Covid-19-pandemien og den globale gjenoppblomstringen av klassekamp

5 December 2020

Der siste måneden av året 2020 innledes bryter det ut arbeiderklasse-motstand over hele verden, i opposisjon til styringsklassens grådige tilklorende respons på Covid-19-pandemien, dens samordnede pådriv for å intensivere kapitalistutbytting og dens oppheving av demokratiske rettigheter.

Bare i løpet av de elleve siste dagene har titalls millioner sluttet seg til streiker eller masseprotester.

• Den 26. november arrangerte arbeidere over hele India en én-dags generalstreik for å protestere mot den hindu-sjåvinistiske BJP-regjeringens sosialt oppflammende økonomiske politikk. De streikende forlangte også nødbistand for hundrevis av millioner fattige arbeidere og slitere, som har blitt overlatt til å klare seg selv i det som er en hittil usett helse- og sosioøkonomisk katastrofe.

Den 10-ukers Covid-19-nedstengingen i vår ble ikke ledsaget av noen seriøs mobilisering av samfunnets ressurser for å stoppe spredningen av viruset, mens titalls millioner arbeidere over natta gjort arbeidsledige ble benektet enhver sosial støtte. Dette ble etterfulgt av en prematur gjenopptakelse av arbeid, som har resultert i massive tall infeksjoner og dødsfall.

Under påskudd om «å gjenopplive» økonomien har statsminister Narendra Modi forskanset seg på «pro-investor»-politikken som har gjort India til et av de mest sosialt skrikende ulike land i verden. BJP-regjeringen har akselerert sitt privatiseringspådriv; har omskrevet Indias arbeidslover for å promotere usikre ansettelser på tidsbestemte kontrakter, fått sløyet begrensninger for masseoppsigelser, og fått erklært de fleste arbeideraksjoner illegale; og har presset gjennom en «reform» av Indias landbrukssektor som utsetter småbønder for agribusiness’ nåde.

Én-dags proteststreiken tiltrakk seg støtte fra arbeidere over hele India, og serverte et slag mot den uopphørlige kampanjen til Modi og hans BJP for å promotere reaksjon og få splittet arbeiderklassen med ansporing til antimuslimsk kommunalisme.

• Også den 26. november; hundretusener av greske arbeidere stengte ned mye av landets offentlige sektor. De streikende, som inkluderte lærere, helsetjenestearbeidere, leger og transittarbeidere, protesterte mot en lov som vil avskaffe åtte-timers dagen og betydelig begrense retten til å streike og demonstrere. For å stoppe spredningen av Covid-19 krevde streikerne også masseansettelser av helsetjenestepersonell og konfiskeringen av private helseklinikker.

• Sist lørdag, den 28. november, sluttet hundretusener seg til protester over hele Frankrike for å opponere mot Macron-regjeringens lov om kriminalisering av filming av landets politi, som rutinemessig anvender vold for å undertrykke arbeider- og venstresideprotester, og for å terrorisere fattige, overveiende immigrantnabolag. Skaket av protestenes størrelse hevder regjeringen nå den vil revurdere lovproposisjonen. Massenes raseri er drevet av den straffefriheten politiet nyter. Ikke én politibetjent har blitt siktet for å ha angrepet Gul Vest-protesterende, medregnet angrep som etterlot demonstranter kvestet for livet.

• I Spania protesterte 29. november tusener av leger og sykepleiere i Madrid mot nedskjæringer i helsevesenet, midt under en forferdelig «andre bølge» av Covid-19-pandemien. De avviste forsøk på å oppildne til nasjonalisme, og ropte ut: «Færre flagg og flere sykepleiere.» I nabolandet Portugal har barnepedagoger og grunnskolelærere kunngjort en nasjonalstreik for fredag den 11. desember. Lærerne er rasende over regjeringens avslag av å beskytte dem mot smitte i skolene, og for mange år med sparepolitikk og innstramminger.

• I Chile lanserte mandag den 30. november 60 000 offentlige helsetjenestearbeidere, som har vært i frontlinja i kampen mot pandemien, en fristløs streik for å motsette seg de truede nedskjæringene i helsevesenet, og med krav om utbetaling av lenge lovede bonuser, og bedre arbeidsbetingelser. Tiår med underfinansiering har etterlatt Chiles offentlige helsevesen så gebrekkelig og falleferdig at på høyden av pandemien, i mai og juni, måtte arbeidere sy deres egne munnbind.

Streiken er del av en bredere mobilisering av arbeiderklassen mot Sebastián Piñera, landets forhatte ultrahøyre-milliardærpresident, for å ha sluppet løs politistatsvold mot alle former for sosial protest.

