Push: En eksponering av finansiell parasittisme og den globale boligkrisen

Av Jean Shaoul
9 March 2020

Push er den svenske filmskaperen Fredrik Gerttens dokumentar der han følger Leilani Farha, FNs spesialrapportør om retten til adekvat bolig [UN Special Rapporteur on Adequate Housing], der hun reiser verden rundt og prøver å forstå hvorfor boliger har blitt så dyre.

Overalt går boligprisene til værs. Huslån og -leier utgjør en stadig større andel av inntektene, som på sin side har falt i realverdi siden den globale finanskrisen i 2008. I Toronto har eksempelvis boligprisene steget tre ganger mer enn inntektsøkningen over de siste 30 årene.

I London krever det fire inntekter å kunne kjøpe en to-roms leilighet. De høye boligkostnadene presser folk ut i fattigdom og hjemløshet. Mange av de som gjøres hjemløse er barnefamilier.

London [Foto: Sasha Snow]

I de fattigere landene overstiger antallet som bor i uformelle boliger (som inkluderer ikke planlagte bosetninger, marginale bosetninger, ukonvensjonelle boliger, ikke-permanente strukturer, utilstrekkelige beboelser, slumområder, boliger som ikke er i samsvar med plan- og bygningsbestemmelser, osv.) 1 milliard mennesker, en syvendedel av verdens befolkning.

Dette bevitner regjeringers flagrante brudd på folkeretten over hele verden, med retten til bolig fastlagt under Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 [International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights].

Filmens regissør Fredrik Gertten (født 1956) jobbet i flere tiår som journalist før han gikk over til produksjon av film for fjernsyn. Hans arbeid har i nyere tid fokusert på globale saker og urettferdighet. Bikes Vs. Cars (2015) [Sykler mot Biler] tok for seg konflikten mellom syklister og bilister i byer rundt om i verden; Bananas!* (2009) omhandlet Nicaraguas fruktarbeideres kamp mot det internasjonale foretaket Dole, og vant Gertten flere priser. Big Boys Go Bananas (2011) omhandlet juridiske anliggender i forbindelse med Doles bestrebelser på å få saksøkt Gertten og filmprodusenten Margarete Jangård, som ble trukket etter to måneder.

Regissør Fredrik Gertten [Foto: Gerhard Jörén]

Push er en vesentlig dokumentar om boligkrisen, fordi den avviser gentrifisering som rotårsaken – med derimot en manifestering – av problemet. Gertten søker i stedet å forstå mangelen på overkommelige boliger og urettferdighetene som oppstår, fra et bredere økonomisk perspektiv. Han besørger en knusende blottlegging av finansnæringens kriminelle rolle, bistått og understøttet av en hærskare advokater, rådgivere og ikke minst regjeringer, der den setter folk på gata og skrur opp leiene etter å ha gitt boliger en overfladisk renovering.

Filmen som hadde premiære i fjor vises for tiden i flere byer i Storbritannia. Den er tilgjengelig for eventvisninger, på forespørsel til distributørene.

Filmen viser Farha, som er en energisk og lidenskapelig kanadisk advokat og direktør for en antifattigdom-NGO i Ottawa, der hun gjennomfører omfattende research og intervjuer om hvordan og hvorfor folk blir presset ut av sine hjem i Valparaiso, London, Barcelona, Stockholm, Toronto, Hong Kong, Tokyo og Seoul. I noen tilfeller blir dette utført av kjeltringer innleid av spekulanter og store eiendomsforetak.

Leilani Farha under et offisielt besøk i Korea [Foto: Janice d’Avila]

Hun spør hvorfor 72 beboere i Grenfell Tower, i den rikeste bydelen [‘borough’] av London, ble drept. Nick Burton [engelsk tekst], som var leietaker i boligblokka og mistet kona av skader hun pådro seg i brannen, beskriver rørende den grufulle nattas hendelser. Han forteller om deres redning etter halvannen times venting, om å måtte etterlate hunden, og den skrekk og gru han opplevde der han skrevet over døde kropper på vei ned trappene. Burton bemerker at mange av de som ble hjemløse etter brannen, på tidspunkt for filmopptaket fortsatt bare var midlertidig innkvarterte.

