Ett-hundre-og-femti-år siden Lenins fødsel

Av David North
23 April 2020

Tirsdag markerte 150-årsdagen for Vladimir Iljitsj Ulyanovs fødsel, den 22. april 1870, i den russiske byen Simbirsk. Han er kjent i historien under navnet Lenin, var grunnleggeren av Bolsjevik-partiet, leder av Oktoberrevolusjonen i 1917, og utvilsomt en ruvende størrelse i det tjuende århundres politiske og intellektuelle historie.

Leo Trotskij skrev en gang at hele Lenin er oppsummert i Oktoberrevolusjonen. Trotskij belyste betydningen av sin observasjon da han i sin historieberetning om hendelsene i 1917 skrev: «Foruten fabrikkene, soldatbrakkene, landsbyene, fronten og sovjetene, hadde revolusjonen nok et laboratorium: Lenins hjerne.»

Denne hjernen hadde i flere tiår arbeidet med revolusjonsproblemet. Den russiske arbeiderklassens makterobring i oktober 1917 markerte skjæringspunktet mellom to verdenshistoriske prosesser: 1) utviklingen av motsetningene i den russisk kapitalisme og i verdenskapitalismen; og 2) Lenins langvarige kamp, basert på en filosofisk-materialistisk, dvs. marxistisk analyse av objektive sosio-økonomiske betingelser, for å bygge det revolusjonære sosialistpartiet som var nødvendig for at arbeiderklassen kunne få etablert sin uavhengighet fra alle borgerskapets politiske agenturer.

Lenin taler i 1919

I forsøk på å beskrive Lenins geniale og unikt historiske rolle, kan det sies at det ikke er noen annen størrelse i sosialistbevegelsens historie, sett bort fra Marx og Engels, som i sitt politiske arbeid representerte forholdet mellom den bevisste anvendelsen av filosofisk materialisme – beriket av den seneste utviklingen innen naturvitenskapene (spesielt fysikk) – og utviklingen av politisk analyse og revolusjonær strategi, og oppnådde et så eksplisitt, systematisk og internt enhetlig uttrykk.

Det mest slående kjennetegnet ved Lenins teoretisk-politiske arbeid var dets konsentrerte bestrebelser, som strakte seg over flere tiår, for å heve arbeiderklassens klassebevissthet og derved muliggjøre klassens tilpasning av dens praksis til objektiv samfunnsøkonomisk nødvendighet. Borgerlige moralister, utallige akademikere og andre av leninismens fiender har ofte fordømt den store revolusjonæres «hensynsløshet». Men de bruker ordet feilaktig. Den politiske essensen av Lenins «hensynsløshet» var, for igjen å sitere Trotskij, «den høyeste kvalitative og kvantitative verdsettingen av virkelighet, sett fra et standpunkt av revolusjonær handling».

Det er verdt å merke seg at blant Lenins tidligste skrifter, under tittelen Hva «Folkets venner» er og hvordan de slåss mot sosialdemokratene (skrevet i 1894 og utgitt i første bind av hans Samlede verk), var et lidenskapelig forsvar av filosofisk materialisme, der han opponerte mot populistteoretikeren Nikolai Mikhailovskijs «subjektive sosiologi». Lenin skrev at den materialistiske posisjonen – at «ideenes forløp avhenger av tingenes forløp» – er «den eneste som er forenlig med vitenskapelig psykologi». Lenin fortsatte:

Hittil hadde sosiologer funnet det vanskelig å skille mellom det viktige og det uviktige i det komplekse nettverket av sosiale fenomener (det er roten til sosiologiens subjektivisme) og hadde ikke vært i stand til å oppdage noe objektivt kriterium for en slik avgrensning. Materialismen ga et absolutt objektivt kriterium, ved å utpeke «produksjonsrelasjoner» som samfunnets struktur, og gjøre det derved mulig å anvende til disse relasjonene det generelle vitenskapelige kriteriet om gjentakelse, som subjektivistene benektet anvendeligheten for relatert til sosiologi. [Collected Works, Bind 1, side 140]

Underliggende for Lenins forsvar av materialisme var avgjørende spørsmål om politisk perspektiv og strategi: Til hvilken sosial kraft skulle den sosialistiske bevegelsens arbeid være orientert? Til småbondestanden eller til arbeiderklassen?

