Løgner i Navalnyj-saken

Av Peter Schwarz
11 September 2020

Relasjonen mellom Tyskland og Russland har nådd sitt lavpunkt siden Berlin støttet det pro-vestlige kuppet i Ukraina for seks år siden, og Russland deretter annekterte Krimhalvøya.

Den tyske regjeringen beskylder åpent den russiske staten for å ha forgiftet opposisjonspolitikeren Alexei Navalnyj, som for tiden er innlagt på Berlins Charité-klinikk. Han skal angivelig på mandag ha våknet fra en medisinsk indusert koma.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel kunngjorde personlig på en pressekonferanse i forrige uke at et Bundeswehr-laboratorium for biologiske våpen (De væpnede styrker) hadde bevist «over enhver tvil» at Navalnyj var offer for et angrep med bruk av nervegiften Novitsjok. Hun forlangte at den russiske regjeringen skulle svare på «veldig alvorlige spørsmål».

Under en spesialsesjon i kontrollkomitéen i Bundestag [den tyske nasjonalforsamlingen; Forbundsdagen], som møtes i det skjulte, etterlot representanter for den tyske regjeringen og de hemmelige tjenestene, ifølge medieoppslagene, ingen tvil om at forgiftningen av Navalnyj hadde blitt utført av russiske statsmyndigheter, med det russiske lederskapets godkjenning. Giften ble sagt å være en variant av krigføringsagenten – en enda farligere enn den som ble brukt i Skripal-saken i Storbritannia. Den kunne angivelig komme inn i kroppen ganske enkelt ved innånding, og dens produksjon og anvendelse krevde nødvendige ferdigheter som bare er i en statsaktørs besittelse.

Tyskland og EU truer Russland med sanksjoner. Den tyske regjeringen har til-og-med stilt spørsmål om sluttføringen av den nesten ferdiglagte naturgassrørledningen Nord Stream 2, som den hittil har kategorisk forsvart mot press fra USA og flere østeuropeiske stater.

De tyske mediene har gått over i propagandamodus og gjentar anklagene mot Russlands president Vladimir Putin i tusen varianter. Sytti-ni-år etter Hitlers invasjon av Sovjetunionen, som krevde mer enn 25 millioner liv, snakker tyske journalister og politikere, i redaksjonelle lederartikler, kommentarer og på fjernsyntalkshow, med den arrogansen mennesker som allerede planlegger neste militærkampanje mot Moskva føler seg berettiget til.

Enhver som uttrykker tvil eller motsier det offisielle narrativet blir stemplet som en «konspirasjonsteoretiker». Det skjedde med parlamentarikeren Sevim Dagdelen fra Die Linke [Venstrepartiet] på søndagens kveldstalkshow «Anne Will». Norbert Röttgen, utenrikspolitisk ekspert fra Den kristelig-demokratiske union (CDU), Wolfang Ischinger, sjefen for München-sikkerhetskonferansen, og Jürgen Trittin, tidligere Miljøminister, forsøkte å overgå hverandre i deres beskyldninger mot den russiske regjeringen. Da Dagdelen forsiktig påpekte at det foreløpig ikke er fremlagt noe som helst bevis som identifiserer utøverene, ble hun beskyldt for å «spille forvirringsspill» og å «oppmuntre til usigelige konspirasjonsteorier».

Den russiske regjeringen benekter ethvert ansvar i Navalnyj-saken. Den stiller spørsmål om Navalnyj i det hele tatt ble forgiftet, og har bedt den tyske regjeringen om å «vise kortene sine» og presentere bevismateriale. Ifølge Moskva bløffer Berlin, med skitne politiske hensikter.

Motstridende og usannsynlig

Bevisene for den russiske statens involvering er like motstridende som de er usannsynlige.

For eksempel har de tyske myndighetene så langt ikke publisert noen informasjon, eller overlevert noe bevis til russiske etterforskere som identifiserer kjemikaliet Navalnyj skal ha blitt forgiftet med. Novitsjok er bare en generisk betegnelse for flere familier av biologiske krigsføringsagenter.

Det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor ingen andre viste tegn på forgiftning av et nervemiddel så dødelig selv i de minste mengder, ved berøring eller innånding. Navalnyj hadde hatt kontakt med mange mennesker fra tiden han gikk ombord på flyet der han besvimte, til da han ble innlagt på klinikken i Omsk, der han først ble behandlet, og til hans overføring til Charité-klinikken i Berlin.

