Koronaviruspandemien og krisen intensiveres

Kapitalismen er i krig med samfunnet

14 March 2020

Koronaviruspandemien utvikler seg til en sosial, økonomisk og politisk krise av en størrelsesorden som er uten presedens. Onsdagens drastiske fall i verdensmarkedene, og spesielt i USA der Wall Street bokførte sine største én-dagstap siden 1987, var forårsaket av erkjennelsen at pandemien vil påvirke verdensøkonomien massivt, og dypt forstyrre den eksisterende sosiale orden.

Estimater over det sannsynlige omfanget av dødsfall fra sykdommen forårsaker tiltakende angst. Det totale antallet bekreftede infeksjoner på verdensbasis nærmer seg 150 000 og stiger eksponentielt, mens dette i vesentlig grad er en undervurdering av realitetene. På grunn av mangel på relevant testing og den lange inkubasjonstiden før symptomer viser seg, er nødvendigvis det faktiske antallet langt høyere. Det offisielle antallet døde er nå på mer enn 5 000, og utallige millioner menneskers liv over hele verden er i fare.

Italia utdyper sin landsdekkende nedstengning, der nå langt på vei alle butikker er stengte og gatene tømt. Tysklands kansler Angela Merkel har sagt at 60 til 70 prosent av den tyske befolkningen vil bli smittet, som betyr at millioner vil kunne trenge intensivbehandling og ellers vil dø. Iran skal angivelig ha begynt å grave massegraver, der epidemien spinner ut av kontroll. Frankrike stenger alle skoler og universiteter. I USA har store offentlige sports- og underholdningsarrangementer blitt kansellert, og dagligvarebutikker har raskt gått tomme for grunnleggende nødvendigheter.

Servpro-rengjøringsarbeidere sprayes der de forlater pleiehjemmet Life Care Center i Kirkland, Washington, torsdag den 12. mars 2020, på slutten av en arbeidsdag der de har rengjort inne i fasiliteten, beliggende i nærheten av Seattle. [Foto: AP Photo/Ted S. Warren]

Koronaviruspandemien har avslørt kapitalistsystemets manglende evne til å hanskes med en slik krise. Regjeringer over hele verden har respondert med et svimlende nivå av inkompetanse og forvirring. Det har ikke vært gjort noen forberedelser for en fullstendig forutsigbar katastrofe. Helsevesener, sulteforet og strupet for ressurser, er overveldet.

I USA, verdens rikeste kapitalistland, er den totalt manglende evnen til å respondere på denne nødssituasjonen en tiltale av en regjering og av hele det økonomiske systemet.

President Donald Trump legemliggjorde i sin nasjonale tale på onsdagkvelden kapitalistoligarkiets likegyldighet overfor millioner av mennesker liv. Hans nasjonalistiske harang la skylden for det «utenlandske viruset» på Kina og Europa.

Trumps tale kom etter uker der presidenten, helt fokusert på krisens innvirkning på aksjemarkedet, forkynte at alt var i orden, at koronavirus ikke var en alvorlig trussel. Han fikk seg ikke til å uttrykke et ymt av sympati for massene av mennesker i USA og internasjonalt som ser sine liv snudd opp ned. Han kunngjorde ingen tiltak for å håndtere mangelen på testing, eller for den ekstreme tilkortkommenheten av helsetjenestefasiliteter.

Det er imidlertid ikke bare et spørsmål om den sosiopatiske personligheten til den nåværende innehaveren av Det hvite hus. Trump er produktet av amerikansk kapitalisme, av et samfunn dominert av usette nivåer av ulikhet, der enorm rikdom har blitt ansamlet av finanseliten på bekostning av alt annet.

Klassekarakteren av regjeringsresponsen ble klart stilt til skue på torsdag. Den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve kunngjorde, i et desperat og nytteløst forsøk på å motvirke nedsalget på Wall Street, at den allokerte $ 1,5 billioner [NOK 1 500 milliarder] for å kjøpe opp aksjer og andre verdipairer [‘assets’]. Den amerikanske Kongressen krangler derimot over noen milliarder dollar i bistand til de som blir kastet ut av arbeidslivet, eller på annen måte blir påvirket – en dråpe i bøtta sammenlignet med det som er presserende nødvendig.

Utbruddet av pandemien og dens konsekvenser kan bare forstås innenfor rammen av utviklingen av den globale kapitalismen over de fire siste tiårene. Disse fire tiårene har avslørt alle de sosialt reaksjonære egenskapene av et system basert på privat eierskap til produksjonsmidlene, der alle hensyn til samfunnsbehov er underordnet pådrivet for profitt og ansamlingen av enorm personlig formue. Mottoet for kapitalistoligarkiet er: «Om vår opphoping av milliarder krever millioners død, så la det stå til.»

