Macron mottar al-Sisi, slakteren fra Cairo, for tredagers statsbesøk i Paris

Av Alex Lantier
7 December 2020

Den egyptiske diktatoren general Abdel Fattah al-Sisi ankom i går kveld Paris for tre dagers samtaler med president Emmanuel Macron og andre franske toppembetsrepresentanter. Presseuttalelser indikerte på det vanlige platte språket at Macron og Sisi skal diskutere strategiske anliggender, og det de omtalte som Sisis «menneskerettighetshistorikk».

I klartekst, de skal diskutere deres kollaborering mot Tyrkia i blodige proxy-kriger for kontroll over oljefelt i Libya og det østlige Middelhavet, og det som har gjort Sisi beryktet over hele verden – morderisk undertrykking av arbeiderklassen.

I et kupp lansert i juli 2013 beordret Sisi tusenvis skutt ned i gatene, og han knuste en to-år-lang revolusjonær bevegelse av Egypts arbeidere. Sisi regjerer nå Egypt gjennom massearrestasjoner og tortur av 60 000 politiske fanger. Noen få offisielle representanter fra Sosialistpartiet (PS) og Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI), beskjemmet av Macrons bånd til Sisi, undertegnet en kronikkartikkel i Le Monde som foreslo at han «satte menneskerettighetene i sentrum for våre

bilaterale relasjoner» med Egypt.

Egypts president Abdel Fattah al-Sisi uttaler seg under en pressekonferanse den 11. november 2020. [Foto: Costas Baltas/Pool via AP]

Faktisk kommer Sisi for å gi Macron en veiledning om hvordan man styrer et fascistisk autoritært regime, midt under voksende sosialt raseri over den franske presidentens politistat-agenda.

På lørdag angrep politiet igjen brutalt titusenvis av demonstranter i Paris som opponerte mot Macrons lovproposisjon kalt «global sikkerhet», ei uke etter at 500 000 marsjerte mot loven. Det er eksplosivt raseri mot lovutkastet, der en av bestemmelsene – som nå omarbeides – ville forby filming av politiet. De forente nasjoner (FN) fordømte lovfremlegget for å tillate «viktige angrep på menneskerettigheter og grunnleggende friheter».

Hva dette lovforslaget ville tillate kom tydelig frem av politiets brutale banking av musikkprodusenten Michel Zecler den 21. november. Politiet hevdet at Zecler hadde overfalt dem og de var i ferd med å fengsel ham da video-opptak av hendelsen dukket opp, oppfanget av sikkerhetskamera og filmet av naboer, som avslørte alle politiets beskyldninger som reint oppspinn. Det er klart at uten retten til å filme politiet er det ingenting som beskytter befolkningen mot overgrep og vilkårlig fengsling av politistaten, på grunnlag av løgner.

På onsdag skal innenriksminister Gérald Darmanin presentere et endelig utkast til en «antiseparatist-lov», som nå i orwellsk stil ombenevnes til «loven for å styrke Republikkens prinsipper». Faktisk innvilger loven staten fullmakter uten sidestykke til å regulere religiøse institusjoner og oppløse alle typer foreninger – inkludert religiøse, veldedige, juridiske og politiske grupper – som har hatt deres rettigheter juridisk garantert i over et århundre, bortsett fra under nazi-okkupasjonen av Frankrike.

Darmanin fastla en høyreekstrem tone da han først presenterte loven og appellerte til antisemittiske og antimuslimske sentimenter ved å si at han ikke likte å se supermarkedsreoler med kosher eller halal mat. Siden da har staten stengt ned 76 moskéer. Den har også oppløst flere foreninger, deriblant Rådet mot islamofobi i Frankrike, ei interessegruppe som tilbyr juridisk bistand til muslimer.

Skrekkslagen av voksende sosialt raseri har Macron krevd at internasjonale aviser sensurerer kritisk dekning av loven. Financial Times tok ned en artikkel om lovproposisjonen og publiserte et brev forfattet av Macron som fordømte avisas omtale, mens New York Times gjennomførte et intervju med Macron der han belærte avisas journalister om deres «partiskhet» mot loven.

Mektige fraksjoner av styringsklassen er av den formening at beskyttelsen av deres formuer fordrer etableringen av et autoritært regime. For to uker siden uttalte den høyreekstreme pensjonerte general Pierre de Villiers, tidligere sjef for overkommandoen, seg til det nyfascistiske magasinet Valeurs actuelles [Aktuelle verdier] for å understreke behovet for diktatur. «Rettsstaten er åpenbart en fin ting, men noen ganger må man også tenke strategisk,» sa han.

