Resolusjon fra SEPs (UK) Femte kongress: Covid-19-pandemien, den internasjonale klassekampen og Socialist Equality Partys oppgaver

17 November 2020

Denne resolusjonen ble enstemmig vedtatt av medlemskapet i Socialist Equality Party (UK) på partiets Femte nasjonalkongress, som ble avholdt online fra 24. til 27. oktober 2020. Den påtroppende nasjonalkomitéen tilføyde deler basert på de fundamentalt dagsaktuelle utviklingene i USA.

Covid-19-pandemien, den internasjonale klassekampen og Socialist Equality Partys oppgaver

1. Covid-19-pandemien har fungert som en trigger-begivenhet, som har akselerert den allerede langt fremskredne økonomiske, sosiale og politiske krisen i det kapitalistiske verdenssystemet. Den har brutt ut under betingelser der verden er i grepet av en eskalerende handelskrig, økonomisk sammenbrudd, en vending mot autoritære styreformer, og en vekst av imperialistisk militarisme som truer en global brannstorm. Viruset har feid over landegrensene, et bevis på sammenflettingen av alle aspekter av dagens økonomiske og sosiale liv. Denne globale krisen som truer millioner av menneskers liv, fordrer en global løsning.

2. World Socialist Web Site (WSWS) skrev i sin nyttårsuttalelse, publisert [på norsk] den 4. januar: «Det nye årets ankomst markerer begynnelsen på et tiår med intensivert klassekamp og sosialistisk verdensrevolusjon» [1] Uttalelsen rettet oppmerksom på klassekampens ekstraordinære verdensomspennende utbrudd i løpet av året 2019 – i Tunisia, India, Mexico, Puerto Rico, Ecuador, Colombia, Chile, USA, Algerie, Egypt, Libanon, Irak, Iran, Sudan, Kenya og Sør-Afrika, og eksemplifisert i Europa av «Gule Vester»-bevegelsen og streikene i Frankrikes offentlige sektor mot Macron. Alle disse kampene ble animert av motstand mot den sosiale ulikhetens ødeleggende konsekvenser og motstand mot de korrupte regjeringene som på vegne av oligarkiet har pålagt den.

3. Pandemien har gitt fornyet drivkraft til denne globale gjenoppblomstringen av klassekampen. Arbeiderklassen blir konfrontert med en krise som det ikke er noen progressiv løsning for under kapitalismen, basert på delingen av verden i antagonistiske nasjon-stater som konkurrerer om global dominans over markeder og ressurser, og på kontrollen av samfunnets produksjonsmidler av et finansielt oligarki som er avhengig av den brutale utbyttingen av befolkningsmassene for sin obskøne rikdom. Pandemien ville aldri ha krevd så mange liv og ført til en slik økonomisk ødeleggelse hadde det ikke vært for den kriminelle responsen fra kapitalistklassen og dens regjeringer. De grep til pandemien for å utdype den tiår-lange plyndringen av samfunnets ressurser på vegne av de superrike i redningsaksjoner for multi-billioner av dollar som stiller de som ble vedtatt etter det globale økonomiske krasjet i 2008 i skyggen. Den hensynsløse gjenopptakelsen av arbeid og gjenåpning av skoler og universiteter, som nå har ført til en ny oppblomstring av pandemien, dikteres av behovet for å få hentet tilbake kostnadene for redningspakkene fra arbeiderklassen.

4. Ved å definere pandemien som en trigger-begivenhet [2] sammenlignet WSWS den med attentatet på den østerrikske erkehertugen Franz Ferdinand den 28. juni 1914, som initierte en kjede av hendelser som kulminerte med utbruddet av den første verdenskrigen. Attentatet akselererte den historiske prosessen, men den handlet på allerede eksisterende og svært brennbare sosioøkonomiske og politiske betingelser og forutsetninger. Akkurat som den første verdenskrigens masseslakting bare ble brakt til opphør av Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, fordrer det å få brakt den nåværende pandemien under kontroll og få avsluttet den økonomiske katastrofen den har påført verdens folk, en revolusjonær kamp mot kapitalismen som fører til erobringen av statsmakt, arbeiderklassens etablering av demokratisk kontroll over økonomien, erstatningen av markedets anarki med vitenskapelig planlegging, opphevingen av nasjon-stat-systemet og byggingen av en sosialistisk verden. Et sosialistisk samfunn ville være basert på likhet, elimineringen av fattigdom, undertrykking og diskriminering, og vil muliggjøre en massiv heving av levestandarden og nivået for sosial kultur, og beskyttelsen av kloden mot klimaendring og miljøforringelse. Dette krever byggingen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, for å besørge den essensielle verdensomspennende strategien og lederskapet.

5. Sentrum for kapitalismens globale krise er USA, hvor Donald Trump nekter å akseptere sitt tap i presidentvalget den 3. november, og er aktivt engasjert i et kupp for å etablere et personalistisk diktatur. Joseph Bidens valgseier var en massiv folkelig avvisning av Trump, med Demokratenes seier i vesentlig grad sikret gjennom økte stemmer fra arbeiderklassen og ungdommen. Men Trump har respondert som han truet med før valget – der har søker å få mobilisert seksjoner av militæret, politiet og grensepatruljen, med oppildning av fascistgjenger, og anvendelsen av falske påstander om valgfusk for å tilrettelegge for at Republikaner-lovgivere, frontet av hans justisminister William Barr, og en stablet Høyesterett får veltet valgresultatet. Trumps konspirasjon har den fulle støtten fra Det republikanske partiet, som nå opptrer som et fascistisk og kriminelt syndikat.

6. Motstand mot Trumps kupp og faren for diktatur kan ikke overlates til Demokratene, som har som deres eneste bekymring å få opprettholdt amerikansk imperialismes interesser mot arbeiderklassen. Uansett hva som skjer i den umiddelbare perioden forut, det vil ikke bli noen gjenkomst av «normalitet». Forflytningen i retning av autoritært styre er ikke produkt av Trump som individ. De demokratiske strukturene i USA bryter sammen under vekten av den amerikanske og verdenskapitalismens uløselige økonomiske og politiske krise, karakterisert av svimlende nivåer av sosial ulikhet, forverret av den globale Covid-19-pandemien og de styrende klassenes morderiske politiske orienteringslinje for «flokkimmunitet». Demokratene, et parti av Wall Street og militæret, frykter fremfor alt en eksplosjon av folkelig protest og motstand nedenfra, som vil true finans- og selskapsoligarkiets styre. Før valget nektet de å mobilisere mot Trumps kupp-planlegging, selv da han truet med å sette inn hæren mot dem som protesterte mot politimordet på George Floyd, og etter at hans appell til det ytre høyre ansporet et komplott for å kidnappe og myrde Demokrat-guvernøren Gretchen Whitmer i Michigan. Deres pro-business-agenda tillot da Trump å øke hans egen stemmeandel blant seksjoner av de mest undertrykte arbeiderne ved å utnytte deres sosiale elendighet og hat mot det politiske etablissementet. I etterdønningene av valget avviser Biden systematisk enhver trussel om et kupp og oppfordrer til «enhet» med Republikanerne. Hans tilbud til den amerikanske styringseliten er å avvise Trumps planer og la Demokratene lede en høyreorientert administrasjon for innstramminger og militarisme, operert etter Det republikanske partiets forgodtbefinnende, mens de fordømmer sosialisme og uopphørlig promoterer hudfarge og identitet som kriterier for å få splittet og demoralisert arbeiderklassen. Dette vil skape de beste betingelsene for en videre vekst av en høyreekstrem bevegelse, hvorvidt den blir ledet av Trump eller en annen.

7. Socialist Equality Party i USA oppfordrer til en landsdekkende politisk streik for å få fjernet Trump og hans medsammensvorne. Dersom Trump lykkes med å få veltet valgresultatet vil det fremprovosere en massiv utgytelse av opposisjon i alle byer i landet, under betingelser der staten og dens undertrykkingskrefter manglet enhver form for legitimitet. Ikke bare ble Trump beseiret av Biden hva angår det totale stemmeantallet og folkets valg, the popular vote, og også i antallet valgdelegater til valgdelegatkollegiet [Electoral College] – de delstatene og områdene der han vant er de mektigste økonomiske og industrielle områdene i USA, med en massivt mektig arbeiderklasse. Men nedkjempingen av det forsøkte coup d’état avhenger av arbeiderklassens intervensjon, som må ta føringen i forsvaret av demokratiske rettigheter. Denne bevegelsen kan ikke stoppe før den har brutt oligarkiets grep og omstrukturerer det økonomiske livet på et sosialistisk grunnlag. En slik kamp av arbeidere i USA mot trusselen om diktatur vil møte massiv støtte fra arbeidere over hele verden og avlevere et slag mot imperialistmaktene overalt.

8. Den autoritære vendingen i USA er et fremskredent uttrykk for globale utviklingstrekk. I alle land kultiverer styringsklassen ytrehøyrekrefter og forbereder staten til anvendelse mot arbeiderklassen. Europa har sett fascistiske partiers tiltredelse til regjering i øst og til posisjon som den offisielle opposisjonen i Frankrike, Italia og Tyskland. I Tyskland har fremveksten av partiet Alternative für Deutschland (AfD) funnet sted under det statlige sikkerhetsapparatets beskyttelse. Hæren, politiet og de hemmelige etterretningstjenestene har vært direkte implisert i det ytrehøyres angrep med brannstiftelser, rasistiske drap og politiske attentater. Denne konspirasjonen fortsetter bak legitimeringen og godkjenningen av AfDs agenda for antiimmigrasjon og militarisme, som har blitt adoptert både av Kristelig-demokratene og Sosialdemokratene. I Storbritannia ble den prominente pro-Remain [forbli EU-medlem] Labour-parlamentarikeren Jo Cox myrdet av en fascist, som da han i juni 2016, under de siste fasene av Brexit-kampanjen, knivstakk henne skreik «Britain First». Et fascistkomplott for å myrde en annen Labour-parlamentariker bare ett år senere ble forpurret. Den 3. mars 2019 ble daværende Labour-leder Jeremy Corbyn fysisk overfalt av en høyreorientert kjeltring under et besøk i Finsbury Park-moskéen, som også kom med et pro-Brexit utrop.

