Et brev til WSWS fra en bekymret britisk sykepleier

Av en britisk sykepleier
16 April 2020

Jeg er en lisensiert sykepleier, og jeg er takknemlig for at dere så standhaftig har forsøkt å redde liv under denne Covid-19-pandemien. Jeg har den samme forpliktelsen for å redde liv, og for også å snakke for de utsatte, og for de som føler seg usynlige og kneblet av deres arbeidsgivere. Jeg reiste nylig noen av mine bekymringer via e-post til [TV-showet] «Good Morning Britain», og brakte dem også elektronisk til Sadiq Khans oppmerksomhet (Londons byrådsleder). Jeg vet ikke om mine bekymringer den gangen ble sett på. Jeg håper at dere vil ta dere litt tid, til å lese og vurdere hva jeg meddeler i denne e-posten.

Jeg mener det er flere anliggender som gjør kampen og håndteringen av koronaviruset vanskeligere. Dette inkluderer de godt rapporterte problemene som utallige av det medisinske personalet, pleiepersonalet og et stort spekter av ansatte i forskjellige offentlige tjenester blir utsatt for, på grunn av manglende eller ikke relevant personlig verneutstyr (PPE) [Personal Protective Equipment].

I tillegg til dette er det verdt å merke seg at selv dem innen helsetjenestene som siden har fått noe PPE besørget har rapportert at de har blitt utlevert masker som er utilstrekkelige, utrygge og ikke er egnet til formålet. Som salt i såret ble jeg lamslått av å høre at en lege på et sykehus i Midlands og en fastlege har gjort det klart i media at nye utløpsdatoer var påført utstyret. Maskene hadde faktisk gått ut på dato flere år før, og det ble gjort skammelige forsøk på å tvinge NHS-ansatte til taushet. Dette får meg til å stille spørsmål om hvor mange ansatte fra forskjellige andre helse- og sosialtjenester som har blitt bestykket med slike masker forlengst over utløpsdatoen, og som anvender dem aktivt der de jobber direkte med pasienter og klienter som har testet positivt for koronaviruset.

En bussjåfør i London iført ansiktsmaske i forsøk på å beskytte seg mot koronavirus, der han kjører ruta i London [Foto: AP Photo/Frank Augstein]

PPE-spørsmålet er veldig bekymringsfullt, og jeg er ikke i tvil om at dersom testing for viruset blir allment tilgjengelig, da vil det føre til at omfanget av virus blant ansatte innen helsetjenestene, sosialomsorgen og forskjellige offentlige tjenester blir åpenbart som langt mer utbredt, og kanskje enda mer «dersom» pålitelige antistofftester blir utført, for å få avdekket hvor mange ansatte innen helsetjenestene, sosialomsorgen og de offentlig tjenestene som har hatt viruset, og derfor muligens har smittet andre, som resultat av at de ikke selv var beskyttet.

Samtidig som jeg føler at det ble begått feil fra den britiske regjeringens side, og spesielt i de tidlige stadiene av denne pandemien, ikke minst hva slumsingen med ansiktsmasker angår, er realiteten den at tillit bygger på ærlighet – og det omfatter hele spekteret [‘the good, bad and the ugly’]. Det synes å være en viss refleksjon på regjeringsnivå, at de takla det veldig galt i de tidlige stadiene. Dette har ført til påfølgende forsøk på å bagatellisere skadene ved hjelp av strengere tiltak. Dette betyr på ingen måte at konsekvensen av foregående passivitet skal aksepteres, og dette er ikke et forsøk på å nedtone de grufullhetene som har skjedd under denne pandemien. Mitt poeng er at refleksjon er essensielt, uansett hvor ubehagelig måtte være, siden mennesker dør og arbeidsgivere ikke må fritas fra ansvaret for deres handlinger. Det er deres ansvar å reflektere over, og vurdere konsekvensene av deres egne feiltakelser og manglende handlinger, og å iverksette relevante tiltak eller handlinger for å beskytte og ivareta deres ansatte. Dessverre er dette nå for lite, og for sent for noen mennesker, fordi de tragisk har mistet sine liv.

