Intervju med Ed Achorn, forfatter av Every Drop of Blood: The momentous Inauguration of Abraham Lincoln

Av Shannon Jones
14 July 2020

World Socialist Web Sites skribent Shannon Jones snakket nylig med Ed Achorn, forfatteren av boka Every Drop of Blood: The Momentous Second Inauguration of Abraham Lincoln [Hver en dråpe blod: Abrahan Lincolns monumentale andre innsettingstale] som WSWS anmeldte i forrige måned. Achorn er en tidligere journalist med 41 år bak seg i yrket, nyligst som redaktør for redaksjonssidene og visepresident for Providence Journal.

Shannon Jones: Hva interesserte deg og foranlediget at du skrev ei bok om Lincoln? Hva trakk deg til innsettingstalen for hans andre presidentperiode?

Ed Achorn: Hele mitt liv har jeg elsket og beundret Lincoln. Fra ung alder leste jeg hundrevis av bøker om ham. Jeg har alltid vært fascinert av hans andre innsettingstale; et bemerkelsesverdig stykke arbeid, som ikke kunne tenkes å ha kommet fra noen annen politiker.

Every Drop of Blood

Jeg begynte å fokusere på denne talen, og tenkte på hvordan jeg kunne tilnærme meg den i bokform. Jeg begynte å tenke på 24 timer av Lincolns liv, fra natta før han holdt denne talen til den påfølgende kvelden, da han holdt en storslått mottakelse i Det hvite hus hvor tusener stilte opp for å håndhilse på ham. Jeg fant at perioden omfattet veldig interessante personer, som hadde deres samspill med ham.

Salmon Chase, som prøvde å erstatte ham som Republikanernes kandidat i presidentvalget, var høyesterettsjustitiariusen utnevnt av Lincoln, som innsverget ham. [Poeten] Walt Whitman dekket innvielsen for New York Times. Han hadde jobbet på flere sykehus der han pleiet soldater under krigen. John Wilkes Booth var der ved innsettingstalen, der han spionerte på Lincoln. Jeg tror han planla å drepe ham den dagen.

Frederick Douglass var der. Etter mitt syn er han nesten Lincolns like i sin evne til å uttrykke moralsk sannhet gjennom språk. Han hørte på talen, stående i gjørma nedenfor Lincoln, hvorpå han den kvelden, med diverse vanskeligheter, tok seg frem til resepsjonskøen. Flere ganger prøvde vakter å få blokkert ham fordi han var svart, men han kom seg inn og fikk snakket med Lincoln om talen han holdt.

Jeg syntes det var fascinerende at disse inntakende historiske personlighetene var der den dagen. Jeg fant ut at jeg kunne fortelle historien om denne tragiske krigen gjennom stemmene og perspektivene til disse menneskene som var samtidige med Lincoln. Jeg mente det ville utgjøre ei annen bok enn alle de andre der ute.

Jeg mener det må ha vært en enorm mengde skriving som inngikk forut for denne talen, men ingenting som jeg mener satte den så grundig inn i kontekst av nettopp den dagen. Jeg ville vise, at selv om disse menneskene den dagen samhandlet, hvilken forferdelig tragedie krigen var, hvor bitre folk følte seg, og hva Lincoln risikerte ved å holde den talen.

Forfatteren Ed Achorn

SJ: Var det noen overraskelser, fra forskningen for boka di?

EA: Det som overrasket meg mest var virulensen av hatet mot Lincoln, den gangen. Når du går tilbake og leser avisberetningene, blir du rammet av hvor hatet han var, og hvor bredt. Selvfølgelig avskydde de i sørstatene ham, og de så på ham som en tyrann som invaderte deres hjem og drepte deres unge menn, bare fordi han ikke ville akseptere deres ønsker om å leve under en annen regjering.

De typer sjofle ting de sa om ham i avisene: Deriblant forslag om at dersom han ble gjenvalgt, da burde noen ta en kniv og sette den i hans bryst. Dette nivået av fiendskap er veldig slående. Mye av det ble visket ut av historien, fordi da han ble skutt ble han øyeblikkelig en martyr for krigen. Folk gikk veldig raskt over fra å hate ham og mye av det så ut til å være glemt.

SJ: Jeg ble imponert over den enorme mengden detaljer i boka di. Hva slags mann var Lincoln?

Abraham Lincoln

EA: Det essensielle med Lincoln var hans ekstraordinære følelse av ærlighet og rettferdighet. Men han var en ganske merkelig mann. Folk som kjente ham best sa han var den mest hemmelighetsfulle og fjerne mann de noen gang hadde kjent. Han elsket å få folk til å le ved å fortelle dem hans historier, og noen av dem var veldig skitne, men han avslørte ikke sitt hjerte for folk. Han hadde en viss kjølighet rundt seg. Han var fortapt i sin egen verden av tanker.

