Væpnet konflikt i Tigray truer oppløsing av Etiopia

Av Jean Shaoul
9 November 2020

Statsminister Abiy Ahmed har beordret gjentatte luftangrep mot militære mål i Tigray, en av Etiopias semi-autonome, etnisk definerte provinser, og har erklært en seks-måneder-lang unntakstilstand. Med telefon- og internettforbindelser kuttet, er regionen effektivt sett avstengt.

Abiy lanserte angrepene som respons på det han hevdet var et «angrep» fra Tigrays regjeringsparti på en arméforlegning, som han sa hadde støtte fra en ikke-navngitt «utenlandsk hånd».

Mens detaljer er uklare, med påstander og mothevdelser, har FN rapportert om væpnede sammenstøt på åtte forskjellige steder, med dusinvis av drepte og har advart for at ni millioner mennesker kan bli fordrevet av krigshandlingene.

Parlamentet, som ble samlet til en krisesesjon, erklærte Tigrays regionalregjering illegal og stemte for å oppløse den. Tigray-lederskapet hadde «brutt konstitusjonen og satt det konstitusjonelle systemet i fare», og en ny ivaretakende administrasjon ville avholde valg og «gjennomføre avgjørelser overlevert fra den føderale regjeringen.»

Partiet TPLF (Tigray-folkets frigjøringsfront), som leder den regionale regjeringen, har nektet å tre tilbake i den eskalerende konflikten med den føderale regjeringen i Addis Ababa. Med mer enn halvparten av Etiopias hær forlagt til baser i Tigray, en arv fra krigen med Eritrea, kan Abiy ikke stole på militærets støtte, eller bare et kort militært sammenstøt. I går sparket han sin hærsjef, etterretningssjef og utenriksminister.

Etiopias regioner [Rettighet: kart til anvendelse, på Wikivoyage, engelsk versjon]

Tigray er bare én av landets bryggende etniske konflikter, og det er frykt for en borgerkrig som truer Etiopias oppløsing, Afrikas nest-mest folkerike stat, som er en mosaikk av etnisiteter og språk. Som regionens kraftsenter risikerer Etiopias konvulsjoner en bredere destabilisering av Afrikas Horn.

Tigray-konflikten har brygget over en periode. TPLF, en bevæpnet etnisk-nasjonalistisk bevegelse som oppsto i 1975, spilte i 1991 en fremtredende rolle for å beseire Mengistu Haile Mariams Moskva-innordnede regjering, regimet kjent som Dergen. Mengistus regime hadde brutalt undertrykt den politisk amorfe sosiale bevegelsen som i 1974 styrtet keiser Haile Selassie, fengslet sine politiske motstandere, gjennomført en serie borgerkriger mot eritreeres og tigrayeres separatistbevegelser, såvel som mot oromoene, og i østprovinsen Ogaden mot somaliere, og presidert over tørker og hungersnødkatastrofer i 1984 og 1985, da hundretusener omkom.

TPLF var det dominerende partiet i Det etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front (EPRDF), en koalisjon av flere militsgrupper og partier, som styrte landet etter at Megistu ble styrtet i 1991. EPRDF skulle forbli ved makten, ved hjelp av riggede valg, i nesten tre tiår, der koalisjonen presiderte over en stadig mer autoritær stat.

Kart som viser Etiopias plassering på Afrikas Horn [Rettighet: kart til anvendelse, på Wikivoyage, engelsk versjon]

I 1995 hadde regjeringen, under ledelse av tigrayeren Meles Zenawi, overført visse fullmakter til regionene, deriblant retten, i prinsipp, til løsrivelse. Motvilje vokste mot tigrayenes politiske og økonomisk dominans – tigrayene utgjør seks prosent av befolkningen – med politikere som pisket opp etniske spenninger som avledning mot en enhetlig kamp ført av de fattige folkemassene mot de etiopiske elitene.

I 2014 startet det store protester, utløst av Addis’ beslag av landområder historisk forvaltet av oromoene, som ble overlevert til utenlandske selskapers anvendelser – ofte fra Gulfen og Kina, for infrastruktur og eksportorientert agribusiness. Etniske protester i Oromia og Amhara, etniske grupper som utgjør henholdsvis rundt 35 og 27 prosent av befolkningen, så tusener drept og titusenvis arrestert.

Hailemariam Desalegn, som ble statsminister etter Meles’ død i 2012, trakk seg i februar 2018, da protestene og den politiske krisen vokste, og han søkte avskjed både som regjeringssjef og overhode for regjeringskoalisjonen EPRDF. Hans etterfølger Abiy Ahmed, en tidligere militær etterretningsoffiser og en oromo, ble ønsket velkommen både innenlands og i utlandet, som en «reformator», og han ble tildelt Nobels fredspris for å ha inngått fred med Eritrea ett år etter sin tiltredelse. I november 2019 oppløste han EPRDF, og erstattet koalisjonen med Velstands-partiet (PP), som TPLF nektet å bli med i.