Dette er bare ett av mange uforklarlige avvik i den tyske regjeringens offisielle historie. Karrierdiplomaten Frank Elbe, som i fem år ledet den tyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genschers kontor, og som fremforhandlet konvensjonen om forbud mot biologiske og kjemiske våpen som leder for den tyske delegasjonen i Genève fra 1983 til 1986, skrev fredag på Facebook: «Jeg er overrasket over at det føderale forsvarsdepartementet konkluderer med at nervemiddelet Novitsjok ble brukt mot Navalnyj.»

Han skrev at Novitsjok tilhører «gruppa av supertoksiske dødelige stoffer som forårsaker øyeblikkelig død.» Han hevder at det er ingen fornuft i det å modifisere en nervegift som skal drepe øyeblikkelig på en slik måte at den ikke drepte, men satte spor etter seg slik at den ble identifisert som et nervemiddel.

Det var noe rart med denne saken, sa Elbe. «Enten hadde utøverene – uansett hvem de måtte være – en politisk interesse av å peke på bruken av nervegass, eller utenlandske laboratorier hoppet på konklusjoner som er på linje med den nåværende generelle negative holdningen relatert til Russland.»

Påstanden om at bare statsaktører kan håndtere Novitsjok er også beviselig falsk. Giften ble på 1990-tallet solgt for relativt små summer til vestlige hemmelige tjenester og økonomiske kriminelle, og sistnevnte brukte den. I 1995 ble for eksempel den russiske bankmannen Ivan Kiwelidi og hans sekretær forgiftet med det. Kjemikeren Leonid Rink tilsto den gangen i retten at han hadde solgt til kriminelle mengder som var tilstrekkelige til å drepe hundrevis av mennesker. Siden de binære giftstoffene er veldig stabile, kan de lagres og anvendes i tiår.

Navalnyj-saken er ikke årsaken, men påskuddet for en ny fase i opptrappingen av tysk stormaktspolitikk og militarisme. Mediehysteriet over Navalnyj minner om den ukrainske krisen i 2014, da den tyske pressen forherliget et statskupp utført av væpnede fascistmilitser som en «demokratisk revolusjon».

Sosialdemokraten Frank-Walter Steinmeier (SPD), daværende utenriksminister og nå den tyske presidenten, reiste personlig til Kiev for å overtale den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj om å trekke seg.

Han møtte også fascistpolitikeren Oleh Tyahnybok, som med sitt parti Svoboda [‘Frihet’] glorifiserer nazi-kollaboratører fra den andre verdenskrig. Janukovitsj’ etterfølger Petro Poroshenko, en av landets rikeste oligarker, var enda mer korrupt enn hans forgjenger. Han terroriserte sine motstandere med fascistmilitser, som det beryktede Azov-regimentet. Men han førte Ukraina inn i NATOs innflytelsessfære, som var den egentlige hensikten med kuppet.

I ukene før det ukrainske kuppet hadde ledende tyske politikere (inkludert daværende president Joachim Gauck og Steinmeier) kunngjort en vidtrekkende nyorientering av den tyske utenrikspolitikken. Landet var for stort «til å kommentere verdenspolitikken fra sidelinja», erklærte de. Tyskland måtte forsvare sine globale interesser, også med militære midler.

NATO marsjerte jevnt og trutt østover inn i Øst-Europa, og brøt avtalene som sluttet med den tyske gjenforeningen i 1990. For første gang siden 1945 patruljerer i dag tyske soldater ved grensa til Russland. Med Ukrainas forflytning inn i den vestlige leiren er Hviterussland det eneste gjenværende bufferlandet mellom Russland og NATO.

Berlin ser nå protestene mot den hviterussiske diktatoren Alexander Lukasjenko som en mulighet til å få fjernet også denne hindringen. I motsetning til i Ukraina, hvor antiRussland-nasjonalister hadde betydelig innflytelse, spesielt vest i landet, er slike krefter svakere i Hviterussland, hvor flertallet snakker russisk. Arbeiderklassen spiller en større rolle i motstanden mot Lukasjenko-regimet enn den gjorde i Ukraina. Men Berlin gjør målrettet innsats for å styre bevegelsen i en vestlig retning. Krefter som appellerer til vestlig støtte, som presidentkandidaten Svetlana Tikhanovskaja, blir promotert.

Tvist om Nord Stream 2

Striden om leggingen av gassrørledningen Nord Stream 2, som stadig flere tyske politikere krever avviklet, må også sees i denne sammenhengen. Det var et strategisk prosjekt helt fra starten av.