9. Den groteske skueprosessen mot WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange ved Londons tinghus Old Bailey legemliggjør henfallenheten til autoritært styre i Storbritannia. For å ha avslørt krigsforbrytelser har Assange det siste tiåret vært utsatt for ulovlig forvaring, psykologisk tortur, drapskomplotter og naken benektelse av en behørig prosess, som del av planene om å få ham utlevert til USA, hvor han står overfor livsvarig fengsling og til-og-med dødsstraff. Den nylige utleveringshøringen var en juridisk travesti som bevitnet rettsvesenets skroting av alle demokratiske prosedyrer, under instruksjon av statsminister Boris Johnsons Konservativ-regjering. Dette har full støtte fra Labour Party og de innlemmede mediene, som ikke har noen aktelser for den nedkjølende innvirkningen på pressefriheten tiltalen av en journalist og forlegger i henhold til spionasjeloven [US Espionage Act] har. På tilsvarende måte har de støttet hele rekka av undertrykkende statstiltak som ble iverksatt under pandemien, eksemplifisert av etableringen av Joint Biosecurity Center, bestående av GCHQ og MI5 [henholdsvis signaletterretningstjenesten og den hemmelige innenriksetterretningen], for å fronte den offisielle Covid-19-responsen, og Johnsons løfte om «militær støtte der det kreves, for å avlaste politiet». Etter å ha opparbeidet seg ekstraordinære undertrykkingsfullmakter i henhold til koronavirus-loven [Coronavirus Act], går også regjeringen besluttsomt til verks for å få vedtatt lovproposisjonen om utenlandske operasjoner [Overseas Operations Bill] som beskytter personell fra de britiske væpnede styrker som har begått krigsforbrytelser for rettsforfølgelse, og lovproposisjonen om hemmelige etterretningskilder [Covert Human Intelligence Sources Bill], som tillater «konfidensielle informanter» å bryte loven, inkludert det å begå forbrytelser som tortur, drap og seksualisert vold. Offentlige myndigheter som er autoriserte til å anvende lovens fullmakter inkluderer alle etterretningsagenturer, politiet og etaten for alvorlig økonomisk kriminalitet [Serious Fraud Office].

10. Pandemiens andre bølge vil bli større enn den første. Europas midlertidige undertrykking av viruset, besørget for enorme kostnader under nedstengingen, ble spolert av en prematur gjenåpning av økonomien. Dette har ført til en oppblomstring av Covid-19 i alle europeiske land, slik at Storbritannia har blitt tvunget til å slutte seg til Frankrike, Tyskland og Belgia i fornyet nedstenging. Men dens begrensede karakter betyr at viruset vil fortsette å rase gjennom samfunnet, ettersom millioner av arbeidere og ungdommer blir tvunget tilbake til usikre arbeidsplasser, skoler og universiteter. Pandemien vil overvelde det nasjonale helsevesenet (NHS) [National Health Service], med forutsigelser om over 85 000 ytterligere dødsfall i Storbritannia. Kreft og andre viktige behandlinger vil uunngåelig bli suspendert, slik at pasienter blir etterlatt til å dø. I løpet av pandemiens første bølge ble forordninger om Ingen gjenopplivning (DNR) [Do Not Resucitate] illegalt godkjent, og anvendt uten samtykke i omsorgsboliger og for psykisk og fysisk funksjonshemmede. Denne vinteren vil igjen ingenting gjøres for å forhindre at syke og eldre blir infiserte, da de blir ansett som anvendte og forbrukte individer som ikke lenger skaper profitter for kapitalistene.

11. Farmakologigiganten Pfizers bekjentgjøring om utviklingen av en vaksine mot Covid-19, med en rapportert suksessrate på 90 prosent, understreker bare nødvendigheten av presserende hastetiltak for å forhindre spredningen av viruset for å redde liv inntil den ene eller den andre vaksinen er allment tilgjengelig. Masseproduksjon for en global utrulling er en enorm logistikkutfordring som vil ta mange måneder. Forøvrig kommer tilgjengeligheten og distribusjonen av vaksinen i umiddelbar konflikt med produksjonens underordning til farmakologigigantenes profittmotiver og konkurrerende nasjon-staters motstridende interesser. Fremskrittene mot en vaksine demonstrerer den kriminelle karakteren av politikken for «flokkimmunitet» implementert av regjeringer over hele verden. Med vitenskapen som besørger et svar på pandemien, blir argumentet om at det er nødvendig å «leve med viruset» og akseptere et massetap av liv avslørt som en morderisk begrunnelse for å holde økonomien åpen. Arbeiderklassen må nå gripe inn for å sikre at hundretusener ikke dør unødvendig de neste ukene og månedene, fordi kapitalistene må ha sine profitter.

12. Arbeiderklassens utviklende bevegelse vil ikke bare bli drevet av denne voksende faren for arbeidernes liv, helse og demokratiske rettigheter, men av den forverrede trusselen om massearbeidsledighet, motgang og fattigdom. Aksjemarkedets massive inflasjon gjennom spekulasjoner og finansialisering har ført til groteske nivåer av sosial ulikhet, som under pandemien har blitt enormt forverret. Verdens milliardærer har under pandemien sett deres samlede formuer stige til rekordhøyden $ 10,2 billioner [NOK 93,34 billioner; dvs. 93 340 milliarder], en økning på 25 prosent. Som kontrast har millioner mistet deres jobber, samtidig som Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) forutser et inntektstap for arbeidere på opptil $ 3,4 billioner [NOK 31,11 billioner; dvs. 31 110 milliarder], og FN anslår at ytterligere 265 millioner mennesker står i fare for hungersnød. Storbritannia er et av verdens mest sosialt polariserte land, etter fire tiår med nådeløse angrep på levestandardene, som etter 2008-krasjet ble akselerert av Labour og deretter av Toryene som erklærte en ny «æra av innstramminger». Innen 2019 levde 14,3 millioner mennesker i Storbritannia i fattigdom, og en tredjedel av disse i dyp fattigdom. Seksti prosent av disse var de arbeidende fattige. Nød ble opplevd av 1,5 millioner mennesker. Nærmere 40 prosent av landets barn antas å leve i fattigdom innen 2021. Pandemien og storselskapenes plyndring av økonomien har gjort denne situasjonen langt verre.

13. Pandemien har hatt en dyp innvirkning på arbeiderklassens bevissthet. Den har avslørt kapitalistsystemets parasittiske, antisosiale, morderiske karakter. I flere tiår ble «gründerne» og de superrike holdt opp som skaperne av rikdom og som fremskrittets motorer. Nå har begrepet «nøkkelarbeider» blitt del av den nasjonale diskursen. Begrepet legemliggjør en essensiell og dypt revolusjonær sannhet: Det at arbeiderklassen er produsenten av all sosial velstand, som samfunnet ikke kan eksistere foruten. Det er fordi sløret har blitt revet vekk fra de sosiale relasjonenes virkelighet, der borgerskapet – med Trump og Johnson i teten av flokken – raljerer mot sosialisme og venstreorienterte «agitatorer» og søker å forby ethvert uttrykk for antikapitalistiske sentimenter.

14. Arbeiderklassens gjeninntreden inn i politiske og sosiale massekamper reiser enorme politiske, teoretiske og praktiske ansvarsforhold for Socialist Equality Party. Den sentrale historiske oppgaven partiet står overfor er den Trotskij utarbeidet i Den fjerde internasjonales grunnleggingsprogram: Løsning av krisen for revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Folkelige og populære antikapitalistiske sentimenter og viljen til å opponere mot styringsklassens angrep må gjennom ICFIs intervensjon bli forvandlet til en bevisst kamp for sosialisme. En gjennomgang av hvordan krisen har utviklet seg i Storbritannia, av de motstilte responsene fra kapitalistklassen og fra arbeiderklassen, og av den essensielle rollen SEP har spilt i partiets kamp for den uavhengige politiske mobilisering av arbeiderklassen – i et opprør mot Labour- og fagforbundsbyråkratiet – er essensielt viktig for utviklingen av en ny sosialistbevegelse i arbeiderklassen.

Den politiske retningslinja for flokkimmunitet

15. Johnson-regjeringen var den første i verden som offentlig innrømmet å føre ei politisk retningslinje for «flokkimmunitet» – og tillot viruset å spre seg i hele befolkningen praktisk talt uten hindringer i dets kurs. Denne fascistiske politiske retningslinja ble bevisst fulgt, ikke bare basert på økonomiske hensyn, men også på en tro forankret i eugenikk og sosialdarwinisme om at de svake, eldre og uføre måtte tynnes vekk gjennom en politisk retninglinje for sosial aktiv dødshjelp. Det var kulmineringen av den sosiale krigføringspolitikken innledet under Margaret Thatcher, som så velkjent erklærte at det ikke var noe slikt som samfunn, og ble videreført av hennes etterfølgere, medregnet Labour-regjeringene til Blair og Brown, da de forvandlet Storbritannia til en lekeplass for de superrike. Den enorme økningen i sosial ulikhet og den systematiske desimeringen av essensielle tjenester og sosial infrastruktur skapte de perfekte forutsetningene for pandemiens spredning.

16. Toryene visste meget vel hva konsekvensene av deres passivitet var. De ble i 2011 advart om at en influensapandemi sannsynligvis ville kreve 750 000 liv. Funnene fra simuleringsøvelsen «Exercise Cygnus», som ble gjennomført i 2016 for å bestemme NHS’ beredskap for en ny respiratorisk influensapandemi, ble holdt skjult. Involverte embetsrepresentanter sa senere at den «drepte mange mennesker» og at «NHS var strukket ut over bristepunktet». Men av hensyn til oligarkiets mesking ble NHS tvunget til å finne «effektivitetsinnsparinger» på £ 22 milliarder, jobbene til 100 000 sykepleiere og leger ble eliminert, og antallet sykehussengeposter ble halvert, og etterlot bare 3 700 sengeposter for kritisk pleie for voksne. Beholdningen av personlig verneutstyr (PPE) ble kuttet med en tredjedel. I flere måneder ignorerte regjeringen alle advarsler om innvirkningen av Covid-19. Kina påla en nednedstenging i Hubei-provinsen den 23. januar. Den 30. januar erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) at koronavirus var en «folkehelse-nødssituasjon av internasjonal interesse». Men et medlem av regjeringens rådgivende gruppe for pandemi innrømmet senere: «Nesten ingen av planene vi hadde ble aktivert i februar».

17. Det var først den 3. mars at regjeringen offentliggjorde sin fire-punkts «handlingsplan» for å hanskes med koronavirus, som overfladisk uttalte: «Flertallet av personer med Covid-19 har blitt friske igjen uten behov for noen spesifikk behandling, som tilfelle er for forkjølelse eller sesonginfluensa.» Johnsons råd var å «vaske hendene med såpe og varmt vann så lenge som det tar å synge Happy Birthday to ganger». To dager senere kom Johnson med sin første offentlige innrømmelse av at regjeringen førte en politisk retningslinje om å tillate «sykdommen å forflytte seg gjennom befolkningen uten å gå til så mange drakoniske tiltak». Under en pressekonferanse i Downing Street den 12. mars sa sir Patrick Vallance, regjeringens øverste vitenskapelige rådgiver: «Det er ikke mulig å forhindre at alle pådrar seg det, og det er heller ikke ønskelig, fordi man vil ha litt immunitet i befolkningen, for å beskytte oss selv i fremtiden.» På grunn av dette ble Storbritannias 20 000 omsorgsboliger – som losjerer over 400 000 eldre og sårbare mennesker – omgjort til drapsmarker. Et 17. mars-direktiv fra NHS England instruerte at eldre pasienter skulle forflyttes fra sykesengene, uten å bli testet for Covid-19 – og det rammet 25 000 mennesker. Som en konsekvens ble det i perioden fra 2. mars til 12. juni registrert 28 186 «overtallige dødsfall» i omsorgsboliger i England, med over 18 500 beboere bekreftet å ha bukket under for Covid-19.

