Afrikas bekreftede Covid-19 tilfeller nærmer seg 5 000

Av Stephan McCoy
31 March 2020

Bekreftede tilfeller av Covid-19 på det afrikanske kontinentet hadder per søndag steget til 4 605, med rundt 100 personer som hadde mistet livet av viruset. Det er et presserende behov for en internasjonalt koordinert respons for å få stanset spredningen av koronaviruset på det afrikanske kontinentet.

Sør-Afrika har nå 1 280 bekreftede tilfeller og fremstår som episenteret for pandemien på kontinentet. Men andre land henger ikke langt etter, med flere som allerede har registrert hundrevis av tilfeller – Egypt (609), Algerie (511), Marokko (479) og Tunisia (312). Sør-Afrika rapporterte sine to første koronavirusdødsfall i forrige uke, mens Algerie har registrert flest med 29.

Mami Mizutori, leder for FNs kontor for katastrofe-risikoreduksjon (UNDRR) [Disaster Risk Reduction], sa til Reuters at Afrika sannsynligvis vil se en høyere dødelighet enn resten av verden, fordi svake helsetjenestesystemer vil knele under ei bølge av nye tilfeller, og hun la til: «Det er lett å se for seg at det blir tilfelle i land der helsesystemet ikke er så sofistikert, at det sannsynligvis vil føre til høyere dødelighet.»

Matshidiso Rebecca Moeti, regiondirektør for Afrika for Verdens helseorganisasjon (WHO), advarte om en «dramatisk utvikling» av pandemien, og sa til Frankrike24: «Situasjonen er veldig bekymringsfull, med en dramatisk utvikling: en geografisk økning av antall land, og også en økning av antall infeksjoner.» Han insisterte på at det måtte bli «intensivert handling fra afrikanske land».

Afrikanske regjeringer, med brutale og korrupte styringseliter ved roret som alle har ei lang liste av rystende menneskerettighetsbrudd og overtramp under beltet, utnytter spredningen av koronaviruset for å bygge opp statens fullmakter i forberedelse for seriøse konfrontasjoner med arbeiderklassen.

Samtidig blir det gjort lite eller ingenting for å forberede for den uunngåelige bølga av Covid-19 tilfeller, med den nødvendige styringen av ressurser og penger til helsevesenet og anskaffelsen av livreddende verneutstyr (PPE) [Personal Protective Equipment] og medisinske nødvendigheter for helsepersonell og pasienter.

De afrikanske styringselitene, avhengige av stormaktene og transnasjonale selskaper for deres privilegerte posisjon, er langt mer opptatt av hvordan de kan forhandle seg til større tilgang til rikdommen hentet fra den internasjonale arbeiderklassen. Dette fordrer at de pålegger arbeiderklassen og småbøndene diktatene fra Verdensbanken (WB) og Det internasjonale pengefondet (IMF), og besørger at mineraler, olje og landbruksvarer ubehindret finner veien til de fremskredne landene og deres produksjonsanlegg. Den ubønnhørlige logikken i dette er den voldelige undertrykkingen av enhver opposisjon mot disse diktatene.

Ifølge Bloomberg ble to menn skutt og drept av politiet i Rwanda, for muligens ufrivillig å ha krenket bli-hjemme-forordningen, etter president Paul Kagames kunngjøring for ei uke siden om at landet skulle være i en 14-dagers nedstenging håndhevet av militæret og politiet. 27-årige Jean-Claude Nyiramana og 25-årige Emmanuel Nyandwi ble den 24. mars myrdet i Nyanza-distriktet like utenfor Kigali.

I Sør-Afrika holdt president Cyril Ramaphosa en tale til sikkerhetsstyrkene før den 21-dagers nedstengingen, der han instruerte troppen om å være «en styrke for det gode». I full militæruniform, på diktator-maner, var talen designet for å intimidere og skremme befolkningen, der Ramaphosa erklærte: «Det er de som vil ta sjanser og som vil utfordre den sørafrikanske statens makt .. Nød dem i riktig retning, og dersom de fortsetter å motsette seg, indiker for dem at de utfordrer statens og presidentens makt.»

