Kollapsen av New York Times’ «russisk dusør»-kampanje

Av Patrick Martin
11 July 2020

Mindre enn to uker etter at avisa sparket i gang et medievanvidd med sin forsiderapport som hevdet at det russiske militære etterretningsagenturet GRU hadde utbetalt dusører til Taliban-krigere i Afghanistan for å drepe amerikanske soldater publiserte New York Times en redaksjonell lederartikkel som faktisk innrømmet at det ikke var noe faktagrunnlag for deres rapportering.

Lederartikkelen ble publisert onsdag den 8. juli, ett døgn etter at general Frank McKenzie, Centcom-kommandøren med overordnedet ansvar for Afghanistan og Midtøsten, fortalte pressen at det ikke forelå noe bevis for at noen som helst amerikanske soldater hadde blitt drept på grunn av de påståtte russiske dusørene.

McKenzie uttalte: «Jeg fant ikke at det var noen årsakssammenheng der,» og at «etterretningssaken ikke ble bevist for meg». Han fortsatt med å si at det uansett var ingen ekstra forholdsregler nødvendige, fordi det amerikanske militæret allerede ivaretok «ekstreme styrkebeskyttelsestiltak» i Afghanistan, «hvorvidt russerne betaler Taliban eller ikke».

McKenzie snakket tirsdag på telefon med ei gruppe journalister, deriblant Associated Press, som meldte en rapport. Times rapporterte ikke hans kommentarer, som diametralt motsa avisas egen rapportering fra den 27. juni.

Men samme kvelden kastet avisas redaksjonelle side inn håndkleet, og publiserte en lederartikkel på Times nettsted, som morgenen etter var i den trykte utgaven, under overskriften «Ikke la russisk innblanding avspore tilbaketrekningplanene fra Afghanistan».

Lederartikkelen begynner med innrømmelsen: «Det mangler fortsatt mye i rapportene om at Russland betalte for angrep på amerikanske og andre koalisjonsstyrker i Afghanistan. Derfor er det viktig at følelser og politikk holdes i sjakk, inntil fakta er inne.»

Denne appellen om å vente «til fakta er inne» er bemerkelsesverdig, siden Times selv hevdet å være i besittelse av fakta om angivelig russisk bestrebelser for å få myrdet amerikanske soldater, med referering til ikke-navngitte «etterretningsrepresentanter», og at avisa ga signalet for en enorm mediekampanje rettet inn mot å få pisket opp helt spesifikke «følelser», dvs. hat mot Russland.

Dessuten grep Det demokratiske partiet – som Times er nært alliert med – øyeblikkelig tak i denne rapporten for å få gjenopplivet deres lenge diskrediterte påstander om at Trump er en russisk marionett, og ikke gjør noe uten Vladimir Putins anvisning og godkjenning.

Det var grunnlaget, først for Mueller-etterforskningen og deretter for impeachment-granskningen, og ingen av disse sakene utviklet noen troverdige bevis for å støtte den hylende McCarthy-ismen om at Det hvite hus gikk Kremls ærende. Nå har Times-rapporten blitt grunnlag for forlangender fra Demokrater, og mange Republikanere, om at Trump iverksetter øyeblikkelige tiltak som, i én senators formulering, måtte resultere i at russere bringes hjem «i likposer».

Lederattikkelen innrømmer videre at det ikke var noen uavhengig rapportering som understøttet påstandene om russiske dusørutbetalinger. I stedet refererer deres artikler «etterretningsfunn». Med andre ord tjente Times som en formidlingskanal for ikke-navngitte embetsrepreentanter, tilsynelatende fra CIA, som lekket ikke-substantierte og omstridte påstander, angivelig baserte på avhør av fanger pågrepet i krigen med Taliban. CIA røpet ikke hvem disse fangene er, hvor de blir holdt, og hvilken tortur eller annen mishandling de kan ha vært utsatt for.

Lederartikkelen fortsetter med å hevde: «Derfor er det spørsmål om motivene bak lekkasjene og soliditeten i informasjonen».

Man kunne tro at journalistikkens første regel ville være å stille spørsmål ved motivene til embetsrepresentantene som kommer med slike brennbare påstander, så vel som å søke bekreftelse av påstander fremsatt av et byrå som spesialiserer seg på løgn og politiske provokasjoner. Dét er imidlertid ikke relasjonen mellom New York Times og CIA.