18. Regjeringens eneste bekymring var å bruke pandemien til å få konstruert en videre overføring av sosial formue over til bankene og storselskaper. Hele det globale økonomiske systemet var på randen av sammenbrudd. Siden redningsaksjonen i 2008 har regjeringer gjort deres sentralbanker ansvarlige for billioner i selskapsgjeld – under betingelser der rundt 20 prosent av børsnoterte næringvirksomheter i USA og Storbritannia nå betraktes som «zombie»-selskaper, og bare overlever på grunn av ekstremt lave renter og tilgangen til særdeles billig kreditt. Den 17. mars kunngjorde Storbritannias finansminister Rishi Sunak at £ 330 milliarder [NOK 3,979 billioner; dvs. 3 979 milliarder] ville bli tilgjengeliggjort i form av lånegarantier for næringsvirksomheter rammet av viruset – tilsvarende 15 prosent av Storbritannias årlige BNP – og lovet en «ubegrenset utlånskapasitet». Disse beløpene ble stilt i skyggen av en ny runde med pengetrykking – £ 895 milliarder [NOK 10,79 billioner; dvs. 10 790 milliarder] i kvantitativ lettelse (QE), nært opp mot totalsummen på £ 1 billion i QE-tiltak i perioden fra 2009 til 2020, som ble finansiert gjennom et tiår med innstramminger. Dette var en global prosess. En dag senere begynte Den europeiske sentralbanken å kjøpe opp € 750 milliarder [NOK 8,1 billioner; dvs. 8 109 milliarder] av stats- og selskapsgjeld. Den 25. mars vedtok den amerikanske Kongressen redningsaksjonen kalt CARES Act, pumpet $ 2 billioner [NOK 18,3 billioner] inn i økonomien og avsatte $ 454 milliarder [NOK 4,155 billioner] for å dekke Federal Reserves tap, som muliggjorde at sentralbanken kunne stille mer enn $ 4 billioner [NOK 36,61 billioner] tilgjengelig for utlån.

19. ICFI [Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale] definerte regjeringers bevisste passivitet som «ondartet forsømmelse». ICFI publiserte den 28. februar uttalelsen «For en globalt koordinert beredskap for koronaviruspandemien!» [på norsk den 29.] ICFI oppfordret arbeiderklassen til å «forlange at regjeringer tilgjengeliggjør de nødvendige ressursene som skal til for å begrense og få kontroll på spredningen av sykdommen, for å behandle og ivareta de som blir infiserte og for å sikre levebrødet for de hundrevis av millioner mennesker som vil bli rammet av de økonomiske konsekvensene». Uttalelsen inneholdt en serie «omfattende og presserende akutte nødtiltak» sentrert på forståelsen av at «responsen på koronaviruset kan ikke tillates koordinert på et nasjonalt nivå.» Viruset er «et globalt problem og anliggende. Løsningen må være global.» ICFI etterlyste en «massiv allokering av ressurser til helsetjenester og behandling», og reiste følgende krav: «Direkte finansiell støtte og inntektskompensasjon for alle som blir rammet av de økonomiske konsekvensene». Uttalelsen avviste løgnen om at det ikke er penger til en slik beredskap, og krevde at ressurser måtte bringes tilveie ved å beskatte oligarkenes formuer. Den insisterte videre: «I sitt krav om at kapitalistregjeringer implementerer disse nødstiltakene dropper ikke den internasjonale arbeiderklassen sitt fundamentale mål: en slutt på kapitalistsystemet. Kampen for krisehandling vil snarere heve arbeiderklassens bevissthet, utvikle dens forståelse for nødvendigheten av internasjonal klassesolidaritet og styrke dens politiske selvtillit.» [3]

20. Denne oppfordringen ga stemme til den økende harmen i arbeiderklassen. I mars fant det sted spontanstreiker av postarbeidere over sikkerhetsbekymringer relatert koronaviruset; streikeavstemminger av forelesere for sjettetrinn-college-studenter og t-bane-operatører på London Underground; trussel om streiker fra annet togpersonal, postarbeidere på landsbasis og bibliotekarbeidere; og legers underskriftskampanjer om manglende forsyninger av personlig verneutstyr (PPE), og underskriftskampanjer som samlet hundretusenvis av foreldre rundt krav om stenging av skoler. Dette var del av ei europeisk bølge av protester og streiker – fra Amazon-arbeidere i Frankrike og Italia, italienske metall- og kjemiarbeidere, portugisiske arbeidere i havnevesenet, jernbanene og flyplasspersonale – mot regjeringenes likegyldighet overfor faren fra viruset. Financial Times’ Europa-redaktør Tony Barber advarte for at pandemien fungerer som et trigger-event for revolusjon, som forutsett av ICFI:

«Det ligger i katastrofale hendelsers vesen, som nå for pandemien, at de akselerere og omformer historiske utviklingsforløp som uansett ville ha funnet sted. Den første verdenskrig intensiverte uroen i Russland som førte til revolusjonene i 1917, og den påskyndet fremkomsten av USA som det 20. århundres ledende globale makt ... Pandemien og dens økonomiske konsekvenser, med mindre den blir brakt under et minstemål av kontroll, vil med all nødvendighet ha tilsvarende konsekvenser av stor målestokk.» [4]

21. Frykt for denne voksende opposisjonen og dens konsekvenser tvang Johnson til å gjøre ei rekke innrømmelser, deriblant nedstengingen av skoler den 20. mars og Sunaks kunngjøring om en permitteringsordning, der regjeringen skulle betale 80 prosent av lønningene for ansatte som ikke kunne arbeide, opp til £ 2 500 i måneden [NOK 30 140]. Ordningen dekket til slutt 9 millioner arbeidere og forhindret midlertidig masseoppsigelser. Nødlovgivning forbød for tre måneder nye utkastelser av leietakere. Den 23. mars kunngjorde Johnson endelig en nasjonal nedstenging.

22. Samtidig forberedte borgerskapet sitt statsapparat for å undertrykke et uunngåelig utbrudd av sosial misnøye. Den 13. mars – selv om økonomien forble fullstendig åpen – utsatte regjeringen i ett år de planlagte 7. mai-valgene for lokalmyndigheter, for London Assembly [o. anm.: del av Greater London Authority; velgernes 25-medlemmer-sterke organ for tilsyn med borgermesterens forvaltning] og syv regionale borgermestre. Som en faretruende utvikling tillater loven suspendering av andre valg, bestemt av en statssekretær eller ministeren for kabinettkontoret. Bare to dager etter nedstengingen ble lovproposisjonen Coronavirus Act vedtatt, som innvilget regjeringen diktatoriske fullmakter. Ministre kan begrense eller forby forsamlinger hvor som helst i England og Wales, stenge lokaler og pålegge tvungen forvaring og isolering av enhver, inkludert barn, for ubestemt tid. 20 000 militær-personell ble satt i beredskap som en «Covid Support Force», med ansvar for å opprettholde «offentlig orden». Politiet kan pågripe alle «i fare for, eller mistenkt for å ha pådratt seg viruset», stoppe «ethvert kjøretøy, tog, fartøy eller fly», og stenge havner. Disse trekkene ble bygget på Operasjon Yellowhammer, utarbeidet som forberedelse til en no-deal Brexit, og tillater utplasseringen av opptil 50 000 vanlige tropper og reservetropper, støttet av 10 000 fra opprørpolitiet.

23. Nedstengingene påtvunget regjeringer over hele verden reddet millioner av liv. Et team av ledende eksperter publiserte en rapport i Nature den 8. juni, som fant at «på tvers av 11 land har siden epidemien startet 3 100 000 [fra 2 800 000 til 3 500 000] dødsfall blitt avverget ...» [5] Dette inkluderte 470 000 i Storbritannia. Men forsinkelsen av nedstengingen, dens delvise karakter, den tidligere sløyingen av helsevesenet og sosialomsorgstjenestene, mangelen av systematisk sporing, og den kriminelle politikken med å sende de allerede smittede tilbake til omsorgsboliger, skulle ende med at Storbritannia ble sentrum for pandemien i Europa. Unntaket for «nøkkelarbeidere» – mye misbrukt av selskaper – betydde at anslagsvis 10 millioner, en tredjedel av arbeidsstyrken, måtte fortsette å jobbe gjennom hele pandemien.

Kampanjen for å gjenåpne økonomien og Labours og fagforeningsbyråkratiets korporatistiske rolle

24. Nedstenging ble av styringseliten ansett som en påtvungen innrømmelse som måtte avskaffes så raskt som mulig, slik at storselskapene kunne gjenoppta profittproduksjonen og få klort tilbake redningsaksjonenes kostnader. For dette baserte den foraktede Johnson-regjeringen seg på fagorganisasjonene og Labour Party, ledet først av Jeremy Corbyn og deretter av sir Keir Starmer. Partiets politiske retningslinje under begge lederne var korporatisme – direkte samspill mellom regjeringen, fagorganisasjoner og arbeidsgivere, for politi-forvaltning av klassekampen. Sentralorganisasjonen Trades Union Congress (TUC) og Labour under Corbyn møttes regelmessig med Johnson. TUCs generalsekretær Frances O’Grady skrev et åpent brev til Times og lovet å «ta fatt på jobben med å gjenoppbygge landet vårt slik at det fungerer for alle. Akkurat som vi gjorde etter den andre verdenskrigen.» Denne kyniske referansen er ment å påkalle minner om de store sosiale innrømmelsene etter krigen, assosiert med etableringen av velferdsstaten og opprettelsen av NHS. Denne gangen er imidlertid samspillet mellom fagforeningene, regjeringen og arbeidsgiverne innrettet på å få eliminert alle arbeiderklassens gjenværende sosiale vinninger. Det betydde å sabotere enhver aksjon fra arbeidere mot regjeringen og arbeidsgiverne, inkludert Communications Workers Unions avvisning av Royal Mail-postarbeideres nesten enstemmige resultat for en nasjonal streik. Den 15. mars tilbakekalte [fagforbundet for høyere utdanning] University and College Union streikevaktene ved 74 institusjoner, i den største streiken noensinne av personal i den høyere utdanningen, som omhandlet pensjoner, lønninger og arbeidsbetingelser.