Da han var en advokat som reiste sine runder sa folk at han ikke en gang la merke til hvor ille disse tavernaene var. De var skitne, maten var forferdelig, det var veggdyr og mygg og lopper, og andre klaget, men dette så ikke ut til å ha noen innvirkning på ham. Han var fortapt i sine tanker. Hans advokatpartner William Herndon sa: «Han tenkte mer enn noen mann jeg noen gang har kjent.»

Han syntes også å være innhyllet i en virkelig dyp melankoli. Folk sa han hadde det tristeste ansikt de noen gang hadde sett, men da han så en venn eller en bekjent, og hadde en anledning til å fortelle en historie, da bare lyste hans ansikt opp. Folk sa at bildene av ham ikke fanget lysstyrken og følelsene, energien i hans lyse ansikt da han ble ansporet.

Dessuten hadde han heller ikke noe ønske å bekjentgjøre sine politiske holdninger så helt umiddelbart [‘at the drop of a hat’]. De ville han tenke lenge og hardt over ... men når han først hadde de etset inn i tankene, da var de det. Han holdt veldig fast på sine overbevisninger, som han ikke kunne rokkes fra.

Frederick Douglass

Jeg skriver i Every Drop of Blood om Frederick Douglass som i 1863 besøkte Lincoln i Det hvite hus. Da Lincoln spurte hvordan han vurderte situasjonen, sa Douglass at han var mest skuffet over den «forsinkede, nølende, vaklende politikken til USAs president». Lincoln innrømmet at han kunne virke treg, men han vaklet ikke. Han sa: «Jeg mener det ikke kan påvises at når jeg engang har inntatt en posisjon, at jeg noen sinne har jeg trukket meg fra den.»

Det var en interessant utveksling. Og dét var veldig sant, tror jeg. Lincoln var sta. Han holdt seg til sin overbevisning, fordi han tenkte veldig dypt før han forpliktet seg til noe som helst.

Han hatet spontan og ureflektert tale. Han likte å ha sine taler veldig nøye utskrevet. Jeg tror han tilbrakte flere år med å jobbe med den andre innsettingstalen. Det er elementer av den i hans tanker og brev fra to eller tre år tidligere. Han hadde den vanen at han skrev ned tanker han kunne anvende, og la dem til side i små gjemmesteder, eller til og med i hatten, for så å trekke dem frem og bruke dem. Sånn fungerte hans sinn – han funderte på ting en forferdelig lang tid.

SJ: Lincoln syntes å ha en fantastisk evne til tydelig å kommunisere sine tanker, og få kontakt med de vanlige menneskene.

EA: Hans stemor berørte faktisk dét. Selv i hans guttedager plaget det Lincoln virkelig om det var noe han ikke kunne forstå. Han prøvde å bryte alt ned til sakens enkleste vilkår, for å uttrykke det så tydelig han kunne. Det han skrev leste han høyt for seg selv og for andre, slik at han kunne høre lyden av sine egne ord, og forsikre seg om at han var så tydelig som overhode mulig.

Han vokste opp i elendig fattigdom. Han løftet seg opp gjennom sin egen innsats og selvutdanning, til å bli en meget vellykket advokat. For meg er dét en ekstraordinær prestasjon. Det var én grunn til at han brydde seg så dypt og inderlig om Amerika, og ville forsvare landet.

Massachusetts 54th

SJ: Dét kan ha bidratt til hans vedvarende motvilje mot slaveriet.

EA: Han styrket sitt syn på slaveriet på sin vei. Han følte mer og mer at det var helt essensielt å motsette seg slaveriet. Etter hvert som årene gikk og landet ble mer splittet innså han at man ikke kunne gå på akkord på det punktet. Man måtte gjøre det man kunne, bortsett fra å involvere landet i en forferdelig borgerkrig for å forhindre spredningen av slaveriet, og få skapt forhold der det ville dø ut. Han håpet å kunne unngå denne forferdelige borgerkrigen, men vi fikk den. I en av sine mest berømte taler sa han: «Et hus som er splittet mot seg selv, kan ikke bestå.» Unionen kunne til syvende og sist ikke være halvt slaveeiende og halvt fri for det. «Det vil bli alt av det ene, eller alt av det andre.» Han hadde rett.

SJ: Hvem var menneskene med vurderinger som han stolte på?

EA: Han lyttet til mange mennesker, men han gjorde ikke det de ba ham gjøre. David Davis, en nær venn, sa at han ville rådgi Lincoln, og Lincoln lyttet, men han ville ikke be om råd og ofte ville han ikke følge de råd han fikk. Det Lincoln ville gjøre var å lytte til det amerikanske folket. Han tillot vanlige mennesker stille opp i Det hvite hus, og hver dag få tilgang og komme inn på hans kontor, og han snakket med dem. Han kalte disse møtene for bad i den offentlige opinionen.

