Covid-19-pandemien avslører Frankrikes Nytt Antikapitalistisk Parti

Av Alex Lantier
22 May 2020

Covid-19-pandemien har enormt intensivert klassekonflikten, ved avsløringen av hele verdens kapitalistregjeringers svimlende inkompetanse og likegyldighet for menneskelivet. I vår lanserte arbeidere fra Italia til USA og Brasil ei bølge med spontanstreiker og arbeidsnedleggelser med krav om verneutstyr og retten til søke ly hjemme. Når nå regjeringer, banker og fagforeninger internasjonalt organiserer en politisk kriminell kampanje for å få arbeidere tilbake til arbeid uten tilstrekkelig testing eller beskyttelse, avslører pandemien de pro-imperialistiske middelklassegruppene som styringsklassen lenge falskt har markedsført som «venstre»-siden.

Arbeidere kan bare bekjempe pandemien gjennom et politisk og organisatorisk brudd med disse partiene og de tilknyttede fagforeningene, som er medskyldige i en politikk som fører til massedød. Dette fremgår av den reaksjonære uttalelsen, med tittelen «La oss bygge overgangen til økososialisme nå», meldt i forrige måned av en koalisjon av småborgerlige partier som omfattet Frankrikes pabloistiske Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), Spanias Anticapitalistas i Podemos-regjeringen, Danmarks Rød-Grønne Allianse (RGA), Brasils Parti for Sosialisme og Frihet (PSOL), Sri Lankas Nava Sama Samaja Party og USAs Socialist Action.

Der de poserer som «Executive Bureau of the Fourth International» (EBFI) [Den fjerde internasjonales eksekutivbyrå], er deres fiendtlighet overfor arbeiderklassen og til trotskisme – det vil si, til marxistisk internasjonalisme – så godt som selvinnlysende. Deres uttalelse opprettholder en øredøvende taushet om den reaksjonære tilbake-til-arbeid-politikken; om krigspropagandaen mot Kina og de obskøne bankredningspakkene vedtatt i imperialistlandene; eller om planer for masseoppsigelser og innstramminger midt under den økonomiske kollapsen utløst av pandemien. I stedet utgir de et nasjonalistisk, tilbakeskuende angrep på globale forsyningskjeder som sysselsetter hundrevis av millioner av arbeidere og som befordrer mat og medisiner til milliarder over hele kloden:

«Covid-19 er en pandemi av nyliberalisme, et produkt av denne globaliserte fasen av kapitalismen. Kapitalismen, drevet av nyliberal globalisering, har utvidet si kappe over hele planeten. Globale produksjonskjeder, besørget for at selskaper skal øke deres profitter, gjør hvert land sårbart for den minste krise, og hypermobiliteten som opprettholder dem har eliminert enhver sikkerhetsmekanisme for helse og økologi. Et rovforbruksforhold til naturen, basert på bruken av fossile brenseler og storskala kapitalistlandbruk, med dets grønne ørkener, ødelegger både balansen av de grunnleggende syklusene i jordsystemet (karbon, vann, nitrogen) og menneskets relasjon til biosfæren, med det nettverket av liv som vi bare er en del av.»

Påstanden om at Covid-19-pandemien er straff for globalisering og for industriens umoralske relasjon til naturen, er en løgn. SARS-CoV-2 koronaviruset forårsaket pandemien, men ansvaret for pandemiens omfang og innvirkning ligger hos kapitalistregjeringer, fremfor alt i de imperialistiske sentrene i Amerika og Europa. De finansierte ikke umiddelbart en politikk for å kunne søke-ly-hjemme, og i stedet overrakte de redningspakker på billioner av dollar og euro til bankene, som resulterte i hundretusener av dødsfall og større spredning av viruset. Den premature gjenopptakelsen av arbeidet vil kreve flere tusenvis ytterligere liv.

Internasjonal industri og vitenskap er ikke årsaker til pandemien, men redskaper arbeiderklassen kan bruke for å få bekjempet den. Internasjonal reisevirksomhet har økt betydelig siden 1970-tallet, og fremveksten av transnasjonal industriell produksjon ble muliggjort av fremskritt innen datamaskiner, container- og transportteknologi. Dette akselererer den første spredningen av sykdommer. Det å konkludere med at globaliseringen forårsaker pandemier er imidlertid absurd. Et svært smittsomt virus som SARS-CoV-2 ville spredd seg internasjonalt, med-eller-uten moderne reisevirksomhet og handel. Går man tilbake til influensapandemien fra 1918, til middelalderen eller til og med til Romerriket, spredte pandemier av kopper, influensa, kolera eller pest seg internasjonalt og drepte millioner.