25. Etter at Corbyn vant lederskapet i Labour Party i 2015 viet han seg til å opponere mot enhver av arbeiderklassens kamper, og motrbeidet forlangender om at den høyreorienterte blairist-fløyen måtte utvises. Resultatet var et knusende nederlag for Labour i generalvalget i desember 2019 og åpningen for at Johnson kom til makten. I Corbyn-lederskapets siste dager samspilte han direkte med den samme regjeringen, med dens politiske retningslinje som har ført til titusenvis av arbeideres død. Corbyn signerte for redningsaksjonen for bankene og storselskapene og gikk deretter med på å vedta den drakoniske loven Coronavirus Act, uten engang å kreve en avstemming i parlamentet. Labour sa seg enig med lovens fornyelse den 1. oktober, etter at vårens nedstenging var hevet.

26. Til denne lista over politiske forbrytelser må tilføyes Corbyns taushet om Johnson-regjeringens pålegging av «flokkimmunitet». Som han senere innrømmet, under jevnlige møter med regjeringen «gjennom hele våren i år ... jeg husker tydelig at jeg deltok i et møte på regjeringskontoret, hvor vi fikk et foredrag om flokkimmunitet.» [6] Corbyn beskrev denne politiske retningslinja som «eugenisk», men advarte ikke arbeiderklassen og tillot Johnson å implementere den. Frem til den dagen han ble erstattet av Starmer, den 4. april, snakket Corbyn utelukkende i språket «nasjonal enhet», og om ikke å ville fremstå som «uopphørlig negativ». Starmer måtte ikke endre på noe da han ble partileder og erklærte: «Vår villighet til å komme sammen som dette, som en nasjon, har ligget i dvale for lenge... Under mitt lederskap vil vi engasjere oss konstruktivt med regjeringen, ikke føre opposisjon for opposisjonens skyld.»

27. Den 16. april ble utenriksminister Dominic Raab – med Johnson alvorlig syk med koronavirus – tvunget til å kunngjøre en tre ukers forlengelse av den landsdekkende nedstengingen, mens Sunak utvidet permitteringsordningen for å gi TUC og Labour tid til å få situasjonen under kontroll. Den 5. mai distribuerte Toryene syv dokumenter utarbeidet i samråd med arbeidsgivergrupper og fagforeningene. TUC-dokumentet, «En fagforeningstilnærming… til hvordan å håndtere den massive gjennopptakelsen av arbeid,» erklærte at organisasjonen «ikke tar stilling til vitenskapen om hvordan man skal håndtere en pandemi eller hastigheten eller karakteren av enhver gjenopptakelse av arbeid». Det tilføyde: «Det er smålig å krangle om den relative prioriteten av folkehelse eller økonomisk vekst: begge er viktige for arbeidende menneskers trivsel.» [7] Den 10. mai erklærte Johnson at de som ikke kunne jobbe hjemmefra, eksempelvis arbeidere innen bygg og anleggsbransjen og produksjonsindustrien, måtte være tilbake på jobb dagen etter. Sunak la opp en tidsplan for å få avslutttet permitteringsordningen innen november. I slike trinnvise skritt ble Storbritannias nasjonale nedstenging avviklet, og den ble offisielt erklært avsluttet den 24. juni.

28. Arbeiderklassen har betalt en høy pris for Labours og TUCs samarbeid med Toryene og arbeidsgiverne. Viruset er en fattigmannssykdom. De fra de mest dårlig stillte lokalsamfunnene hadde mer enn dobbelt så høy sannsynlighet for å dø enn de i de mest velstående distriktene, og menn i manuelle jobber fire ganger mer sannsynlighet for å dø enn de i fagprofesjonelle yrker. Antallet personer som konfronterer matusikkerhet ble firedoblet, til 8,1 millioner (16 prosent av befolkningen). Over én million tapte all deres inntekt, og 70 prosent av husholdningene opplevde inntektsfall. I september søkte nesten tre millioner arbeidsløshetsstøtte av forskjellige slag, seks ganger høyere enn i samme periode i 2019. I perioden fra april til juni anvendte hundre tusen personer for første gang matutdelinger. Anslagsvis 700 000 personer vil være offisielt fattige innen jul.

29. Pandemien har bekreftet at selv det mest elementære forsvaret for arbeideres liv og levebrød krever et organisatorisk og politisk opprør mot Labour og fagforeningsbyråkratiet. SEP forsøkte å gi lederskap til den overveldende opposisjonen mot pådrivet for tilbake-til-arbeid og tilbake-til-skolen, som var planlagt for september. En 27. mai-uttalelse advarte:

«Millioner blir drevet tilbake til arbeidsplassen under farlige og utrygge betingelser, der de slutter seg til den tredjedelen av den britiske arbeidsstyrken, inkludert ikke-essensielle næringer som nettbutikker og kundesentre på nettet, som har arbeidet gjennom hele nedstengingen.»

«Konservativ-regjeringen vet at den setter millioner av liv i fare, og kunne ikke brydd seg mindre... Forlangendet ‘tilbake-til-arbeid’ er drevet av behovet for å gjenopprette strømmen av selskapsprofitter. Uten en nøye gjennomtenkt plan for å iverksette en trygg gjenopptakelse av arbeid, basert på vitenskapen og som sådann strengt håndhevet, vil det bli en enorm økning av infeksjonsraten, som vil resultere i alvorlig sykdom og død.»

«Arbeiderklassen må ikke bli tvunget til å betale for å trygge sin sikkerhet. Kostnadene som er nødvendige for å sikre trygge arbeidsbetingelser, så vel som for å besørge helsetjenester og full inntektsdekning for alle arbeidere, må bæres av selskapene og den kapitalistiske styringseliten ...»

«Storselskapenes ledelser kan ikke stoles på for sikring av arbeidernes trygghet. Arbeidere kan heller ikke stole på fagforeningene. Bare et mindretall av arbeiderne er fagorganiserte, og fagforeningene fungerer som lite mer enn selskapsledelsens forlengede armer.»

«Arbeidere har behov for deres egne organisasjoner. På alle fabrikker, arbeidsplasser og kontorer må arbeidere organisere seg og velge pålitelige og respekterte arbeidere til å representere seg.» [8]

30. Den 30. mai meldte SEP en uttalelse som krevde: «Nei til gjenåpningen av skoler! Bygg aksjonskomitéer for å beskytte barn og lærere!» Uttalelsen forklarte:

«Gjenåpningen av skoler har ingenting å gjøre med genuin bekymring for barns utdanning og velvære. Lærere, barn og til-og-med småbarn blir sendt inn i usikre omgivelser som vil bli drivhus for Covid-19. De yngste, som er minst i stand til å følge opp sikkerhetstiltak, blir sendt avgårde til skolen først som en forutsetning for regjeringens ‘tilbake-til-arbeid’-pådriv. Skoler blir behandlet som lite mer enn forvaringsplasser, for at millioner av foreldre kan sendes tilbake til arbeid i ikke-essensielle bransjer...»

«Utdanningsarbeidere og foreldre må nå handle uavhengig ved å danne aksjonskomitéer for å trygge barn, ansatte, familier og lokalsamfunn.» [9]

Per den 1. juni ble mer enn én million barn holdt hjemme av bekymrede foreldre. På skoler som ble gjenåpnet, møtte bare fra 40 til 70 prosent av elevene opp.

31. Den 5. juni meldte SEP en oppfordring om etablering av en sikkerhetskomité for Londons buss-sjåfører, etter at det ble avslørt at minst 43 transportarbeidere i London, derav 29 buss-sjåfører, hadde omkommet av Covid-19. [10] Unite, hovedfagforbundet for sjåførene, forfektet en trinnvis gjenopptakelse av full service, i samarbeid med Transport for London og buss-selskapene, og argumenterte mot anvedelse av munnbind, mens de organiserte en gjenopptakelse av passasjerinnslipp foran, gjennom inngangsdøra i nærheten av sjåføren. Relatert det nasjonale helsevesenet (NHS) oppfordret SEP til støtte for partiets initiativ NHS FightBack, og insisterte: «Utfordringen NHS-arbeidere står overfor er utviklingen av en uavhengig politisk kamp mot styringsklassen og dens politiske forsvarere, i kampen for sosialisme og en arbeideres regjering. For å føre denne kampen, må det opprettes aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningene, for å ivareta helse og sikkerhet for leger og sykepleiere, og for å føre en politisk kamp for essensielle ressurser.» [11]

Slutten på nedstenging, utbruddet av klassekamp, og pandemiens gjenoppblomstring

32. Den initielle lempingen av nedstenging i USA så utbruddet av protester utløst av politimordet på George Floyd den 25. mai i Minneapolis, med deltakere av alle hudfargesjatteringer og etnisiteter. Dette antente demonstrasjoner og solidaritetsaksjoner over hele verden, i en kraftig bekreftelse av klassekampens globale karakter, som uttrykte de felles problemene arbeidere i alle land står overfor, enten det er politiundertrykking, innstramminger eller pandemiens dødelige konsekvenser. Samtidig med en helhjertet støtte for dette oppsvinget av opposisjon motsatte ICFI seg Black Lives Matters (BLM) forfektere av et hudfargefokusert, pro-kapitalistisk perspektiv. SEP (USA) forklarte: «De hudfargebaserte sekteristenes mål er å få avledet oppmerksomheten fra politiet som et redskap for kapitaliststaten og for frontlinjeforsvarerne av klassestyret. Dessuten er deres bestrebelser for å få pålagt demonstrasjonene et hudfargebasert narrativ motsagt av den åpenbart flerkulturelle, multietniske og multinasjonale karakteren.» [12] Den essensielle politiske forberedelsen for denne offensiven mot hudfargebasert politikk var arbeidet utført av SEP for å opponere mot «1619 Project», en kampanje initiert av New York Times i august 2019 for å diskreditere Den amerikanske revolusjonen, Borgerkrigen og dens hovedledere, for å videreføre Det demokratiske partiets bestrebelser for å fostre kommunalistisk politikk, og evaluere og forklare alle sosiale problemer og konflikter med hudfargebaserte heller enn klassebasere termer. [13]

