EU forlanger integreringen av opposisjonspartier inn i Hviterusslands regime

Av Alex Lantier
21 August 2020

EUs Europeiske råd avholdt onsdag et ekstraordinært krisemøte via videolink, for å diskutere den politiske krisen i Hviterussland. Etter det omstridte presidentvalget den 9. august og det voldelig polititilslaget mot protestdemonstrasjonene mot president Aleksandr Lukasjenko, har det brudt ut streiker over hele landet. Fremveksten av en bevegelse i arbeiderklassen i den tidligere sovjetrepublikken har ikke bare lamslått Lukasjenko-regimet og den EU-støttede hviterussiske opposisjonen, men også EU selv.

EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen leverte senere korte kommentarer på en pressekonferanse om møtet i Det europeiske råd. Hun uttalte at EU er «imponert av motet til befolkningen i Hviterussland» og avviser valgresultatene, og sa at rådet hadde bestemt seg for å sende «tre klare meldinger».

Hviterussiske protester [Foto: Twitter/ilkinmamedoff]

Hun kunngjorde € 53 millioner i finansiering for å «stå ved befolkningen i Hviterussland, som vil ha frihet og demokrati,» inkludert € 50 millioner i medisinsk bistand for Covid-19-pandemien. Hun lovet også økonomiske sanksjoner mot «dem som er ansvarlige for vold, undertrykking og forfalskning av valgresultatene» og initiativer for en «fredelig demokratisk maktovergang». Hun sa at Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSCE) kunne bidra til å føre tilsyn med denne overgangen: «Vi støtter åpningen av dialog mellom myndigheter og opposisjonen.»

Von der Leyen strakk seg langt for å få signalisert at EU, i det minste for øyeblikket, søker samarbeid med Moskva angående Hviterussland. Hun sa: «Demonstrasjonene i Hviterussland er ikke mot noe naboland, eller noen enhet. ... Bare en inkluderende dialog vil kunne finne løsninger.»

Et klassejuv skiller EU fra arbeidere som er mobilisert mot Lukasjenko-regimet, mot regimets brutale opprørspoliti og mot dets morderiske «flokkimmunitet»-politikk under Covid-19-pandemien. Plutselig stilt overfor en uventet trussel nedenfra holder EUs statssjefer seg tilbake, i det minste for øyeblikket, fra et direkte forsøk på regimeskifte á la det NATO-støttede kuppet i Ukraina i 2014. Der førte et fascistledet angrep på det Russland-støttede regime i Kiev til regimeskifte, installeringen av et høyreekstremt regime og til Ukrainas forfall ned i borgerkrig.

I stedet har EU som mål å gi det hviterussiske regimet et nytt offentlig ansikt ved å integrere inn i det opposisjonspartiene som støttet den rivaliserende presidentkandidaten Svetlana Tikhanovskaja.

Sinne mot Lukasjenkos regime og politiets undertrykking av protester har brakt arbeidere ut i streik ved Hviterusslands bil- og traktorfabrikker, ved kaliumgruver og kjemiske fabrikkanlegg, i kollektivtransporten og på sykehus i Minsk. På onsdag bekreftet det hviterussiske helsedepartementet Gennady Sjutovs død, en 43-årig demonstrant som ble skutt i hodet av politiet, med skarp ammunisjon, under en protestdemonstrasjon mot valget. To andre av det hviterussiske politiets dødsofre er identifiserte: Alexander Vikhor, 25 år, og Alexander Taraikovskij, 34 år.

Oppsvinget i arbeiderklassen er imidlertid først i sin innledning, og EU har som mål å få utnyttet det faktum at det som har dominert innen den gryende bevegelsen har vært vage demokratiske paroler, levert av Tikhanovskajas leir, med oppfordringer om å fjerne Lukasjenko. Under dekke av disse slagordene har EU som mål å få brukt Tikhanovskaja-opposisjonen for å fange bevegelsen inn i en blindvei av støtte til rivaliserende fraksjoner av Lukasjenko-regimet. EU kan lett gå med på å fjerne Lukasjenko og få installert toppfunksjonærer mer gunstige for EU, og i opposisjon til russiske utenrikspolitiske interesser.

EU vil imidlertid ikke tolerere arbeideres opposisjon mot politiundertrykking, fattigdomslønninger og den forkvaklede håndteringen av pandemien. Unionen gjennomførte den samme fallittpolitikken og frykter arbeiderklassens opposisjon i Europa. Siden 2018 har dette brutt ut i masseprotester som Frankrikes «gule vest»-bevegelse, portugisiske sykepleieres streiker organisert på sosialmedier, og fjorårets nasjonale lærerstreik i det nærliggende Polen. EU er fast bestemt på å få splittet arbeiderklassen og forhindre at arbeideres opposisjon i Hviterussland finner sammen med det internasjonale oppsvinget av klassekampen.