Lenins insistering på en stringent analyse av objektive sosio-økonomiske prosesser hadde ingenting til felles med politisk passivitet, der sosialisten bare hadde å vente på at historien skulle finne sin kurs. Lenin kontrasterte materialisme til objektivisme. I et videre angrep på populisme, forfattet i 1894 til 1895, skrev Lenin:

Objektivisten snakker om nødvendigheten av en gitt historisk prosess; materialisten gir et nøyaktig bilde av den gitte sosial-økonomiske formasjonen, og av de antagonistiske relasjonene som den gir opphav til. Objektivisten risikerer alltid, der han demonstrerer nødvendigheten av en gitt serie av fakta, å bli en apologet for disse fakta: materialisten avdekker klassemotsetningene, og definerer derved sitt standpunkt. Objektivisten snakker om «uoverstigelige historiske tendenser»; materialisten snakker om klassen som «dirigerer» det gitte økonomiske system, som gir opphav til andre klassers slike og slike former for kontraaksjoner. Følgelig er materialisten, på den ene måten, mer konsistent enn objektivisten, og gir dypere og fyldigere innvirkning for sin objektivisme. Han begrenser seg ikke til å snakke om nødvendigheten av en prossess, men konstaterer nøyaktig hvilken sosial-økonomisk formasjon som gir prosessen dens innhold, nøyaktig hvilken klasse som betinger denne nødvendigheten ... Materialisme inkluderer partiskhet, så å si, og sammenføyer en bestemt sosial gruppes direkte og åpne adoptering av standpunkt i enhver vurdering av begivenheter. [Colleced Works, Bind 1, s. 400-01]

Dette avsnittet ble skrevet som respons til Pyotr Struve, den «Juridiske marxisten» og fremtidige lederen av russiske borgerlig-liberalere. Men det forutså også Lenins kamp, et tiår senere, mot Mensjevik-tendensen, som krevde arbeiderklassens akseptering av kapitalistklassens politiske lederskap i en fremtidig borgerlig-demokratisk revolusjon.

Lenin ble arrestert i 1895 av det tsaristiske politiet, og skulle tilbringe de neste fem årene i fengsel og i eksil i Sibir. Dette var verdifulle år med intenst teoretisk arbeid, som inkluderte hans studier av den hegelske filosofien og hans engasjement med, og endelige mestring av dialektikken.

Lenins eksilperiode var over i 1900, og han fant snart sin vei til Vest-Europa, hvor han innledet, til tross for et initielt vanskelig møte, et nært samarbeid med G. V. Plekhanov – «Den russiske marxismens far».

Innen århundreskiftet var Den europeiske sosialdemokratiske bevegelse konfrontert med en revisjonistisk utfordring av marxismen, anført av Eduard Bernstein. Politisk forsøkte revisjonismen å erstatte programmet for sosialistisk revolusjon med borgerlig arbeiderreformisme. Teoretisk forfektet reformismen den idealistiske filosofien for akademisk nykantianisme, i opposisjon til dialektisk materialisme.

Det er spesielt betydningsfullt, i lys av den påfølgende utviklingen av den europeiske sosialdemokratiske bevegelsen mellom 1898 og utbruddet av Den første verdenskrig i 1914, at de vesentligste bidragene til den teoretiske og politiske kampen mot revisjonisme kom, ikke fra de tyske sosialdemokratene, men fra den polske marxisten Rosa Luxemburg, og fra de to hovedfigurene i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet [RSDAP], Plekhanov og Lenin.

Luxemburgs Reform eller Revolusjon var en knusende eksponering av de politiske konsekvensene av Bernsteins revisjonisme. Plekhanovs kritikk av Bernsteins og hans støttespilleres nykantianske revisjonisme står, til i dag, blant de mest strålende fremstillingene av historisk utvikling og den dialektiske materialismes teoretiske metodikk.

Det var imidlertid Lenins bidrag til kampen mot revisjonisme og opportunisme, Hva må gjøres?, som skulle vise seg å være den mest teoretisk konsise og politisk langsiktige. Med større dybde og konsistens enn noen annen marxist i sin tid, medregnet Kautsky, åpenbarte og forklarte Lenin den objektive betydningen og de politiske implikasjonene av forringelsen av marxistisk teori.