33. Hundrevis av solidaritetsdemonstrasjoner mot politiets brutalitet ble avholdt over hele Storbritannia, hvor så mange som 137 500 deltok. Toryene resonderte med forlangender om undertrykking, der innenriksminister Priti Patel lovet å få stilt «kjeltringene og de kriminelle ... for retten». SEPs advarsel om at Johnson og Patel «regner med at protestene mot drapet på George Floyd er forvarsel for et langt bredere utbrudd av klassekampen» ble bekreftet innen ei uke da John Apter, styreleder for politiforbundet for England og Wales, og Ken Marsh, leder for politiforbundet for storbyregionen London, Metropolitan Police Federation, oppfordret regjeringen til å forby alle protester så lenge pandemien varer. Denne trusselen understreket SEPs insistering på at genuin motstand mot statsundertrykking betyr å avvise BLM-bevegelsens forsøk på å «dreie den objektive bestrebelsen til arbeiderklassen, og særlig ungdommen, for enhet mot klasseundertrykking – omfattet av George Floyd-protestene – til en kulturkrig omrammet av et angivelig fundamentalt skille basert på hudfarge. Denne angivelige kulturkrigen benekter at rasisme er kapitalistklassens mekanisme for å splitte og herske, og den skylder den på ‘hvite mennesker’ og ‘hvite privilegier’, og motsetter seg arbeidernes enhetlige kamp mot kapitalismen, mot klasseundertrykkingen, til fordel for støtte for ‘svart kapitalisme’, for ‘likhet i undertrykkingen’ med flere svarte i selskapenes ledelse osv ...» SEP oppfordret de hovedsakelig unge demonstrantene til å vende seg til arbeiderklassen og kampen for sosialisme. «Det som reises er ikke en offensiv mot statuer som gjenspeiler arven fra slaveriet, men en kamp fra hele arbeiderklassen, svarte, hvite og asiater, mot de veldig reelle og veldig moderne farene for statsvold for forsvar og videreføring av lønnsslaveriet.» [14]

34. Johnson-regjeringen gikk videre med deres planer for gjenåpningen av skoler til tross for advarsler om ei ny bølge av infeksjoner fra 2,0 til 2,3 ganger større enn den opprinnelige bølga. Den 8. august meldte SEP uttalelsen «For en generalstreik mot gjenåpningen av skoler». Den forklarte:

«På hvert trinn av denne offensiven mot utdanningsarbeidere og barn, som med det bredere ‘tilbake-til-arbeid’-pådrivet, har Toryenes regnet med samspill fra fagorganisasjonene og Labour Party. Det nasjonale lærerfagforbundet National Education Union støtter for eksempel fullt og helt gjenåpningen av skoler og ber bare om en ‘regelmessig evaluering’ om hvorvidt det skal anvendes munnbind, ‘i lys av utviklingen av den vitenskapelige opinion, erfaringer og praksis fra andre steder’. Labour-leder sir Keir Starmer sa denne uka at gjenåpningen av skoler var ‘prioriteten’, og at ‘alle skritt regjeringen tar for å gjenvinne det britiske folkets tillit, vil ha Labours fulle støtte.’» [15]

35. Utdanningsfagforbundenes og Labour Partys demobilisering av opposisjonen blant lærere og foreldre gjorde det mulig å få gjenåpnet skolene den 1. september, uten sosial distansering og uten personlig verneutstyr (PPE) for barn eller ansatte. Skoleelever på barneskoler var forventet å komme tilbake til klasserom med 30 elever, mens ungdomsskoleelever skulle grupperes i «bobler» som kunne omfatte hele årsklasser på opptil 240 i hver. Oppmøte ble håndhevet gjennom trusselen om bøter. Resultatet av å avslutte nedstengingen og av pådrivet for tilbake-til-arbeidet og tilbake-til-skolen var uunngåelig – virusets gjenoppblomstring til nivåer som er sammenlignbare med den forrige høyden av pandemien, med millioner under en eller annen form for regional nedstenging, tusenvis av skoler og universiteter infiserte, og studenter sperret inne på deres innkvarteringer. Avrundingen av permitteringsordningen, til tross for dens utvidelse til april 2021, forventes å føre til at ledigheten klatrer opp til 6 millioner, ledsaget av en svimlende økning av hjemløshet.

36. SEP (US) forutså, på partiets Sjette nasjonalkongress, avholdt online fra 19. til 24. juli 2020, at hevingen av nedstenging uunngåelig ville frigjøre eksplosive klassekamper. Resolusjonen som ble vedtatt av Kongressen uttalte:

«Første halvdel av året har vært dominert av styringsklassens respons på pandemien. Arbeiderklassens respons vil komme i forgrunnen i den andre halvdelen. De katastrofale konsekvensene av styringsklassens politikk har avlevert et sviende slag mot kapitalistsystemets legitimitet. Selskapsresponsen på økonomisk kollaps – masseavskedigelser, lønnsnedskjæringer, krav om ytterligere kutt av utleggene til Medicare, Medicaid, Social Security og andre viktige og allerede underfinansierte sosialprogrammer – vil møte voksende motstand i arbeiderklassen. Opposisjonen vil vokse mot å arbeide under utrygge betingelser, og til skolegjenåpning som tilrettelegger for spredningen av Covid-19-viruset. Det vil bli motstand mot tvangsutkastelser og tvangsauksjoneringer. Derfor forutser Socialist Equality Party en enorm vekst av arbeiderklassekamp, som gjennom partiets intervensjon vil anta en politisk klassebevisst og antikapitalistisk karakter.» [16]

Dette finner allerede uttrykk internasjonalt og i Storbritannia. I Hellas okkuperte skoleelevene 700 skoler innen få uker etter at de ble gjenåpnet. Streiker med krav om lønnsøkninger og kontraktsrevideringer brøt ut blant havnearbeidere i Pireus-havn og ved Olympic Air. Tusenvis protesterte i Madrid mot påleggingen av nedstenginger som bare dekker arbeiderklassedistriktene. Det har vært lærerstreiker i Frankrike mot skolegjenåpninger, streiker av 2,3 millioner arbeidere i offentlig sektor i Tyskland og av kollektivtransportarbeidere i begge landene. Massive antiregjeringsprotester pågår i Hviterussland og Polen, i sistnevnte til forsvar for abortrettigheter. Streikeavstemminger fra London Underground-lokførere og bussarbeidere i Metroline London har begge resultert i overveldende ja-stemmer, og det blir også avholdt avstemminger i Storbritannia blant jernbanenes lokomotivførere og konduktører, British Airways’ bakkemannskap og ombordbesetning, British Telecom-arbeidere og universitetsansatte.

«Corbynismens» kollaps og pseudo-venstres fallitt

37. Pandemien fungerer som en gravskrift over pseudo-venstre-gruppenes påstandene om at «corbynisme» kunne «reetablere et nytt arbeiderparti» (Sosialistpartiet) og representerte en «gjenfødelse av sosialdemokratiet» (Socialist Workers Party). Selv før Corbyn ble valgt i 2015, skrev SEP at ingen endring av leder, og ikke engang en tilstrømning av venstreorienterte medlemmer kunne endre den historisk og programmatisk bestemte karakteren av Labour som et «høyreorientert borgerlig parti ... medskyldig i alle av britisk imperialismes forbrytelser», og som «har fungert som den politiske hovedmotstanderen av sosialisme i mer enn et århundre». [17] SEPs kongressresolusjon fra november 2016 forklarte at Labours byks til høyre ikke bare var et produkt av dårlige ledere, som Tony Blair, men hadde dype objektive røtter i fundamentale endringer innen verdenskapitalismen assosiert med globaliseringen, som hadde «dramatisk undergravd» de gamle arbeiderorganisasjonenes levedyktighet, da de var «innlemmet i nasjon-stat-systemet.» [18]

38. Gjennom hele hans periode som Labour-leder instruerte Corbyn Labour-styrte byråd [‘councils’] om å gjennomføre de kuttene Toryene forlangte, i stedet for å motsette seg innstrammingene, samtidig som hans skyggefinansminister John McDonnell kurtiserte City of London. I stedet for å mobilisere arbeidere mot militarisme og krig kapitulerte Corbyn i alle viktige spørsmål – tillot ubunden avstemming i Parlamentet om krig i Syria og fornyelsen av Trident-atomvåpenprogrammet, som del av NATOs militæroppbygging mot Russland. Basert på et program for økonomisk nasjonalisme droppet han sin livslange motstand mot Den europeiske union (EU) og meldte seg med i den offisielle Remain-kampanjen i Brexit-referendumet. Mot de folkelige og populære kravene om å drive ut Labours høyreorienterte, strakk Corbyn seg flere ganger ut mot blairistene, som gjorde det klart at de foretrakk en Tory-seier fremfor å tolerere partiets tilknytning til en nominelt «venstreorientert» politikk. Ikke bare banet Corbyn veien for Starmer og hans samarbeid med Toryene, men hans nekting av å slåss mot de falske anklagene om «venstreorientert antisemittisme» og forfølgelsen av hans støttespillere har endt i hans egen suspendering fra partiet, og en eskalerende McCarthy-aktig heksejakt som søker å få drevet ut alle de som sluttet seg til Labour i en genuin søken etter et venstrealternativ til blairismen. Corbyn har banet vei for en bredere offensiv mot venstreorienterte sentimenter blant arbeidere og ungdom, der enhver som er imot imperialismens krigsforbrytelser i Midtøsten, og Israels undertrykking av palestinerne, er utsatt for å bli stemplet som en antisemitt.

39. Masser av mennesker har blitt brakt ansikt til ansikt med de politiske partienes fallitt og forræderi, som har dominert protestbevegelser og det som gikk for å være venstrepolitikk over en hel historisk periode. Modellen for «corbynismen» var Syriza i Hellas, og ei rekke andre antimarxistiske, fake-venstre tendenser, inkludert Det nye antikapitalistiske partiet (NPA) i Frankrike, Venstrepartiet [Die Linke] i Tyskland, De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA) i USA, og Podemos i Spania, som alle har integrert seg inn i borgerlig og imperialistisk politikk. Forankret i velstående deler av middelklassen insisterer de på at arbeiderklassen ikke lenger er en revolusjonær kraft, men har blitt erstattet av et mangfold av sosiale valgkretser definert av identitet som er basert på nasjonalitet, hudfarge, kjønn, seksuell legning eller livsstil. I flere tiår har disse partiene pushet deres politikk som radikal eller antikapitalistisk, enda den ikke var noe av det slaget. Deres vesentlige funksjon på vegne av den kriseridde kapitalismen er å appropriere styringen og forhindre fremveksten av en uavhengig politisk arbeiderklassebevegelse for sosialisme. For å identifisere og forklare disse partienes rolle, utviklet ICFI begrepet pseudo-venstre: De støtter kapitalismen, motarbeider klassekampen, omfavner filosofisk irrasjonalisme, og støtter nykoloniale kriger.

40. De sentrale lærdommene fra «corbynismens» fallering ble oppsummert i en uttalelse om Labours valgfiasko fra WSWS’ redaksjonsråd den 14. desember 2019:

«Det som blir avslørt i Labours fiasko er en type politikk som søker å fornekte arbeiderklassens revolusjonære karakter. Under Corbyns ledelse avviste Labour enhver appell til arbeiderklassen og promoterte isteden en agenda basert på identitetspolitikk basert på hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, kjønn og seksuell legning.