Helsetjenestearbeidere befales å opprettholde sosial distansering, men har ikke skikkelig PPE på avdelingene

Det skar meg i hjertet da jeg leste artikkelen med tittelen «14 London-transportarbeidere dør: Fagforeningen Unite og Labour-byrådslederen insisterer på at PPE ikke er påkrevd» [engelsk tekst]. Blandet med følelsen av tristhet fant jeg det varmende å få vite at Anne Nyack, mor av bussjåfør Meks Nyack Ihenacho, er her for å være en stemme for sin sønn, som dessverre gikk bort på grunn av koronaviruset. Og at Meks Nyack Ihenachos mor og hans familie fortsetter å heve deres stemme for andre arbeidere som blir utsatt for fare, og det er helt utrolig at de makter å gjøre det i så tragisk trist en tid. I samme artikkelen der Anne Nyack snakket om sin sønn, så jeg ledelsens varselsbrev – Management Warning Letter – som ble sendt arbeidere, der det ble truet med formelle tiltak mot dem skulle de plasserer skilt på dørene eller tape av seter nærmest bussjåførens førerhus for å stenge dem for passasjerbruk. Det er en absolutt skam både hvordan de har blitt behandlet av arbeidsgiveren og hvordan de har blitt sviktet av en velkjent og respektert fagforening. Jeg tviler på at tidligere respekt og tillit kan gjenvinnes etter tragediene som har funnet sted.

Det er alarmerende at ansatte selv måtte vurdere måter å kunne minimere risikoen de var utsatt for, for å ivareta seg selv, sine familier og andre. Realiteten er at sjåførene og de i transportbransjen er redde, og de frykter for deres egne liv og for deres kjæres liv, akkurat som så mange andre mennesker gjør. Jeg er ganske sikker på at eksponerte arbeidsgivere vil prøve febrilsk å finne hvilken som helst vinkel for å berettige hensynsløse handlinger. Realiteten er at på jobben skal vi alle beskyttes. Loven om helse og sikkerhet på arbeidsplassen er veldig detaljert – for å trekke frem bare en liten del oppsummerer den klart og tydelig at besørgning og opprettholdelse av et trygt arbeidsmiljø er arbeidsgivers ansvar, og innen rimelighetens grenser er de forpliktet å sikre trygge og tilstrekkelige fasiliteter og ordninger for de ansattes velferd på jobben.

Gjeldende informasjon fra Verdens helseorganisasjon (WHO) er at viruset kan forårsake alvorlig sykdom, og at omtrent 1 av hver 5 personer som pådrar seg det trenger sykehusomsorg, og dessverre, som vi alle vet, har det kostet liv. WHO rådgir at alle må forstå at alle i alle aldre kan bli smittet, mens det som hittil har blitt bekjentgjort er at eldre mennesker og personer med eksisterende medisinske tilstander (som høyt blodtrykk, hjertesykdom, lungesykdom, kreft eller diabetes) ser ut til å utvikle et mer alvorlig sykdomsbilde enn andre. Det er så viktig å forstå risikoen for dem som for øyeblikket er i skjermingskategorien. Vær forsiktige der ute alle sammen, praktiser sosial distansering og vær klar over spredningsmåtene, og viktigheten av infeksjonskontroll for å bidra til at vi beskytter hverandre. Uansett hvor vi er, vi må alle spille en rolle for å holde oss selv og hver-og- én av oss trygge. Dette er det viktig ikke å tape av syne, fordi vi er alle helt avhengige av hverandre. WHO vurderer fortløpende den pågående forskningen på Covid-19, og de deler fortløpende oppdaterte funn på deres hjemmeside.

Som vi alle vet, rådene er «hold dere hjemme, beskytt NHS og redd liv». Inkludert i regjeringens veiledning er «bare dra på jobb dersom du ikke kan jobbe hjemmefra», som indirekte gir talløse arbeidsgivere et frikort til å manipulere for deres egen vinning. Mange av Storbritannias arbeidsstokk har opprettholdt deres arbeid og vært tvunget inn på arbeidsplasser for funksjoner som ikke er essensielle, eller så altfor viktige. Dette har igjen ført til trengsel på offentlig transport som busser, tog, trikker osv. Sjåfører, og nøkkelarbeidere som bruker kollektivtransporten, har blitt presset inn i en forferdelig situasjon, som også har gjort det svært vanskelig å holde seg til den sosiale distanseringen. Virkeligheten er den at til-og-med sosial distansering ikke betyr at du ikke kan bli smittet av viruset.

Det er åpenbart at kategoriene definert av regjeringen fortsatt er for vidtrekkende, og de er fortsatt åpne for manipulering av fantasifulle arbeidsgivere. Jeg oppfordrer ansatte til ikke å la seg kneble av hensynsløse og tankeløse arbeidsgivere, og til å stå sammen og snakke ut, siden du eller et av dine familiemedlemmer kan være avhengig av det, og du har en juridisk rett til å være beskyttet. Dessuten, konsekvensen av å la seg kneble kan være skadelig for den mentale helsen. Essensielle nøkkelarbeidere skal beskyttes, og ikke-essensielt personale skal holde seg hjemme.