Abiy løslot titusenvis av politiske fanger, avsluttet en internett-blackout som ble innført av den forrige regjeringen, opphevet et forbud nedfelt mot flere politiske partier, hvorav noen hadde blitt utpekt som «terrorist»-grupper, og banet vei for at lederne for de forbudte gruppene kunne vende tilbake til Etiopia, og han avsluttet den 20-år-lange krigen med nabolandet Eritrea. Han introduserte ei rekke tiltak som tok sikte på å redusere TPLFs dominans, deriblant pensjoneringen av deres militær- og myndighetsrepresentanter, han anla korrupsjonsanklager mot noen av frontens medlemmer og han kunngjorde planer for privatisering av store deler av den statseide økonomien og en liberalisering av bankene, i et bud for å sikre landet velvilje fra Washington og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Dette utløste rasende opposisjon innen militæret og førte til fjorårets aborterte kuppforsøk. Ansett som kollektivt ansvarlige for det forrige regimets forbrytelser har rundt 100 000 tigrayere blitt fordrevet fra deres hjem, og lever i leirer for internt fordrevne på grunn av rasistisk basert vold.

Til tross for Abiys løfte om å få en slutt på etnisk diskriminering har den etnisk baserte volden økt, nå med anslagsvis 1,7 millioner internt fordrevne som lever i leirer, samtidig som faren vokser for enda blodigere etniske voldshandlinger. Salg av landområder har også blitt videreført, under betingelser der 80 prosent av Etiopias 104 millioner innbyggere er avhengige av å dyrke jorda for deres livsopphold, og minst 25 prosent av befolkningen klorer ut en eksistens på under $ 2 dagen.

Covid-19-pandemien har tjent til å intensivere den sosiale, økonomiske og politiske krisen, samtidig som Abiy har kunngjort utsettelse av årets parlamentsvalg, ansett som en viktig komponent for Etiopias overgang til demokrati – opprinnelig planlagt for august, men nå skjøvet ut for ubestemt tid. Hans beslutning ble støttet av parlamentet og et Råd for konstitusjonell granskning (CCI) [Council of Constitutional Inquiry], som fikk Abiys opponenter til å beskylde ham for illegalt å forlenge hans embetsperiode. Den regionale Tigray-regjeringen avviste utsettelsen og avholdt i september deres eget provinsvalg.

Etter at den føderale regjeringen erklærte valgresultatet illegalt kunngjorde finansdepartementet planer om å omgå Tigrays regionalregjering og sende finansmidler direkte til lokale myndigheter, og angivelig også å blokkere velferdsutbetalinger til fattigbønder, og forhindre folk fra å reise til regionalhovedstaden Mekele – trekk som TPLF sa var ensbetydende med en «krigserklæring».

Landet har også blitt destabilisert av de utbredte protestene som fant sted over hele Oromia i kjølvannet av attentatet i juli på den populære oromi-musikeren, aktivisten og tidligere politiske fangen Hachalu Hundessa.

Abiy responderte med å sette inn tropper for å slå ned opptøyene, stenge ned internett og mediekontorer, og arresteringen av tusenvis av personer. Disse inkluderte journalister anklaget for å ha ansporet til vold, og den ledende opposisjonspolitikeren Jawar Mohammed, også en oromo og tidligere alliert, men nå opponent av Abiy. De statskontrollerte mediene skyldte Hachalus attentat på opprørsgruppa Oromias frigjøringsarmé, og på TPLF.

De siste ukene har det funnet sted flere massakrer, for det meste av folkegruppa amharas, og Amnesty International har rapportert om drap den 1. november av dusinvis av kvinner og barn i en skolegård i det vestlige Oromia, som derved tilførte årets liste over hittil 147 voldelige sammenstøt, som har etterlatt flere hundre døde. Det er utbredt frykt for at den åpne konflikten i Tigray skal inspirere andre deler av landet til løsrivelse.

Denne krisen finner sted samtidig med en eskalerende internasjonal konflikt over Etiopias gigantiske hydroelektriske prosjekt kalt Renessansedammen, anlagt over Den blå Nilen, som forsyner 80 prosent av Nilens vannmasser nedstrøms, og dermed angår nabolandene Sudan og Egypt. Den beseirede amerikanske presidenten Trump har støttet Cairo og Khartoum mot Addis, med trusler om at Egypt kan sprenge demningen og om kutt i Washingtons bistand til Etiopia.

Den desperate situasjonen i Etiopia er del av den pågående fragmenteringen og oppløsingen av landene på Afrikas Horn, som omfatter Etiopia, Sudan, Sør-Sudan, Somalia og Djibouti. Hornet er en arena for intens rivalisering mellom stormakter og regionale makter, for kontroll over oljereserver og mineralressurser i de tilgrensende nabolandene, og over sjørutene gjennom det smale Bab al-Mandeb-strendet – som mye av Europas olje passerer gjennom – med USA og Europa involvert i en voldsom rivning med Kina.