Amerikanske krigstrusler tiltar mot Iran og Venzuela, med seks uker igjen av Trumps periode

Av Bill Van Auken
8 December 2020

Knapt halvannen uke etter attentatet på den iranske fysikeren Mohsen Fakhrizadeh, en kriminell handling utført av det israelske spionagenturet Mossad i samspill med Washington, opprettholdes farene for en vesentlig handling av amerikansk militæraggresjon uforminsket i de seks ukene som gjenstår av president Donald Trumps embetsperiode.

Drapet på Fakhrizadeh, ansett som den mest prominente forskeren i Iran og en ledende person i landets atomprogram, var en beregnet provokasjon med siktemål å få utløst en iransk gjengjeldelse som så kunne gripes til som påskudd for krig.

B-2 Spirit stealth bombefly [Foto: Wikimedia Commons]

Irans borgerlig-geistlige styringsetablissement, på den ene siden beleiret av «maksimalt press»-sanksjonsregimet og på den andre konfrontert med økende uro i arbeiderklassen, har avstått fra å gå til noen slik handling. Fraksjonen ved makten ledet av president Hassan Rouhani ser ut til å sette sine forhåpninger på at den innkommende Biden-administrasjonen vil lette sanksjonene og gjenoppta 2015-atomavtalen som Trump ensidig trakk seg fra for to år siden. Andre deler av den iranske staten har imidlertid oppfordret til rask gjengjeldelse, som utvisningen av IAEAs atominspektører, og til-og-med militære angrep mot Israel.

Utsiktene for en ny provokasjon er fortsatt tilstedeværende der Trump-administrasjonen fører en krigshissersk utenrikspolitikk, og innfører ei rekke nye sanksjoner, ikke bare mot Iran, men også Kina og Venezuela, samtidig som den arrangerer truende militæroperasjoner fra Persiabukta til Sør-Kinahavet og Det karibiske hav.

Relasjonene mellom Iran og Venezuela, land som begge er mål for «maksimalt trykk»-sanksjonsregimer, ensbetydende med krigstilstand, har blitt et spesielt mål for amerikanske trusler.

Dette ble gjort klart i forrige uke av Elliott Abrams, den amerikanske «Spesialrepresentanten for Iran og Venezuela», og en krigsforbryter-veteran i Washington som sporer sin karriere tilbake til hans posisjon som Reagan-administrasjonens fremste representant til forsvar for de nesten-genocidale krigene som ble ført av USA-støttede militærdiktaturer i Mellom-Amerika på 1980-tallet. Han ble senere funnet skyldig og dømt for anklager relatert til Iran-Contra-affæren, den hemmelige og ulovlige operasjonen for å finansiere CIA-støttede Contras, den høyreorienterte gerillahæren som førte en terroristkrig mot Nicaragua.

Sammenslåingen av stillingene for spesialutsendinger både for Iran og Venezuela i Abrams’ hender i september, ga en klar advarsel om Washingtons intensjoner.

I et webinar holdt sist torsdag av National Security Institute ved George Mason University, leverte Abrams en direkte trussel om amerikansk militærhandling mot enhver forsendelse av iranske missiler til Venezuela.

«Vi vil ikke akseptere, vi vil ikke tolerere, plasseringen i Venezuela av iranske missiler som kan nå USA,» sa han. «Vi vil ikke akseptere det, og dersom de prøver å gjøre det, da vil vi i det minste under denne administrasjonen prøve å avskjære det, og dersom de ankommer Venezuela, da vil de bli tatt hånd om i Venezuela. Det er ikke akseptabelt å ha iranske missiler i Venezuela som kan nå USA.»

Det at det absolutt ikke foreligger noe bevis som peker i retning av at Iran sender missiler til Venezuela utelukker ikke at Washington gjøre en angivelig «venezuelansk missilkrise» til et påskudd for krig.

Lignende antydninger om en angivelig iransk trussel i Venezuela ble hevdet i forrige uke av admiral Craig Faller, sjef for Den amerikanske sørkommandoen (SOUTHCOM).

I en presentasjon til Pentagon-pressekorpset hevdet admiral Faller: «Vi ser en voksende iransk innflytelse [i Venezuela] som inkluderer Quds-styrken, som er alarmerende og bekymringsfullt, og noen våpenbånd.»

«Det er ikke bare oljetransporter. Det er også våpentransporter,» la Faller til. «Vi så en økning av det i år. Vi overvåker endringsraten veldig nøye, for å se om den knytter seg til andre iranske misgjerninger rundt om i verden.»

For hva trusselen om en amerikansk militærprovokasjon angår er det ikke bare imaginære missiler, men ekte drivstoff-forsendelser. Ei flåte på rundt 10 iranske tankskip seiler for tiden til Venezuela med bensin og andre drivstoffprodukter som Caracas trenger for å kunne foredle landets råolje, ifølge kilder sitert av Bloomberg. Tankskipene skal returnere lastet med venezuelansk olje for salg på verdensmarkedet, sannsynligvis til Kina.

Denne flåten ville være dobbelt så stor som de fem tankskipene som i mai brakte iransk drivstoff til Venezuela. Den amerikanske regjeringen gjengjeldte da med sanksjoner mot skipets kapteiner.

