Verden har passert den grimme milepælen én million Covid-19-døde

Av Benjamin Mateus
29 September 2020

Ifølge koronavirus-dashbordet Worldometer passerte antallet Covid-19-dødsfall globalt 1 million søndag morgen, amerikansk østkysttid. Johns Hopkins-dashbordet, mer vanlig referert i amerikanske medier, satte antallet til over 995 000, og ville etter alt å dømme ha registrert én million dødsfall i løpet av mandagen.

Denne massive tragedien er en tiltale mot styringsklassene som har tillatt en slik elendighet å regne ned over arbeiderklassens befolkninger, som har lidd hovedtyngden av denne pandemien.

En helsearbeider flytter liket av en mann død av Covid-19, utenfor hovedsykehuset i La Paz, Bolivia, til dit hans familie skal vente på begravelsesbyrået som skal bringe ham vekk, torsdag 23. juli 2020. [Foto: AP Photo/Juan Karita]

USA, med 209 361 dødsfall, leder alle andre nasjoner i denne uhyrlige kategorien. Brasil inntar andreplassen med 141 503 dødsfall, etterfulgt av India, med 95 162 dødsfall, og Mexico, med 76 243 dødsfall.

De høyreorienterte autoritære styrerne i de tre første landene, Donald Trump, Jair Bolsonaro og Narendra Modi, og den «venstre»-populistiske demagogen Andrés Manuel López Obrador, i det fjerde, har omfavnet den identiske politikken med å la infeksjonen rase gjennom befolkningen uten seriøs motstand. Disse fire dødsrytterne står for halvparten av verdens totale antall Covid-19-døde.

Mexico har konsekvent hatt gjennomsnittlig nært opp til 500 dødsfall daglig, og alle eksperter har vurdert de offisielle rapportene å være grove underestimeringer. Tidligere denne måneden kunngjorde regjeringen skammelig at de hadde gått tomt for dødsattester. Innen den 1. august var det offisielle antallet dødsfall 69 095, selv om regjeringen hadde kunngjort overtallige dødsfall [relatert årlig statistisk forventede] på 122 765.

Graf over månedlige dødsfall globalt [Plansje: WSWS]

Som Figur 1 viser, har antallet daglige globale dødsfall holdt seg nesten stabilt siden det toppet seg i april. Søylen for september i gult er et anslag der de siste fire dagene i gjennomsnitt vil se anslagsvis 5 300 dødsfall per dag, med anvendelse av det siste syv-dager-gjennomsnittet som estimert verdi. I henhold til alle solemerker har den begrensede responsen og de tiltakene som har vært anvendt gjennom hele pandemien hittil bare stabilisert innvirkningen av viruset over hele verden. Når vinteren nå nærmer seg for den langt mer folkerike nordlige halvkule, kan det imidlertid forventes at antallet tilfeller og dødsfall igjen begynne å klatre.

Til antallet av én million offisielt drept av Covid-19 må det tillegges hundretusener som har omkommet der dødsårsaken, kvittert av leger eller helsemyndigheter som ukjent, eller som hjerte/lunge- eller organsvikt, og dermed skjuler pandemiens virkelige effekt fra familiemedlemmer og allmennheten generelt.

Overtallige dødsfall i USA, relatert forventede [Plansje: Our World in Data]

Ifølge Economist viste dødsfall av alle årsaker for Vest-Europa, noen land i Latin-Amerika, USA, Russland og Sør-Afrika, fra mars til august, 900 000 overtallig døde. Bare 580 000 omkomne ble imidlertid tilskrevet Covid-19. Dette antyder at det virkelige antallet dødsfall på grunn av Covid-19 er 55 prosent høyere enn tallene opprettholdt av Worldometer og Johns Hopkins og presentert på deres dashbord, tall som er basert på offisielle dødsrapporter.

Economist bemerker også at USAs dødstall kan være underestimerte med 30 prosent, som plasserer det faktiske antallet nærmere 300 000. Etter deres estimater kan de reelle globale dødstallene på grunn av pandemien være nærmere to millioner.

Noen av disse overtallige dødsfallene er biprodukter av den sosiale effekten av pandemien, heller enn selve viruset. Den sosiale krisen rundt nedstengninger og økonomiske vanskeligheter har ført til at mange mennesker har unnlatt å søke medisinsk hjelp for helseproblemer av legitim frykt for å pådra seg infeksjon av koronavirus.

Tom Inglesby, direktør for senteret for helsesikkerhet ved Johns Hopkins University, sa til Wall Street Journal: «I lang tid var det et ganske dramatisk fall i antallet ER-besøk [Emergency Respons], screeninger for valgfrie kirurgiske inngrep, ting som amerikanere foretar seg hele tiden for å holde seg friske.»

