Det store Wall Street 2020-ranet

29 April 2020

De økonomiske innvirkningene av Covid-19-pandemien fortsetter å ha ruinerende konsekvenser for det store flertallet av USAs befolkning. Den nye måneden begynner nå fredag og betyr at betaling forfaller for husleier og nedbetalinger på huslån, for flere titalls millioner arbeidere som ikke har inntekter til å kunne betale for dem.

Flere enn 20 millioner har søkt om dagpenger de fem siste ukene. I mars mottok mindre enn 30 prosent av de som meldte inn sine søknader noen ytelser. Millioner flere kvalifiserer ikke for noen slags støtte.

Millioner har enda ikke mottatt noe som helst, inkludert den lovede føderale kontantstimulansen på $ 1 200 [NOK 12 663], og prøver desperat å avverge ruinering. Matutdelingene er overveldet av etterspørselen og går tomme for basismatvarer. Ifølge Economic Policy Institute hadde per den 11. april mer enn ni millioner av dem som mistet deres arbeid dermed også mistet helseforsikringene, med ytterligere millioner i ukene som har fulgt.

Det er imidlertid to realiteter, to varianter av Amerika. Mens arbeidernes økonomiske tragedier blir anvendt i forsøk på å få ført dem tilbake til arbeid mot en bredt anlagt opposisjon, har selskaps- og finansoligarkiet sett sine formuer øke.

Gigantforetak, mange med enorme kontantbeholdninger, permitterer ansatte mens de opprettholder betalingen til direktørene. Underholdningsgiganten Disney kom nylig under offentlighetens søkelys over det faktum at selskapet hadde permittert mer enn 100 000 arbeidere uten betaling [‘furloughed’], mens det samtidig opprettholdt kompensasjonsprogrammet for direktørene. Men, det er den gjeldende hovedregelen.

Siden midten av mars har USAs milliardærer sett sine formuer øke med $ 282 milliarder [nesten NOK 3 billioner; dvs. 2 975,72 milliarder]. Disse 614 individenes kollektive formue, som utgjør hele $ 3,2 billioner [NOK 33,77 billioner], har blitt løftet av den vedvarende stigningen av aksjeverdiene på Wall Street, som på mandag igjen økte kraftig.

En overskrift i mandagens tyske ukentlige nyhetsmagasin Der Spiegel fanget den økonomiske situasjonen: «Antallet dødsfall i USA stiger – det gjør også markedene.» Der Spiegel bemerker at næringsvirksomheter forblir nedstengte og arbeidsløsheten overstiger langt alt man har sett i amerikansk historie, og skriver: «Så hvis de grunnleggende økonomiske dataene faktisk tilbyr så lite insentiv til å kjøpe, hva ligger da bak børsoppturen? Gåtas løsning er på tre bokstaver: Fed.»

Fed – det vil si den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve – har gjort det klart at den vil gjøre alt som står i dens makt for å støtte Wall Street. Som konsekvens fortsetter markedene å stige. Der Spiegel bemerker: «Skulle du satse på prisfall måtte du vedde mot en institusjon som har praktisk talt uendelig med midler.»

Federal Reserve begynte å sluse penger inn i markedene fra mars av, mens Trump-administrasjonen og mediene enda bagatelliserte faren reist av koronaviruspandemien – først med å redusere styringsrentene til null, deretter ved å igangsette ei rekke programmer for oppkjøp av bankers og selskapers verdipapirer [‘assets’], som besørget disse med cash til å handle aksjer for.

Federal Reserves aktivitet ble enstemmig godkjent av Den amerikanske kongressen mot slutten av mars, da Kongressen vedtok «CARES Act», som bevilget $ 454 milliarder [NOK 4,8 billioner; dvs. 4 790,70 milliarder] for finansieringen av oppkjøp av assets for inntil $ 4 billioner [NOK 42,21 billioner]. Hver eneste senator stemte for CARES-loven, også den tidligere «demokratiske sosialisten» fra Vermont, Bernie Sanders.

Fed bruker nå i størrelsesorden $ 80 milliarder hver dag [NOK 844,18 milliarder]. Sentralbankens balanseregnskap er forventet å vokse til $ 11 billioner [NOK 116,07 billioner], fra fjorårets størrelse på mindre enn $ 4 billioner [NOK 42,21 billioner] og før 2008 på mindre enn $ 1 billion [NOK 10,55 billioner]. Dette vil bringe den samlede verdien av assets i Feds besittelse til nesten halvparten av hele den årlige økonomiske produksjonen til De forente stater av Amerika.

Man bør kalle ting med deres rette navn. Begrep som «oppkjøp av verdipapirer» [‘asset purchases’] og «kvantitativ lettelse» har en tendens til å tilsløre det som skjer. Dette er plyndring, tyveri og ran av en hittil usett målestokk. Siden aksjebesittelser er overveldende konsentrert av de rike, er det derfor de rike som har nytten.

Det store Wall Street 2020-ranet [Great Wall Street Heist of 2020] har på alle trinn vært bistått og støttet av både Det demokratiske og Det republikanske partiet. De forskjellige statsinstitusjonene, medregnet hovedstrømsmediene (MSM) [Main Stream Media], har eksponert seg som ikke annet enn Wall Streets betalte innleide [‘hirelings’], for å beskrive saken i en nennsom formulering. Andre kunne anvende mer uttrykksfulle ordvalg.

