Valget av Kamala Harris og degraderingen av amerikansk politikk

14 August 2020

Med valget av Kamala Harris som Joe Bidens valgpartner er rammeverket for 2020-valget satt. Demokratene har som forventet valgt de mest høyreorienterte kandidatene til å føre en kampanje som er mest mulig høyreorientert.

Det var en viss uunngåelighet ved valget av Harris. I juli i fjor forutså World Socialist Web Site – basert på en undersøkelse av hvem som ville være det verste, mest reaksjonære og samtidig mest passende valget for andreplassen på Det demokratiske partiets valgseddel – at Harris mest sannsynlig ville bli kåret som visepresidentkandidaten såfremt hun ikke nådde frem i primærvalgene. Hun hadde all den hensynsløshet, narsissisme og karrierisme som er forutsetninger for jobben, pluss den etniske bakgrunnen for å passe Demokratenes besettelse av hudfarge og kjønnsidentitet.

Kamala Harris, datter av en jamaikansk far og ei indisk mor, er en helstøpt politisk reaksjonær.

Inneværende år har sett massedemonstrasjoner på tvers av hele landet som respons på politidrapet av George Floyd. Som et direkte resultat av styringsklassens politikk har nærmere 170 000 hittil omkommet i koronaviruspandemien, med det daglige antallet dødsfall nå på mer enn 1 000. Det er økende sinne på arbeidsplassene over den morderiske tilbake-til-arbeid kampanjen, og bred opposisjon blant lærere mot bestrebelsene for å gjenåpne skolene. Titalls millioner er arbeidsledige, og har blitt avskåret fra føderale ytelser, og står nå overfor utkastelse fra sine hjem.

Midt under denne monumentale politiske, økonomiske og sosiale krisen, og mot bakteppet av så mye lidelse, skal det amerikanske folket tilbys «valget» mellom den fascistiske Trump, svindleren [‘the conman’] fra New York og en Demokrat-valgseddel toppet av en foretakspusher [‘a corporate shill’] fra Delaware og en tidligere aktor fra California. Dette sier alt om amerikansk politikks degraderte tilstand.

Etter kunngjøringen fra Biden på tirsdag spratt mediene til handling med sin kvalmende utpøsing av statspropaganda. Valget av Harris har universelt blitt erklært å være «historisk», et vannskille-øyeblikk.

Hva angår hennes politikk er det åpenbart ikke noe «historisk» ved Harris. Som sjef for påtalemyndigheten (DA) i San Francisco (fra 2004 til 2011), justisminister (AG) i California (fra 2011 til 2017), og nyligst, føderal senator (fra 2017 til i dag), har Harris opparbeidet seg en merittliste for å støtte politiet, låse inne arbeidere og immigranter, oppdekking for bankene og støtte for militarisme og krig.

Wall Street er så visst happy med valget. «Et VP-valg som big business kan støtte,» var heading på en av de indre sidene av New York Times. Hva angår militæret er den største bekymringen hva som ville skje skulle den aldrende Biden ikke stå løpet en hel periode. Siden Trump-administrasjonens begynnelse har Det demokratiske partiets opposisjon vært fokusert på utenrikspolitiske anliggender. Harris, som ikke har noen annen agenda enn sin selv-promotering, vil være silly putty i hendene på militær-etterretningsapparatet. [O. anm.: silly putty – et silikonbasert polymer som kan strekkes, rives av, og formes til en ball som spretter. Solgt som barneleke.]

Den «historiske» karakteren av Harris-nominasjonen er utelukkende basert på hennes hudfarge og kjønn. Hun ville bli den «første afroamerikanske visepresidenten», den «første asiatisk-amerikanske visepresidenten» og den «første kvinnelige visepresidenten». Hun er allerede den «første svarte kvinne på Demokratenes eller Republikanernes nasjonale valgseddel». Alt handler om symbolikken involvert i valget av Harris, uten ett ord om programmet til en administrasjon av Det demokratisk partiet.

Som om noe som helst av dette skulle utgjøre noen som helst forskjell for arbeidere, uansett hudfarge, kjønn eller etnisitet. Forøvrig, som om ikke verden allerede har hatt eksempelet Obama, for ikke å nevne Clarence Thomas, Condoleezza Rice, Susan Rice, Hillary Clinton og mange andre.

Valget av Harris avslører den fullstendig reaksjonære karakter til politikken basert på hudfarge, kjønn og andre former for identitet – alt annet enn klasse. Som respons på utbruddet av protester mot politivold gjorde Demokratene alt de kunne for å skjule klasseanliggender, promotere hudfargebaserte skillelinjer og utbre løgnen om at politiets vold er uttrykk for «det hvite Amerikas» undertrykkingen av «det svarte Amerika». Resultatet av denne hudfargebaserte kampanjen er utvelgelsen av en høyreekstrem tidligere sjef for påtalemyndigheten som partiets visepresidentkandidat, hun som en gang dekket over bevis for å få holdt en uskyldig mann på death row [med utsikt for henrettelse] og jobbet for å få revet immigrantbarn fra deres foreldre.