Tvert imot, Times har i mange tiår vært en velvillig stenograf og propagandist for de amerikanske etterretningstjenestene, hele veien tilbake til «masseødeleggelsesvåpen»-bedrageriet som banet veien for USAs invasjon av Irak 2003, og lenge før den tid.

Lederartikkelen fortsetter: «Andre spørsmål florerer: Når begynte de rapporterte utbetalingene? Var de betalinger til afghanske militantes amerikanske støtte mot sovjetiske tropper i landet på 1980-tallet, eller var de noe annet? Var utbetalingene en faktor i dødsfallene av noen amerikanske eller medlemmer av andre koalisjonstropper? Ble etterretningen bearbeidet av folk som prøvde å forhindre forsøkene for å trekke tilbake amerikanske tropper?»

Dette er spørsmål som selvfølgelig burde vært tatt opp før Times publiserte sin forside-«eksposjon». At nå først blir reist, i en lederartikkel 12 dager seinere, er en erklæring av journalistisk fallitt.

Som det siste spørsmålet på lista antyder, så vel som det i lederens heading, ser ut til at CIA-representanter har motsatt seg Trumps beslutning om å få trukket de fleste amerikanske tropper ut av Afghanistan med en timeplan beregnet på valget den 3. november, og derfor lekket «dusør»-påstanden til Times for å få generert politisk press for å få veltet denne beslutningen. Bestrebelsen har vært vellykket, siden Det hvite hus nå har utsatt den endelige tilbaketrekningen, hvilket betyr at den lettere kan reverseres av en innkommende Demokrat-administrasjon, skulle Trump tape valget.

Times er ikke den eneste «nyhetsorganisasjonen» med egg på fjeset etter kollapsen av «dusør»-kampanjen. NBC News publiserte en tilsvarende tilbaketrekning på deres nettsted, under den forsvarende overskriften «Amerikanske embetsrepresentanter sier at etterretning om russiske dusører var mindre enn helt avgjørende. Den bommer på det store bildet.»

NBC innrømmer at et «voksende kor av amerikanske embetsrepresentanter» sier at bevisene for russiske dusører er «mindre enn avgjørende». Men de argumenterer for at det «store bildet» er den ikke overraskende nyheten om at russiske og amerikanske interesser i Afghanistan ikke er sammenfallende, og at Moskva de siste årene har søkt å få dyrket deres relasjoner til Taliban, og til-og-med har besørget indirekte støtte.

NBC kaster en viss harm beskyldning i retning Times for å ha kalt rapporten om dusørene et «funn» av etterretningsfellesskapet, dvs. en konsensusvurdering, som viste seg ikke å være sann. CIA trakk deres konklusjon på bare «moderat sikkerhetsgrunnlag» [‘moderate confidence’] – et faguttrykk som betyr «vi fant på det» – mens National Security Agency (NSA), ei grein av Pentagon, sa at de «ikke kunne bekrefte» rapportene.

Ingenting av dette endrer det faktum at påstanden om russiske dusører har kommet inn i den amerikanske kapitalistpolitikkens blodårer, som en slangegift det ikke er noen motgift for.

Derav representanten Jason Crows opptog, en tidligere hæroffiser i spesialiststyrkene i Afghanistan, en av CIA-Demokratene [engelsk tekst] som fikk deres fremvekst analysert og avslørt av WSWS i 2018, sammen med Republikaneren Liz Cheney, datter av den tidligere visepresidenten og ikke-tiltalte krigsforbryteren, for å medsponse et endringstillegg til loven om den nasjonale forsvarsautoriseringen [National Defense Autorization Act] som forhindrer Trump-administrasjonen fra å trekke tilbake tropper fra Afghanistan inntil administrasjonenen har gått til tilltak over beskyldningene om «russiske dusører».

Det er liten tvil om at Demokrat-kandidater, fra Joe Biden og ned, vil gjøre et anliggende av Trumps unnlatelse av å «straffe» Russland for å ha drept amerikanske soldater, uavhengig av den tarvelige tilbaketrekningen av disse falske beskyldningene fra Times, hele veien frem til den 3. november.

Forfatteren anbefaler også:

New York Times fabrikkerer russisk mordkomplott

[4. juli 2020]

A “ceasefire” in Washington’s Afghanistan debacle

[22. februar 2020]