Etter 2008-krisen orkestrerte Bush- og Obama-administrasjonene redningen av Wall Street, og kjøpte opp alt av dårlig gjeld, særlig av huslånsikrede verdipapirer (CDS) [Credit Default Swops], som hadde blitt de anvendte redskapene for en spekulasjonsorgie. Som resultat økte sosial ulikhet til rekordnivåer. Selskapenes kontantbeholdninger steg til $ 2 billioner [NOK 21,10 billioner]. Anslagsvis $ 4 billioner [NOK 42,21 billioner] ble slust over til selskapenes tilbakekjøp av egne aksjer [‘stock buybacks].

Så langt fra å bli tvunget til å betale for pandemiens økonomiske konsekvenser har bankene og selskapene rett og slett blitt tildelt nye redningsplanker, og denne gangen av en langt større målestokk. Nok en gang blir krisen utnyttet som en anledning til å omstrukturere klasserelasjoner til fordel for de rikes interesser.

Alt som blir overført til Wall Street skal bli tilbakebetalt, på den ene eller den andre måten, av arbeiderklassen, gjennom nøysomhetspolitikk og nedskjæringer, den videre ødeleggelsen av sosialprogrammer og en intensivert utbytting. Derav den nådeløse kampanjen for å sende alle tilbake til arbeid, og med dét risikere ei ny bølge av pandemien og de medfølgende dødsfall av utallige tusener av mennesker.

Vi blir fortalt at slike tiltak er nødvendige for «å redde økonomien». Men «økonomien» er, akkurat som «det amerikanske folket», en abstraksjon. «Økonomien» som har blitt «reddet» er de rikes økonomi, kapitalismen. Hvert et tiltak som er iverksatt har vært basert på å beskytte oligarkiets interesser på bekostning av samfunnet. Hver ei politiske retningslinje har vært styrt av klasseinteresser.

En sosialistisk respons, det vil si en respons basert på arbeiderklassens interesser, er av en helt annen karakter. Billioner må allokeres, ikke for å redde Wall Street, men for å implementere et nødprogram for å bygge opp infrastrukturen for helsetjenester og besørge verneutstyr til alle essensielle arbeidere.

Lånene og de andre mekanismene som anvendes for at arbeideres inntekter er øremerket for betalinger til bankene må umiddelbart ettergis. Studentgjeld ($ 1,5 billioner; NOK 15,83 billioner), billån ($ 1,3 billioner; NOK 13,72 billioner) og kredittkortgjeld ($ 1,08 billioner; NOK 11,4 billioner) kunne alle vært slettet med pengene som har blitt overlevert til Wall Street, og med billioner enda til overs.

Alle arbeidere må fortsatt få motta sine fulle inntekter under hele pandemiens varighet. Helsetjenester av høyeste kvalitet må være tilgjengelige for alle, gratis og på et helt likt grunnlag.

Det må dessuten besørges reell assistanse til småbedrifter. Det såkalte PPP-programmet som ble vedtatt av Kongressen [Paycheck Protection Program; program for lønnsslipp-beskyttelse], angivelig for å bistå små næringsvirksomheter, har blitt til en ytterligere massiv svindel for store foretak, deriblant restaurantkjeder, hotellkonglomerater og hedgefond.

Slike handlinger og andre nødtiltak for å sikre arbeiderklassens interesser, i USA og internasjonalt, kunne ikke, og ville ikke kunne sikres innen rammeverket av de eksisterende statsinstitusjonene.

Hele responsen på pandemien – fra den innledende bagatelliseringen av trusselen, unnlatelsen av å organisere noen betydelig respons, og den massive utdelingen til Wall Street, helt til den nåværende kampanjen for å tvinge arbeidere tilbake til arbeid, selv mens pandemien raser – er overveldende bevisgrunnlag for den marxistiske statsteorien. Staten er ikke et nøytralt organ. Finasoligarkiet styrer. Det er deres stat. Politikerne er deres politikere. Mediene er deres medier.

Socialist Equality Party (SEP) insisterer på at arbeiderklassens interesser ikke kan sikres uten et frontalangrep mot kapitalistsystemet. Finansoligarkenes formuer må beslaglegges. Deres strupetak på det sosiale og økonomiske systemet må brytes, gjennom transformeringen av gigantbankene og storselskapene til offentlig eide redskaper.

Logistikkinnretningene, matproduksjonen, helsetjenestene, energibransjene, produksjonsindustriene og andre grunnleggende næringer må omstruktureres for å imøtekomme sosiale behov, under arbeiderklassens demokratiske kontroll. De massive redningspakkene til Wall Street må reverseres, og de sosiale ressursene må omdirigeres for å sikre arbeiderklassens økonomiske velvære og helse.

Slike politiske retningslinjer kan ikke realiseres innenfor det eksisterende politiske systemet. De reiser nødvendigheten for den revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen for å ta den politiske makten over i egne hender, gjennom etableringen av en arbeidernes regjering – det vil si en arbeiderregjering, av arbeiderne og for arbeiderne – som vil implementere de sosialistiske politiske retningslinjene som kreves for å redde menneskeheten fra katastrofe.

Joseph Kishore – SEPs kandidat for amerikansk president