Sammenlignet med disse tidligere epoker gir det 21. århundres teknologier menneskeheten utrolige vitenskaps- og produksjonsevner for å kunne mobilisere mot en pandemi. I løpet av noen uker identifiserte internasjonale team av forskere SARS-CoV-2-viruset, publiserte genomstrukturen og besørget diagnostiske tester for Covid-19. Måtene den overføres på ble identifisert. Globaliseringen av industrien betyr også at flere titalls land kan produsere verneutstyr, respiratorer og medisiner som tidligere ville vært vanskelig å få produsert utenfor imperialistiske sentre. Milliarder av arbeidende mennesker har legitime forventninger og fordringer om at slike ressurser blir utnyttet for å bekjempe pandemien.

Ved direkte og presserende å stille oppgaven med å få anvedt økonomiske ressurser til å dekke sosiale behov, satte pandemien den eksisterende sosiale orden på prøve. Kapitalismen, som organiserer økonomien basert på privat profitt i stedet for sosiale behov, mislyktes tragisk. Det var velkjent innen styringskretser, i nesten to tiår siden SARS-epidemien i 2002, at en slik pandemi var en fare. Likevel ble arbeidet med vaksiner og behandlinger mot koronavirus underfinansiert og i vesentlig grad forlatt. I år var beredkapen for testing, med relevant bestykning av respiratorer og verneutstyr ikke der for befolkningen, selv i velstående land. Ofte var ikke engang ansiktsmasker tilgjengelige, ikke engang for det medisinske personalet i frontlinja av kampen.

En annen av kapitalismens sentrale fiaskoer er uten tvil det faktum at dens utvikling av produktivkreftene skader miljøet. Agribusiness har vært gjenstand for knusende eksponeringer og forbrenningen av fossile brenseler for å generere energi har utløst en usett global oppvarming. Dette er imidlertid globale problemer, som krever internasjonal mobilisering av vitenskapelige og industrielle ressurser, for å få produsert sunn mat, eliminert forurensning og stoppet den globale oppvarmingen. Slike problemer kan ikke løses med oppfordringer om å snu klokka tilbake til tiden før globaliseringen, få avsluttet storskala landbruk, eller til å begrense økonomiske utvekslinger til innen nasjonalstatens grenser.

Den kraften som kan mobiliseres for å bruke global industri på en planlagt, vitenskapelig veiledet måte er den internasjonale arbeiderklassen. Ved å organisere seg i aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningene på deres arbeidsplasser og via sosialmedier, kan de ikke bare sikre arbeidsplassenes trygghet, men også få tatt kontroll over industrien for å bruke den til å lansere en global kamp mot viruset som ikke er basert på profitt, men på medisinsk vitenskap. Dette betyr imidlertid en internasjonal kamp for å få ekspropriert finansaristokratiet, ta statsmakten og bygge sosialisme. Det krever, helt spesielt, et bevisst politisk brudd med de reaksjonære sjiktene av middelklasseakademikere, fagforeningsfunksjonærer og medieoperatører representert av EBFI.

EBFIs «økososialisme» er bare en grønn finér designet for å dekke over deres støtte til bankredningspakker og annen høyreorientert politikk fra styringsklassen. De hevder: «I denne situasjonen har det store flertallet av regjeringene blitt tvunget til å treffe ekstreme tiltak. Vi må forsvare tiltak som angriper nyliberalismens og kapitalistsystemets form og substans.» Selv når det blir forberedt masseoppsigelser fordømmer de industri, og sier: «Den nåværende krisen viser tydelig at en betydelig del av kapitalistproduksjonen er rent rovforbruk, fullstendig overflødig og sløsing.» De legger til at «en massiv industriell omstilling kan gjøres i løpet av en relativt kort tidshorisont, avhengig av politisk vilje.»

