Ukrainas regjering snur seg mot Lukasjenko under pågående masseprotester og streiker i Hviterussland

Av Jason Melanovski
27 August 2020

Der streiker har bredt seg over Hviterussland og sendt sjokkbølger ikke bare gjennom styringsklassen i Hviterussland men over hele Europa, har regjeringen i nabolandet Ukraina raskt snudd mot deres tidligere allierte Alexander Lukasjenko.

Før 9. august-presidentvalget i Hviterussland, som Lukasjenko hevder han vant, foreviste Ukrainas president Volodomyr Zelenskijs regjering – i det minste offentlig – en positiv holdning til den sittende hviterussiske regjeringen. I 2014 støttet Lukasjenko-regimet det høyreekstreme kuppet i Kiev, som var støttet av amerikansk og tysk imperialisme. Siden dengang har Minsk fungert som mellomledd i forhandlinger mellom Ukraina, EU og den russiske regjeringen.

Zelenskij kommenterte den nære relasjonen mellom ham selv og Lukasjenko, da han møtte Lukasjenko i Ukraina i oktober i fjor. «Vi forstår hverandre,» sa han. «Jeg tror våre to nasjoner er vennlige, mentalt tette. Jeg er stolt, og jeg er viss på at hver en ukrainer også er stolt over at vi har så gode naboer.»

Som en speiling av Ukrainas strategiske interesser i Hviterussland inviterte den ukrainske utenriksministeren tidligere i august sin kollega fra Hviterussland til et møte i «Lublin Trekant»-gruppa, innstiftet av Polen, Ukraina og Litauen, for å fremmet hverandres hærer innen NATO mot Russland, og for å utdype det militære samarbeidet mellom landene.

Som et tegn på at Zelenskij-regjeringen fullt og helt forventet en videreføring av Lukasjenko-regimet i ytterligere fem år, ble det den 5. august kunngjort planer for Zelenskijs besøk til Hviterussland etter valget, for det tredje årlige Forum for Regioner i Hviterussland og Ukraina.

Som respons på Lukasjenkos opprinnelige tilslag mot protesterende demonstranter etter valget, styrte Zelenskij vekk fra direkte fordømmelse av den hviterussiske regjeringen. I stedet ba han om en «åpen, om enn kompleks dialog», og en «gjensidig forståelse fra, og mellom alle parter».

Som resultat av streikebevegelsen i Hviterussland, og Lukasjenkos dreining til Kreml som respons på disse masseprotestene, har imidlertid regjeringen i Kiev foretatt en helomvending. Zelenskij-regjeringen var spesielt i harnisk over Lukasjenkos beslutning om å sende tilbake til Russland de 32 russiske leiesoldatene som ble arrestert i forkant av valget.

Den ukrainske regjeringen hadde tidligere forespurt om deres overlevering til Ukraina, hvor de ville blitt tiltalt for angivelig å ha bistått separatistrebellene i de øst-ukrainske regionene Luhansk og Donetsk.

Rapporter i ukrainske medier i forrige uke antydet at Wagner-leiesoldatene faktisk ble lurt av agenter fra Ukrainas sikkerhetstjenester (SBU) til å dra til Hviterussland. Ifølge rapportene var SBUs mål ytterligere å anstrenge relasjonen mellom Hviterussland og Russland, og kort før valget trekke Lukasjenko-regjeringen nærmere en allianse med de andre NATO-støttede landene i det østlige Europa.

I forrige uke tilbakekalte den ukrainske regjeringen sin ambassadør til Minsk, etter å ha beskyldt Lukasjenko-regjeringen for å ha engasjert seg i «bevisst provoserende oppførsel» ved å ha sendt de russiske leiesoldatene tilbake til Russland. Zelenskij truet i egen person Hviterussland heftig for ikke å ha overlevert leiesoldatene, der han uttalte: «Måtte Gud bistå de hviterussiske myndighetene så de ikke får nok et brennende, bloddryppende Donbas på deres eget territorium, som alle disse Wagner-troppene er i stand til å skape.»

Den ukrainske styringsklassen har også signalisert at den er beredt til å bli med på de europeiske imperialistmaktenes og den EU-støttede opposisjonens tiltak for å få stoppet streikene, og få kanalisert protestene mot Lukasjenko inn bak deres egne interesser.

Med de eskalerende streikene har imperialistmaktene trappet opp deres intervensjon i Hviterusslands krise, og har forsøkt både å få en slutt på streikebevegelsen og samtidig fremme deres egne geopolitiske interesser. EU oppfordret i forrige uke eksplisitt Lukasjenko-regimet til å iverksette diskusjoner med opposisjonen. Steve Beguin, den amerikanske viseutenriksministeren, hadde sist helg diskusjoner i Litauen med opposisjonslederen Svetlana Tikhanovskaja.