Farha beskriver Grenfell-infernoet som «en fysisk representasjon av et lokalsamfunns forflytning. For meg er det narrativet om verden akkurat nå». Hun sier at problemet går langt utover gentrifisering: boliger «har blitt finansialisert» av storkapitalen.

Hun sier: «Jeg mener det er en vesentlig forskjell mellom bolig som en vare og gull som en vare. Gull er ikke en menneskerettighet, det er derimot bolig.»

Leilani Fahra i samtale med beboere i Barcelona [Foto: Janice d’Avila]

I et intervju sier Saskia Sassen, professor i sosiologi ved Columbia University i New York og forfatter av boka Global City: «Dette handler overhode ikke om bolig. Bygningene fungerer som eiendeler og verdipapirer [‘assets’].» Hun beskriver boliginvesteringene som avansert erobring av territorium [‘high-end land grabs’], og forklarer at en tom leilighet noen ganger er en bedre besittelse enn dens anvendelse som et hjem. «Den samlede verdien av all fast eiendom som fungerer som besittelser og verdipapirer [‘assets’] er $ 217 billioner [NOK 2 010 billioner], mer enn det dobbelte av det globale BGP (brutto globalprodukt) for alle verdens land.»

Sassen hevder at sakens kjerne ligger i finansnæringen som «selger noe den ikke har», og følgelig «må oppfinne strålende instrumenter som tillater næringen å invadere andre sektorer».

I en slående metafor sammenligner hun finanssektoren med gruvedrift: «Så snart den har utvunnet det den trenger [fra en bolig], bryr det seg ikke om hva som skjer med etterlatenskapene.» Resultatet er at de som blir skjøvet ut av sine hjem er slagghaugen.

Leilani Fahra under et offisielt besøk i i Chile [Foto: Janice d’Avila]

Joseph Stiglitz, en tidligere sjeføkonom for Verdensbanken og professor i økonomi ved Columbia University, forklarer rollen den globale finanskrisen i 2008 og den amerikanske regjeringen spilte for å muliggjøre at formueforvaltningsforetak og investeringskapital [‘private equity’ og hedge-fond] kunne bli globale boligeiere og utleiere [‘landlords’].

Han stokker ikke sine ord, og sier rett ut: «Heller enn å bistå huseiere utsatt for å miste sine hjem tok den [regjeringen] bankenes parti. Den oppfordret [bankene] til tvangsinndriving [‘foreclosures’] for å få ryddet opp i deres balanseregnskaper, ga pengene til hedge-fond og formueforvaltningsforetak, som deretter kjøpte opp de lånebelagte eiendommene [‘distressed assets’] for å gjøre penger på dem. Slik spilte 2008-krisen en vesentlig rolle for å få økt formueulikheten.»

Farha intervjuer Roberto Saviano, den italienske skribenten og forfatteren av boka Gomorrah, som avslørte virksomhetene til forbrytersyndikatet Camorra, og organisert kriminalitet mer generelt. Helt siden boka ble utgitt i 2006, da Saviano straks fikk dødstrusler fra mafiaen, har han levd under politibeskyttelse.

Lokale boligaktivister i Valparaiso i Chile [Foto: Janice d’Avila]

Saviano skisserer rollen skatteparadiser spiller for eiendomsbransjens hvitvasking av penger, der han forklarer: «Skatteparadiser er der kriminell kapitalisme og legal kapitalisme møtes og fusjonerer. Mafiaorganisasjoner var de første til å opprette og muliggjøre mekanismer for hvitvasking av penger gjennom skatteparadiser.»

«Du kjøper opp ting med legale penger – en restaurant, et hotell eller et hus – så selger du disse besittelsene til ditt eget foretak i et skatteparadis. Dersom du vil ha brakt dine skitne penger tilbake inn i eget land, så kjøper du bare besittelsene av deg selv til en langt høyere pris enn du betalte.»

Han legger til: «Foretak vil ikke ha overkommelig og billig fast eiendom. De vil betale så mye som mulig, for å kunne skjule mer penger.» Som han påpeker har London – med noen av verdens dyreste hus, der mange står tomme – blitt verdens hovedstad for hvitvasking av penger.