• I USA har det de siste dagene og ukene vært arrangert mange streiker og demonstrasjoner av sykepleiere og andre helsetjenestearbeidere på sykehus og pleiehjem, for å slåss for høyere lønninger, økt bemanning og tilstrekkelig med personlig verneutstyr (PPE). I Chicago-området har eksempelvis 700 dårlig-betalte pleiere og støttearbeidere de siste to ukene streiket ved 11 for-profitt sykehjem. Det er bare fagforeningenes sabotasje som har forhindret foreningen av disse mangfoldige kampene til en bredere bevegelse som gir kampen mot pandemien og beskyttelsen av arbeidernes liv førsteprioritet, foran helsesystemenes profitter.

• Bilproduksjonsarbeidere motsetter seg de transnasjonale bilgigantenes pådriv for å øke profittene ved å kutte antallet arbeidsplasser, intensivere arbeidstempoet og tvinge arbeidere til å opprettholde produksjonen på full gass samtidig som pandemien raser. Arbeidere ved GMs og Kias fabrikkanlegg i Sør-Korea har de siste ukene iverksatt en serie med fire-timer-streiker med krav om høyere lønninger og jobbsikkerhet. Tidligere denne uka avviste GM-arbeiderne en fagforeningsstøttet avtale som ville ha opprettholdt en flere-år-lang lønnsfrys og droppet deres andre sentrale forlangender.

• I India fortsetter 3 000 arbeidere å trosse regjeringens tilbake-til-arbeid-ordre, etter at de den 9. november la ned arbeidet ved Toyotas monteringsanlegg Bidadi i Karnataka, for deretter å bli utsatt for selskapets lock-out. Arbeiderne motsetter seg selskapets krav om at de øker den månedlige produksjonen, og de slåss mot trakasseringen av 40 arbeiderkolleger.

I USA har bilproduksjonsarbeidere dannet et voksende nettverk av sikkerhetskomitéer ved store bilmonteringsfabrikker og produksjonsanlegg for bildeler, for å bekjempe konspirasjonen mellom bilselskapene og fagforbundet United Auto Workers (UAW) for å tvinge dem til å arbeide under utrygge betingelser midt under pandemien.

***

Årene 2018 og 2019 var vitne til en global gjenoppblomstring av klassekampen, etter flere tiår hvor den hadde vært undertrykt av korporatistiske fagforeninger, sosialdemokrater, andre «venstre»-partier og deres pseudo-venstre medskyldige. Fra Frankrike, Spania, Algerie, Iran og Sudan til Sør-Afrika, Mexico, Chile og Colombia brøt det ut massestreiker og protestbevegelser, ofte i åpent opprør mot fagforeningene og «venstre»-partiene. I USA var det ei bølge av lærerstreiker som satte grunnplanet opp mot fagforeningsapparatene, og høsten 2019 så den første nasjonale streiken av bilproduksjonsarbeidere på flere tiår.

En nøkkelfaktor for iverksettingen av vårens regjeringsbeordrede Covid-19-nedstenginger var styringsklassens frykt for at spontanstreiker og arbeidslivsaksjoner, som i Nord-Amerikas bilindustri med deres forlangender om handling for å stoppe spredningen av viruset, skulle utløse sosial masseuroligheter.

Memorial Day-politimordet på George Floyd fremprovoserte masseprotester over hele USA, som forente arbeidende mennesker av alle etnisiteter, og fikk gjenklang over hele verden.

Nå, ti måneder etter at styringsklassenes kriminelt uaktsomme respons på pandemien har begynt å produsere massedød i det ene land etter det andre rundt om i verden, bryter det på nytt ut sosiale massekamper. Men det gjør de under radikalt endrede betingelser.

Pandemien har akselerert verdenskapitalismens globale krise kraftig. Styringselitens rikdommer har steget til usette høyder siden mars, på grunn av den endeløse tilførselen av cash sprøytet inn i markedene av sentralbanker og andre av kapitaliststatens organer. I mellomtiden har arbeidernes inntekter stupt på grunn av tap av enorme mengder arbeidsplasser og de skrinne, og i mange deler av verden ikke-eksisterende nødbistandsprogrammene, som regjeringer forkynte i takt med de første Covid-19-nedstengingstiltakene. Den resulterende sosiale elendigheten er bevisst tilsiktet. Den fungerer som ei klubbe for å tvinge arbeidere til å gjenoppta arbeidet under utrygge betinbgelser.