Den ukrainske regjeringen kunngjorde i forrige uke at de «generelt deler» EUs sanksjoner mot hviterussiske embetsrepresentanter, og oppfordringene til nyvalg. Lukasjenko, på sin side, som følte seg forrådt av sine tidligere «venner» i Kiev, beskyldte Zelenskij for «å bygge opp under opprør» i landet.

I forrige uke holdt Zelenskij et møte med lederne for Ukrainas etterretnings- og politiagenturerer, for å diskutere hvordan protestene i Hviterussland kunne utgjøre «en direkte risiko for Ukraina». Møtet avslørte deres egen frykt for streikebevegelsen i Hviterussland, og det kom en uttalelse om at begivenhetene i Hviterussland «i vesentlig grad kunne påvirke Ukraina».

Det ukrainske oligarkiet frykter fremfor alt at streikene som finner sted over grensa raskt kan spre seg til Ukraina, der forholdene arbeidere står overfor ofte er enda mer elendige enn i Hviterussland. Den ukrainske regjeringen har vedtatt enorme innstramminger, og spesielt siden USA og EU støttet 2014-kuppet. Koronaviruspandemien, som har ført til en ytterligere nedgang i levestandarden for den yrkesaktive befolkningen, har bare forsterket den sosiale krisen, og oligarkiet er meget vel inneforstått med at den sitter på ei sosial krutt-tønne.

Den ukrainske regjeringen ble tidligere i juni tvunget til å utbetale skyldte utestående lønninger til mer enn 40 000 gruvearbeidere. Utbetalingene var en respons på en gruvearbeiderprotest i Kiev, med deltakelse av gruvearbeidere fra både det vestlige og det østlige Ukraina, regioner som ofte blir fremstilt av styringsklassens medier som i diametral opposisjon mot hverandre, på grunnlag av språk og «kultur».

Som resultat av protesten ble Zelenskij tvunget til å gripe direkte inn, der han fortalte gruvearbeiderne at han personlig skulle se til at de ble betalt.

Spesielt Donets-kullfeltene i det østlige Ukraina har en historie for heftige streiker, og den ukrainske styringsklassen har all grunn til å frykte en vekst av arbeiderklasseprotester inspirert av gruvearbeidernes egen historie, og av den pågående kampen til hviterussiske arbeiderne over på den andre siden av grensa. Arbeiderklassen i begge landene har en mektig delt revolusjonær historie, som går tilbake til revolusjonene i 1905 og 1917. På slutten av 1980-tallet bredte en gruvearbeidstreik seg over hele Sovjetunionen, fra det ukrainske Donbass og til Soligorsk i nåværende Hviterussland, som skaket det stalinistiske byråkratiet og fremskyndet dets pådriv mot kapitalistisk restaurering.

Der de initielle protestene i Hviterussland ble utløst av Lukasjenkos åpenbare tramping på demokratiske rettigheter har de mest truende protestene kommet fra streikene i Hviterusslands statseide industrier. Den tyske finansavisa Handelsblatt rapporterte at de statseide selskapene der arbeidere er i streik utgjør $ 10 milliarder av et 2019-BNP på under $ 60 milliarder. Lukasjenkos økonomiske rådgiver har erkjent at «milliarder av dollar» allerede er tapt av streikene. Gjennomsnittslønningen for arbeidere i Hviterussland er $ 500 i måneden [NOK 4 480], men mange tjener bare $ 250 eller $ 300 [NOK 1 790 eller 2 690].

Samtidig er gjennomsnittslønna for arbeidere i Ukraina $ 180 i måneden [NOK 1 612]. Disse fattigdomslønningene har tvunget opptil 9 millioner av totalbefolkningen på 42 millioner til en del av året å finne arbeid i utlandet [engelsk tekst]. Ytterligere 3,2 millioner arbeider på heltid i utlandet.

Den utfattige tilstanden for ukrainske gruvearbeidere har ikke gått tapt på Lukasjenko, som i forrige uke truet streikende hviterussiske arbeidere med å få dem erstattet av ukrainske arbeidere dersom de ikke la ned streiken. Han pekte til de ukrainske gruvearbeiderne, og sa: «Det er et hav av arbeidsledige folk,» og advarte: «De vil komme.»

Disse åpenlyse forsøkene fra en beleiret styringsklasse på å splitte arbeidere i Øst-Europa må det på det sterkeste opponeres mot. Veien videre for arbeiderklassen i Hviterussland, Ukraina og over hele Europa må ligge i den felles revolusjonære kampen for omveltingen av kapitalismen.