været, og trafikkens blinkende, og brått skiftende belysning, korresponderer med Adjas håpløshet. Lára foreslår deretter en plan. ...

Filmproduksjon i de nordiske landene – Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige – har ikke vært særlig lovende de siste tiårene, med visse viktige unntak (for eksempel Sveriges Sami Blood). Sosial likegyldighet eller selvtilfredshet har en tendens til å dominere. Personlig egenart og «ekstremisme», noen ganger redusert til bare finurlighet og eksentrisitet, er dårlige erstatninger for å ta verden grundigere i betraktning. Regionens sosialdemokratiske partiers skitne og ideologisk desorienterende rolle som høyreorienterte forsvarere av profittsystemet, og deres «venstreorienterte» vedheng, har utvilsomt spilt en rolle i dette.

Island, karakterisert av «gjentatte vulkanutbrudd» og «geotermiske fenomener som geysirer», har for ofte tjent som et eksotisk bakteppe for internasjonal og innenlandsk kunstnerisk filmproduksjon. Landets pittoreske og uvanlige landskap antas antagelig å fylle ut og kompensere for de dramatiske og sosiale elementene som er fraværende i de aktuelle filmene. For mange «mistilpasningsstemninger» i for mange «mørkt komiske» og «forførende besynderlige ... road movies», som ikke utgjør så mye.

Uggadóttir heller rettmessig kaldt vann på dette. Hun fortalte en intervjuer fra Reykjavik Grapevine: «Vi har ofte dette romantiserte bildet av Island – turistbrosjyrebildet med svart sand og foss og midnattssol – og alt av det eksisterer, men dét er ikke hverdagslivet for mange islendinger.» Hun ønsket å «peke nese til klisjébildet som vi har sett så mye av, og vise hva som skjer bak kulissene.»

Manusforfatter-regissøren dro ofte til location-området og fotograferte det. «Jeg ville finne locations som var sanne og virkelige, slik at historien også ville bli skikkelig nøyaktig, geografisk sett. ... Jeg er ikke en fan av den klassiske romantiske filmskapingstilen. Jeg tiltrekkes av det rå, til sosialrealistisk filmskaping, og til filmer som føles sanne og autentiske.» Dette synes å være en tvers igjennom sunn respons.

Grapevine-nettstedet bemerker at Og pust normalt «er forskjellig fra alt annet vi har sett fra islendinger hittil. Det er ikke en dokumentar, men den er utfordrende – den er moden i sine skildringer og den er hjerteskjærende realistisk.» Om så er tilfelle, da fortjener Uggadóttir igjen heder. Hun rammer inn overbevisende skjebnen til ei ung kvinne i Reykjanesbær og den til en flyktning fra Guinea-Bissau. På alle viktige måter gjør filmen det klart, uten noen gang å måtte si det eksplitt, at kvinnene er gjevnbyrdige og at dét skaper grunnlaget for en elementær, men signifikant solidaritet.

Betingelsene som avbildes er både spesielle for Island og samtidig universelle. For massene av menneskeheten byr livet et stadig mer uutholdelig trykk. Tittelen refererer til sikkerhetsinstruksjonene ombord på fly, slik regissøren forklarte til Cineuropa, der de «forteller deg at først må du sikre deg din egen [oksygen-] maske, og deretter barnets – og puste normalt. Det er en så ironisk ting å be folk om å gjøre når alt går galt. Men vi fortsetter å insistere på det.»

En anmelder hos Cineuropa observerte at de «nåværende sosio-økonomiske omgivelsene er helt fiendtlige mot alle i nød, og Uggadóttir fanger den angsten». Ganske så riktig, og ganske så viktig.

 

Forfatteren anbefaler også:

Paris Stalingrad: Flyktningers situasjon i den franske hovedstaden, en gang «en av de beste byene»
[12 September 2019]

Et intervju med regissøren av Paris Stalingrad: «Det er ikke en film om flyktninger, det er en film om mennesker»
[12 September 2019]

Filmmaking needs a new perspective
[16 May 2001]