«Chantal Mouffe, middelklassens venstreideolog beskrev Corbyn som potensielt det mest vellykkede eksemplet på ei ny bølge av ‘venstrepopulisme’ fordi han ‘står i spissen for et stort parti og nyter fagforeningenes støtte’. Resultatet ville avhenge av at han avviste den ‘tradisjonelle politiske venstre-ytregrensa ... etablert på grunnlag av klasse’ ...»

«Corbyns fiasko er avsløringen ikke bare av Labour Party, men av hele perspektivet om ‘den parlamentariske veien til sosialisme’. De store spørsmålene om krig, fattigdom og sosial ulikhet vil ikke kunne løses med smart førte valgkampanjer.»

«Forutsetningen for å kunne løse noen av de store sosiale problemene menneskeheten står overfor er en massiv mobilisering av arbeiderklassen, og intensiveringen av klassekampen på global skala. Bare en bevegelse som identifiserer seg med denne kampen, som bryter gjennom den miserable nasjonalistiske debatten om Brexit, og slåss for et program for internasjonal proletarisk enhet, vil være i stand til å vinne arbeiderklassens tillit, og lede den i kampen for sosialisme.» [19]

Brexit, inter-imperialistiske antagonismer og faren for krig

41. SEP insisterte under Brexit-referendumet i 2016 på at uansett hvilket forvirret, antietablissement-sentiment de utnyttet, representerte Leave-kreftene de mest høyreorienterte, xenofobiske sjiktene i Tory-partiet, og søkte å få «fullført Thatcher-revolusjonen» innenlands, for bedre å kunne forfølge handelskrig og militær krig i utlandet. Men vi advarte for at pro-Remain-kreftene, ledet av Labour og TUC, ikke tilbød noe alternativ – de forsøkte å bevare tilgangen til det europeiske markedet i en allianse med amerikansk imperialisme, ved å utnytte Storbritannias rolle som et bolverk for Washingtons interesser på kontinentet. Vi oppfordret til en aktiv boikott av referendumet, og advarte: «Det kan ikke bli noe godt resultat av en slik folkeavstemming. Uansett hvilken side som vinner, vil arbeidende mennesker måtte betale prisen», [20] og vi oppfordret arbeidere til å adoptere perspektivet for en enhetlig kamp for sosialisme over hele kontinentet. I kontrast stilte alle pseudo-venstre-gruppene seg opp bak den ene eller den andre kapitalistfraksjonen, med Socialist Party (SP) og Socialist Workers Party (SWP) som forfektet en «Left Leave»-stemme som portretterte Brexit som grunnlag for en nasjonal vei til sosialisme gjennom reformer implementert av en Corbyn-regjering. Andre mindre grupper stilte også opp bak Corbyn, mens de støttet Remain og promoterte EUs «progressive» dyder. Oppstillingen av forfektere av «Left Leave» sammen med Tory-høyre ble legemliggjort av deres mest prominente talsmann George Galloway, som mønstret en fellesplattform med daværende partileder Nigel Farage for UK Independence Party (UKIP), for å kunngjøre: «Venstre, høyre, venstre, høyre, fremad marsj, i fellesskap!» Det bekreftet at det ikke er noen linje pseudo-venstre ikke er villig til å krysse, i deres motstand mot kampen for sosialistisk internasjonalisme, og til forsvaret for kapitalismen og den borgerlige nasjon-staten.

42. Pandemien har tjent som et definitivt bevis på at alle konflikter innen styringsklassen over Brexit er mellom to like reaksjonære fraksjoner, splittet over hvordan de best kan fremme britisk imperialismes globale interesser, men forente i deres intense fiendtlighet overfor arbeiderklassen. Det finnes ingenting som skiller Storbritannia og landets europeiske konkurrenter i deres respons på pandemien. Europas arbeidere ble ofret mens EU-maktene fokuserte på deres egne redningsaksjoner for storselskapene. Ingen Europa-dekkende tiltak ble iverksatt for å bekjempe pandemien, der de mest berørte landene, som Italia og Spania, ble overlatt til å klare seg selv. I Storbritannia forente borgerskapets Leave og Remain fraksjoner seg for å forsvare «flokkimmunitet» og ofre arbeidernes liv for forsvaret av deres egne profitter. De nordlige valgdistriktene som bidro til å besørge at Leave vant referendumet, og Johnson hans valgflertall i 2019, har blitt spesielt grusomt eksponert for pandemien. Når det gjelder påstandene om at fratredelsen fra EU vil sette «Stor» tilbake i Storbritannia [‘Great back into Britain’], har pandemien akselerert sentrifugalspenninger innen Storbritannia selv, som truer sammenbruddet av enheten. Krav i Skottland om en andre folkeavstemning om uavhengighet får nå følge av at det reises spørsmål om langfredagsavtalen fra 1998 og destabiliseringen av Irland på begge sider av grensa. De engelske regionene blir satt opp mot hverandre, der tradisjonelle Labour-velgere i de nordlige byene forener seg med Toryene i krav om en omfordeling av samfunnskaka fra de forfordelte områdene London og landets sørøst.

43. Johnsons trussel om å rive opp tilbaketrekningsavtalen med EU og innvilge Storbritannia fullmakter til å kontrollere handelsvilkår med Nord-Irland bekrefter at den drivende kraften for Brexit var den enorme opptrappingen av interimperialistiske antagonismer produsert av kapitalistsystemets globale krise, antagonismer som i det tjuende århundre førte til to verdenskriger. De katastrofale begivenhetene i USA plasserer nå Storbritannia stadig fastere i sentrum for den globale opptrapping av handelskrig og militarisme. Johnsons mål er å bruke Brexit til å transformere Storbritannia til en deregulert billigarbeidsplattform, som et «Singapore-on-Thames», i allianse med Trump-administrasjonen, som anser EU som en rival som må brytes opp. Johnson-regjeringen har fryktet muligheten for en amerikansk valgseier for Det demokratiske partiet – som er i opposisjon mot Brexit – vel vitende at fraksjonskrigføringen innen den britiske styringsklassen aldri har blitt løst. Forøvrig er prisen som kreves for Londons allianse med Washington en full støtte for utdypingen av fiendtlighetene mot Russland og Kina, inkludert utelukkingen av Kinas Huawei fra Storbritannias 5G-nettverk og å trekke seg fra Iran-atomavtalen fremforhandlet i fellesskap med Tyskland, Frankrike, Kina og Russland.

44. Som for Irak-invasjonen i 2003 fortsetter Storbritannia å spille rollen som en agent provocateur for USA, bevitnet sin i utnyttelse av de fortsatt uforklarlige Skripal-forgiftningene mot Russland, og utnyttelsen av sin tidligere kolonirolle i Hong Kong som en kattepote mot Kina. Før heller enn senere vil britisk imperialisme ikke ha annet valg enn å prøve å løse sin desperate situasjon i en eksplosjon av militær vold. Ikke mindre enn USA øker Storbritannias krigsforberedelser fart etter forsvarsdepartementets rapport fra 2018 om at «verden har kommet tilbake til en æra med voldsom konkurranse, etter 30 år med relativ stabilitet», med planer om større militær tilstedeværelse «der vi har økonomiske interesser», inkludert to nye militærbaser i Karibia og Sørøst-Asia. Storbritannias nye hangarskip HMS Queen Elizabeth, til en prislapp på £ 3 milliarder [NOK 35,8 milliarder], skal gjøre sin jomfrutur til Det fjerne østen neste år, i front for en atomvåpen-angrepsgruppe, for å delta i amerikansk-japanske militærøvelser mot Kina. Forberedelser pågår også for militære fiendtligheter mot Russland, forevarslet av militærøvelser i Georgia og i Atlanterhavet i september. Utallige brennpunkter truer med å involvere de store imperialistmaktene, deriblant konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan og konflikten mellom Tyrkia og Hellas i det østlige Middelhavet. Dette er bare ett element i det komplekse nettverket av kriger og antagonismer som involverer Israel, Palestina, Libanon, Syria og Egypt, og som også er sentrert i Persiagulfen, der den amerikanske marinen har utført provokasjoner mot Iran, og i Libya og Sahel som er del av et kappløp for Afrika og kontinentets livsviktige ressurser.

45. Den eneste måten å få stanset pådrivet mot en ny verdenskrig er den internasjonale foreningen av arbeiderklassens kamper mot krig, pandemien, og kapitalismen, basert på et revolusjonært program for sosialisme. Politikken for «flokkimmunitet» er direkte knyttet til pådrivet i retning av handelskrig og militær krig. Styringsklassen kalkulerer med at fallet av forventet levealder vil spare hundrevis av milliarder i pensjoner, helsetjenester og sosiale velferdsprogrammer, for at en slik cashbonanza kan omdirigeres til å få betalt for multi-billioner-redningsopersjonene for storselskaper og for militærbudsjettet. Opp mot denne imperialiststrategien setter ICFI kampen for å forene arbeiderklassen internasjonalt til en felles kamp mot borgerskapet. Sentralt for dette er de europeiske ICFI-seksjonenes perspektiv for De forente sosialistiske stater av Europa, mot Den europeiske union (EU) og alle imperialistmaktene, som del av en sosialistisk verdensføderasjon. Kampen mot den politiske retningslinja for massedød krever den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen og forberedelsen av generalstreiker over hele kontinentet for å omvelte styringseliten i alle land, og etableringen av arbeideres regjeringer.

Socialist Equality Partys oppgaver

46. Det å kunne møte den revolusjonære utfordringen i denne nye perioden avhenger av SEP-kadrenes assimilering av de historiske lærdommene fra den mange-tiår-lange kampen for å bygge et marxistisk revolusjonært lederskap. I sin åpningsrapport til Den internasjonale sommerskolen i august 2019 identifiserte David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonråd, en ny fase i trotskistbevegelsens historie:

«Vi bevitner nå skjæringspunktet mellom et nytt revolusjonært oppsving av den internasjonale arbeiderklassen og Den internasjonale komitéens (IC) politiske aktivitet. Den verdenskrisen vi analyserer er en krise der Den internasjonale komitéen er en stadig mer aktiv og direkte deltaker ...»