Leilani under et offisielt besøk til Valparaiso i Chile [Foto: Janice d’Avila]

Push refererer til kapitalforvaltningsselskapet Blackstones aktiviteter, en av de største boligforetakseierne, med portefølje som også inkluderer tidligere offentlig eide boligområder [‘public housing estates’]. Siden 2008-finanskrisen har Blackstone investert anslagsvis $ 9,6 milliarder [NOK 89 milliarder] i oppkjøp av hundretusenvis av boliger, med store prisavslag, over hele USA, som ble bygget for befolkningsgrupper med lave inntekter, der de har skrudd opp leiekostnadene, kastet ut leietakerne for manglende leiedekning og ruinert hele lokalsamfunn. Blackstones president Jonathan Gray innrømmet i et arkivert intervju at 2008-finanskrisen var kilden til en massiv ansamling av billige «assets» i form av boliger, der eierne hadde misligholdt sine banklån.

Farha besøker Uppsala i Sverige, hvor hun forteller Blackstone hadde hevet husleiene med 50 prosent da de renoverte et tidligere sosialboligfelt, en påstand selskapet benekter. Men avslørende nok kansellerte Blackstone-sjefen Stephen Schwarzman i aller siste øyeblikk et avtalt møte med Farha, uten å ville sette noen ny avtale – i et klart forsøk på å unngå noen nærmere granskning – og innrømmet derved filmens påstand.

Farha erkjenner at hun alene ikke kan snu situasjonen på egen hånd, og har for det formålet dannet The Shift [Endringen] som en global bevegelse basert på opprettholdingen av den grunnleggende menneskerettigheten til bolig – for å gå fra bolig som et spekulasjonsobjekt [‘asset’] til «bolig som et sted å kunne leve med verdighet, til å kunne oppdra familier og delta i lokalsamfunn».

Eiendomsmegler i Toronto [Foto: Iris Ng]

Hennes oppfatning er imidlertid veldig begrenset. Til tross for alt det bevismaterialet hun har samlet, deriblant Blackstone-sjefens avslag på å treffe henne og kapitalforvaltningsselskapets ansvar for den pågående ødeleggelsen av Amazonasregnskogen for tilrettelegging for dyrking og eksport av korn og soyabønner, sier Farha: «Jeg mener ikke at kapitalisme i seg selv er i vesentlig grad problematisk.» Men, hun legger til: «Er uhemmet kapitalisme, på et område som er en menneskerettighet, problematisk? Ja.» Filmen avsluttes av en rundbordkonferanse av flere byers ordførere, som alle lover en innsats for å handle litt bedre.

Det er mye som er verdifullt og gripende i filmen, men det må skilles fra dens fallitte politiske perspektiv om å bønnfalle om reformer – eksempelvis for husleiekontroll, som i Berlin – fra regjeringer som har tilrettelagt for disse rovgriske kapitalforetakene på arbeiderklassens bekostning, eller om å anvende press på pensjonsfond for at de trekker investeringer i eiendomsfond (REIT-er).

Filmen peker også – ved unnlatelse – på FNs impotens, og på begrensningene av de «internasjonale menneskerettighetene». Funksjonen Fahra utøver som FNs spesialrapportør for retten til adekvat bolig, ble opprettet av FNs medlemsland for å «undersøke, overvåke, gi råd og offentlig rapportere» uten å besørge mandatinnehaveren noen fullbyrdelsesfullmakt overfor medlemslandene. Så alt rapportøren kan gjøre er å «bevisstgjøre», komme med anbefalinger til myndighetene, og oppfordre folk til å legge press på dem for å opprettholde menneskerettighetene.

Denne lidenskapelige og informative filmen burde sees av alle og enhver. Den besørger det mest overbevisende innlegget i saken for produksjon av boliger av høy kvalitet tilgjengelige for alle, som er så essensielt viktig for menneskeheten, og det på grunnlag av sosiale behov, ikke profitt. Men dette kan ikke oppnås uten en sosial og politisk kamp mot ulikhet og det kapitalistiske profittsystemet.

Samfunnets produktive krefter – gigantbankene og -konsernene, medregnet eiendomsselskapene – må tas ut av finanselitenes hender, og underlegges befolkningens demokratiske kontroll. Kombinert med en vesentlig omfordeling av formue, ville slike tiltak frigjøre enorme ressurser for å få bygget hjem og sosial infrastruktur og sikret alle rettighetene til arbeidende mennesker.