Spanias PSOE-Podemos-regjering bygger konsentrasjonsleirer for migranter på Kanariøyene

Av Alice Summers
26 November 2020

Koalisjonsregjeringen av Podemos og Sosialdemokratene (PSOE) [Partido Socialista Obrero Español; Spanias sosialistiske arbeiderparti] oppfører fangeleirer for migranter på Kanariøyene, det spanske territoriet beliggende 1 000 kilometer utenfor Marokkos vestkyst.

Fredag i forrige uke kunngjorde José Luis Escrivá, PSOE-ministeren for inkludering, sosial sikkerhet og migrasjon, at PSOE-Podemos-regjeringen sikter på innen utgangen av 2020 å ha bygget teltleirer for interneringen av opp til 6 000 migranter på øygruppa. Det skal tilrettelegges for fengsling av ytterligere 7 000 migranter i mer permanente strukturer. Tusenvis av migranter som for tiden er plasserte på hoteller eller annen midlertidig innkvartering på tvers av øygruppa skal overflyttes til disse interneringsleirene.

Disse brutale og antidemokratiske tiltakene er del av en morderisk EU-kampanje mot flyktninger. På EU-initiativ er det reist konsentrasjonsleirer over hele Europa, der en av de mest beryktede er på den greske øya Lésvos.

Pablo Iglesias, generalsekretær for Podemos. [Foto: PODEMOS/Youtube]

Den greske «venstre-populistiske» Syriza-regjeringen bygde disse leirene og presiderte over dem i løpet av partiets fire år ved makten. Der ble flyktninger forvart under brutale betingelser og Syriza sendte ut opprørspoliti for å angripe dem som protesterte på innesperringen, der det ble anvendt tåregass og stungranater.

Tusenvis av desperate flyktninger er fortsatt internerte i disse overfylte og uhygieniske leirene, som har blitt dødsfeller i-og-med utbruddet av koronaviruspandemien. Flyktninger blir fastholdt i disse fasilitetene på ubestemt tid, med så godt som ingen sjanser for at deres asylsøknader blir hørt av europeiske myndigheter, i flagrante brudd på internasjonal lovgivning. Lésvos-modellen følges nå opp av PSOE-Podemos på Kanariøyene.

Mange av de nye fangeleirene som blir opprettet på Kanariøyene skal etableres i tidligere militærbrakker eller andre av det spanske militæret lokaliseringer. På Gran Canaria skal det bygges en teltleir for innkvartering av 650 immigranter på armégarrisonen Canarias 50, med de første migrantene forventet internert der innen desember. Denne lokaliseringen skal til slutt huse ytterligere 1 150 personer i prefabrikkerte brakker.

En teltleir for ytterligere 300 fanger skal etableres på eiendommen til den tidligere skolen Colegio León på øya, mens ytterligere 400 migranter kan forvares inne i selve skolebygget. Den spanske banken Bankia har også «donert» et skip på 7 000 m2, som skal tjene som fengsel for ytterligere 500 migranter utenfor Las Palmas-kysten av øya Gran Canaria. Mellom 200 og 250 migranter ble allerede forleden uke overført til en teltleir på militærområdet Barranco Seco, fra havna i Arguineguín.

Sist tirsdag kastet spansk politi ut mer enn 200 migranter fra en midlertidig leir i der i havna, og etterlot dem ingen steder å gå, med hverken mat eller andre ressurser. «Vi har ingen steder å dra,» sa en immigrant til pressebyrået Efe, mens en annen la til: «Vi vet ikke hvor vi skal overnatte.» Migrantene ble til slutt overført til et kompleks i byen Maspalomas, 12 kilometer fra havna.

Dommeren Yanira del Carmen González, som gjennomgikk en formell klage om behandlingen av flyktninger i Arguineguín-leiren, fordømte forholdene som «helt avskyelige», men fastslo at det ikke var begått noen kriminelle handlinger.

På Tenerife, den største av Kanariøyene, blir en tidligere militærbrakkeleir kalt Las Canteras ombygd for å internere opptil 1 800 migranter i 10 bygninger. En annen teltleir skal etableres i en skog kjent som Las Raíces, et sted forsvarsdepartementet har utlånt til innenriksdepartementet, der det forventes en kapasitet for forvaringen av rundt 1 500 migranter. På samme måte skal brakkeleiren El Matorral på øya Fuerteventura tjene til internering av opptil 700 migranter.