«De objektive prosessene av økonomisk globalisering, identifisert av Den internasjonale komitéen for mer enn 30 år siden, har gjennomgått en ytterligere kolossal utvikling. Kombinert med fremveksten av nye teknologier som har revolusjonert kommunikasjonene, har disse prosessene internasjonalisert klassekampen i en grad det ville vært vanskelig å forestille seg for bare 25 år siden. Arbeiderklassens revolusjonære kamp vil utvikle seg som en sammenkoblet og enhetlig verdensbevegelse. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale vil bli bygget som det bevisste politiske lederskapet for denne objektive sosioøkonomiske prosessen. Opp mot kapitalistpolitikken med imperialistkrig vil ICFI sette den klassebaserte strategien for sosialistisk verdensrevolusjon.» [21]

47. Fundamentet for ICFIs respons på denne nye fasen av klassekampen fokuserer fremfor alt på det ekstraordinære teoretiske og politiske arbeidet utført siden splittelsen med Workers Revolutionary Party i 1986. Dette markerte trotskistbevegelsens definitive seier over pabloismen, som forsøkte å underordne Den fjerde internasjonale til de sosialdemokratiske, stalinistiske og småborgerlige nasjonalistiske bevegelsene som dominerte arbeiderbevegelsen i etterkrigsperioden. Det førte til en enestående renessanse av marxisme, inkludert en grunnleggende studie av implikasjonene av globaliseringen av produksjon for det fremtidige forløpet av klassekampen og den sosialistiske revolusjonen. Socialist Equality Partiene ble stiftet fra 1995 og utover basert på forståelsen at globaliseringen hadde etterlatt de nasjonale programmene til de gamle massepartiene og fagforeningene bankerotte. Dette betydde at klassekampen ville bli internasjonal ikke bare i innhold, men også av form. Radikaliseringen av massene ville derfor ikke finne sted innenfor rammeverket av de gamle organisasjonene men i en kamp mot dem, som må ledes av ICFIs seksjoner. Lanseringen av World Socialist Web Site i februar 1998 oppsto fra denne omdanningen av ligaer til partier, og ble hovedmekanismen for ICFIs etablering som det nye revolusjonære lederskapet for den internasjonale arbeiderklassen.

48. SEPs sentrale politiske ansvar er å ta full del i utviklingen av World Socialist Web Site som marxismens autoritative stemme og det instrumentet som vil samle verdens arbeiderklasse i en kamp for sosialisme. WSWS ble relansert den 2. oktober med et vesentlig nytt design, som er estetisk tiltalende og besørger økt funksjonalitet. Men designprosessen ble ledet av forståelsen av at det historiske sammenbruddet av det kapitalistiske verdenssystemet, akselerert av koronaviruspandemien, genererer en enorm vekst av interesse i arbeiderklassen for sosialistisk politikk, historie og teori. David North forklarte i sin kunngjøring om relanseringen: «Gjennom denne lange prosessen har vårt sentrale anliggende vært utviklingen av World Socialist Web Site som fokuspunktet i den internasjonale kampen for sosialisme, for teoretisk utdanning, politisk analyse, kulturell opplysning og den revolusjonære organiseringen av arbeiderklassen ... WSWS vil gi tilgang til programmene og de viktigste uttalelsene fra Den internasjonale komitéen og dens seksjoner. Alle de som leter etter en sosialistisk bevegelse basert på marxisme – som opprettholder den genuine revolusjonære arven fra Oktoberrevolusjonen i 1917, som forsvarer historisk sannhet, og fører en uopphørlig kamp mot alle varianter av nystalinisme, reaksjonær nasjonalisme, reformisme, opportunisme og middelklasse pseudo-venstre-politikk – vil kunne følge arbeidet til Den fjerde internasjonale og studere dens historie og program.» [22]

49. Et vesentlig tema i Trotskijs forfatterskap siden hans The Lessons of October i 1924 var å utdype den avgjørende rollen som politisk lederskap har i kampen for sosialisme. Tragiske historiske erfaringer viser at uten et korrekt politisk perspektiv og utviklingen av en revolusjonær kader for å slåss for dette i arbeiderklassen, kan selv den gunstigste objektive situasjonen ende i nederlag. Trotskij advarte for at enhver vesentlig vending av den objektive situasjonen bringer nytt press på partiet, siden det fordres å endre taktikk og organisasjonsmetoder for å møte klassekampens nye krav. 2018-Kongressresolusjonen til det amerikanske SEP oppsummerte den vesentlige konklusjonen trukket av Trotskij om at politiske nederlag «ofte var konsekvensen av feil politisk orientering fra det sosialistiske partiets side under utviklingsforløpet av revolusjonære kamper... Men en annen årsak til nederlag er marxistpartiets manglende evne til å erkjenne og respondere, i en tidsriktig og tilstrekkelig besluttsom måte, på fremkomsten og utviklingen av en revolusjonær krise. Den tyske revolusjonens nederlag i 1923 er det mest signifikante eksemplet på en slik mangel på politisk initiativ. I den nåværende situasjonen av utdypende krise er det den sistnevnte feilen den revolusjonære bevegelsen må være bestemt på å unngå.» [23]

50. SEP vil intervenere direkte i alle arbeiderklassens kamper, for å oppmuntre dens uavhengige militante aktivitet, heve dens politiske bevissthet og forståelse av det sosialistiske og internasjonale perspektivet, og vinne de mest fremskredne arbeidere og ungdommer til partiet. SEP støtter uttalelsen fra våre amerikanske kamerater i deres 2020-Kongressresolusjon: «Revolusjonær politikk utfolder seg ikke i en slags fjern, eterisk og overmenneskelig sfære. Selv de mest gunstige objektive betingelsene må det handles på av politisk bevisste arbeidere, som er skolert av partiet ... Partiet må tålmodig forklare for arbeidere og ungdommen krisens karakter og strategien for kampen for sosialisme. Men behovet for tålmodig forklaring må ikke bli en berettigelse for passiv kontemplasjon. Man må ikke gå glipp av muligheter for å omsette politisk forståelse til praktiske handlinger. Partiets mål er å lede arbeidere i kamp.» [24]

51. Trotskij skrev: «Den fjerde internasjonales strategiske oppgave ligger ikke i å reformere kapitalismen, men i dens omvelting. Dens politiske mål er proletariatets erobring av makten med det formål å ekspropriere borgerskapet. Oppnåelsen av denne strategiske oppgaven er imidlertid utenkelig uten den mest gjennomtenkte oppmerksomheten på alle spørsmål om taktikk, til-og-med de små og delvise. Alle seksjoner av proletariatet, alle dets lag, yrker og grupper, må trekkes inn i den revolusjonære bevegelsen. Den nåværende epoken utmerker seg ikke ut fra det faktum at den frigjør det revolusjonære partiet fra det daglige arbeidet, men fordi den tillater at dette arbeidet utføres uopphørlig med revolusjonens faktiske oppgaver.» [25]

52. I løpet av sitt arbeid fremmer SEP ei rekke overgangskrav som forbinder saksanliggender og behov som oppstår fra den konkrete situasjonen til strategien for sosialistisk verdensrevolusjon. SEP forlanger en slutt på det kriminelle tilbake-til-arbeid-pådrivet og skolegjenåpningene, avviser redningsaksjonene for storselskapene, og fordrer etableringen av arbeideres eierskap og demokratiske kontroll over de vesentlige bankene og storselskapene, for å besørge inntekt til alle de som er rammet av pandemien, for å finansiere begrensningstiltak mot pandemien og utvide helsetjenester og sosiale beskyttelser. Disse kravene tar utgangspunkt i den grunnleggende forutsetningen om at responsen på pandemien må bestemmes av hva arbeidere og samfunnet som helhet trenger, ikke hva kapitalistsystemet og de økonomiske oligarkene er beredt til å innvilge. Disse overgangskravene fører ubønnhørlig til den essensielle konklusjonen: Behovet for å etablere arbeidernes makt og avskaffe kapitalismen.

SEP vil påta seg spesifikke oppgaver i kampen for dette perspektivet:

· Bygge grunnplankomitéer

53. SEP vil intensivere sine bestrebelser for å bygge grunnplan-sikkerhetskomitéer, som allerede har blitt etablert blant bilproduksjonsarbeidere, lærere og studenter i USA, Australia, Tyskland og Storbritannia, og blant buss-sjåfører i London. Formålet med disse komitéene er å føre en uavhengig kamp til forsvar for arbeiderklassens trygghet og til forsvar av dens levebrød fra styringselitens angrep. Disse komitéene er kritiske sentre for å lede opprøret mot Labours og fagforeningsbyråkratiets korporatisme, utvikle sosialistisk bevissthet og rekruttere arbeidere til partiet.

54. Innenfor disse komitéene søker SEP å skolere arbeidere hva angår fagforeningers karakter og den rollen pseudo-venstre-tendensene har som apologeter og den siste forsvarslinja for fagforeningsbyråkratiet. Vi vil understreke nødvendigheten av å generalisere arbeiderklassens kamp, blant annet gjennom etableringen av nabolags-sikkerhetskomitéer for å stå imot den tiltakende sosiale katastrofen som millioner står overfor. Vi vil slåss for å knytte arbeidernes kamper i Storbritannia til deres klassebrødres og søstres kamper i Europa og internasjonalt, og popularisere kravet om en politisk generalstreik for å få ned Johnson-regjeringen i Storbritannia, som del av arbeiderklassens europeiske offensiv.

· Forsvare migranter og asylsøkere

55. SEP vil føre en besluttsom og målrettet kamp for å forsvare migranter og asylsøkere. Ofrene for imperialistkriger og brutal utbytting av de transnasjonale storselskapene blir utsatt for de avskyeligste forbrytelsene, jaktet på kollektivt av Europas regjeringer ved hjelp av krigsskip, tillatt å dø i tusenvis på havet, fengslet i konsentrasjonsleirer og utsatt for utvisning. Storbritannia leder an i denne vanvittige offensiven og mobiliserer Royal Navy for å avskjære improviserte joller i Den engelske kanalen mens det fascistiske høyre anspores til å angripe migranter som klarer å komme seg til Storbritannia. SEP vil kreve en slutt på all utvisning og oppfordre til at flyktninger blir ønsket velkommen og besørges med alle fordelene statsborgerskap innebærer. Vi vil samarbeide med våre internasjonale kamerater om å bekjempe EU-regjeringenes Festning Europa-politikk, som tiltakene besluttet av Storbritannia forblir en integrert del av. Vi vil fremheve den forferdelige dødsstatistikken på Middelhavet, og de uhyrlige forholdene der asylsøkere holdes i de facto konsentrasjonsleirer.

· Opponere mot militarisme og krig

56. SEP vil intensivere sin opposisjon mot imperialistisk militarisme, som truer med å slippe løs en tredje verdenskrig. Kampen mot krig må være basert på arbeiderklassen. Den må være antikapitalistisk og sosialistisk, og føres uavhengig av alle politiske partier og organisasjoner som forsvarer kapitalistsystemet. Fremfor alt må den være internasjonal, forene og mobilisere arbeiderklassens enorme makt til en samlet global kamp for å få avsluttet kapitalismen og dens nasjon-stat-splittelser og etablere verdenssosialisme.

· Løslat Julian Assange!

