Konfrontert med tiltakende krise langer USA ut mot Kina

18 July 2020

Denne uka markerte en vesentlig opptrapping av det amerikanske krigspådrivet mot Kina. Konfrontert med den økonomiske og sosiale krisen på hjemmebane og hans egne forverrede valgmuligheter, går Trump til aggressiv konfrontasjon mot Kina over hele spekteret av potensielt eksplosive anliggender.

Som et illevarslende tegn brennmerket utenriksminister Mike Pompeo formelt for første gang denne uka praktisk talt alt av hva Kina gjør hevd på i Sør-Kinahavet som «illegalt», der han fordømte landets angivelige «mobbing» av mindre makter og avvisningen av «den internasjonalt regelbasert orden».

Hykleriet involvert er svimlende. USA har nektet å ratifisere nettopp den loven – FNs havrettskonvensjon [UN Convention on the Law of the Sea] – som Pompeo har grepet til for å fordømme Kina. Den såkalte regelbaserte orden er en orden der Washington definerer reglene – for andre – mens de selv blåser i folkeretten, alt etter eget forgodtbefinnende. Historikken over amerikansk imperialistbølling, deriblant ulovlige invasjoner, militærintervensjoner og kupp, strekker seg mer enn et århundre tilbake.

Pompeos uttalelse setter scenen for en dramatisk opptrapping av amerikansk militærmakt i Sør-Kinahavet, som Beijing har erklært som en av landets «kjerneinteresser» – det vil si en interesse der det ikke er spillerom for kompromisser. Tidligere denne måneden arrangerte den amerikanske marinen «high end» krigsspill som involverte to hangarskipledede angrepsgrupper i disse strategiske farvannene, provoserende nært viktige kinesiske militærbaser i Sør-Kina. For å understreke Pompeos uttalelse gjennomførte denne uka en amerikansk destroyer ytterligere en såkalt «navigasjonsfrihets»-operasjon tett opp til kinesisk-kontrollerte holmer/småøyer i Sør-Kinahavet.

På en pressekonferanse på tirsdag forsterket Trump sin administrasjons krigerske holdning overfor Kina ved å kunngjøre en serie straffetiltak overfor Hong Kong, deriblant opphevingen av det kinesiske territoriets fortrinnsrettslige behandling, og forbud mot eksport av sensitive teknologier. Han har også signert lovfremlegget Hong Kong Autonomy Act som baner vei for sanksjoner mot kinesiske embetsrepresentanter som er involvert i innføringen av en ny nasjonal sikkerhetslov for Hong Kong.

Trump-administrasjonen har også nylig innført sanksjoner mot kinesiske embetsrepresentanter som er involvert i angivelige brudd på menneskerettighetene mot muslimske uigurer i den vestlige provinsen Xinjiang, og inne i Tibet. Mens det kinesiske kommunistpartiet (KKP) bruker politiske statstiltak i bredtomfang, ikke minst mot arbeiderklassen, har ikke USA den aller minste bekymring for de demokratiske rettighetene til mennesker hverken i Hong Kong, Xinjiang eller Tibet. Snarere utnytter Washington anliggendet om «menneskerettigheter», i det som er en veletablert modus operandi, for å fremme sine egne rovgriske interesser – i dette tilfellet undergravingen og fragmenteringen av rivalen landet anser som den viktigste trusselen for sitt globale hegemoni.

På pressekonferansen lanserte Trump et heftig angrep på Kina der han gjentok litanien om ubekreftede beskyldninger og direkte løgner, som nå er hans gjengse fremgangsmåte. Han beskyldte Kina for å «stjele» amerikanske teknologier, «plyndre våre fabrikke» og «svindle» den amerikanske økonomien. For å avlede fra hans egen kriminelle uaktsomhet i håndteringen av Covid-19-pandemien, som har kostet nesten 140 000 amerikanere livet, anklaget Trump nok-en-gang Kina for å ha «skjult viruset og sluppet det løs over hele verden» – uten å presentere et fnugg av belegg.