Forøvrig demonstrerte Lenin den uløselige forbindelsen mellom kampen mot opportunismens innflytelse, i alle dens forskjellige former – teoretisk, politisk og organisatorisk, – og byggingen av det revolusjonære partiet og etableringen av arbeiderklassens politiske uavhengighet.

Lenin fordømte alle de tendensene som bagatelliserte betydningen av den eksplisitte kampen for utviklingen av sosialistisk bevissthet, og i stedet glorifiserte den spontane utviklingen (dvs. uten intervensjon fra marxister) på arbeiderklassens bevissthet og praksis som opportunistiske, og han skrev:

Siden det ikke kan være noe snakk om en uavhengig ideologi formulert av de arbeidende massene selv i prosessen av deres bevegelse, er det eneste valget – enten borgerlig eller sosialistisk ideologi. Det er ingen kurs i midten (for menneskeheten har ikke skapt noen «tredje» ideologi, og dessuten kan det i et samfunn ridd av klasseantagonismer aldri være en ikke-klasse, eller en ideologi over klassene). Følgelig, det å forringe den sosialistiske ideologien på noen som helst måte, det noen som helst måte å vike fra den, betyr å styrke den borgerlige ideologien. Det er mye snakk om spontanitet. Men den spontane utviklingen av arbeiderklassebevegelsen fører til dens underordning til borgerlig ideologi. [Collected Works, Bind 5, side 384]

Lenin trakk en skarp kontrast mellom sosialistisk bevissthet og fagforeningsorganisering, som han definerte som arbeiderklassens borgerlige ideologi, og skrev:

Følgelig er det vår oppgave, Sosial-Demokratiets oppgave, å bekjempe spontanitet, og avlede arbeiderbevegelsen fra denne spontane, fagorganiseringsbestrebelsen etter å komme inn under borgerskapets vinge, og å bringe arbeiderbevegelsen under det revolusjonære Sosial-Demokratiets vinge. [Ibid, s. 384-85]

Hva må gjøres? ble publisert i 1902. Men det var først i 1903, på Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiets [RSDAP] andre kongress, at langsiktigheten av Lenins analyse av de politiske implikasjonene av kampen mot opportunisme ble manifestert. Splittelsen som fant sted på Den andre kongressen – angivelig over en «mindre» meningsforskjell relatert til definisjonen av partimedlemskap, som ga opphav til partifraksjonene Bolsjevikene og Mensjevikene [o. anm.: russisk språklig opphav: bolsje (stor); mensje (liten); bolsjevikene var flertallet] – ble initielt sett av mange delegater som en unødvendig og til-og-med ondsinnet forstyrrelse av partienheten, forårsaket av Lenins overdrevne fraksjonisme.

Lenins svar på denne beskyldningen var å foreta en detaljert analyse av forløpet av Den andre kongressen, som omfattet 37 møter avholdt over tre uker. Denne analysen, som ble publisert under tittelen Ett skritt frem, To skritt tilbake, demonstrerte at mensjevik-fraksjonen var en manifestering, innen den russiske sosialistbevegelsen, av politiske opportunisttendenser – med tilbøyeligheter til kompromiss og forlik med borgerskapets liberale og reformistiske partier – som hadde utviklet seg i sosialdemokratiske partier på tvers av Europa.

Det påfølgende utviklingsforløpet i Russland, særlig under og i kjølvannet av 1905-revolusjonen, underbygget Lenins analyse av klassekarakteren og den demokratisk-liberalistiske orienteringen til de revisjonistiske og opportunistiske tendensene. Det å å spore utviklingen, selv i disposisjonsform, av bolsjevik- og mensjevik-tendensens politiske differensiering i årene som fulgte Den andre kongressen er nødvendigvis utenfor rammen av denne minnemarkeringen av Lenins liv.

Det må imidlertid understrekes at Lenins forståelse av den «indre partikampen» mot opportunisme, i alle dens forskjellige former, var dypt forskjellig fra den som generelt var rådende på tvers av Den andre internasjonale. Lenin analyserte konflikter om programanliggender, taktikk, organisering og program som manifesteringer, innen partier og fraksjoner, av objektive splittelser innen samfunnet. Slike splittelser skulle ikke anses som distraksjoner fra sosialistbevegelsens engasjement i klassekampen, men som et essensielt og uunngåelig element i denne kampen.