Naturgassrørledningen, som vil doble kapasiteten til den eksisterende Nord Stream 1 som ble satt i operasjon i 2011, vil gjøre Tyskland uavhengig av rørledningene som går gjennom Ukraina, Polen og Hviterussland. Disse landene tjener ikke bare transittgebyrer fra rørledningene, men har også brukt dem som en politisk spake.

Med en samlet kapasitet på 110 milliarder kubikkmeter per år vil Nord Stream 1 og 2 til sammen befordre nesten all Tysklands årlige gassimport. Gassen skal imidlertid også videretransporteres fra den tyske Østersjøkysten til andre land.

I tillegg til Russlands Gazprom deltar tyske, østerrikske, franske og nederlandske energiselskaper i finansieringen av prosjektet, som har et totalbudsjett på nesten € 10 milliarder [NOK 106,87 milliarder]. Styreleder for gassprosjektet er den tidligere tyske kansleren Gerhard Schröder (SPD), som er en venn av president Putin.

Nord Stream 2 møter sterk motstand i Øst-Europa, og fra USA. Disse landene frykter en strategisk allianse mellom Berlin og Moskva. I desember i fjor vedtok Kongressen i Washington en lov som innførte strenge sanksjoner mot selskaper som er involvert i leggingen av rørledningen – et usett trekk mot nominelle allierte. Den nesten sluttførte leggingen av rørledningen ble stanset fordi selskapet som opererte rørlegging-spesialskipet, trakk seg. Berlin og Moskva protesterte heftig mot de amerikanske sanksjonene og ble enige om å fortsette leggingen med russiske skip, som imidlertid ikke vil være tilgjengelige før tidligst neste år.

Om stadig flere tyske politikere nå krever at prosjektet blir kansellert betyr ikke det en grunnleggende kursendring. I Berlins relasjon til Moskva gjelder det den britiske statsministeren lord Palmerston sa på 1800-tallet: Stormakter har hverken permanente venner eller permanente fiender, de har bare permanente interesser.

Tysk imperialisme har alltid sett på Øst-Europa og Russland som foretrukne mål for ekspansjon. I første verdenskrig, søkte den å få underkastet seg store deler av Øst-Europa, under rubrikken «Sentral-Europa». I andre verdenskrig førte den en utslettelseskrig mot Sovjetunionen, under slagordet «Lebensraum im Osten» (livsrom i øst). I begge konfliktene konfronterte den Russland (og senere Sovjetunionen) som en krigsfiende.

På 1970-tallet gjenopptok Vest-Tyskland sin orientering mot øst, på et økonomisk plan. Tilførselen av russisk naturgass til Tyskland var et av de første resultatene av kansler Willy Brandts tyske Ostpolitik. Så sent som i 2001 feiret Bundestag den nyvalgte russiske presidenten Vladimir Putin med stående applaus, da han tilbød et «fullverdig partnerskap», i en tale han holdt på tysk.

Men Tysklands tilbakevending til en global stormaktspolitikk har intensivert konfliktene med Russland. De er på hver sin side i Syria-krigen, og i andre konflikter. Med beskyldningen om å ha forgiftet Navalnyj, trusselen om å stenge ned Nord Stream 2, og fremveksten av pro-vestlige krefter i Hviterussland øker Berlin presset på Russland for å tiltvinge seg politiske innrømmelser, eller besørge et regimeskifte.

Samtidig forbereder den tyske regjeringen seg på heftige konflikter med USA og Kina. I forrige uke publiserte den et dokument med offisielle «Retningslinjer for Det indiske hav-Stillehavet», der det står: «Himalaya og Malakkastredet kan virke langt vekk. Men vår velstand og vår geopolitiske innflytelse i tiårene fremover er basert på nettopp hvordan vi jobber med statene i Det indiske hav-Stillehav-regionen.» Dokumentet sa at som en globalt aktiv handelsnasjon kan Tyskland «ikke være fornøyd med en tilskuerrolle der».

Tyskland er konfrontert med både USA og Kina, som kjemper bittert for dominans i Det indiske hav-Stillehav-regionen. Landet ønsker å utvide sin egen innflytelse, mot begge parter – om mulig, støttet av EU.

Kampanjen angående Navalnyj må sees i denne sammenhengen. Det har ingenting å gjøre med forsvaret av menneskerettigheter eller demokrati, men snarere med forberedelser for krig.

Forfatteren anbefaler også:

Tysk imperialisme og den besynderlige saken om Alexei Navalnyjj

[8. september 2020]