Disse sjarlatanene impliserer at kapitaliststatenes redningspakker og utbetalingen av arbeidsledighetsforsikring angriper kapitalismens substans. De hevder pandemien «viser at betydelig redusert arbeidstid kan produsere essensielle varer, og at lønns- og inntektsgarantier og at universell tilgang til helse- og utdanningssystemer er fullstendig bærbart i et overgangsregime, der energi- og produktivsystemene blir helt erstattet, og enorme kontingenter av arbeidere blir overflyttet til andre økonomiske sektorer som er kompatible med en økososialistisk overgang ...»

For et bedrageri. Pandemien har ikke vist at den eksisterende orden er i stand til noen progressiv endring, men har derimot vist dens bankerott, dens umenneskelighet og nødvendigheten av dens omveltning.

Langt fra å sikre universell tilgang til helse og velferd etterlot kapitalistregjeringer millioner i deres hjemme uten omsorg, nektet eldre livreddende behandling basert på barbariske alderskriterier og tvinger nå arbeidere tilbake til jobb midt under pandemien. I velstående europeiske land, selv når billioner av euro pøses overdådig ut for bankredninger, overlever arbeidere på tarvelige rettigheter og millioner går sultne eller er avhengige av veldedighet i arbeiderklassedistriktene i de større byene. Internasjonalt står en kvart milliard mennesker i fare for å sulte på grunn av forpurringer av verdens landbruk og handel, og hundrevis av millioner av arbeidere står i fare for å miste jobben.

Pandemien har avslørt økososialismen til EBFI og ei hel rekke lignende pseudo-venstre-grupper. Den utnytter økologiske spørsmål for å avvise klassepolitikk, sosialisme og marxisme. Om det enn fortsatt bedragersk markedsføres som en «antikapitalistisk» strategi av småborgerlige, antimarxistiske grupper, har det ikke noe med å være venstreorientert å gjøre, enn si med sosialistisk eller arbeiderklassepolitikk.

Det er to tredjedeler av et århundre siden de politiske forfedrene til EBFI brøt med trotskismen og i 1953 splittet fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Anført av Michel Pablo og Ernest Mandel krevde de at Den fjerde internasjonale ble politisk oppløst i de stalinistiske og borgerlig-nasjonalistiske partiene som hadde dominert 1940-tallets masserevolusjonære bevegelser mot fascisme eller kolonialisme. Gjennom disse partiene – som hadde blokkert arbeiderklassen fra å ta makten, og dermed fikk bevart kapitaliststyre i avgjørende deler av Europa, Afrika og Asia etter andre verdenskrig – tilpasset pabloistene seg til etterkrigstidens kapitalistoppsett.

Pabloistenes avvisning av arbeiderklassens kamp for makten vant dem en følgeskare blant småborgerlige sjikt av 1960-tallets ungdomsbevegelse som oppsto i antiVietnam-krigsbevegelsen og under oppløpet til den franske generalstreiken i 1968. De ledende skikkelsene i EBFI-partiene er stort sett medlemmer av denne generasjonen, rekrutterte til pabloistbevegelsen basert på identitetspolitikk basert på kjønn, hudfarge og etnisitet. Disse synspunktene brakte dem også i samsvar med antimarxistiske småborgerlige intellektuelle som utviklet forskjellige former for grønn politikk.

Disse oppfatningene ble stavet ut i ei bok fra 1964, Arbeiderstrategi og nykapitalisme, av André Gorz. Gorz var en fransk-østerriksk postmodernist som i 1980 publiserte et angrep på marxismen med tittelen Farvel til Proletariatet, og en talsmann for politisk økologi. Han skrev at «innenfra kapitalistsystemet» skulle venstresiden komme med forslag «for å radikalt transformere samfunnet ... med strukturreformer», som i miljøpolitikken. Mens han eksplisitt tok til orde for reformer under kapitalismen hevdet Gorz at dette var revolusjonære eller til-og-med sosialistiske tiltak: «Det er ikke nødvendigvis reformistisk… å kreve reformer som ikke er basert på hva som er mulig innenfor et gitt sosialt eller ledelsesmessig system, men det som må gjøres mulig gitt menneskelige behov og krav.»