Lenin bestrebet seg på å avdekke de sosio-økonomiske prosessene som lå til grunn for utviklingen av kampen mellom tendenser, og han så opportunisme som manifesteringen av borgerlige og småborgerlige interesser og trykk på den revolusjonære avantgarden. Den relevante responsen på slikt trykk, uansett i hvilken form det utspilte seg, var ikke å søke tilpasning og å inngå kompromisser. Opportunisme var ikke, i henhold til Lenins syn, en legitim del av arbeidernes bevegelse. Det var heller en svekkende, demoraliserende og reaksjonær kraft, som arbeidet for å avlede arbeiderklassen vekk fra programmet for sosial revolusjon og i retning av kapitulering for borgerskapet.

Det var denne kompromissløst fiendtlige holdningen til opportunisme som skilte bolsjevismen fra alle andre politiske partier og tendenser innen Den andre internasjonale før utbruddet av Den første verdenskrigen.

Den verdenshistoriske betydningen av kampen Lenin hadde ført mot opportunisme ble manifestert i 1914. Nesten over natta snudde Den andre internasjonales ledende partier ryggen til de løfter de alle hadde sverget, om å opprettholde den internasjonale arbeiderklassens solidaritet, og de kapitulerte alle for deres respektive lands styringsklasser. Lenins opposisjon mot Den andre internasjonales svik, og hans oppfordring til å bygge en Tredje internasjonale hevet ham og Bolsjevik-partiet til den fremste fronten av verdens sosialistbevegelse.

De fremragende karaktertrekken ved Lenins respons på Den andre internasjonales kollaps var først og fremst at han demonstrerte sammenhengen mellom sviket i august 1914 og den forutgående utviklingen av revisjonisme og opportunisme i de sosialdemokratiske partiene. For det andre beviste han at veksten av opportunisme ikke kunne forklares med begreper om personlig forræderi (selv om det så absolutt var forræderi), men i mektige sosio-økonomiske tendenser som oppsto som følge av imperialismens utvikling over de siste årene av det nittende århundre og det første halvannet tiåret av det tjuende. I en serie brilliante teoretiske arbeider – fremfor alt den monumentale Imperialisme, Kapitalismens høyeste fase – leverte Lenin en omfattende og helhetlig analyse av imperialismens økonomiske essens, dens plass i kapitalismens historie, dens rolle for opportunismens vekst og den generelle korrupsjonen av arbeiderorganisasjonene tilknyttet Den andre internasjonale, og i siste instans, dens relasjon til utviklingen av sosialistisk verdensrevolusjon.

I en konsis oppsummering av sitt arbeid om krigens årsaker og betydning, med tittelen Imperialismeog Sosialismens splittelse, skrev Lenin:

Imperialisme er et spesifikt historisk stadium av kapitalisme. Dens spesifikke karakter er tredelt: Imperialisme er monopolkapitalisme; parasittisk, eller forfallende kapitalisme; dødsdømt kapitalisme. Imperialismens kvintessens, dens fundamentale økonomiske karaktertrekk er erstatningen av fri konkurranse med monopol. Monopol manifesterer seg i fem hovedformer: (1) karteller, syndikater og trust – konsentrasjonen av produksjonen har nådd en grad som gir opphav til disse monopolistiske foreningene av kapitalister; (2) De store bankenes monopolistiske stilling – tre, fire eller fem gigantiske banker manipulerer hele det økonomiske liv i Amerika, Frankrike, Tyskland; (3) Trusts og finansoligarkiets grep etter råstoffkildene (finanskapitalen er monopolet av industrikapitalen fusjonert med bankkapitalen); (4) De internasjonale kartellenes (økonomiske) oppstykking av verden har begynt. Det er allerede mer enn ett hundre slike internasjonale karteller, som kommanderer hele verdensmarkedet, og deler det «i minnelighet» imellom seg – inntil krig omfordeler det. Kapitaleksport, til forskjellig fra eksport av varer under ikke-monopolistisk kapitalisme, er et meget karakteristisk fenomen, og det er nært knyttet til den økonomiske og politisk-territorielle oppstykkingen av verden; (5) Den territorielle oppstykkingen av verden (koloniene) er fullført. [Collected Works, Bind 23, s. 195]

Lenin rettet oppmerksom på flere kritiske politiske kjennetegn ved den imperialistiske epoken.