Selv de som jobber hjemmefra burde støttes av deres arbeidsgivere, da en pandemi ikke tilsvarer normale tider, det er ikke business as usual [alt som det vanlige], og det er plagsomt for alle, og dét må tas med i betraktning. Business as usual-holdningen hos disse og mange andre arbeidsgivere er irrasjonell, og den er helt hensynsløs under en pandemi. Som så mange arbeidsgivere kan de det å prate folk rundt [‘talk the talk’], men ansatte snakker også med sine venner og kjære, og de deler hva som virkelig skjer bak de lukkede dører, og hva deres roller egentlig innebærer.

Jeg vet at det er vanskelig å snakke ut, men vennligst, ikke tillat uvørne og svikefulle arbeidsgivere å ta den kontrollen. Vi lever i enestående tider, og det virkelige vurderingsmålet på så mange arbeidsgivere vil komme til syne under og etter denne pandemien. Ansatte skylder ikke en hensynsløs arbeidsgiver noen lojalitet. Det synes som om at for noen er rekkefølgen av betydning, aller først business as usual og prioriteten av å «tjene penger, tjene penger, tjene penger og beskytte egne interesser» – men folks liv kan ikke erstattes, og ingen mengde penger i verden erstatter et dyrebart liv som går tapt.

En tilleggskonsekvens av at arbeidsgivere finner smutthull i kategoriene av viktige nøkkelarbeidere er at ansattes barn må ivaretas av besteforeldre. Noen besteforeldre må dekke opp for barnepass på grunn av nøkkelarbeideres overlapping i skiftmønstrene. Så til tross for at nøkkelarbeidere har tilgang til skoler dekker ikke det forskjellige skiftmønstre. For meg selv og mange andre besteforeldre ville ikke dette normalt vært et problem. Nå er imidlertid ikke en pandemi en normal omstendighet, og noen av oss besteforeldre har underliggende helseproblemer, og vi blir utsatt for en risiko som konsekvens av at arbeidsgivere justerer betydningen av «nøkkelarbeidere» til deres egen fordel. Etter min mening burde disse arbeidsgiverne bli juridisk tiltalt. Som det nå står kan allmennheten bli varetektsfengslet for å sette andre i fare, men da må ikke arbeidsgivere få fritak for dette, siden mange gjør dette i langt større skala.

Altfor mange ansatte blir kneblet og er redde for å heve sin stemme, i frykt for konsekvenser eller å kunne miste jobben. Mange av disse ansatte vil fortsette å jobbe på trengte, travle, overfylte eller utrygge arbeidsplasse, deriblant bussene, og mange andre må fortsette å bruke offentlig transport for å komme seg på jobb. Det vil føre til at flere blir smittet og at de sprer viruset, og det vil føre til ytterligere tap av liv. Det er åpenbart at det fortsatt er behov for ytterligere myndighetsveiledning, spesielt med tanke på hvilke viktige roller som er innen de essensielle arbeiderkategoriene, og hvordan næringsvirksomheter skal operere sikkert og trygt. Personalets helse og sikkerhet må være kjernen i dette. Dessuten burde det være en formell prosess som gjør det mulig for ansatte å rapportere arbeidsgivere som falskt kategoriserer sine arbeidere som essensielle.

Det er åpenbart at alt for mange arbeidsgivere ikke kan stoles på for å treffe de rette beslutningene, og jeg er ikke i tvil om at mange arbeidsgivere vil fortsette å vri på hva som menes med en «nøkkelarbeider», for deres egen vinning, uansett risikoen. Denne forferdelige og tragiske pandemien vil komme til en ende, og virkeligheten er at ingen arbeidsgivere vil bli holdt juridisk ansvarlige for deres slette handlinger. Det vil ikke bli glemt, og mange ansatte og familier med kjære som har blitt negativt påvirket av deres arbeidsgiveres handlinger vil med rette søke juridisk rettferdighet. Realiteten er at det ikke har vært noen ende for overtredelser av helse-, sikkerhets- og arbeidsloven [Health and Safety and Security Act], og at mange arbeidere har blitt sviktet av deres arbeidsgivere, og ved loven er de ansvarlige for deres handlinger.

Jeg kan bare ikke tre tilbake og ikke si eller gjøre noe. Skulle dere ønske å bruke det jeg har meddelt i deres kampanje for å redde liv, er dere velkommen til det. Jeg håper at det å snakke ut for de utsatte, og for dem som føler seg usynlige og kneblet, vil hjelpe.

Med de vennligste hilsener fra en bekymret sykepleier

__________________________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien

[2. april 2020]

Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme

[31. mars 2020]

Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen

[18. mars 2020]