Trotskijs Siste År

Del to

Av David North
24 August 2020

Dette er del to av en firedelt serie. Del én ble publisert på norsk lørdag 22. august. Del tre og fire er annonserte, og vil oversettes for påfølgende norsk publisering.

I kjølvannet av splittelsen med minoriteten i Socialist Workers Party (SWP) var Trotskij i stand til å rette sin oppmerksomhet mot skrivingen av et Manifest for Den fjerde internasjonales Krisekonferanse, sammenkalt for å respondere på den plutselige utvidelsen av krigen i det vestlige Europa. Nazi-Tysklands raske erobring av Polen høsten 1939 hadde vært fulgt av en forlenget pause av militærkonflikter, den såkalte «Sitzkrieg». Men i april 1940 innledet Hitler en ny fase av krigen. [Den tyske krigsmaskina] Wehrmacht ble flyttet vestover, og okkuperte først Norge og Danmark, før den i mai feide inn i Nederland, Belgia og Frankrike.

Trotskijs Manifest begynte med en rørende appell for alle ofrene for kapitalistisk-imperialistisk undertrykking.

Den fjerde internasjonale henvender seg ikke til regjeringene som har slept befolkningene inn i slakteriet, ikke til de borgerlige politikerne som bærer ansvar for disse regjeringene, eller til arbeiderbyråkratiet som støtter det krigførende borgerskapet. Den fjerde internasjonale henvender seg til de arbeidende menn og kvinner, til soldatene og sjømennene, de ruinerte småbøndene og de slavebundne kolonibefolkningene. Den fjerde internasjonale har ingen tilknytning overhode til undertrykkerne, utbytterne, imperialistene. Det er verdenspartiet til sliterne, de undertrykte og de utbyttede. Dette manifestet er adressert til dem. [1]

Manifestet avviste alle de offisielle forklaringene på krigsutbruddet. Trotskij skrev: «I motsetning til de offisielle fablene designet for å medisinbedøve folket er hovedårsaken til krig, som for alle andre sosiale problemer – arbeidsledigheten, de høye levekostnadene, fascismen, koloniundertrykkingen – det private eierskapet til produksjonsmidlene, sammen med den borgerlige staten som hviler på dette fundamentet.» [2] Som i den første verdenskrig, underliggende for utbruddet av militær konflikt var rivaliseringen mellom imperialistmaktene.

Leon Trotsky

For øyeblikket var de sentrale hovedaktørene i denne globale konflikten Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia, med Japan som forfulgte sine interesser i Asia. Men lurende i bakgrunnen var USA, som Trotskij spådde «vil intervenere i det kollosale sammenstøtet for å opprettholde sin verdensdominans. Rekkefølgen og tidspunktene for kampen mellom amerikansk kapitalisme og dens fiender er enda ikke kjent – kanskje engang ikke av Washington. Krig med Japan ville være en kamp for ‘livsrom’ i Stillehavet. Krig i Atlanterhavet ville være en kamp om arven etter Storbritannia, selv om den umiddelbart skulle rettes mot Tyskland.» [3]

Trotskij feide til side påstander om at styringselitene førte krig til «Forsvar av ‘Fedrelandet.’» Han skrev at borgerskapet «forsvarer aldri fedrelandet for fedrelandets skyld. De forsvarer privat eiendom, privilegier, profitt. … Offisiell patriotisme er ei maske for de utbyttende interessene. Klassebevisste arbeidere kaster denne maska foraktelig fra seg.» [4] Hva angikk den pretensiøse påkallingen av demokratiske idealer, var disse ikke mindre uredelige enn de patriotiske erklæringene. Alle demokratiene, med Storbritannia i fremste rekke, var med på å løfte Hitler frem til makten. Og de hentet alle en betydelig del av deres formuer fra den brutale utbyttingen av kolonibefolkningene.

Hitlers regime var ikke annet enn «den kjemisk rene destilleringen av imperialismens kultur». Den hyklerske påstanden om at de demokratiske maktene sloss mot fascismen var en åpenbar politisk forvrengning av historie og virkelighet.

De demokratiske regjeringene, som i sin tid hyllet Hitler som en korsfarer mot bolsjevismen, gjør ham nå til en slags Satan uventet sluppet løs fra helvetes dyp, som bryter helligheten av traktater, grenselinjer, regler og forskrifter. Om det ikke var for Hitler ville den kapitalistiske verden være en blomstrende hage. For en skammelig løgn! Denne tyske epileptikeren med en regnemaskin i skallen og ubegrenset makt i sine hendene falt ikke ned fra himmelen, eller slapp ut fra helvete: Han er ikke annet enn legemliggjøringen av alle imperialismens destruktive krefter. [5]

Trotskij vendte seg deretter til en granskning av rollen det stalinistiske regimet spilte for å oppildne til krigsutbruddet.