EU, som dedikerte mesteparten av sin bistandspakke til medisinsk hjelp mot pandemien, er meget vel inneforstått med de sosiale røttene til arbeidernes harme. Den skarve summen bevilget til bekjempelse av pandemien – € 50 millioner, når det samtidig blir overleverer € 2 billioner i bank- og storselskapsredningspakker for finansaristokratiet – viser det imidlertid at unionen ikke har noen reell intensjon om å bistå til bekjempelsen av viruset, eller for den del til å forbedre betingelsene i Hviterussland. Målet er å bevare politi-stat-apparatet samtidig som de styrker deres egen politiske og strategiske innflytelse i Hviterussland.

Det kritiske spørsmålet arbeidere i Hviterussland står overfor er nødvendigheten av en politisk kamp mot både Lukasjenko-regimet og den EU-støttede opposisjonen.

Lukasjenko er ei korrupt jernhånd som oppsto fra det stalinistiske byråkratiets restaurering av kapitalismen i Sovjetunionen i 1991, og den økonomiske oppløsingen fremprovosert av byråkratiets plyndring av statseiendeler. Han styrer over et brutalt, kleptokratisk kapitalistregime som ligner på ei rekke post-stalinistiske regimer i de tidligere sovjetrepublikkene, deriblant president Vladimir Putins regime i Russland.

Opposisjonspartiene representerer imidlertid bare forskjellige fraksjoner av det samme korrupte politiske etablissementet, og er avhengige av deres tette bånd til EU-maktene. Tikhanovskaja rømte til Litauen like etter valget, og jobber der under beskyttelse av EU og NATO-militæralliansen. På onsdag, kort før toppmøtet i Det europeiske råd, oppfordret hun EU til ikke å anerkjenne valgresultatet fra den 9. august, men i stedet støtte det hun kalte «Hviterusslands oppvåkning».

Opposisjonen avduket forøvrig et «koordineringsråd» som stort sett består av kunstnere, intellektuelle og høyreorienterte partier, som den hevder bør overta makten fra Lukasjenko. Rådets presidium inkluderer Maria Koljesnikova, koordinator for bankmannen Viktor Babarikos 2020-valgkamp; Olga Kovalkova, med-styreleder for Hviterusslands Kristlige Demokrati; Pavel Latusjko, tidligere hviterussisk kulturminister; og Svetlana Alexievitsj, vinner av en Nobelpris for litteratur.

Lukasjenko fordømte etableringen av komitéen som et grep etter makten, og kunngjorde på et møte i Hviterusslands sikkerhetsråd mobiliseringen av tropper på landets vestlige grense. Han fortalte angivelig sikkerhetsrådet at protestene «ikke var spontane», og at situasjonen ville eskalere ytterligere. Etterpå ringte han til Putin.

Det hviterussiske forsvarsdepartementet inviterte attachéer fra Tyskland, Storbritannia, Litauen, Polen og Ukraina for å advare dem om planlagte responser på «trusler mot Hviterusslands nasjonale sikkerhet».

Mark Esper, den amerikanske forsvarsministeren, opptrådte tilsynelatende for å dempe voksende militære spenninger der han ringte den russiske forsvarsministeren Sergei Shoigu for å diskutere «tillitsskapende tiltak og transparens, for å forhindre hendelser under avviklingen av partenes militære aktiviteter».

Selv midt under eksplosivt raseri mot hans undertrykking av valgprotestene, planlegger Lukasjenko et tilslag mot streikende. Rapporter fremkom onsdag kveld om en OMON-enhet av politiets spesialstyrker som gikk til angrep på Traktor-fabrikken i Minsk (MTZ) og arresterte streikende foran anlegget. Mens streikene fortsetter ved stålverket Sjlobin og kjemi-anlegget Grodno Azot, har arbeidere etter sigende i vesentlig grad gjenopptatt arbeidet ved kaliumfabrikken Belaruskali.

Arbeidere ved flere fabrikkanlegg rapporterer at arbeidsgivere truer med å sparke alle som ikke stiller tilbake til arbeid. «Våre formenn har også blitt kalt inn. De har fått beskjed om å roe folk ned, ellers vil det bli iverksatt tiltak,» sa Andrei, en arbeider ved Belaruskali-anlegget, til det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel.

Kampen mellom arbeiderklassen og det hviterussiske regimet er bare i innledningsfasen, og den offisielle EU-støttede opposisjonen konfronterer arbeiderklassen som en innbitt fiende, ikke mindre enn det Lukasjenko gjør. Den eneste måten å besørge de nødvendige ressursene for å få bekjempet pandemien og stanset voksende vold fra politiet og militæret, er at arbeiderklassen mønstrer for en direkte kamp for den politiske makten, som del av en internasjonal kamp for sosialisme. Dette betyr å ta opp en politisk kamp mot hele det kapitalistiske regimet som oppsto fra den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, og en vending til trotskistbevegelsens marxistiske og internasjonalistiske opposisjon mot stalinisme.