De som har investert i denne hudfargebaserte kampanjen har hoppet på the bandwagon for å erklære valget av Harris som «historisk». Ibram Kendi, forfatter av How to Be An Antiracist [Hvordan være en antirasist] og en av hovedinspiratorene for New York Times’ 1619 Project, skrev på Twitter at «Demokratene har nå en presidentvalgseddel som gjenspeiler det amerikanske folket bedre enn GOP-seddelen, og alle presidentvalgsedler i USAs historie.» [O. anm.: GOP – ‘Grand Old Party’ – en benevnelse for Det republikanske partiet]

Ifølge Kendi «reflekterer» ikke politikere det amerikanske folket på grunn av de sosioøkonomiske kreftene de representerer, men utelukkende på grunnlag av deres hudfargebaserte etniske bakgrunn og deres kjønn. Interesser er definert av hudfarge og kjønnsidentitet. Dette er ikke progressiv politikk, men høyreorientert og rasistisk politikk, som har mye til felles med den fascistiske politikken til Donald Trump.

Black Lives Matter-aktivisten Shaun King skrev at han var «utrolig stolt over å se ei briljant svart kvinne, med HBCU-diplom [historiske svarte colleges og universiteter], valgt som en visepresidentkandidat». Han la til at dette var ting «drømmer er laget av».

Kommentarer på Twitter pekte raskt på kontrasten mellom denne uttalelsen og hans erklæring fra november 2018 om at han aldri ville støtte Biden eller Harris, fordi «de begge var med å bygge & fremme massefengsling».

Politiske prinsipper har aldri vært et fremtredende trekk hos Det demokratiske partiets klakører. De ser frem til stillinger innen Biden-administrasjonen, og andre anledninger for å høste økonomiske gevinster.

Så er det Bernie Sanders. I Det demokratiske partiets primærvalg vant Sanders bred støtte for sine angrep på sosial ulikhet og hans oppfordringer til en «politisk revolusjon» mot etablissementet. På dette grunnlaget fremsto han som Bidens viktigste utfordrer for Demokratenes kandidatnominering. «Sanders-fløyen» av Det demokratiske partiet fikk imidlertid til slutt ingenting.

Dette har likevel ikke stoppet Sanders fra å berømme resultatet. Sanders tvitret at Harris «vil gjøre historie som vår neste visepresident».

Siden han pakket sammen kampanjen sin i midten av mars har Sanders inntatt sin tildelte rolle som viktigste anfører av heia-gjengen [‘cheerleader’] for Biden-kampanjen, sammen med Elizabeth Warren, et. al. Jo mer det sosiale raseriet vokser, og jo mer Demokratene blir avslørt, jo mer besluttsom er hans støtte til Det demokratiske partiet.

Hvilken avsløring av De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA), magasinet Jacobin og andre av Det demokratiske partiets politiske agenter, som har hevdet at Sanders var veien til å få transformert amerikansk politikk, ja sågar realiseringen av sosialisme! De gjør dårer av seg ved hvert et valg. De vil stolpre etter Det demokratiske partiet, i en eller annen form, uten tvil ledsaget av snakk om hvordan de bygger en «progressiv bevegelse» inne i dette partiet for amerikansk imperialisme, sammen med andre varianter av politisk svindel. Hvert fjerde år blir det samme skuespillet fremført.

Det er noe utrolig nedverdigende og skammelig ved hele prosessen, som vitner om amerikansk politikks intellektuelle og kulturelle kollaps.

Visse konklusjoner må trekkes av denne erfaringen, ikke bare angående Sanders, men om en hel type pragmatisk politikk som håper på enkle svar på krisen arbeiderklassen konfronterer uten en direkte utfordring av kapitalismen og dens statsapparat.

Arbeiderklassens politikk må ta sitt utgangspunkt i en seriøs teoretisk forståelse, forankret i en marxistisk klasseanalyse. Det demokratiske partiet er et parti for og av Wall Street og militær-etterretningsapparatet. Politikken basert på hudfarge og kjønnsidentitet, som partiet uopphørlig promoterer, gir uttrykk for interessene til sjikt av den øvre middelklassen, som anvender denne høyreorienterte ideologien i sin kamp for maktposisjoner og privilegier innen staten, akademia og næringslivets styrerom. Pseudo-venstre, medregnet DSA og assosierte organisasjoner, representerer dette sosiale sjiktet.

Alt dette er rettet mot arbeiderklassen og utviklingen av en genuin bevegelse for sosialisme. Objektive betingelser har imidlertid skapt forutsetningene for et kraftig utbrudd av klassekamp, i USA og internasjonalt. Koronaviruspandemien er, som Socialist Equality Party har forklart [engelsk tekst], en «triggerhendelse i verdenshistorien, som fremskynder den allerede langt fremskredne økonomiske, sosiale og politiske krisen i det kapitalistiske verdenssystemet».

Ingenting progressivt vil oppstå uten gjennom intervensjonen – innblandingen – av arbeidsklassen. Socialist Equality Party og vår valgkampanje er orientert mot utviklingen av et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen. Vår kampanje er den eneste kampanjen som reiser kritiske spørsmål om perspektiv, og som avslører reaksjonære promotører av rasekonflikt og cheerleaders for Sanders’ «politiske revolusjon».

SEP fronter organiseringen av arbeidere mot den morderiske politikken til styringselitene, i opposisjon mot alle fraksjoner av styringsklassen, på grunnlag av et revolusjonært program for å få slutt på ulikhet, krig, diktatur og kapitalistsystemet. Dette er veien fremover.

Besøk socialism2020.org for å støtte vår valgkampanje og bli med i SEP.

Forfatteren anbefaler også:

Biden velger tidligere lov-og-orden aktor Kamala Harris som sin Demokrat-valgpartner

[13. august 2020]

Hvem er Demokrat-senator Kamala Harris?

[13. august 2020]

Joseph Kishore – presidentkandidat i USA for Socialist Equality Party