Undertrykking av lønninger i USA i sentrum for økende sosial ulikhet

Av Nick Beams
17 September 2020

Ei ny bok av Lance Taylor, emeritert økonomiprofessor ved New School for Social Research i New York, beskriver undertrykkingen av lønninger i USA, som har vært en av de viktigste drivkreftene for veksten av sosial ulikhet de fem siste tiårene.

Et sammendrag av forskningens konklusjoner, utført med bistand fra Özlem Ömer og presentert i boka Macroeconomic Inequality from Reagan to Trump, er publisert på nettstedet New Economic Thinking sammen med et intervju med Taylor.

Forskerne konkluderte med at veksten av ulikhet ikke ene-og-alene kunne begrunnes med big tech-foretakenes ekspansjon eller bare av markedskreftenes spill, men at den hadde opphav i dype endringer i klasserelasjonene.

Taylor fortalte Lynn Parramore, som førte intervjuet for New Economic Thinking: «For det meste har amerikanske arbeidere jobbet mer produktivt, men de har ikke fått betalt for det, på grunn av krefter som ikke er naturlige og uunngåelige. Lønningsundertrykking skjer ikke bare av seg selv.»

«Det er tydelig at noe annet enn markedet opererer her – som maktrelasjoner, ideologi om arbeidsledighetsnivå, og mange innovasjoner innen området forretningsstrategi, for eksempel anvendelsen av underleverandører. Alt dette ernærer seg av og forsterker prosesser der nasjonale politiske institusjoner mer-og-mer kun reflekterer forretningsinteresser og anliggender.»

Forskningen fant at etter 1970, på tvers av konjunkturer [‘business cycles’], begynte profittenes andel av nasjonalinntekten å øke med en rate på 0,4 prosent per år. Taylor bemerker: «En vekst på fire tiendedeler av én prosent ser ikke veldig imponerende ut, men over 50 år økte den profittandelen med en faktor på 1,2 som er åtte prosentpoeng.»

Selv om Taylor ikke poengterer det betyr reduseringen av arbeidets andelen av nasjonalinntekten med 8 prosentpoeng at med et bruttonasjonalprodukt (BNP) i USA nå på over $ 20 billioner ville arbeidere mottatt $ 1,12 billioner [NOK 10,07 billioner; dvs. 10 070 milliarder] mer i lønnsinntekter hadde den tidligere fordelingen mellom avlønning og profitter vært gjeldende.

Taylor peker på en signifikant strukturendring i den amerikanske økonomien. Det tradisjonelle utviklingsmønsteret i såkalte økonomiske «suksesshistorier» innebar forflytningen av arbeid fra lavproduktivitetsområder til høyere avlønnede områder med vedvarende produktivitetsvekst.

Men i USA er «det slående trekket i det siste kvarte århundret at dette utviklingsmønsteret har blitt kjørt reversert. I det store og hele ble arbeid forflyttet fra høyproduktivitetssektoren i retning av lavnivåjobber. Samtidig steg profitter som respons på produktivitetsvekst innen produksjonsindustri, informasjon og noen få andre sektorer.»

Dette betyr at en «dual» økonomistruktur har oppståttt. Arbeidsplasser har blitt destruert i produksjonsindustri og andre områder der høyere lønninger var kombinert med stigende profitter og økende produktivitet.

Stadig mer arbeid har blitt forflyttet til lavnivå-yrker. Fra 1990 til 2016 gikk en syvendedel av den totale sysselsettingen over til yrker innen utdanning og helse, forretningstjenester, mat og overnatting, og andre lavt betalte sektorer.

Resultatet av denne «dual»-økonomien – destruksjonen av arbeidsplasser i de tidligere områdene med høyere lønninger, kombinert med økt sysselsetting i lavtlønnssektorer – er at «forretningsmodeller ble justert for å dra nytte av stadig voksende masser av arbeidere uten utsikter til gode jobber.»

Det mest anvendte målet for ulikhet er Gini-koeffisienten. Men ifølge Taylor er ikke den sensitiv for endringer i ytterpunktene. Han sier at koeffisienten Palma Ratio, som viser relasjonen mellom topp-én-prosenten, de nederste 60 prosentene, og en middelklasse i mellom, er mer avslørende. Den viser at fra midten av 1980-tallet var endringene i disse relasjonene av en størrelsesorden på 3 prosent per år, som han beskriver som «et forbløffende høyt tall for enhver makroøkonomisk relasjon, over en så lang periode».