Forskjellen mellom det demokratisk-republikanske og det reaksjonært-monarkistiske imperialistiske borgerskapet er utslettet, nettopp fordi de begge råtner i levende live ... For det andre, kapitalismens forfall manifesteres ved opprettelsen av et enormt stratum av rentenister, dvs. kapitalister som lever av «å klippe kuponger». ... For det tredje, kapitaleksport er parasittisme hevet til et skrikende toneleie. For det fjerde, «finanskapital streber etter dominans, ikke frihet». Politisk reaksjon langs hele linja er et karakteristisk trekk ved imperialismen. Korrupsjon, bestikkelser i storskala og all slags svindel og bedrageri. For det femte, utbyttingen av undertrykte nasjoner – som er uadskillelig forbundet med anneksjoner – og spesielt koloniutbyttingen av ei håndfull «Store» Makter, som i tiltakende grad transformerer den «siviliserte» verden til en parasitt på kroppen til hundrevis av millioner i de ikke-siviliserte nasjonene. Den romerske proletaren levde på samfunnets bekostning. Det moderne samfunnet lever på den moderne proletarens bekostning. Marx understreket spesielt denne Sismondis dyptgripende observasjon. Imperialismen endrer den situasjonen litt. Et privilegert øvre stratum av proletariatet i imperialistlandene lever delvis på bekostning av hundrevis av millioner i de ikke-siviliserte nasjonene. [Ibid, s. 106-07]

For all utvikling av den globale økonomien over det siste århundret beholder Lenins analyse av imperialismens både økonomiske og politiske karaktertrekk en enorm samtidsrelevans. En passasje, som resonerer med eksepsjonell kraft i den nåværende perioden, oppfordrer sosialister til «å gå ned dypere, til de reelle massene; dette er hele meningen og hele formålet med kampen mot opportunisme». [Ibid, p. 120]

Imperialismen og Sosialismens splittelse ble forfattet i oktober 1916. Lenin bodde i Zürich, som tjente som hans politiske hovedkvarter da han besørget politisk lederskap for den revolusjonære internasjonalistiske opposisjonen mot krigen. I januar 1917 holdt Lenin et foredrag til minne om markeringen av tolvårsmarkeringen for utbruddet av 1905-revolusjonen. Han sa:

Vi må ikke bli lurt av den nåværende grav-stillheten i Europa. Europa er gravid med revolusjon. Imperialistkrigens grufulle uhyggeligheter, lidelsen forårsaket av de høye levekostnadene er opphav til en revolusjonær stemning over alt; og styringsklassene, borgerskapet og dets tjenere, regjeringene, beveger seg mer og mer inn i ei blindgate som de aldri kan hente seg ut fra, uten enorme omveltninger. [Ibid, p. 253]

Bare seks uker senere utfoldet den revolusjonen Lenin hadde forventet seg i Petrograds gater. Det tsaristiske regimet ble styrtet av et masseopprør av arbeiderklassen, som brakte til makten en borgerlig Provisorisk regjering, støttet av Mensjevikene og Sosialist-Revolusjonære partier. Med Lenin fanget i Zürich tilbød ledelsen av Bolsjevik-partiet, som befant seg i Petrograd, hovedsakelig bestående av Lev Kamenev og Josef Stalin, kritisk støtte til Den provisoriske regjeringen og til videreføringen av Russlands deltakelse i verdenskrigen.

Lenin sendte «Brev fra det fjerne» til Petrograd, der han tydeliggjorde sin motstand mot Den provisoriske regjeringen. Men det var ikke før han klarte å returnere til Russland, ombord i et «forseglet tog» i april, at Lenin var i stand til å igangsette den politiske kampen som medførte en grunnleggende endring i Bolsjevik-partiets program og strategiske orientering, og iverksatte det forløpet som førte til makterobringen i oktober 1917.

Kampen initiert av Lenin umiddelbart etter at hans gjenkomst til Russland representerer den mest politisk konsekvensielle i hans liv. Lenins «April-teser» avviste programmet for «Proletariatets og Bondestandens Demokratiske Diktatur» som hadde ledet Bolsjevik-partiets politiske strategi og praksis siden 1905-revolusjonen. Dette programmet hadde definert kampen for omveltningen av det tsaristiske regimet som en borgerlig-demokratisk revolusjon. Bolsjevik-formelen insisterte på arbeiderklassens ledende rolle i den kommende revolusjonen, og aspirerte i retning av ødeleggelsen av alle det tsaristiske regimets føydale og antidemokratiske rester. Men bolsjevikenes program oppfordret ikke til omveltingen av det russiske borgerskapet og elimineringen av kapitalistiske eiendomsrelasjoner.