I går ga de Villiers et to-siders intervju til Le Parisien, som publiserte det sammen med en lederartikkel som spekulerte i om han kunne være «overraskelsen for det neste presidentvalget». De Villiers advarte om faren for revolusjon og det internasjonale oppsvinget av klassekamp som utspilte seg allerede før Covid-19-pandemien. Han sa: «Det sosiale klimaet var allerede veldig forverret før pandemien. Det nåværende klimaet er i beste fall forbitret, i verste fall eksplosivt, og i alle fall svært ustabilt. Overalt tiltar fattigdom og raseri.»

Han sammenlignet situasjonen med forholdene som rådde før Den franske revolusjonen, første verdenskrig og den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917, og la til: «Ting kan endres gradvis, eller veldig raskt dersom det er ei gnist, som i 1789 eller 1914. Frankrike er et gammelt demokratisk land, et modent land, men det har historisk sett hatt problemer med å reformere seg. Det skjer ofte med eksplosjoner, med klare brudd.»

«Jeg frykter borgerkrig,» la de Villiers til, og krevde en styrking av politifullmaktene. «I dag er våre politistyrker strukket til bristepunktet,» erklærte han. «De er ofre for vold vi ikke har sett siden [den franske generalstreiken i] mai 1968.»

Disse klassespenningene er ikke forankret i franske, men i globale betingelser. Milliarder av mennesker over hele verden er avskåret fra enhver statsstøtte samtidig som økonomien kollapser under tyngden av pandemien, og billioner av euro blir overlevert til bankene og storselskapene i statlige redningsaksjoner. Denne kriminelle politikken, etter tre tiår med intensivert innstramming over hele Europa etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, produserer nivåer av sosial ulikhet som er uforenlige med demokratisk styre.

I Frankrike – et av Europas rikere land – lever ni millioner mennesker, nesten 15 prosent av befolkningen, under den lave fattigdomsgrensa på € 900 per måned [NOK 9 600]. Halvparten av dem er ungdom under 30 år.

Hendelser i Frankrike må tas som en advarsel til arbeidere internasjonalt: Avgjørende fraksjoner av styringsklassen reagerer bevisst på trusselen om revolusjon ved å arbeide for å få etablert en fascistisk politistat. Den store marxistiske revolusjonære Leo Trotskij forklarte i 1929, da styringsklassen forberedte seg på overleveringen av makten til fascistene i Tyskland, og over hele Europa:

I analogi med elektroteknikken kan demokrati defineres som et system av strømbrytere og sikringer for beskyttelse mot strømstyrker som overbelaster kretsene, forårsaket av den nasjonale rivaliseringen eller den sosiale kampen. Ingen periode i menneskets historie har vært – ikke engang tilnærmelsesvis – så overbelastet av motsetninger som vår nåværende. Overbelastningen av ledningene skjer oftere og oftere, på forskjellige punkter i det europeiske kraftnettet. Under innvirkningen av klassemotsetninger og internasjonale rivaliseringer med for høye spenningsnivåer slår demokratiets sikkerhetsbrytere ut, eller de eksploderer. Det er egentlig hva diktaturets kortslutning representerer.

I et avsnitt som kunne vært adressert til de som tror at diktatur ikke kan bre seg fra Egypt til Europa, la Trotskij til: «Gikt og podagra kan starte i lillefingeren eller stortåa, men det når til slutt de sentrale organer.»

Disse begivenhetene berettiger holdningen Parti de l’égalité socialiste (PES) inntok i det franske 2017-presidentvalget. PES oppfordret til en aktiv boikott av andre valgrunde, mellom Macron og den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen. PES advarte for at Macron ikke var et politisk alternativ til det høyreekstreme regimet Le Pen ville ha overvåket som president. Nå implementerer Macron selv det høyreekstreme programmet til de Villiers.

Det å motsette seg overgangen til diktatur betyr å bygge en internasjonal bevegelse i arbeiderklassen, som slåss mot kapitalisme og for sosialisme. Det er ingenting for arbeidere å forhandle med Macron om, ikke mer enn det er å skulle forhandle med Sisi om. Protester som kontrolleres av de sentrale fagorganisasjonene og -forbundene, de samme som med Macron har forhandlet frem EUs redningsaksjoner og innstramminger, vil heller ikke forhindre styringsklassen fra å snu seg til diktatur.

Den kritiske oppgaven er organisering av arbeidere internasjonalt, uavhengig av fagorganisasjonene, og det å få bygget en politisk bevegelse som slåss for sosialisme og for overføringen av politisk makt til arbeiderklassen.