Ukentlige estimater for dødsfall på grunn av hjerteinfarkt, Alzheimers og demens, diabetes og hjerneslag har konsekvent vært over grunnlinja i månedene fra mars til august. Ifølge data fra Boston University, Robert Wood Johnson Foundation og University of Pennsylvania, var 20 prosent av overtallige dødsfall knyttet til andre faktorer enn Covid-19, med fattige lokalsamfunn som de verst rammede.

For en kontekst for omfanget av denne forebyggbare tragedien. Den føderale amerikanske folkehelseetaten CDC – sentre for sykdomsbekjempelse og forebygging – registrerte 2 813 503 dødsfall i 2017; og de «normale» dødstallene for 2020 ville ha vært omtrent like. Det betyr at Covid-19 allerede har utgjort en nesten ti prosent stigning av amerikanske dødsfall inneværende år, enda med flere måneder igjen.

Leir for hjemløse i Buenos Aires [Foto: Ronaldo Schemidt]

De én million Covid-19-dødsfallene globalt er mer enn de 690 000 menneskene som i 2019 bukket under for AIDS-relaterte sykdommer, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO). I 2016 førte malaria, som rammet 216 millioner mennesker, til 445 000 dødsfall. I 2018 drepte tuberkulose 1,5 millioner mennesker.

Den økonomiske konsekvensen av pandemien faller hardest på de fattigste menneskene, med nedstengingen av skoler som fører til tilbakeslag for utdanningsvinninger, en stopp for kritiske vaksinasjonsprogrammer og redusert tilgang til helsevesen og legemidler. Dette betyr at innvirkningen av pandemien vil fortsette å bre seg over hele kloden, som ringer i vannet, i mange år etter at den avtar, eller en vaksine er funnet.

Verdensbanken (WB) forutser at antallet fattige mennesker som lever av mindre enn to dollar dagen, vil stige fra 70 til 100 millioner inneværende år. I juli skrev Oxfam i en medieorientering at innen utgangen av året kunne 12 000 mennesker hver dag dø av sult knyttet til Covid-19, flere enn det antallet som nå dør av selve sykdommen.

Oxfam skrev: «For millioner av mennesker som allerede sliter med konsekvensene av konflikter, klimaendringer, ulikhet og et sammenbrutt matsystem som har utarmet millioner av småprodusenter og arbeidere i matforsyningskjedene, er pandemien det siste strået som brekker kamelens rygg. Samtidig fortsetter de på toppen å tjene deres profitter: Åtte av de største mat- og drikkeselskapene har betalt ut over $ 18 milliarder til deres aksjonærer siden januar, selv mens pandemien spredte seg over hele verden.»

I 2019 ble mer enn 821 millioner mennesker kategorisert som matusikre, med anslagsvis 149 millioner som led av «sult på krisenivå, eller verre». Verdens matvareprogram (WFP) estimerer at antallet vil stige til 270 millioner innen årets slutt, en økning på 82 prosent.

Det kritiske spørsmålet som gjenstår er i hvilken grad kloden har oppnådd tilstrekkelig immunitet til at de fleste av befolkningen er beskyttet mot videre overføring av viruset. I en tverrsnittsstudie publisert i [det medisinske tidsskriftet] Lancet sist fredag om forekomsten av SARS-CoV-2-antistoffer i et stort nasjonsdekkende utvalg av pasienter som var i dialyse, ble det funnet at mindre enn ti prosent av den amerikanske voksne befolkningen hadde vært eksponert, og fått utviklet en immunrespons.

Et estimat av 279 serologiske undersøkelser utført på tvers av 19 land viste at anslagsvis fra 500 til 730 millioner mennesker over hele verden, eller fra 6,4 til 9,3 prosent av totalen, har vært smittet.

Vaksineutviklingen mot SARS-CoV-2 er også kritisk i denne globale ligningen, og tilgangen til disse potensielt livreddende tiltakene. Skulle disse forsøkene med vaksinene gjennomføres etisk og hensiktsmessig ville alle nødvendige data, etter alle solemerker, først være tilgjengelige til våren eller sommeren neste år. I tillegg er å forvente at produksjonen og distribueringen av vaksiner mest sannsynlig blir anvendt som et politisk knep for å fremtvinge skjeve handelsavtaler og for å sette finansielle feller.

Døden til disse én million og flere er en klar indikasjon på at finansoligarkene og den kapitalistiske produksjonsmåten har fraskrevet seg ethvert ansvar for deres kriminelle respons på pandemien. I alle henseender har pandemien fortsatt mye drivstoff å skulle brenne gjennom, og bare arbeiderklassen har den livsviktig interessen av umiddelbart å få slukket denne brannen. Bare den har kapasitet og evne til å kunne forhindre dette ytterligere tapet av liv.