57. Målrettingen av WikiLeaks og Assange er uadskillelig fra det eskalerende pådrivet i retning imperialistkrig og overgangen til autoritære styreformer. Eksplosjonen av amerikansk militarisme – støttet av landets allierte som kjiver om en del av byttet – er ledsaget av den pågående ødeleggelsen av demokratiske og juridiske rettigheter og omveltingen av folkeretten. Det er grunnen til at forfølgelsen av Assange har foregått midt under en regelrett medie-blackout og med vitnesbyrd fra Guardian-journalister som har utgjort et vesentlig element av påtalemyndighetens sak. Pseudo-venstre-gruppene har opprettholdt den samme kriminelle tausheten som de har pålagt angående Assanges skjebne siden de støttet det mislykkede forsøket på å sette ham opp med falske anklager om seksualovergrep i Sverige for å få sikret hans utlevering. Pseudo-venstre og det liberale miljøet har gitt avkall på enhver posering av antiimperialisme og har omfavnet regimeendringsoperasjoner i Syria, Libya og andre steder, basert på støtte for «humanitær intervensjon» og tilslutningen til identitetspolitikk. De ser på WikiLeaks’ avsløringer av imperialismens krigsforbrytelser med utilslørt fiendskap. Faktisk sluttet Guardian seg til New York Times og andre for å minimere den politiske skaden fra publiseringen av materialet lekket av Assange før de vendte seg mot ham i allianse med statsapparatet.

58. SEP vil steppe opp sin eksponering av denne konspirasjonen og bekjempe forsøkene på å overlate Assanges skjebne til forskjellige borgerlige politikere, fagforeningsbyråkrater og frivillige organisasjoner, som det ble foreslått av Counterfire og Don't Extradite Assange. De forsinkede og langt fra oppriktige geberdene om støtte fra slike som Jeremy Corbyn er et kynisk bedrageri – Corbyn nektet å mobilisere sine millioner av tilhengere til forsvar for Assange da han var leder for Labour Party. Den eneste måten å få Assange løslatt på er å knytte dette kravet til arbeiderklassens kamp mot kapitalisme og imperialisme, i opposisjon mot staten, parlamentet, rettsvesenet og de borgerlige mediene. Dette bevises av den kraftige støtten Assange sikret seg blant Frankrikes gule vester og av den globale kampanjen ført av WSWS og seksjoner av ICFI, som har kjempet for å skolere og mobilisere arbeiderklassen, medregnet legene som krevde hans frihet av medisinsk årsaker, bilprouksjonsarbeidere, lærere, studenter og unge mennesker. SEP vil oppfordre arbeidere til å følge eksemplet satt av London Bus Drivers Rank-and-File Safety Committee og love deres støtte for hans løslatelse. Kampen for Assanges frihet er uløselig knyttet til kampen mot stats- og selskapssensur av WSWS og andre venstreorienterte, antikrig-nettsider og enkeltpersoner, og mot den tyske statens forsøk på å kriminalisere våre kamerater ved å utpeke Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) som «venstre ekstremistisk» og grunnlovsstridig.

· Forsvare kunst og kultur

59. SEP vil ta opp forsvaret for kunst og kultur under betingelser der hundretusenvis av arbeidere i sektoren står overfor tapet av inntekt og levebrød. Finansminister Sunaks krav om at kunstnere «omskoler seg og finner annet arbeid», uttrykker styringsklassens fiendtlighet overfor kunst og dens likegyldighet overfor skjebnen til hundrevis av teatre, museer, kunstgallerier, orkestre, dansekompanier og musikksteder som står overfor nedleggelse. Som Trotskij skrev i 1938, «Kunst kan hverken unnslippe krisen eller skille seg av fra den. Kunsten kan ikke redde seg selv.» Forsvaret for kunst og kultur faller på arbeiderklassen og sosialistbevegelsen. Kampen for den fulle politisk frigjøringen av arbeiderklassen og dens kulturelle opplysning henger uløselig sammen.

· Bygge International Youth and Students for Social Equality

60. SEP vil mønstre en ambisiøs kampanje for å bygge International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) på campusene, på skolene og blant arbeiderklasseungdom, som har blitt hardest rammet av pandemien og den pågående ødeleggelsen av arbeidsplasser. Vi vil søke å få mobilisert en enhetlig kamp av elever med lærere mot den dødelige konsekvensen av gjenåpningen av skoler, høyskoler og universiteter under utrygge forhold. Vi vil motsette oss forsøkene på å ekskludere alle antikapitalistiske synspunkter fra læreplanen og sensureringen av motstand mot sionisme og Israels undertrykking av palestinerne, samtidig som vi mobiliserer mot «Prevent»-strategien som søker å få gjort lærere til spioner og politiinformanter. IYSSE vil føre en konsistent teoretisk offensiv for sosialisme mot forfektere av post-modernisme og identitetspolitikk.

· Bygg europeiske seksjoner av ICFI

61. Kampen for sosialistisk internasjonalisme fortsetter på sitt høyeste nivået gjennom kampen for å bygge ICFI som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon. Det er ingen nasjonal løsning på den globale pandemien, akkurat som det ikke er noen nasjonal løsning på noen av de store problemene arbeiderklassen står overfor. Byggingen av en sosialistisk massebevegelse i den britiske arbeiderklassen må knyttes til mobilisering av den internasjonale arbeiderklassen, den massive sosiale kraften som endelig kan få slutt på kapitalistisk barbari. SEP har et særlig ansvar for å samarbeide med våre kamerater i SGP i Tyskland, Parti de l’égalité socialiste (Frankrike) og Sosyalist Eşitlik (Tyrkia) for å bygge seksjoner av ICFI i hele Europa. Dette arbeidet vil styres av perspektivet som er skissert i vår felles uttalelse fra den 25. september sammen med SGP i Tyskland, PES i Frankrike og Sosyalist Eşitlik i Tyrkia, «For en generalstreik for å stoppe gjenoppblomstringen av Covid-19 i Europa!»:

«De europeiske seksjonene av ICFI og den sympatiserende gruppa i Tyrkia gjentar oppfordringene de har kommet med om en generalstreik mot den morderiske politiske retningslinja for tilbake-til-arbeid og tilbake-til-skolen. Oppgaven som nå konfronterer den økende mobiliseringen og politiske radikaliseringen av arbeiderklassen i Europa er kampen for å beslaglegge ressursene stjålet av styringsklassen gjennom år med obskøne redningsaksjoner, bringe ned EU-regjeringene, omvelte kapitalistsystemet og erstatte den reaksjonære Europeiske union (EU) med De forente sosialistiske stater av Europa.» [26]

62. De mest fremsynte og politisk prinsipielle arbeidere og unge mennesker som melder seg med i SEP vil bli fast forankret i prinsippene og historien om kampen for sosialistisk internasjonalisme legemliggjort i ICFI. Kaderen til SEP vil besørge det nødvendige lederskapet til arbeiderklassens kommende revolusjonære kamper.

**

Fotnoter

[1] Tiåret for sosialistisk revolusjon innledes av David North og Joseph Kishore, World Socialist Web Site, 3. januar 2020 [på norsk 4. januar].

[2] Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien av David North, World Socialist Web Site, 4. mai 2020 [på norsk 5. mai].

[3] For en globalt koordinert beredskap til koronaviruspandemien!, International Committee of the Fourth International, World Socialist Web Site, 28. februar 2020 [på norsk 29. februar]

[4] Boris Johnson’s Churchill moment av Tony Barber, Financial Times, 17. mars 2020

[5] Estimating the effects of non-pharmaceutical interventions on COVID-19 in Europe, av Flaxman, S., Mishra, S., Gandy, A. et al., Nature, 8. juni 2020

[6] Jeremy Corbyn: government lectured me about herd immunity, av Kate Proctor, The Guardian, 19. august 2020

[7] Preparing for the return to work outside the home: a trade union approach, TUC, 27. april 2020

[8] British Trotskyists issue call for working class action against pandemic, Socialist Equality Party (UK), World Socialist Web Site, 27. mai 2020

[9] No to the reopening of schools! Build action committees to safeguard children and teachers!, Socialist Equality Party (UK), World Socialist Web Site, 30. mai 2020

[10] London bus drivers face COVID-19 disaster: Build rank-and-file safety committees!, Laura Tiernan, World Socialist Web Site, 5. juni 2020

[11] Storbitannia: Når klappingen er over – Veien fremover for NHS-arbeidere, Rory Woods, Chris Marsden, World Socialist Web Site, 6. juni 2020 [på norsk 8. juni]

[12] Protestene mot politidrap: Veien fremover, Socialist Equality Party (USA), World Socialist Web Site, 15. juni 2020 [på norsk 16. juni]

[13] New York Times’ 1619 Project, World Socialist Web Site [o. anm.: Søk ‘1619 Project’ for flere]

[14] UK government encourages fascist provocation to justify police crackdown, Tom Scripps, World Socialist Web Site, 15. juni 2020

[15] For a general strike against the reopening of schools, Socialist Equality Party (UK), World Socialist Web Site, 8. august 2020

[16] The global pandemic, the class struggle, and the tasks of the Socialist Equality Party, Socialist Equality Party (USA), World Socialist Web Site, 1. august 2020

[17] What does the “Jeremy Corbyn phenomenon” represent?, Chris Marsden, Julie Hyland, World Socialist Web Site, 15. august 2015

[18] Jeremy Corbyn and the Labour Party: The strategic lessons, Socialist Equality Party (UK), World Socialist Web Site, 15. november 2016

[19] Valget av Boris Johnson og Corbynismens fallitt, Redaksjonsrådet for WSWS, World Socialist Web Site, 14. desember 2019 [på norsk 15. desember]

[20] For an active boycott of the Brexit referendum!, Socialist Equality Party (UK), World Socialist Web Site, 29. februar 2016

[21] The Political Origins and Consequences of the 1982–86 Split in the International Committee of the Fourth International, David North, World Socialist Web Site, 3. august 2019

[22] Annonsering av Relansering av World Socialist Web Site den 2. oktober 2020, David North, World Socialist Web Site, 18. september 2020 [på norsk 19. september]

[23] Lessons of October, Leo Trotskij, World Socialist Web Site, (1924)

[24] The global pandemic, the class struggle, and the tasks of the Socialist Equality Party, Socialist Equality Party (USA), World Socialist Web Site, 1. august 2020

[25] The Transitional Program, Leo Trotskij, World Socialist Web Site, (1938)

[26] «For en generalstreik for å bremse gjenoppblomstringen av Covid-19 i Europa!», Sozialistische Gleichheitspartei (Tyskland), Socialist Equality Party (UK), Parti de l'égalité socialiste (Frankrike), Sosyalist Eşitlik (Tyrkia), World Socialist Web Site, 25. september 2020 [på norsk 29. september]