Pandemien har også fatalt undergravd den politiske og moralske autoriteten til styringseliten og deres regjeringer. Dette gjelder fremfor alt i USA, der kapitalistklassen er den rikeste og mektigste av dem alle. Men det europeiske borgerskapet har ikke mindre frimodig prioritert profitt fremfor menneskeliv. Europeiske regjeringer, uansett deres politiske fargesjatteringer, og om de er svorne høyreorienterte som den som ledes av Boris Johnson i Storbritannia, eller om de som i Spania består av sosialdemokrater og «venstrepopulister» (Podemos) – alle har de forfulgt morderiske politiske retningslinjer for tilbake-til-arbeidet og tilbake-til-skolen.

Det er styringsklassens frykt for den gryende politiske radikaliseringen av arbeiderklassen som får den til å vende seg stadig mer åpent til autoritære styreformer og til rehabiliteringen av ultrahøyre. En vesentlig motiveringsfaktor i mange av kampene de siste 11 dagene var påleggingen av nye tiltak for kriminalisering av arbeidernes kamper og utvidelsen av statens undertrykkingskrefter.

Sammenbruddet av demokrati er legemliggjort av utviklingen i USA, der Trump søker å få opphevet resultatet av presidentvalget og å bygge en fascistbevegelse. Men dette er en universell prosess. I Spania har nylig pensjonerte arméoffiserer i all hemmelighet oppfordret kongen til å gjennomføre et kupp, ved illegalt å oppløse den valgte regjeringen, som er et høyreorientert regime i falske venstrefarger, som implementerer innstramminger og forfølger en politikk for flokkimmunitet.

Det kritiske spørsmålet er bevæpningen av arbeiderklassens voksende globale oppsving med et sosialistisk og internasjonalistisk program.

Arbeidere over hele verden konfronterer felles delte betingelser og problemer, som eksemplifisert av kampene opplistet ovenfor. Stilt opp mot dem er et globalt finansoligarki og dets transnasjonale selskaper, som bruker det globale arbeidsmarkedet for systematisk å få ned lønninger og arbeidsbetingelser. De er fast bestemt på å få arbeidende mennesker til å betale for verdenskapitalismens krise, som har som utgangspunkt deres pådriv for å få dem til å kværne ut profitter midt under pandemien.

Dersom arbeidere skal kunne seire må de forvandle deres objektive enhet i den globale produksjonsprosessen til en bevisst strategi, og med det koordinere deres kamper i en global motoffensiv mot det ubarmhjertige angrepet på jobber, lønninger og offentlige tjenester, og for arbeidernes maktovertakelse.

Som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) forklarte i sin uttalelse fra juni, «For internasjonal arbeiderklassehandling mot Covid-19-pandemien!», begynner dette i dag med kampen for å ta kontrollen over responsen på pandemien ut av kapitalistklassens hender. «De enorme summene som akkumuleres av de velbeslåtte, må beslaglegges og omdirigeres for å finansiere nødtiltak for å stoppe pandemien og gi full inntektsdekning til de berørte. De gigantiske bankene og storselskapene må plasseres under demokratisk kontroll av arbeiderklassen, drevet på grunnlag av en rasjonell og vitenskapelig plan. De enorme ressursene som er sløst vekk på krig og ødeleggelse, må omdirigeres for å finansiere helsevesen, utdanning og andre sosiale behov.»

For å hevde sine uavhengige interesser både under og etter helsenødssituasjonen, må arbeiderne bygge nye kamporganisasjoner helt uavhengige av og i opposisjon til de pro-kapitalistiske fagforeningene, som i flere tiår har jobbet hånd-i-hånd med konsernledelsene og staten, og i dag gjeter arbeidere inn på utrygge fabrikker, skoler og andre arbeidsplasser.

Amerikanske bilarbeideres og læreres etablering av grunnplansikkerhetskomitéer, etterfulgt av transportarbeidere og lærere i Storbritannia og Tyskland, og lærere i Australia, representerer et viktig skritt fremover i denne forbindelse.

Men for at arbeiderklassens enorme sosiale makt og revolusjonære potensial skal slippes løs, må den fremfor alt bli bevæpnet med et internasjonalt revolusjonært parti som innlemmer lærdommene om arbeiderklassens revolusjonære kamper, og dens marxistiske fortropp. Dette er programmet som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) slåss for, sammen med verdenspartiets nasjonale seksjoner, Socialist Equality Parties. Alle de som er enige og ønsker å ta del i denne kampen om liv-eller-død, må ta beslutningen om å kontakte oss i dag, for å bli med og bygge verdenspartiet for den sosialistiske revolusjon.

Keith Jones