Brannen i Beirut-havn: En forbrytelse mot Libanons arbeidere

Av Jean Shaoul
7 August 2020

Den katastrofale brannen som omslukte Beiruts havneareal tirsdag ettermiddag har fyrt opp under det lengvarende raseriet mot Libanons ultra-rike styringsklasse.

Eksplosjonen er en fordømmende tiltale av Libanons politiske elite, som tillot store mengder høyt eksplosivt ammoniumnitrat lagret i flere år i et havnelager på kaia, uten noen skikkelige kontroll- og sikkerhetstiltak.

Dette er en av ei rekke nylige katastrofer på tvers av verden som var helt forutsigbare og kunne vært forebygget, som samlet utgjør en etsende tiltale av kapitalismen som system, og av verdens styringseliter – medregnet Grenfell Tower-infernoet i London i 2017, kollapsen av Rana Plaza-bygningen i Dhaka i Bangladesh i 2013, BPs Deepwater Horizon-oljeutslipp i Mexicogulfen i 2010, og mest dødelig av alle, koronaviruspandemien.

Dette bildet viser en generell oversikt over åstedet for eksplosjonen som rammet havnebyen Beirut i Libanon, onsdag den 5. august 2020. [Foto: AP Photo/Bilal Hussein]

Brannen som etterfulgte to massive eksplosjoner drepte minst 135 mennesker og såret ytterligere 5 000. De drepte og savnede inkluderer libanesiske soldater, brannbekjempere og første-respondenter. Disse tallene er forventet å stige når redningsarbeidere nå tråler gjennom ruinene av titusentalls bygninger som er ødelagte eller skadet.

Da den brune disen, flammene og røyklukta fra de enorme eksplosjonene lettet, fremsto Beirut som en krigssone, med ødeleggelser mer omfattende enn etter uker med intensiv beskytning under Libanons borgerkrig fra 1975 til 1989. Ødeleggelsene strekker seg over halve byen, til kostnader anslått til $ 3 milliarder, med 300 000 mennesker som nå er hjemløse, ifølge Marwan Abboud, byens guvernør, og det i en by der det allerede var mangel på boliger.

Det dårlig utstyrte helsevesenet, som allerede er overveldet av koronaviruspandemien, har fått skader på flere av sykehusene. Overflommet av pasienter blir medisinsk arbeidere tvunget til å screene pasienter utendørs for prioritering av innleggelser, mens Røde Kors jobber med regjeringen for å få satt opp likhus.

Selv om årsaken til eksplosjonen enda ikke offisielt er identifisert, sa senior embetsrepresentanter til nyhetsbyråene at den sannsynlige årsaken var ammoniumnitratet som var lagret i havnas Lagerbygning 12, som ble antent etter at sveisearbeid antente lageret.

Kjemikaliet ble lagret der etter at det i 2014 ble konfiskert fra skipet Rhosus, registrert under Moldova-flagg. Ifølge Guardian var skipet eid av Teto Shipping, der eier-lederen Igor Gretsjusjkin som er russisk statsborger er antatt bosatt på Kypros. Han snudde ryggen til skipet, som hadde seilt fra Georgia til Mosambik via Beirut, etter en strid med havnemyndighetene, og etterlot sine sjømenn strandet med ubetalte lønninger, i nesten et år.

Skipets tidligere kaptein sendte i 2014 et brev til russiske journalister der han klaget over å bli «holdt som gissel» om bord. Han skrev at Beirut-myndighetene «ikke vil ha et forlatt skip i havna, spesielt med en last av eksplosiver, som er hva ammoniumnitrat er. Det betyr at dette er ei flytende bombe, og mannskapet er gisler ombord på denne bomba.»

Likevel tok det ett år før mannskapet ble løslatt fra skipet og ammoniumnitratet ble konfiskert og brakt til lagerbygningen.

Ammoniumnitrat er et kraftig kjemikalie, vanligvis brukt i gjødselproduksjon og for gruveeksplosiver. Farene er velkjente. Den livsfarlige risikoen ved lagring av materialet i ei havn ble på tragisk vis bekreftet i den kinesiske havnebyen Tianjin i 2015, da en serie eksplosjoner, der én involverte detoneringen av rundt regnet 336 tonn ammoniumnitrat, drepte 173 mennesker og såret hundrevis på et lagerdepot for containere. Branner forårsaket av de første eksplosjonene fortsatte, og resulterte i ytterligere eksplosjoner.