Stigningen av profittens andelen i nasjonaløkonomien kanaliseres til de øvre samfunnssjiktene, med medlemmer som besitter finanseiendeler [‘financial assets’]. De trekker veksler både på lønningsundertrykkingen og [den amerikanske sentralbanken] US Feds lavrenteregime, som gir de rike et ekstra løft på grunn av oppblåsingen av prisene på finanseiendeler.

«Gjennom forskjellige kanaler, deriblant kapitalgevinster, overføres mer enn 100 prosent av næringsvirksomhetsprofitter til husholdninger som hovedsakelig befinner seg innen topp-én-prosenten,» skriver Taylor.

For tiden besitter de anslagsvis 40 prosent av totalformuen. Men Taylor sier at ifølge hans simuleringsmodell kan «deres formueandel i det lange løp tendere i retning av 60 til 70 prosent – og det er langt høyere enn hva det til-og-med var under the Guilded Age [Den forgylte tidsalder; 1890-tallets USA].»

Som nesten alle økonomer som besørger verdifull informasjon om den vedvarende veksten av større ulikhet, er Taylors politiske perspektiv et for sosiale reformer. Men, som tilfellet er for alle slike prosjekter, han krasjer mot kapitalistøkonomiens harde fakta.

Som han forklarte i intervjuet: «Jeg har eksperimentert med matematiske modeller for økonomien der jeg tester ut konsekvensene av ulike politiske retningsorienteringer som kunne bidra til å redusere ulikheten. Resultatene gjør en ganske nøktern: Selv om regjeringen vedtok ganske så aggressiv politikk for å få penger over i folks lommer, ville det trolig ta flere tiår å få ting tilbake til det vi hadde i USA på 1970-tallet.»

Han hevder at veksten av sosial ulikhet ikke ganske enkelt er resultat av veksten av monopolisering innen en eller to sektorer av økonomien, eller fremveksten av big tech. «Dersom arbeid stort sett taper, mens stigende profitter er rettet mot toppen av fordelingsstørrelsen, da må det være fordi prosessen blir understøttet av institusjoner og finanspolitikk som er innrettet for de øvre klassene.»

Det er så absolutt sant, men analysen går ikke i det hele tatt langt nok. Den nåværende situasjonens politiske økonomi kan ikke begripes uten en granskning av rollen spilt av Det demokratiske partiet og fagforeningene.

Omfordelingen av inntekter oppover har uforstyrret funnet sted på tvers av Republikanernes og Demokratenes administrasjoner. Faktisk spilte Clinton-administrasjonen den sentrale rollen i å fjerne det som gjensto av regelverket pålagt finanskapitalen i løpet av 1930-tallet, mens Obama-administrasjonen besørget hundrevis av milliarder av dollar til bankene og storselskapene som respons på 2008-finanskrisen.

Forøvrig gjennomførte Obama en ytterligere omstrukturering av amerikansk industri, i samarbeid med fagforeningene, som førte til to-trinns-lønnssystemer og utvidelsen av deltidsansettelser og prekære arbeidskontrakter.

Taylor bemerker at arbeidsgivere bruker splitt-og-hersk-taktikker for å sprekke opp arbeidsmarkedet og sette «vanlige heltidsansatte opp mot kontraktører eller arbeidere i gig-økonomien». Men slike metoder oppsto ikke fra en klar blå himmel.

De har blitt gjort mulig bare på grunn av omdanningen av fagforeningene, fra 1980-tallet og utover, til mekanismer for håndheving av arbeidsgivernes diktater, ofte som i tilfellet bilindustrien, med utviklingen av de metodene som nå er mye anvendt av arbeidsgivere over hele linja.

Taylor avslutter sitt intervju ved å stille spørsmålet: Hva kan gjøres? «Det å konfrontere makten krever dristigere tenkning enn det du vanligvis hører diskutert på den politiske arena,» sier han.

Slik tenkning må imidlertid gå langt utover og forbi de begrensede, og som hans egen «modellering» bekrefter, helt ineffektive skattetiltakene han tar til orde for. «Amerikansk kapitals forvokste makt» kan bare konfronteres og beseires av en større sosial styrke – det vil si utviklingen av en sosialistisk politisk bevegelse av arbeiderklassen, bevisst rettet mot å styrte den.

Forfatteren anbefaler også:

As pandemic death toll approaches 200,000, American oligarchs celebrate their wealth

[12. september 2020]

Wealth concentration increases in US and globally

[15. februar 2019]