Russisk domstol forlenger fengselsdommen til 13 år for russisk historiker av stalinistisk terror

Av Clara Weiss
26 October 2020

Høyesteretten i Karelen, en region i Russland, opphevet den 29. september en tidligere rettsbeslutning mot historikeren Jurij Dmitrijev, og forlenget hans straff fra tre-og-et-halvt år til totalt tretten år i straffekolonier. Dommen er en travesti av justis og rettferdighet og utgjør en dødsdom for 64-åringen, som har en høynet risiko for å dø av koronaviruset som brer seg voldsomt i Russland, og som i flere måneder har rast gjennom landets fengselsbefolkning.

Dommen ble avsagt i fravær av Dmitrijevs advokat, som var fraværende på grunn av sykdom. Det var kulmineringen av den russiske statens fire-år-lange vendetta mot Dmitrijev, der han flere ganger hadde vært anklaget – og frikjent – for anklager knyttet til barnepornografi og pedofili.

Yuri Dmitriev

Rettsaken mot Dmitrijev har vært ført i årevis bak lukkede dører. Det er et politisk motivert angrep ikke bare på Dmitrijev, men på retten til ytringsfrihet og til historisk sannhet i en bredere forstand. Den statlige kampanjen av skitne fordømmelser av Dmitrijev og hans brutale dom er ment å intimidere alle som søker å få avdekket den historiske sannheten om stalinismens forbrytelser.

Det eneste «beviset» mot Dmitrijev er bilder han tok av sin fosterdatter da hun var syk, som viste hennes intime deler, samt et «vitnesbyrd» fra jenta. Ifølge en av Dmitrijevs kolleger som har sett videovitnesbyrdet, var det sammensatt av mange forskjellige sesjoner, som alle fant sted etter Dmitrijevs første frifinnelse i april 2016. Jenta, som i dag er åtte-år-gammel, gråt og måtte bringes hjem og så tilbake igjen flere ganger. Dmitrijev har konsekvent opprettholdt sin uskyld, og har insistert på at han tok bildene for å lette hennes medisinske behandling da jenta var syk. Alle hans vitnesbyrd ble bekreftet av det lokale sykehuset der hun ble behandlet.

I juli fant en domstol Dmitrijev «skyldig» i seksuelt misbruk av en mindreårig. Hans dom på tre-og-et-halvt år i fengsel utgjorde imidlertid en innrømmelse av at siktelsen, som vanligvis bærer ei minimumsstraff på 12 år, var uholdbar. I et åpenbart forsøk på å forberede opinionen for dommen sendte den statlige fjernsynskanalen Rossiya tre dager før den nye domsavsigelsen 29. september et innslag om Dmitrijev, der bildene av hans fosterdatter ble vist.

Dmitrijev, selv en dypt religiøs mann og en antikommunist, har gjort et viktig arbeid for å gjenfinne navnene på ofrene for massehenrettelser og deporteringer som fant sted i Karelen, en region som grenser til Finland, under den stalinistiske Store terroren på 1930-tallet. Han og hans team har fastlagt lokaliseringen av massegraver for tusenvis av terrorens ofre, deriblant dusinvis av Den gamle garden av Bolsjeviker og supportere av Leo Trotskijs Venstreopposisjon, stalinismens sosialistiske opponenter.

Mens Dmitrijevs politiske fokus har vært på de mange ofrene for det stalinistiske hemmelige politiet NKVDs såkalte «nasjonale operasjoner» har hans arbeid vist seg å være særdeles viktig for etableringen av den historiske dokumenteringen av både ofrene og bødlene under den stalinistiske terroren.

Henrettelsesområdet Sandarmokh er nå en av svært få lokaliseringer for masseskytingene under Den store terroren som er kjent og har offentlige minnesmerker. Historikere anslår at det eksisterer titalls flere slike lokaliseringer på Den russiske føderasjonens territorium, med etterlevningene etter titusentalls ofre for terroren. Disse lokaliseringene – som har vært hemmeligholdt både av det stalinistiske regimet og kapitalistregjeringene til Jeltsin og Putin som oppsto fra det stalinistiske byråkratiets restaurering av kapitalismen – forblir imidlertid ukjente.

Minnesmerker i Sandarmokh

Vendettaen mot Dmitrijev er fremfor alt motivert av den russiske statens frykt for den voksende interessen for den historiske sannheten om Oktoberrevolusjonen og den stalinistiske terroren.

Dommen har fremprovosert vidtrekkende sjokk og raseri. Et åpent brev til Høyesteretten i Karelen datert den 27. september, som motsatte seg forfølgelsen av Dmitrijev, ble signert av 250 offentlig kjente intellektuelle, kunstnere, historikere, journalister og innbyggere i Karelen. Blant dem var Oleg Khlevniuk, en velkjent historiker, regissør Andrei Zvyagentsjev, og forfatteren Liudmila Ulitskaya.

Den unge dokumentarfilmskaperen Kirill Safronov la den 17. oktober ut en film om Dmitrijev på YouTube. Den er basert på diskusjoner med unge historikere og kunstnere som har vært påvirket av Dmitrijevs arbeid og hans forpliktelse til å holde fast ved det, uansett pris.

En annen dokumentar på YouTube, fra den 23. juli, med tittelen «Hva er bak Dmitrijevs sak?» diskuterer hans arbeid og anklagene mot ham om seksuelt misbruk av en mindreårig. Filmen har i skrivende stund blitt sett av mer enn 1,2 millioner. I dokumentaren påpeker en historiker fra Gulag-museet i Moskva at antallet besøkende på museet vokser hvert år. En nabo intervjuet for dokumentaren understreker at hun og flertallet av Dmitrijevs naboer er helt overbeviste om hans uskyld, og er imponerte over den utholdenheten han forfulgte sitt arbeid med, i møte med politisk forfølgelse.