Mengden ammoniumnitrat lagret på havna i Beirut var langt større. Statsminister Hassan Diab tvitret: «Det er uakseptabelt at en ammoniumnitrat-forsendelse, estimert til 2 750 tonn, har vært i et lagerbygg i seks år uten at det ble iverksatt forebyggende tiltak for å trygge borgernes sikkerhet.»

Eksplosjonen som ble utløst var en femtedel så kraftig som den utløst av atombomba sluppet på Hiroshima.

Diab erklærte tre dager med landesorg for eksplosjonens ofre, og kom med de vanlige løftene om å få brakt de ansvarlige for retten, og han lovte at de skulle «betale prisen». Han oppfordret «vennligsinnede land» om assistanse.

Ledende embetsrepresentanter for havn- og tollmyndighetene er angivelig under husarrest. Regjeringen har nå erklært unntakstilstand, og har plassert Beirut under militærlov for de neste to ukene.

Diabs kunngjøring gjorde ingenting for å stoppe USAs president Donald Trump, som under en pressekonferanse på tirsdag erklærte at eksplosjonen «ser ut som et forferdelig angrep».

Han sa at det amerikanske militæret mente det var resultatet av ei bombe, et forslag Pentagon forsøkte å distansere seg fra. Trumps grunnløse merknader indikerer i hvilken grad han er beredt til å tilskrive enhver hendelse til terrorisme, for potensielt å kunne anvendes som casus belli. Man kan bare forestille seg hans respons hadde eksplosjonen skjedd i Kina eller Russland, enn si i USA.

Ifølge Reuters var ingenting gjort til tross for flere undersøkelser og offisielle pålegg om å fjerne kjemikaliet fra lageret. En navngitt embetsfunksjonær som var kjent med den første etterforskningen, sa: «Det er uaktsomhet,» og han la til at spørsmålet om trygg oppbevaring av det kraftige kjemikaliet hadde vært brakt frem for flere komitéer og dommere, og «ingenting ble gjort» for å beordre materialet fjernet eller avhendet.

Reuters refererte en annen kilde som sa at et team som hadde inspisert materialet for et halvt år siden advarte for at det kunne «sprenge hele Beirut», dersom det ikke ble fjernet.

Eksplosjonen vil ha forødende økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser. Diabs regjering, som ble brakt til makten etter forrige oktobers masseprotester mot fattigdom, regjeringens vanstyre, korrupsjon og politisk sekterisme, var allerede gjenstand for gjentatte krav om å tre av.

Landet med 6 millioner innbyggere, derav 2 millioner flyktninger, stavrer allerede under innvirkningen av den verste økonomiske og finansielle krisen noensinne – deriblant en valuta som har tapt 80 prosent av sin verdi de siste ukene, stigende inflasjon, dobling av matvareprisene og en utbredt og stadig voksende fattigdom, alt forverret av koronaviruspandemien.

I november i fjor, godt før pandemien, anslo Verdensbanken (WB) at 45 prosent av Libanons innbyggere levde under fattigdomsgrensa, opp fra 33 prosent før september, med 22 prosent som levde i ekstrem fattigdom. Banken spådde at landets forestående konkurs ville føre til en ytterligere økning til 50 prosent i 2020.

Skaden på havneanlegget vil sannsynligvis føre til mangel på viktige varer som mat, drivstoff og medisinsk utstyr, da landet importerer de fleste grunnleggende varer. Havna håndterer 60 prosent av Libanons import, som landets nordlige havneby Tripoli er dårlig utstyrt til å erstatte, under forhold der landet grenser til det krigsherjede Syria og til Israel, som det offisielt fortsatt er i en krigstilstand med.

Brannen har skadet eller ødelagt kornterminalen og siloene som normalt holder 85 prosent av landets kornbeholdning, stort sett importert fra Russland og Ukraina, selv om bestandene var betydelig lavere enn vanlig på grunn av en utbredt brødmangel under pandemien.

I april i fjor, midt under en forventet mangel på hvete og andre viktige varer, advarte regjeringen for en forestående matmangel og kunngjorde at den for første gang siden 2014 ville importere ekstra hvete for egen regning – mesteparten av hveten importeres vanligvis av private møller. Det var uklart hvordan den skulle få betalt for det, gitt Libanon mangel på valutareserver.

Ødeleggelsen av havnas kornsiloer har etterlatt landet, som importerer mer enn 80 prosent av sine kornvarer, med reserver for mindre enn én måned. Dette forhindret ikke økonomiminister Raoul Nehmen på onsdag fra å hevde: «Det er ingen brød- eller mel-krise,» og han la til: «Vi har nok på lager, og båter er på vei for å dekke Libanons behov på lang sikt.»