Bolsjevikenes programmatiske formulering – som definerte det nye revolusjonære regimet som et «demokratisk diktatur av proletariatet og bondestanden» – inneholdt forøvrig en vesentlig grad av tvetydighet hva angikk den nøyaktige karakteren av den statsmakten som skulle fremkomme etter omveltingen av tsaristregimet.

I årene fra 1905 til 1917 var den mest helhetlige venstreorienterte kritikken av Bolsjevik-programmet om det demokratiske diktaturet, det som ble fremmet av Leo Trotskij. Hans teori om permanent revolusjon så for seg at omveltingen av tsarismen mer eller mindre raskt skulle føre til arbeiderklassens makterobring. Til tross for Russlands økonomiske tilbakeståenhet utelukket den globale utviklingen av kapitalismen og den imperialistiske geopolitikken muligheten for en utvikling av Den russiske revolusjonen langs borgerlig-demokratiske og kapitalistiske linjer, slik marxister tradisjonelt forventet det ville forløpe. Den russiske revolusjonen ville stille arbeiderklassen foran oppgaven med å styrte borgerskapet og ta makten i egne hender. Trotskij så Den russiske revolusjonen som åpningen av den sosialistiske verdensrevolusjonen, og insisterte på at det proletariske diktaturets overlevelse i Russland ville være avhengig av at kapitalismen ble styrtet av arbeiderklassen i de fremskredne kapitalistlandene, og fremfor alt i Tyskland.

Før 1914 hadde Lenin underkjent Trotskijs teori om permanent revolusjon som «absurd til venstre». Det er imidlertid utvilsomt tilfelle at utbruddet av verdenskrigen førte til at Lenin revurderte den gamle Bolsjevik-formelen og vurderte sin holdning til Trotskijs program på nytt. Dette var ikke et tilfelle av politisk plagiering. Lenin kom til konklusjoner veldig nært Trotskijs, om ikke helt identiske, som en konsekvens av sin egen analyse av verdenskrigens globale økonomiske og politiske dynamikk. Lenin var veldig prinsipiell i sin tilnærming til politikk, og erkjente behovet for å endre partiprogrammet. I løpet av en politisk kamp som strakk seg over flere uker, var han i stand til å orientere Bolsjevik-partiet og sette det på en kurs som førte til erobringen av politisk makt i oktober.

Det er ytterligere en episode i dramaet fra 1917 som vitner om den ekstraordinære koblingen mellom teori og praksis i Lenins arbeid. I kjølvannet av nederlaget som Petrograds arbeiderklasse led under Juli-dagene, tvang utbruddet av kontrarevolusjon Lenin til å gå i skjul. Under de vanskeligste av politiske forhold, med sitt liv konstant i fare, forberedte Lenin seg på fornyelsen av maktkampen ved å skrive Staten og Revolusjon. Lenins oppfatning av hvordan det marxistiske partiet forberedte seg og arbeiderklassen for store politiske oppgaver finner karakteristiske uttrykk i hans forord til dette bemerkelsesverdige verket, som ikke har redusert betydning selv etter et hundreår.

Kampen for å befri det arbeidende folk fra borgerskapets innflytelse generelt, og fra imperialistborgerskapet spesielt, er umulig uten en kamp mot opportunistiske fordommer hva angår «staten». ...

Spørsmålet om relasjonen mellom den sosialistiske proletariske revolusjon og staten antar derfor ikke bare praktisk politisk betydning, men også betydningen av et meget presserende problem i dag, problemet med å forklare for massene hva de vil ha å gjøre innen lenge, for å kunne frigjøre seg fra kapitalisttyranniet. [Collected Works, Bind 25, s. 388]

Den russiske arbeiderklassens makterobring, anført av Bolsjevik-partiet, fant sted fra den 25. til den 26. oktober. John Reed var vitne til Lenins triumferende inntreden i Petrograd-sovjetet, og refererer det i sin beretning Ti dager som rystet verden, i en stemningsfull beskrivelsen av den store revolusjonære lederen. «Kledd i loslitte klær, med bukser som var altfor lange for ham. Lite imponerende, som en pøbelens idol, elsket og aktet som kanskje få ledere i historien har vært. En merkelig folkelig leder – en leder rent i kraft av intellekt; fargeløs, humorløs, kompromissløs og løsrevet, uten pittoreske besynderligheter – men med kraften til å kunne forklare dyptgripende ideer i enkle formuleringer, til å kunne analysere en konkret situasjon. Og kombinert med dyktighet, og den største intellektuelle frimodighet.»