Washington avskjærte fire andre tankskip som de hevder var på vei til Venezuela, losset deres drivstoff-forsendelser på åpent hav og solgte lastens deretter for $ 40 millioner. Iran benektet at landet eide hverken tankskipene eller oljen. Rederier i Oman, Storbritannia og De forente arabiske emirater (UAE) har anlagt søksmål mot denne pirathandlingen.

Dersom det amerikanske militæret, som under påskudd av bekjempelse av narkotikasmugling har utplassert den største marinestyrken i regionen siden 1989-invasjonen av Panama, skulle gjennomføre en lignende operasjon mot den nyligste iranske tankskipflåten, kan det utløse en eskalerende spiral av militær gjengjeldelse.

Som Trump-administrasjonen gjentatte ganger har fastslått er muligheten for militæraksjon mot Venezuela selv, også fortsatt «på bordet».

USAs utenriksminister Mike Pompeo, som i september gjorde en provoserende tre-dagers tur til alle landene med grenser til Venezuela, trappet opp sine fordømmelser av regjeringen til president Nicolás Maduro i sammenheng med søndagens valg av en ny Nasjonalforsamling, som så en 67 prosent seier for valgfronten ledet av Maduros parti PSUV – Venezuelas forente sosialistparti – med en begredelig valgdeltakelse på 32 prosent.

Juan Guaidó, den amerikanske marionetten og tidligere frontfiguren i Nasjonalforsamlingen, som i januar 2019 utropte seg til «midlertidig president», og umiddelbart ble anerkjent som den «legitime» regjeringen i Venezuela, boikottet helgens valg og hevdet at de hadde blitt rigget av regjeringen. En annen seksjon av den høyreorienterte opposisjonen, inkludert de gamle tradisjonelle venezuelanske regjeringspartiene COPEI og Acción Democrática, stilte kandidater og oppnådde ca. 18 prosent av velgernes oppslutning.

Splittelsen i den høyreorienterte opposisjonen gjenspeiler den mislykkede USA-støttede regimeendringsoperasjonen ledet av Guaidó, som så et mislykket forsøk på et militærkupp i april 2019, og fiaskoen av en leiesoldatinvasjon i mai i år.

Reflektert i massefraværet fra valget på søndag er den økende harmen i arbeiderklassen over Maduro-regjeringens respons på landets dype økonomiske krise, som har vært å forsvare kapitalistinteresser samtidig som den undertrykker folkelig motstand. Ødeleggelsen av den venezuelanske økonomien, som har blitt kraftig intensivert av det amerikanske sanksjonsregimet, har ført til masseledighet og hyperinflasjon, samtidig som virkningen av Covid-19-pandemien fortsetter å eskalere.

Guaidós boikott kunne ikke skjule det faktum at han nyter liten støtte blant den venezuelanske befolkningen, som i overveldende grad er fiendtlig innstilt til hans oppfordringer om intensiverte sanksjoner og utenlandsk intervensjon for å få til et regimeskifte.

I stedet for å stille til valg iscenesetter Guaidó, med amerikansk støtte, sitt eget pseudo-valgstunt, en «Folkelig konsultasjon», som ber venezuelanere om å stemme – også online – om å fjerne Maduro fra embetet og oppnå «internasjonal bistand» for å «redde vårt demokrati». Resultatene av en slik meningmåling kan påberopes som berettigelse for amerikansk intervensjon.

Pompeo meldt en Twitter-uttalelse på mandag der han fordømte søndagens valg i Venezuela som «et juks og et bedrageri, ikke et valg» og «ikke mer enn et forsøk på å stjele Venezuelas demokratiske fremtid».

Uttalelsen tiltrakk seg umiddelbare fordømmelser og latterliggjøring, gitt at Pompeo representerer en administrasjon som åpent prøver å omvelte resultatene av det amerikanske valget og installere et presidentdiktatur. Pompeo selv svarte nylig på en reporters spørsmål om det ville bli en smertefri maktveksling i utenriksdepartementet med å si at det ville bli en «smertefri veksling til en andre Trump-administrasjon».

Truslene, provokasjonene og sanksjonene fra Trump-administrasjonen tolkes av foretaksmediene som forsøk på å ramme inn en innkommende Biden-administrasjon, ved å gjøre en gjenopptakelse av Iran-atomavtalen eller en reduksjon av spenninger vanskelig, om ikke umulig.

Det er imidlertid en langt mer dyster og skremmende tolkning. Det å fremprovosere en krig ville besørge Det hvite hus et påskudd for å gjennomføre Trumps gjentatte trusler om å påkalle Oppstandsloven [Insurrection Act] og beordre tropper ut i gatene som et virkemiddel til å oppheve det amerikanske valget. Med seks uker igjen før slutten av Trumps periode er dette fortsatt en reell og vedvarende fare.

Uansett utfallet av Trumps kuppkonspirasjon, og uansett hvem som innehar Det hvite hus etter den 20. januar, pådrivet mot krig og diktatur, som har sin kilde i den uløselige krisen i USA og verdenskapitalismen, vil bare fortsette å eskalere.

 

Forfatteren anbefaler også:

Perus regjering faller, etter to døde i protester mot riksrettstiltale
[16 November 2020]

Krigsspenninger tiltar i kjølvannet av israelsk attentat mot iransk toppvitenskapsmann
[1 December 2020]