Gorz la ut en form for teoretisk bevisst politisk kynisme: Mens han støttet fortsatt kapitaliststyre, fremmet han krav han innrømmet var urealiserbare innen denne sosiale orden. Han kalte tvetydig teorien sin «en progressiv strategi for arbeiderklassens makterobring som ikke utelukker muligheten eller kanskje nødvendigheten av en revolusjonær makterobring på et senere tidspunkt». Dette var Gorzs måte å signalisere at han hadde til hensikt å henlegge arbeiderklassens revolusjonære makterobring til en fjern, ubestemt fremtid. I praksis betydde dette et grønt lys for forskjellige borgerlige eller småborgerlige partier til å dekke deres reaksjonære politikk ved å fremme radikalt klingende krav uten å ha noen intensjon om å slåss for dem.

Etter 1968 besørget slike korrupte skrifter en teoretisk begrunnelse for allianser mellom pabloist-organisasjonene og ei rekke nystiftede borgerlige partier, som Frankrikes Sosialistparti, grunnlagt i 1971, Hellas’ Panhellenske sosialistbevegelse (PASOK) grunnlagt i 1974, og Brasils Arbeiderparti grunnlagt i 1980. Disse borgerlige partiene lovet radikal, «sosialistisk» eller økologisk politikk for å vinne støtte og stemmer og forrådte deretter uavlatelig disse løftene så snart de var i embetet. De var støttet opp av stalinistiske og pabloistiske partier, men de spilte imidlertid ledende roller i borgerlig politikk i flere tiår.

Over de tre tiårene siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har imidlertid antagonismen mellom arbeiderklassen og denne korrupte politiske orden blitt umulig å undertrykke. Stalinismens gjenoppretting av kapitalismen i Sovjetunionen bekreftet Leo Trotskijs advarsler om dens kontrarevolusjonære rolle. Midt under tiltakende sosialt sinne og politisk desillusjon blant arbeidere internasjonalt bekreftet begivenhetene også ICFIs prinsipielle motstand mot pabloist-organisasjonenes pseudo-venstre-politikk.

På stiftelseskongressen i 2009 ga det franske NPA formelt avkall på engang en symbolsk kobling til trotskisme, og hyllet de allerede nære og mangeårige koblingene til det franske Sosialistpartiet (PS). Dette eliminerte de siste ideologiske hindringene for NPAs entusiastisk omfavnelse av høyreorientert politikk. Det ledende NPA-medlemmet François Sabado responderte på de obskøne europeiske bankredningspakkene i 2009, etter Wall Street-krasjet, ved å oppfordre til å øke dem: «Ifølge Nobel-økonomiprisvinneren Paul Krugman vil Obamas plan for ei redningpakke på over 5 prosent av BNP bare hanskes med halvparten av den sannsynlige innvirkningen av resesjonen. ... For å si det mildt, de europeiske redningspakkene er underdimensjonerte: 1,3 prosent av BNP i Storbritannia, 1 prosent i Frankrike, 0,8 prosent i Tyskland, 0,1 prosent i Italia.»

Sabado ønsket redningspakkene i 2009 velkommen som «mer statlig inngripen i økonomien, for å redde banker, for industriell og finansiell konsentrasjon og omstrukturering. Det er en endring til sammenligning med frimarkedspolitikken med ‘mindre og mindre regjering’ til Reagan og Thatcher.»

Faktisk var de billioner av dollar og euro som ble overlevert til de superrike et signal for et internasjonalt angrep på arbeiderklassen av uforlignelig voldsomhet. Internasjonalt kollapset de sosialdemokratiske eller nasjonalistiske partiene som EBFI-partiene hadde alliert seg med, under voksende raseri fra arbeidere for deres innstrammingspolitikk. PASOK led en velgermessig oppløsing ned til en liten slump igjen i 2015, etterfulgt av det franske Sosialistpartiet (PS) i 2017 og Arbeiderpartiet i Brasil som etter at partiets popularitet hadde kollapset ble skjøvet ut fra makten i 2016 i en høyreekstrem regimeskiftoperasjon.