Storbritannias statsminister Margaret Thatcher erklærte i 1987 så berømt: «Det er ikke noe sånt som samfunn.» [‘There is no such thing as society’] Thatchers proklamasjon var berettigelsen for et frontalangrep på sosiale programmer og infrastruktur, og en massiv overføring av rikdom fra arbeiderklassen til de rike. I fire tiår har nå styringselitene, fremfor alt i USA, vært involverte i sosial plyndring. All politikk har vært basert på oligarkenes private berikelse, på bekostning av samfunnet.

I USA har begge de politiske partiene, Demokratene og Republikanerne, presidert over denne sosiale brannstiftelsen. De tre siste årene, mens Trump har ført sitt angrep på arbeidere og immigranter, proklamerte Demokratene at den overordnede trusselen mot det amerikanske folket kom fra Russland. All sosial motstand mot Trump-regimet var underordnet den reaksjonære agendaen til militæret og etterretningstjenestene.

Nå ser vi konsekvensene. Mer enn noe annet land har USA avslørt et nivå av manglende beredskap som ikke er mindre enn kriminelt. På torsdag uttalte direktøren for helsedepartementet i Ohio at foreliggende bevis for lokal spredning indikerer at én prosent av statens innbyggere er smittet, dvs. 117 000 personer. Bare fem individer har faktisk blitt testet.

Den amerikanske føderale folkehelseetaten CDC [Centers for Disease Control] har kapasitet til å behandle bare 300 til 350 tester per dag. I praksis foretar de enda færre. Denne uka, der smitten nå sprer seg over hele landet, var det bare åtte tester gjnnomført på tirsdag og ingen på onsdag. Anthony Fauci, direktør for det nasjonale instituttet for allergi og smittsomme sykdommer, erkjente i vitnesbyrd avgitt for Kongressen på torsdag at «systemet er egentlig ikke innrettet mot det vi trenger akkurat nå ... Det betyr fallering.»

Mens sykdommen sprer seg vil helsevesenet i USA raskt bli overveldet. Antallet sykehusposter og utrustede intensivavdelinger er helt utilstrekkelig for å dekke det forventede behovet, som betyr at titusenvis av mennesker rett og slett ikke vil kunne få nødvendig omsorg, og det vil øke dødsfallene enormt. Helsepersonell står overfor mangel på kritiske forsyninger, inkludert ansiktsmasker og annet viktig verneutstyr, som utsetter dem selv og deres pasienter for høynet risiko.

Arbeidsplasser er ikke utstyrt for å sikre trygghet, med mange arbeidere som rapporterer om usanitære forhold, mangel på såpe eller til-og-med varmt vann. På torsdag testet en bilarbeider ved et Fiat Chrysler-anlegg i Indiana positivt for sykdommen, men anlegget, som er en kritisk flaskehals for FCAs produksjon, holdes gående. Tjenestearbeidere, der de fleste ikke har betalt sykefravær, er farlig utsatte.

Når skoler og høyskoler blir stengt konfronterer hundretusenvis av elever og studenter utkastelse fra sovesalene uten planer for alternativ innkvartering. Foreldre blir tvunget til å ta ubetalt fravær fra jobber, eller demå finne barnepass uten noe på plass for å bistå dem.

Den samme historien gjentas i alle land. Regjeringer kaver for å få sikret foretakenes profitter, samtidig som millioner står overfor konsekvensene, men uten assistanse. Det er ingen koordinering eller planer for å hanskes med pandemien. Verdens helseorganisasjon (WHO), som angivelig eksisterer for å koordinere responser på helsenødssituasjoner, er maktesløs og organisasjonens retningslinjer og forskrifter blir universelt ignorerte.

Kostbar tid ble sløst vekk mens den globale pandemien samlet dødelig moment. Da pandemien først manifesterte seg i Wuhan var Washington først interessert i utviklingen bare fra det standpunkt om hvordan krisen i Kina kunne utnyttes til USAs geopolitiske fordel. Mediene rettet bare begrenset oppmerksomhet mot trusselen, og meldte ingen oppfordringer om presserende nødvendig globalt koordinert handling.

I kontrast erkjente Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og de tilknyttede Socialist Equality Partiene, den presserende faren ved å basere seg på det internasjonale sosialistiske perspektivet som prioriterer arbeiderklassens felles universelle interesser, og slo alarm. World Socialist Web Site advarte 28. januar [publisert på norsk 29. februar]: «Utbruddet har eksponert det moderne samfunnets enorme sårbarhet for nye belastninger av smittsom sykdom, farer som ingen kapitalistregjering har forberedt seg tilstrekkelig for.» WSWS skrev at den presserende nødvendigheten for internasjonalt koordinert handling for å bekjempe pandemien ble undergravet av nasjonalkonflikter:

I en tid hvor rasjonell planlegging over landegrensene er avgjørende for å bekjempe den globale spredningen av en virulent sykdom, er USA og Kina låst inn i en tiltakende handelskonflikt i det som har blitt kalt en ny «kald krig». Selv der nye patogener fordrer vitenskapelige ressurser fra alle kontinent for å kunne bekjempes, bygger verdens land metaforiske og konkrete murer.