Man kan legitimt bestride Reeds beskrivelse av Lenin som «fargeløs» og «humørløs». Det er mange beretninger om Lenins personlighet som gir rikelig med bevis på kvalitetene Reed ikke la merke til den dagen da Bolsjevik-partiets leder var fullstendig opptatt av omveltningen av den borgerlige staten og etableringen av en revolusjonær regjering. Men Reeds karakterisering av Lenin som «en leder rent i kraft av intellekt» er, bortsett fra en viss ensidighet, berettiget. Lenin representerte en ny type politisk leder, en som forsøkte å basere sitt partis og arbeiderklassens program og praksis på en vitenskapelig forståelse av objektiv virkelighet.

Problemet med å etablere riktig tilpasning av teori og praksis var et sentralt anliggende for Lenin gjennom hele hans politiske liv. Han skrev i Materialisme and Empirio-Kritisisme, at «den høyeste oppgave for menneskeheten» er å forstå denne økonomisk evolusjonens objektive logikk (evolusjonen av det sosiale liv) i dens generelle og grunnleggende trekk, slik at det kan bli mulig å tilpasse til det ens sosiale bevissthet og bevisstheten til de fremskredne klassene i alle kapitalistiske land på en så klar, tydelig og kritisk måte som mulig.» [Collected Works, Bind 14, s. 325]

Lenin, Leo Trotskij og Lev Kamenjev motiverer troppene til å slåss i den sovjet-polske krigen. 1. mai 1920

I 1970, for femti år siden, var hundreårsdagen for Lenins fødsel anledning for utallige møter, seminarer, symposier, demonstrasjoner og politiske stevner, der hans liv ble feiret. Men for det meste ble disse begivenhetene viet forfalskningen av hans politiske arbeid. Alle spor etter hans nære samarbeid med Trotskij måtte utslettes. Lenin, som hadde ført en livslang krig mot kapitalisme, måtte transformeres til en talsmann for den parlamentariske veien til sosialisme og klassenes fredelige sameksisten. Sovjetunionen eksisterte enda, og det regjerende byråkratiet disponerte enorme ressurser for å fremme en versjon av Lenins liv som var forenlig med det regjerende stalinistbyråkratiets behov.

Etter å ha forlagt hans balsamserte legeme i et mausoleum forsøkte Kreml-forfalskerne å presentere seg som den store revolusjonæres legitime arvinger. Faktisk var Kreml-funksjonærene, der de sto på toppen av mausoléet på Den røde plass for å feire hans hundreårsjubiléum, den kontrarevolusjonære kriminelle Stalins arvinger, og nyttehaverne av sviket av Oktoberrevolusjonens prinsipper og program.

Lenin hadde forutsett sin egen skjebne, i åpningskapitlet av Statenog Revolusjonen. Han skrev: «Under de store revolusjonæres levetid hundset de undertrykkende klassene dem vedvarende, og de besvarte deres teorier med den mest brutale ondskap, det mest rasende hat og de mest skruppelløse kampanjene av løgn og bakvaskelser. Etter deres død blir det forsøkt å konvertere dem til ufarlige ikoner, å kanonisere dem, for å si det sånn, og å hylle deres navn til en viss grad, for de undertrykte klassenes ‘trøst’, med det formål å forlede de sistnevnte, men samtidig som de frarøver den revolusjonære teorien dens substans, for å skjemme den revolusjonerende kanten og vulgarisere den.» [Collected Works, Bind 25, s. 390]

Men nå, når vi markerer 150-årsjubiléet for Lenins fødsel, har historien sluttet sirkelen. Midt i en uforlignelig global krise vil arven etter den reelle Lenin – som ble forsvart av trotskistbevegelsen – nok en gang utdanne og inspirere en ny generasjon revolusjonære arbeidere og ungdommer.