Stalins allianse med Hitler, som løftet forhenget for verdenskrigen og førte direkte til det polske folkets slavebinding, skyldtes Sovjetunionens svakhet og Kremls panikk konfrontert med Tyskland. Ansvaret for denne svakheten hviler på ingen annen enn selvsamme Kreml; Kremls interne politikk, som åpnet opp en avgrunn mellom styringskasten og befolkningen; Kremls utenrikspolitikk, som ofret verdensrevolusjonens interesser for den stalinistiske klikkens. [6]

Til tross for Stalins forbrytelser ville nazistenes invasjon av Sovjetunionen – som Trotskij anså å være uunngåelig – reise spørsmål ikke bare om Kreml-diktaturets overlevelse, men også for Sovjetunionens. Revolusjonens erobringer, uansett hvor forvrengte og deformede de var av stalinismen, måtte ikke overgis til imperialismens invaderende hærer. Samtidig som han førte en utrettelig kamp mot Moskva-oligarkiet proklamerte Trotskij: «Den fjerde internasjonale avviser bestemt enhver politikk som ville bistå imperialismen mot Sovjetunionen.» Han fortsatte:

Forsvaret av USSR sammenfaller i prinsippet med forberedelsen for verdens proletariske revolusjon. Vi avviser glatt teorien om sosialisme i ett land, dette misfostret utklekket i den ignorante og reaksjonære stalinismens hjernevinninger. Bare verdensrevolusjonen kan redde USSR for sosialisme. Men verdensrevolusjonen bærer med seg den uunngåelige utviskingen av Kreml-oligarkiet. [7]

Trotskijs analyse av krigen inkluderte utviklingsforløp i kolonibesittelsene, som han var overbevist om ville bli et massivt teater av globale revolusjonære kamper. Han skrev: «Hele den nåværende krigen er en krig om koloniene. De jaktes på av noen; holdes av andre, som nekter å gi slipp på dem. Ingen av sidene har den aller minste intensjon om å frigjøre dem frivillig. De synkende storbysentrene blir tvunget til å få tappet av så mye som mulig fra koloniene, og gi dem tilbake så lite som mulig. Bare de slavebundne befolkningene i deres direkte og åpent revolusjonære kamp kan rydde veien for deres emansipering.» [8]

Stalin og Ribbentrop håndhilser etter undertegningen av den tysk-sovjetiske pakten

Trotskij kartla de økonomiske og politiske betingelsene i Kina, India og Latin-Amerika. Han evaluerte de spesifikke betingelsene i hvert av landene og kontinentene, og slo fast at seier i kampen mot imperialistmaktene var betinget av etableringen av arbeiderklassens politiske uavhengighet fra de korrupte og kompromitterte nasjonale styringselitene. Teorien om permanent revolusjon – som ledet den russiske arbeiderklassen til makten i 1917 – beholdt sin fulle gyldighet for arbeiderklassen i alle land undertrykt av imperialisme. Omveltingen av imperialiststyre var uløselig forbundet med, og uadskillelig fra kampen for arbeidernes makt og for sosialisme. Som eksemplet fra Russland hadde bevist, var det dessuten ingen spesiell rekkefølge som a priori bestemte når det ene eller det andre landet ville ha betingelser som tillot arbeiderklassen å erobre makten. Trotskij forklarte:

Den permanente revolusjonens perspektiv indikerer under ingen omstendigheter at de tilbakestående landene må vente på signal fra de fremskredne, eller at kolonibefolkningene tålmodig skal vente på at storbysentrenes proletariat skal frigjøre dem. Hjelp kommer til den som hjelper seg selv. Arbeidere må utvikle den revolusjonære kampen i hvert enkelt land, om det så er i en koloni eller et imperialistland, der forutsetningene har etablert de gunstige betingelsene, og med dét sette eksempel for arbeidere i andre land. Bare initiativ og aktivitet, besluttsomhet og mot kan virkelig materialisere parolen «Verdens arbeidere, foren dere!» [9]

I de avsluttende delene av Manifestet vendte Trotskij tilbake til de sentrale teoretiske og politiske saksanliggender han hadde reist i åpningsfasen av fraksjonskampen mot den småborgerlige minoriteten, og som skulle oppta ham i de siste ukene av hans liv. Utbruddet av andre verdenskrig ble forberedt av svik fra alle av arbeiderklassens eksisterende masseorganisasjoner, enten de var sosialdemokratiske, stalinistiske, anarkistiske eller av noen annen form for reformisme. Hvordan skulle arbeiderklassen så finne sin vei til makten?

Trotskij gjennomgikk de essensielle forutsetningene for arbeiderklassens makterobring: en krise som skaper et politisk fastlåst uføre, og en forvirring som desorienterer styringsklassen; intens misnøye med eksisterende betingelser blant store deler av middelklassen, som fratar storkapitalistene deres støtte; arbeiderklassens overbevisningen om at situasjonen er utålelig, og en beredskap for å gå til radikal aksjon; og til slutt, et program og et besluttsomt lederskap innen de fremskredne sjiktene av arbeiderklassen. Men hver av disse betingelsene kan utvikle seg i forskjellige tempo. Mens borgerskapet befinner seg i en politisk forvirring og middelklassen søker etter alternativer til de eksisterende forholdene, kan arbeiderklassen – under innflytelse av tidligere nederlag – vise en motvilje mot å gå inn i avgjørende kamper. Trotskij erkjente at svikene i årene forut for krigsutbruddet hadde skapt en stemning av motløshet blant arbeiderne. «Man bør imidlertid ikke overvurdere slike sentimenters stabilitet eller holdbarhet,» rådet Trotskij. «Begivenheter etablerte dem; begivenheter vil fjerne dem.» [10]