Forsvaret av den menneskelige sivilisasjon mot trusselen reist av globale pandemier, på samme måte som klimaendringer og den voksende trusselen om økologiske katastrofer, krever et nivå av planlegging og globalt samarbeid som kapitalismen ikke er i stand til. Samfunnet har vokst seg ut av kapitalistsystemet og de vilkårlige splittelsene det påfører verden. Besørgningen av de mest eksistensielle sosiale behov krever rasjonell planlegging. Det vil si, det krever sosialisme.

Seks kritiske uker har blitt sløst vekk av styringsoligarkene, og den globale trusselen har vokst eksponentielt. Handling må nå iverksettes.

Det essensielle prinsippet som må lede responsen på krisen, er at behovene til verdens arbeidende mennesker må få den absolutte og ubetingede prioriteten over alle hensyn til selskapsprofitt og privat kapitalistformue.

Socialist Equality Party (SEP) og Den internasjoanale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] krever en massiv, internasjonalt koordinert mobilisering av sosiale ressurser for å bekjempe koronaviruset, som inkluderer allokeringen av billioner av dollar for å sikre alles tilgang til testing og til medisinsk behandling av høyeste kvalitet for alle de som er smittet. Det [amerikanske] klassebaserte og profittdrevne systemet for helsetjenester må avskaffes, og erstattes av lik og universell dekning. Et program for massive offentlige arbeid må iverksettsettes for å produsere sårt tiltrengt medisinsk utstyr.

Det må iverksettes umiddelbare tiltak for å ivareta arbeidernes helse. Arbeidsplasser der det er fare for spredning av viruset må legges ned, med full inntektsdekning for de berørte. Der skolene er stengte må foreldrene få betalt fri. College-studenter som blir tvunget ut av sine sovesaler må besørges adekvat og trygg innkvartering. Det må innføres moratorium for utkastelse og avstengning av grunntjenester, som vann- og strømforsyning [‘utilities’], kombinert med et moratorium for husleiebetalinger, og andre former for nødassistanse.

Alle de som hevder, i likhet med Bernie Sanders, at alt kan gjøres uten et frontalt angrep mot selve kapitalistsystemet sprer løgner. I en tale på torsdag erklærte Sanders at så mange som 400 000 kunne dø av koronaviruset, og at krisen «er av en størrelsesorden som en stor krig». Sanders gjentok imidlertid sin påstand om at tiltak for å hanskes med krisen kan oppnås gjennom handlingene til både Det demokratiske og Det republikanske partiet.

Faktisk er dét krisen beviser den presserende nødvendigheten av en politisk massebevegelse mot kapitalismen, ført av arbeiderklassen i USA og internasjonalt, og for den sosialistiske omorganiseringen av verdensøkonomien. Det vi er vitne til er konsekvensen av et samfunn organisert på grunnlag av profitt. Et samfunn som USA der tre individer eier mer enn halvparten av befolkningen er ute av stand til å løse noen av de store problemene som menneskeheten står overfor.

De gigantiske bankene og selskapene må plasseres under offentlig eierskap og demokratisk kontroll. De rikes enorme formuer må eksproprieres, for å stille midler tilgjengelige for å sikre universell tilgang til helsetjenester, boliger, grunntjenester av nødvendigheter som vannforsyning og strøm [‘utlities’] og andre sosiale behov. Alt økonomisk liv må omorganiseres på grunnlag av en globalt planlagt økonomi, og hindringene av privateiendommen og profittmotivet må avskaffes. Den siste bekymringen noen skal hegne er konsekvensen for foretaksprofitter og Wall Streets aksjeverdier.

Pandemien har lagt naken den uunngåelige nødvendigheten av en grunnleggende omstrukturering av samfunnet. Dette er ikke første gang i historien at en stor krise har vist at menneskets fremskritt er uadskillelig fra kampen mot ulikhet. I ei viktig ny bok, The Great Leveler: Violence and the History of Inequality from Stone Age to the Twenty-First Century [Den store gjevneren: Vold og ulikhetens historie, fra steinalderen til det tjueførste århundre], skriver historikeren Walter Schiedel: «Gjennom hele den dokumenterte historien resulterte den kraftigste nivelleringen alltid fra de kraftigste sjokkene. Fire forskjellige typer voldelige brudd har utflatet ulikhet: krigføring med massemobilisering, transformativ revolusjon, statsfallitt og dødelige pandemier. Jeg kaller disse De fire ryttere for utjevning [‘The Four Horsemen of Leveling’].» Hver og én av disse rytterne har nå kommet til skue på banen.

Menneskehetens fremtid står på spill. Kapitalismen er i krig med samfunnet. Arbeiderklassen, under den internasjonale sosialismens banner, må føre krig mot kapitalismen.

Joseph Kishore og David North