Folk forundret seg: «Hvorfor gjør du dette midt under denne forferdelige krigen, der du må ta hensyn til minst en million detaljer?» Han mente det var essensielt å beholde denne forbindelsen med allemnnheten, for å forstå hvordan folk tenkte. Han hørte også på veldig dyktige og erfarne politiske strateger. Han hørte på William Seward, som var hans utenriksminister, og på Thurlow Weed, som var en strålende strateg bak Seward. Men, igjen, han gikk ofte sin egen vei.

Lincoln hadde alle slags forbindelser rundt om i landet. Han ville rekke ut til dem, for politisk etterretning. Han var veldig opptatt av hvordan landet sto politisk, og hvor raskt han kunne bevege seg for å kunne vinne denne krigen uten å ødelegge sin offentlige støtte.

Salmon Chase

Jeg tror at han nøye tidsbestemte Frigjøringserklæringen [Emancipation Proklamation] til det øyeblikket han hadde tilstrekkelig politisk støtte til å kunne opprettholde den. Jeg trodde han tidsbestemte det helt strålende, som det kortet han trengte å spille for å vinne krigen. Han skjønte at han trengte å ha hundretusener av slaver som forlot sørstatene, for å svekke sørstatene, for at de vervet seg i unionshæren og dreie deres våpen mot sørstatene. Det var det som virkelig snudde krigen.

SJ: Svarte tropper var essensielle. Det bidro også til å påvirke den offentlige opinionen, disse afrikaner-amerikaner-enhetenes heroiske opptreden.

EA: Dét erkjente Frederick Douglass. Douglass kom til Det hvite hus for å klage på at Unionen betalte svarte soldater mindre enn hvite soldater, for den samme tjenesten. Lincoln hevdet at svarte menn «hadde større motiver for å være soldater enn det hvite menn hadde». Deres frihet var på spill, og deres mulighet til å bli fullbefarne borgere. Han forsikret Douglass at afrikaner-amerikanere til slutt ville få lik lønn, men de svarte og Lincoln måtte innvilge denne innrømmelsen til fordommene i det korte løp. Slik tenkte Lincoln: Han så på det store bildet.

Douglass sa seg enig. Han oppfordret svarte til å verve seg. Han skrev at «jernporten til vårt fengsel står halvåpen. Ett galant rush fra nordstatene ville kaste den vidt åpen.» Douglass forstår at så snart noen kjemper tappert for USA, i en amerikansk uniform, da blir det veldig vanskelig å behandle ham som en annenrangs borger. Den sier oss at vi er like, vi er alle i dette samme. Det utgjør en veldig dyp kulturell uttalelse. Disse tingene endret den offentlige oppfatningen.

SJ: Det er påstanden om at Lincoln var en rasist – i 1619-prosjektet var det en påstand om at svarte amerikanere sloss alene, og det var et angrep på Lincoln med tanke på at noen av hans uttalelser høres rasistiske ut. Men hele idéen om at man kan bedømme en tidligere epoke etter dagens standard virker feilaktig. Det fant sted en utvikling av Lincolns tanker.

David Davis

EA: Lincoln var også en politiker som stilte for embetsverv i Illinois. Lincoln erklærte under debattene med Stephen Douglas i 1858 at han ikke ville støtte å gjøre svarte til fullbefarne borgere, medlemmer av juryer og den slags. Så Lincoln sa ting vi i dag ville anse som hvit sjåvinisme. Men han argumenterte også for at svarte fortjente rettighetene oppregnet i Uavhengighetserklæringen [Declaration of Independence].

Frederick Douglass bemerket også at Lincoln så absolutt ikke viste noen hudfargebaserte fordommer i deres møter. Akkurat det var ganske bemerkelsesverdig den gangen. Jeg skriver i Every Drop of Blood om mottakelsen i Det hvite hus. Lincoln roper ut: «Her kommer min venn Douglass,» der han ser ham i køen av mennesker. Lincoln var ikke en som så ned på andre mennesker av hvilken som helst hudfarge eller etnisk bakgrunn. Han anså mennesker som andre amerikanere, og det var slik han behandlet dem.

Du kan sikte inn på enhver fra fortiden og selektivt plukke ut kommentarer. Jeg prøver å se på den verden han levde i. Lincoln fikk slutt på 250 år med brutal trelldom. Jeg tror ikke noen andre kunne hatt den politiske ferdigheten og besluttsomheten til å få gjort det. Lincoln måtte vinne denne forferdelige krigen, og ved å gjøre det, kunne han befri denne nasjonen fra slaveriet. Det å avskjedige dét, det er å avfeie en av de mektigste delene av den amerikanske historien.

Forfatteren anbefaler også:

Betydningen av online-diskusjonen «De To Amerikanske Revolusjonenes Plass: Fortid, Nåtid og Fremtid»

[7. juli 2020]

Verdenshistoriens to Amerikanske Revolusjoner

[6. juli 2020]

Hudfargebasert kommunalistisk politikk, og det andre attentatet på Abraham Lincoln

[26. juni 2020]