Siden den gang har styringsklassen i tiltakende grad integrert pseudo-venstre-partier som de fra pabloistiske EBFI inn i statsmaskina, for å føre krig og innstramminger mot arbeiderne. De støttet NATOs 2011-krig mot Libya, bevæpningen av «opprørsgrupper» i Syria, og det NATO-ledede regimeskiftet i 2014 og den resulterende borgerkrigen i Ukraina. I 2015 hyllet EBFI valget av sin greske allierte Syriza ( «Koalisjonen av den radikale venstresiden»), som påførte drakoniske sosiale kutt og satte opp masseflyktningeleirer. EBFI-partiene deltar i to innstrammingsregjeringer i Europa: de spanske Anticapitalistas ble medlem av den spanske Podemos-Sosialistparti-regjeringen, mens danske RGA er del av den danske regjeringens parlamentariske koalisjon.

EBFIs rolle i å hylle og implementere høyresidens politikk gjør dem stadig mer akutt oppmerksom på deres voldelige fiendtlighet mot marxismen. En av studentene som ble vunnet over til pabloismen i Frankrike etter generalstreiken i 1968 var det fransk-brasilianske NPA-medlemmet og medforfatteren av et «Økososialistisk manifest» fra 2001, professor Michael Löwy. På spørsmål om å diskutere økososialisme i et intervju fra 2012 med det tidligere stalinistiske tidsskriftet Mouvements, svarte Löwy: «Økososialisme er selvfølgelig ikke i solidaritet med de såkalte sosialismene fra 1900-tallet, sosialdemokrati og stalinisme. Den krever også spørsmålstilling og kritikk av grensene for marxisme.»

I det han så som «grensene» for marxisme understreket Löwy at det var dens forestilling om en revolusjonær krise, og nødvendigheten av sosialistisk revolusjon som oppstår fra veksten av menneskehetens produktivkrefter: «Den viktigste begrensningen er oppfatningen av ‘utviklingen av produktivkreftene’ og ideen om at sosialismen må undertrykke kapitalistiske produksjonsrelasjoner fordi de har blitt ‘hindringer’ eller ‘kjeder’ som blokkerer produktivkreftenes utvikling. Økososialisme bryter definitivt med denne forestillingen.»

Löwy la til at hans økososialisme er nært knyttet til hans støtte for «romantisk antikapitalisme». Han definerte dette som «en kulturell protest mot moderne kapitalistisk og industriell sivilisasjon i navn av visse verdier fra fortiden. Romantikken protesterer mot mekaniseringen, den instrumentelle rasjonaliseringen, helliggjøringen, oppløsningen av fellesskapsbånd og kvantifiseringen av sosialrelasjoner.»

Pandemien har avslørt den historiske bankerotten av denne bakoverskuende, pessimistiske politikken til det pro-imperialistiske småborgerskapet. I flere tiår var risikoen for pandemier, trusselen om global oppvarming og andre presserende miljøproblemer velkjent, men det ble praktisk talt ikke gjort noe; kostnadene i menneskeliv fra Covid-19-pandemien alene kan lett komme opp i millioner. Miljøproblemer kan faktisk ikke løses uten at den internasjonale arbeiderklassen først griper makten i en kamp for sosialisme mot det kapitalistiske nasjon-stat-systemet. For å føre en slik kamp, må imidlertid den utviklende bevegelsen i den internasjonale arbeiderklassen være bevæpnet med en klar forståelse av klassejuvet som skiller den revolusjonære marxismen fra den «økososialistiske» politikken til middelklassens pseudo-venstre-organisasjoner.

Allerede før pandemien utspilte det seg ei enestående global bølge av protester og streiker mot sosial ulikhet. Året 2018 så læreres massestreiker i et opprør mot det amerikanske fagforbundsbyråkratiet og Frankrikes «gule vest»-protester organisert via sosialmedier. Fjoråret så den første nasjonale lærerstreiken i Polen siden det stalinistiske regimet gjenopprettet kapitalismen i 1989, portugisiske sykepleiere streiket organisert via sosialmedier, og det var masseprotester i Sudan, Algerie, Libanon, Irak, Ecuador, Bolivia, Chile, og videre. Den æra da innvirkningen av det stalinistiske regimets gjenoppretting av kapitalismen i Sovjetunionen var nok til å undertrykke den internasjonale klassekampen og kampen for sosialisme er over.