Trumps springende, og til tider usammenhengende kommentarer var nominelt rettet mot Joe Biden, hans formodende Demokrat-rival for presidentskapet. Det faktum at både Trump og Biden anklager hverandre for å være «svake» overfor Kina, understreker imidlertid bare karakteren av begge partiers aggressive amerikanske målretting av Beijing. Trump videreførte og akselererte Obama-administrasjonens «vippe til Asia» [‘pivot to Asia’] som hadde som mål å få underordnet Kina til amerikanske interesser. En kommentator fra Financial Times bemerket denne uka: «Det å befinne seg i Washington er å fornemme en nasjon som glir over i åpen-ende konflikt med Kina, med forstemmende liten debatt.»

Trump høyner innsatsen mot Kina så godt som daglig. New York Times rapporterte denne uka at Det hvite hus vurderer et uforlignelig innreiseforbud mot alle de 90 millioner medlemmene av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), så vel som for deres familier. Dette ekstraordinære tiltaket vil faktisk sanksjonere hele det administrative og politiske apparatet i verdens nest største økonomi. Lovgivning som tidligere ble anvendt på rasistisk grunnlag for å forby innreise til USA fra muslimske land, ville da bli utnyttet for å innføre et åpenbart politisk trekk mot Kina.

Henfall til slike ekstreme tiltak beregnet for å fremprovosere Kinas gjengjeldelse er et mål på dybden av krisen i Washington, og desperasjonen ikke bare fra Trump-administrasjonen, men hele det politiske etablissementet. Etter å ha mislyktes med å få hevdet sitt herredømme gjennom et kvart århundre med brutale militærokkupasjoner i Midtøsten, Nord-Afrika og Sentral-Asia, raver amerikansk imperialisme blindt mot en krig med en atomvåpenmakt, som uunngåelig vil oppsluke hele verden.

Covid-19-pandemien har avslørt og forverret alle av kapitalismens underliggende motsetninger. Midt under en gjenoppblomstring av klassekampen globalt er ikke Trump-administrasjonen den eneste regjeringen som blir drevet til uvørent å projisere voksende sosiale spenninger på hjemmebane utad mot en ekstern fiende.

Mens bekymrede kommentatorer varsler om en ny kald krig vil konfrontasjonen mellom Washington og Beijing ikke være en gjentakelse av rivaliseringen mellom USA og den tidligere Sovjetunionen. Konfrontert med sin historiske tilbakegang vil ikke amerikansk imperialisme tåle en «fredelig sameksistens» med en fremvoksende økonomisk makt, som helt og holdent truer dens globale dominans.

På sin side har Beijing ikke noe progressivt svar der USA aggressivt søker å få undergravd, utfordret og konfrontert landet på alle fronter – diplomatisk, økonomisk og militært. Det skjøre KKP-regimet representerer landets ultra-velstående kapitalistelite og sitter på toppen av sin egen sosiale tidsbombe, der regimet foretar meningsløse forsøk på å innordne seg og milde Washington, mens det deltar i et farlig våpenkappløp som bare kan ende i katastrofe for menneskeheten. Landet er fullstendig ute av stand til å appellere til den ene sosiale kraften som er i stand til å få stoppet pådrivet til krig – den internasjonale arbeiderklassen.

Den akselererende glidningen i retning av verdenskrig vil uten tvil fremprovosere motstand fra arbeidere og unge mennesker rundt om i verden. Denne opposisjonen må imidlertid sveises til en enhetlig internasjonal antikrigbevegelse basert på arbeiderklassen, og på et sosialistisk program som er rettet mot å velte kapitalistsystemet og avskaffe den utdaterte oppdelingen av verden i konkurrerende nasjon-stater. Dét er perspektivet Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] slåss for.

Peter Symonds