Intervjuene i disse filmene understreker krasst det faktum at den stalinistiske terroren forblir et åpent sår i samfunnet, selv om mer enn 80 år nå har gått siden høyden av Den store terroren i årene 1937 og 1938. Mens praktisk talt alle familier har blitt berørte av massemordkampanjen, og befolkningen i hele regioner og byer ofte består i vesentlig grad av etterkommere etter de som ble deporterte, landsforviste og fengslet i arbeidsleirer, er det ofte ingen forståelse for hverken hva som skjedde, og viktigst av alt, hvorfor det fant sted.

Denne mangelen på historisk forståelse er i seg selv et produkt av den stalinistiske kontrarevolusjonen mot Oktoberrevolusjonen i 1917. Under den senere delen av perestrojka, da det stalinistiske byråkratiet allerede presset på med kapitalismens restaurering, ble det publisert et betydelig antall dokumenter som tidligere hadde vært utilgjengelige. De ga for første gang siden 1930-tallet et innblikk i både terrorens omfang og dens dynamikk. Dokumentene publisert på det tidspunktet dannet grunnlaget for studien av Venstreopposisjonen utført av Vadim Rogovin. [Liste over tidligere publiserte norske artikler om Rogovin, Dmitrijev og stalinismen i Sovjetunionen]. Det var også på det tidspunktet at Dmitrijev og andre begynte deres arbeid med terroren i Karelen.

Innvirkningene av stalinismens forbrytelser på arbeiderklassens sosialistiske og historiske bevissthet viste seg imidlertid å være så dyptgående at byråkratiet var i stand til å løse sin dype krise i henhold til dets egne interesser: Det forflyttet seg til i 1991 å ødelegge Sovjetunionen, og restaurerte kapitalismen fullstendig.

Det faktum at det stalinistiske byråkratiet var i stand til å likvidere alle oppnåelsene fra Oktoberrevolusjonen, forsinket temporært en full historisk og politisk oppsummering og avregning med stalinismen.

I dag dukker imidlertid disse historiske spørsmålene opp igjen med full kraft: Der verdskapitalismen er oppslukt av den største krisen siden 1930-tallet, med sosial ulikhet som når rekordnivåer og en stadig voksende fare for krig, er igjen spørsmålet om Oktoberrevolusjonen – og den stalinistiske kontrarevolusjon mot den – på dagsordenen. Disse objektive prosessene er underliggende både for den voksende interessen for disse historiske anliggendene, og for det russiske oligarkiets hysteriske respons på Dmitrijevs arbeid, enn så politisk begrenset det har vært, og den uopphørlige promoteringen og berettigelsen av Stalins forbrytelser i media og av pseudo- historikere. Pandemien, som det russiske oligarkiet – i likhet med styringsklassene internasjonalt – har respondert på med politiske retningsorienteringer for «flokkimmunitet», har bare ytterligere intensivert og akselerert denne dynamikken.

Det kritiske spørsmålet for arbeidere, intellektuelle og ungdommen er å forstå at stalinismen ikke representerte fortsettelsen, men reaksjonen mot Oktoberrevolusjonen. Kontinuiteten fra 1917 og marxismen var ikke representert av Stalin, men av hans hovedopponent Leo Trotskij, som i 1923 grunnla Venstreopposisjonen og i 1938 Den fjerde internasjonale, før han selv ble myrdet av en stalinistagent i 1940. Den store terroren var fremfor alt et politisk genocid av alle de som hadde deltatt i og ledet revolusjonen, som husket dens ledende personligheter – Lenin og Trotskij – og som hadde viet deres liv til kampen for sosialisme. Assimileringen av disse historiske erfaringene er fortsatt kritisk nødvendig for arbeiderklassens politiske orientering i Russland og internasjonalt. [Lenka er til engelske tekster og publiseringer, bl.a. et filmopptak av Trotskij i Mexico, på tre-og-et-halvt minutter, der han taler om Moskva-prosessene]

Som Trotskij bemerket i 1937, da han skrev om Moskva-prosessene fra sitt eksil i Mexico:

«Ingen, heller ikke Hitler unntatt, har tildelt sosialismen så dødelige slag som Stalin. Dette er neppe forbløffende siden Hitler har angrepet arbeiderklassens organisasjoner utenfra, mens Stalin gjør det innenfra. Hitler angriper marxismen. Stalin ikke bare angriper den, han prostituerer den. Ikke ett eneste prinsipp har forblitt uforurenset, ikke én eneste ide som ikke er tilskitnet. Selve navnene sosialisme og kommunisme har blitt brutalt kompromitterte, fra den dag da ukontrollerte politimenn som besørger deres levebrød med «kommunistiske» pass, satte navnet sosialisme på deres politiregime. … Menneskehetens minne er storsinnet hva angår anvendelsen av harde tiltak i tjeneste for store historiske mål. Men historien vil ikke tilgi en eneste dråpe blod spilt som offer for den nye Moloch av egenvilje og privilegium. Moralsk fintfølenhet finner sin høyeste tilfredshet i den uomtvistelige overbevisningen om at den historiske gjengjeldelsen vil korrespondere med forbrytelsens omfang. Revolusjonen vil låse opp alle de hemmelige skap og lukker, gjennomgå alle rettssakene, rehabilitere alle de bakvaskede, reise minnesmerker over umenneskelighetens ofre og dekke bødlenes navn med evig forakt og fordømmelse. Stalin vil forlate scenen lastet ned med alle de forbrytelsene han har begått – ikke bare som revolusjonens graver, men som den mest uhyggelige skikkelsen i menneskehetens historie.»