Nå skaper tilbake-til-arbeid-politikken midt under pandemien forutsetninger for en kraftfull ny kamp som mobiliserer arbeiderklassen internasjonalt. I 2017 var det nesten 1 milliard arbeidere bare i industrien. Da masser av bønder over hele Asia og Afrika forflyttet seg til byene for å finne arbeid, vokste arbeiderklassens rekker med 1,2 milliarder fra 1980 til 2010. Kampen for å innføre en rasjonell, vitenskapelig plan mot pandemien forener arbeiderklassen på tvers av skillelinjer av hudfarger, nasjonaliteter og kjønnsorienteringer, i uforsonlig motstand mot det finansaristokratiet.

Dette bringer arbeiderklassen i stadig mer direkte konflikt med EBFI-partiene. Disse partiene støtter ikke, men frykter derimot arbeidernes kamper – hvilket gjenspeiles i det faktum at det franske NPA opprinnelig fordømte «de gule vester» som «ytrehøyre-pøbel». Og når EBFI-uttalelsen foreslår en bevegelse, er det en bevegelse som utelater arbeiderklassen, industriell handling av ethvert slag, eller enhver kamp for å ta politisk makt. I stedet hyller de initiativer fra «bevegelser fra kvinner, unge og miljø», og hevder:

«Det er eksempler på disse initiativene fra befolkningen eller organiserte sektorer, som eksempelvis bønder, urbefolkninger, arbeidsledige og lokalsamfunn i utkanten av store byer, nettverk av feministisk solidaritet, blant andre. Disse initiativene smir veldig interessante alternativer, som kollektiv produksjon av stoffmasker som kan gis til befolkningen for å sikre forebygging av smitte, donering og alternativ produksjon av mat, forsvar av det offentlige helsevesenet og kravet om en universell tilgang til det, krav om å garantere arbeidsrettigheter og betaling av lønninger, fordømmelse av økt opptrapping av vold mot kvinner og det overveldende omsorgsarbeidet utført av dem under isolering hjemme, blant andre.»

Slik politikk – mobilisering av bondekonføderasjoner, organisasjoner basert på hudfargebasert eller etnisk identitet og feministiske grupper, som erstatning for arbeiderklassen – er tvers igjennom utilstrekkelige for å kunne hanskes med pandemien. Hvorfor skal arbeidere bønnfalle om veldedige gaver av «alternativ» mat, når det er arbeiderklassen som transporterer, prosesserer og markedsfører mat i den sentrale industrielle næringskjeden? Hvordan kan borgerskapets pådriv for kutt og innstramminger og dens ødeleggende innvirkning på folkehelsessystemene over hele verden bli kontret bare av lokale bevegelser av bondegrupper, urbefolkninger og kvinnegrupper? Og hvorfor skulle befolkningen være tilfreds med håndlagde stoffmasker, når tryggere, mer effektive ansiktsmasker og annet verneutstyr kan produseres mer effektivt i fabrikker?

Hvis de politiske operatørene som driver EBFI snakket ærlig, da ville de svare: Befolkningen bør akseptere håndlagde masker slik at fabrikker kan bli overlatt til bankenes og styringsklassens kontroll, og slik at aksjeutbytter kan fortsette å strømme inn i våre egne porteføljer. Dersom dette skulle koste millioner av liv, ville de tillegge, så la det stå til.

Pandemitrusselen mot milliarder av liv har avslørt den uforsonlige konflikten mellom interessene til arbeidende mennesker og dem representert av den småborgerlige pseudo-venstre-siden. Denne konflikten ligger til grunn for ICFIs tiår-lange, prinsipielle forsvar av tradisjonene fra Oktoberrevolusjonen og fra trotskismen, mot organisasjoner som EBFI. Det avgjørende spørsmålet den internasjonale arbeiderklassen står overfor når den går inn i kamp, er å sikre sin politiske uavhengighet fra disse middelklassekreftene. Når de får se at arbeidere bygge sikkerhetskomitéer, aksjonskomitéer og andre organisasjoner som slåss utenfor grepet til fagforeningsbyråkratene vil de forsøke å gripe inn. Det vil imidlertid være for å få splittet bevegelsen og få knyttet den til det kapitalistiske nasjon-stat-systemet. Det revolusjonære alternativet for arbeidere som søker å forsvare sine liv, sine levekår og sine kamporganisasjoner er ICFIs forsvar av marxistisk internasjonalisme mot pseudo-venstre-siden.