Forsvarsminister Nosiviwe Mapisa-Nqakula sa til mediene: «Jeg tror ikke at folk burde være provoserende, for hvis du ikke vil overholde forskriften som er fastsatt, ærlig talt, da utfordrer du og tester selve staten.»

Den sørafrikanske befolkningen ser på tilstedeværelsen av militæret i gatene med en blanding av frykt og beven. En utdypende rapport fra Times Live som omhandlet den første dagen av nedstengingen, møtte en innbygger som, etter å ha blitt spurt av en bevæpnet soldat hvorfor han hadde løpt da han så dem nærme seg, svarte engstelig: «Jeg har aldri sett dere før. Dere skremmer meg.»

I Hillbrow-nabolaget i Johannesburg angrep sørafrikansk politi med batonger de hjemløse, før de brukte tåregass og gummikuler for å spre shoppere.

Den afrikanske nasjonalkongress-regjeringen (ANC) har i ettertid utvidet nedstengingen, og kunngjort at karantenen kunne fortsette til juni, til en kostnad av ZAR 641 millioner (Rand) [NOK 379,79 millioner] for skattebetalerne, og ved ytterligere angrep på arbeiderklassens betingelser.

Zimbabwes ZANU-PF-regjering pålag 21 dagers nedstenging fra i går [mandag 30. mars]. Zimbabwe har registrert 7 bekreftede tilfeller og ett dødsfall hittil.

Tedros Adhanom Ghebreyesus, generaldirektør for Verdens helseorganisasjon (WHO), advarte mot bruk av nedstenginger som det eneste tiltaket for å konfrontere pandemien, der han sa: «For å bremse spredningen av Covid-19 har mange land innført ‘lockdown’-tiltak. Men disse tiltakene alene vil ikke slukke epidemier.» WHO har understreket at det er viktig at myndighetene «tester, tester, tester» for viruset, for deretter å isolere og behandle de som er stadfestet positive.

De nødvendige tiltakene for å bekjempe Covid-19 er fullfinansieringen av helsetjenester, besørgningen av alt nødvendig medisinsk utstyr og PPE-verneutstyr for helsepersonell, og en universell testing – krav som går på tvers av den politikken som har vært fulgt i flere tiår av hver eneste nasjonale styringsklasse, som alle har nektet en tilstrekkelig finansiering av helsevesenet.

Afrika har noen av landene med den største ulikheten på planeten. Ifølge Oxfam har «fem av Nigerias rikeste menn en samlet formue på $ 29,9 milliarder [NOK 316,74 milliarder] – mer enn hele landets nasjonalbudsjett i 2017, der anslagsvis 60 prosent av innbyggerne lever på mindre enn $ 1,25 per dag, terskelen for absolutt fattigdom.»

Oxfam skriver: «De vestafrikanske landene taper anslagsvis $ 9,6 milliarder [NOK 102 milliarder] hvert år gjennom skatteinsentiver for foretak, som tilbys multinasjonale selskaper. Dette ville vært nok til å bygge rundt 100 moderne og velutstyrte sykehus hvert år i regionen.»

Sykepleiere og leger i Zimbabwe har streiket med krav om besørging av PPE-verneutstyr og at deres lønninger utbetales i dollar, som har fått Mnangagwa-regjeringen til å endre landets valuta til dollar. I Kenya truer sykepleiere og leger med å streike om de ikke besørges med PPE i forberedelse for bølga av kommende koronavirustilfeller. I Nigeria har leger gått til streik med krav om trygge og sanitære betingelser.

Denne voksende arbeiderklassebevegelsen, i Afrika og internasjonalt, viser veien ut av krisen som kapitalismen har påført menneskeheten. Styringselitens formue må eksproprieres og anvendes til å imøtekomme samfunnets behov, som inkluderer den presserende nødvendige anskaffelsen av PPE-verneutstyr og relevant medisinsk utstyr for helsevesenet. For at dette skal oppnås må det imidlertid bygges et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen for å føre en hårdnakket og ufravikelig kamp mot bankene, storselskapene og verdensimperialismen, og alle deres agenter på det afrikanske kontinentet.