Innenriksdepartementet nekter å la migranter strandet på Kanariøyene overføres til det spanske fastlandet, til tross for forespørsler fra de regionale myndighetene. Hittil i år har innenriksdepartementet bare godkjent 1 800 slike overføringer, rundt en-tiende-del av de anslagsvis 16 000 til 18 000 personene som har ankommet øygruppa i 2020. PSOE-Podemos-regjeringen håper å få brukt trusselen om fristløs internering på øyenes konsentrasjonsleirer til å få avskrekket andre fra å krysse havstrekningen.

PSOEs innenriksminister Fernando Grande-Marlaska begrunnet under et offisielt besøk i Marokko Madrids nekting av å overføre migranter til fastlandet med å hevde at det ville besørge en trekkfaktor for flyktninger som ønsket å komme seg til Europa. «Vi må bekjempe illegal immigrasjon, og unngå etableringen av irregulære innfartsveier til Europa,» uttalte han.

Kanariøyene har det siste året sett en økning på mer enn 1 000 prosent av antallet migranter. Ifølge innenriksdepartementet tok minst 16 790 migranter sjøveien til øyene fra 1. januar til 15. november 2020, mot totalt 1 497 i samme periode i 2019. Andre estimater indikerer at mer enn 18 000 migranter i år har gjorde reisen.

Etter hvert som Middelhavet i økende grad har blitt til en massegravplass blir desperate flyktninger tvunget til å lete etter andre måter å flykte fra kriger eller økonomisk ruin i deres hjemland. EU og unionens medlemsregjeringer har bevisst ignorert migranters nødkall på Middelhavet, og har hvert år tillatt tusener å drukne i farvannet. Mer enn 1 200 flyktninger har hittil i år druknet i deres forsøk på å krysse havet.

Riseruta til Kanariøyene er dødelig. Ifølge estimater fra International Organization for Migration drukner én av 16 flyktninger som forsøker overfarten. Antallet ikke-rapporterte dødsfall er ekstremt høyt, da båter gjentatte ganger bommer på øyene og driver forbi ut i det åpne Atlanterhavet.

PSOE-Podemos-regjeringen har systematisk implementert en brutal antiflyktningepolitikk som forårsaker massedødsfall. Spanias angivelig «progressive» regjering er medskyldig i de samme handlingene som deres greske høyre-kolleger – der de tidligere i år sendte politiforsterkninger [engelsk tekst] til Hellas for å bistå den konservative Nytt Demokrati-regjeringens brutale tilslag mot flyktninger.

Senest i forrige måned ble det avslørt at PSOE-Podemos-regjeringen gjennomfører den barbariske politikken med å skille migrantbarn [engelsk tekst] internerte på Kanariøyene fra deres mødre – en brutal praksis kjent for å anvendes av Amerikas fascistiske president Donald Trump.

Forleden uke opprettholdt Spanias konstitusjonsdomstol en lov vedtatt i 2015 av det høyreorienterte Folkepartiet (PP), som åpnet for summarisk utvisning, eller «hot return», av migranter fra Spania, uten engang et spor av en juridisk prosess. De eneste migrantene unntatt fra denne summariske utvisningspolitikken er mindreårige eller de som anses sårbare – de eldre, eller gravide kvinner.

Ifølge Escrivá, som uttalte seg under et besøk på Kanariøyene sist fredag, kan «90 prosent» av migranter som ankom øygruppa i 2020 «bli utvist tilbake til deres opprinnelsesland». Dette er et løfte om illegale massedeporteringer.

Mens Podemos og PSOE begge har hevdet å motsette seg noen eller alle aspekter av denne brutale og antidemokratiske praksisen, har disse summariske utvisningene raskt blitt videreført, og faktisk har de økt siden PSOE overtok regjeringsmakten ved midten av 2018 – først med Podemos’ støtte, og deretter i direkte koalisjon med dette partiet.

I 2017 ble det gjennomført 607 «hot returns» av migranter som ble anholdt ved Spanias grenser, og tallet steg til 658 i 2018. For 2019 er det ingen tilgjengelige tall: PSOE-Podemos-regjeringen har nektet å gjøre dem tilgjengelige.

Disse brutale angrepene på desperate migranter utgjør en tiltale av det «venstrepopulistiske» partiet Podemos og andre middelklassepartier av samme typen, som overalt i Europa pålegger fascistisk antiflyktningepolitikk som ikke er til å skilles fra den som forfektes av det ytre høyre. Arbeiderklassen må stille til ubetinget forsvar av alle migranter og asylsøkere, og deres selvfølgelige rett til å leve og arbeide i trygghet uansett hvor de selv måtte velge. Dette fordrer et bevisst brudd med pseudo-venstre-partiene, som del av en kamp mot de reaksjonære politiske retningslinjene som føres av hele EU.