I den endelige analysen, tatt i betraktning det komplekse samspillet mellom de motstridende elementene i en fundamental samfunnskrise, er revolusjonens skjebne avhengig av løsningen på lederskapsproblemet. Der han konfronterte dette problemet stilte Trotskij hypotetisk to spørsmål: «Vil ikke revolusjonen bli forrådt også denne gangen, for så vidt som det er to Internasjonaler [Den sosialdemokratiske Andre internasjonale og den stalinistiske Kommunist-internasjonalen, også kjent som Komintern] i tjeneste for imperialismen, mens de ekte revolusjonære elementene utgjør et bittelitt mindretall? Med andre ord: Skal vi kunne lykkes med å forberede i tide et parti som er i stand til å lede den proletariske revolusjonen?» [11]

I sitt essay «Sovjetunionen og krigen», skrevet åtte måneder tidligere, i september 1939, hadde Trotskij antydet at utfallet av den andre verdenskrig kunne vise seg å være avgjørende for å bestemme levedyktigheten for perspektivet for en sosialistisk revolusjon. «Resultatene av denne testen,» hadde han skrevet, «vil utvilsomt spille en avgjørende betydning for vår vurdering av den moderne epoken som tiden for proletarisk revolusjon.» [12] Men denne uttalelsen var i form av et obiter dictum, en tilfeldig bemerkning som legitimt var ment å understreke alvoret i verdenssituasjonen, og farene det utgjorde for arbeiderklassen. Det var ikke ment å leses som en uforanderlig historisk timeplan. I et påfølgende dokument, skrevet i april 1940, gjorde Trotskij et kritisk poeng av metodikken for marxistisk analyse:

Hver historisk prognose er alltid betinget, og jo mer konkret prognosen er, jo mer betinget er den. En prognose er ikke en lovnadsseddel som kan innløses på en gitt dato. Prognoser skisserer bare de klare trender for en situasjons utvikling. Men sammen med disse trendene opererer en annen orden av krefter og tendenser, som i et gitt øyeblikk begynner å dominere. Alle de som søker eksakte forutsigelser om konkrete hendelser, de bør konsultere astrologene. Marxistisk prognose bistår bare en orientering. [13]

Innen mai er det klart at Trotskij søkte etter å orientere Den fjerde internasjonale på basis av et perspektiv og en analyse som gikk utover krigen og dens umiddelbare resultat. Krigen var ikke bare kulmineringen av krisen i epoken etter første verdenskrig; det var også begynnelsen på en ny fase av krisen i kapitalistsystemet og for verdensrevolusjonen. Den fjerde internasjonales kadre måtte forberede seg på en lang periode av kamp. «Naturligvis,» erkjente han ærlig, «det ene eller det andre opprøret kan ende, og vil helt sikkert ende i nederlag på grunn av det revolusjonære lederskapets umodenhet. Men det er ikke snakk om en enkelt oppstand. Det er spørsmål om en hel revolusjonær epoke.»

Hvilken konklusjon fløt fra denne vurderingen av krigen som et vendepunkt i verdenshistorien?

Den kapitalistiske verden har ingen utvei, med mindre en langvarig dødskamp kan anses som dét. Det er nødvendig å forberede seg på lange år, om ikke tiår, med kriger, opprør, korte mellomrom av våpenhvile, nye kriger og nye opprør. Et ungt revolusjonært parti må basere seg på dette perspektivet. Historien vil besørge partiet nok anledninger og muligheter til å teste seg, samle erfaring og til å modnes. Jo raskere fortroppenes rekker sammensveises, jo mer vil epoken av blodige kramper forkortes, jo mindre ødeleggelse vil vår planet måtte gjennomlide. Men det store historiske problemet vil uansett ikke bli løst før et revolusjonært parti står i front for proletariatet. Spørsmålet om tempoer og tidsintervaller er av enorm betydning; men det endrer hverken det generelle historiske perspektivet eller retningen for vår politikk. Konklusjonen er en enkel en: Det er nødvendig å viderføre arbeidet, med tidoblet energi, for å utdanne og organisere den proletariske fortroppen. Nettopp i dette ligger Den fjerde internasjonales oppgave. [14]

Fortsettelse følger

Fotnoter:

[1] Writings of Leon Trotskij 1939-40, s. 183

[2] Ibid, s. 185

[3] Ibid, s. 188

[4] Ibid, s. 191

[5] Ibid, s. 193 og 194

[6] Ibid, s. 197

[7] Ibid, s. 199 og 200

[8] Ibid, s. 202

[9] Ibid, s. 206

[10] Ibid, s. 217

[11] Ibid

[12] In Defence of Marxism, s. 17

[13] Ibid, s. 219

[14] Writings of Leon Trotskij 1939-40, s. 218