Britisk koronavirusplan understreker uthulingen av helse- og sosialtjenester

Av Robert Stevens
7 March 2020

De konservatives statsminister Boris Johnson i Storbritannia skisserte på tirsdag sin regjerings planer for å konfrontere utbruddet av koronaviruset COVID-19.

Han bekreftet at den britiske styringseliten responderer, som også de internasjonale, basert på forsvaret av interessene til det syltynne sjiktet av finansparasitter som dominerer samfunnet, på arbeiderklassens bekostning.

Flankert av regjeringens øverste medisinske ansvarlige [Chief Medical Officer] og dens øverste vitenskapelig rådgiver [Chief Scientific Advisor], skisserte Johnson en plan med fire angrepsvinkler: avgrense virusets spredning, forsinke dets spredning, utforske dets opprinnelse, og dempe dets konsekvenser.

Relatert dette knippet dårlig definerte målsetninger, uttalte han: «Planen definerer ikke hva regjeringen vil gjøre, men skrittene regjeringen vil ta, på grunnlag av vitenskapelig rådgivning.»

Det eneste konkrete råd Johnson hadde å tilby den britiske befolkningen var å «vaske hendene med såpe og varmt vann, så lenge som det tar å synge Happy Birthday to ganger».

Etter at han hadde talt ble det kunngjort at antallet smittede i Storbritannia hadde steget til 51, fra 39 ved starten av dagen. Innen påfølgende ettermiddag nådde totalen 87 – mer enn en dobling på ett døgn. Dette kan være en vesentlig undervurdering, da bare 16 659 personer i Storbritannia så langt er testet.

Storbritannias statsminister Boris Johnson besøker den nasjonale kommandosentralen for folkehelsens infeksjonstjenester [Public Health England National Infection Service], etter at mer enn 10 nye koronaviruspasienter ble identifisert i England. [Foto: Henry Nicholls/Pool Photo via AP]

På nåværende stadium har ikke koronaviruset offisielt nådd epidemiske nivåer, og med de nødvendige ressursene stilt til rådighet, kunne det utryddes. Men Johnson nedtoner trusselen viruset representerer i en ekstraordinær grad. Ifølge regjeringen er det landet konfronterer ikke særlig verre enn den årlige omgangen av vinterinfluensa.

Mens regjeringen har vedgått at et verste-tilfelle-scenario kan innebære 80 prosent av Storbritannias befolkning smittet av viruset – mer enn 50 millioner personer – sier den i sin plan: «Flertallet av personer infisert av COVID-19 har kommet seg uten behov for noen spesifikk behandling, som er tilfelle for en generell forkjølelse eller sesonginfluensa. Vi forventer at de aller fleste tilfeller blir best håndtert hjemme, igjen som med sesongens forkjølelse og influensa.»

Disse påstandene er bedragerske. Koronaviruset har en mye høyere dødelighetsrate enn influensa – fra 10 til 24 ganger høyere, avhengig av alder.

Regjeringen vedgår at skulle 80 prosent av Storbritannias befolkning bli smittet, da kunne opp til 500 000 dø, og opp til to millioner personer ha behov for sykehusbehandling. Ifølge forskere vil et antall fra fem til 40 tilfeller per 1 000 smittede resultere i dødsfall, med deres beste-estimat på ni per 1 000 (nesten én prosent). Denne uka sa helseminister Matt Hancock at regjeringens «aller beste vurdering» var at dødelighetsraten var «2 prosent, eller sannsynligvis lavere».

Dødlighetsraten er fortsatt gjenstand for stor debatt, med Tedros Adhanom Ghebreyesus, generaldirektør for Verdens helseorganisasjon (WHO), som på tirsdag erklærte at «globalt har om lag 3,4% av de rapporterte Covid-19 tilfellene omkommet.»

Det som er klart av de globale tallene for dødsofre er at jo eldre de smittede er, desto mer sannsynlig er det at de dør – der aldersgruppene 60 til 69, 70 til 79 og 80+ er de mest utsatte. Smittede med alvorlige helsetilstander, deriblant hjerte-kar sykdommer, diabetes, luftveissykdommer og høyt blodtrykk, har også høyere dødlighetsrater.

Det er ingenting i Johnsons plan om å tilgjengeliggjøre ekstra ressurser for behandlingen av eldre, eller noen infiserte av viruset. Talen hans var full av hans vanlige innholdsløse kyting, som for eksempel: «Landet vårt er fortsatt ekstremt godt forberedt, slik det har vært siden utbruddet begynte i Wuhan, for flere måneder siden.»

Han la kynisk til: «La oss ikke glemme, vi har allerede vårt fantastiske NHS [National Health Service], fantastiske testsystemer og fantastisk overvåkning av spredningen av sykdom.»

Det foreligger ikke noe «fantastisk» NHS, eller noe som helst som er fantastisk i Storbritannia. Det som har blitt eksponert av koronaviruskrisen er at den grunnleggende sosiale infrastrukturen i alle de store kapitalistlandene har blitt uthult, etter flere tiår med plyndringer utført av styringseliten.

Titalls milliarder av brtiske pund har blitt kuttet fra NHS-budsjettet, i form av «effektivitetsbesparelser», og store deler av tjenestetilbudet er privatisert. Nedskjæringene av finansiering av folkehelsetjenester og sosialomsorg, utført av påfølgende Labour- og Tory-regjeringer, har vært av en sånn karakter at NHS ikke engang er i stand lenger til å takle det årlige utbruddet av vinterinfluensa.

NHS har ingen bestemmelser for de nødvendige tjenestene som betyr liv-og-død for de millionene av mennesker som kan bli smittet av viruset. Mer en 15 000 sengeplasser er fjernet fra NHS det siste tiåret.

Guardian rapporterte i forrige uke at det i England kun er 15 tilgjengelige sengeplasser for voksne med behov for behandling av de alvorligste tilfeller av respirasjonssvikt. Sengeposter for å besørge en voksen med behandlingen utenomkroppslig membranoksygenering (ECMO) er bare tilgjengelig ved fem sentre på tvers av landet.

NHS vil «slite med å takle det dersom mer enn 28 pasienter skulle ha samtidig behov for dem, skulle antallet koronavirustilfeller øke», rapporterte Guardian. Avisa refererte til en NHS-rapport fra 2017, og advarte for at om ikke flere ECMO-sengeposter gjøres tilgjengelige i Storbritannia «innenfor den utpekte kapasiteten og den forventede økte behovskapasiteten», måtte flere spesialsenger sikres fra andre land, deriblant fra Sverige.

Det er bare anslagsvis 3 700 sengeposter for voksne med behov for kritisk pleie i England, og disse opererer allerede med en farlig beleggrate på over 80 prosent, som gjør bare 670 slike sengeposter tilgjengelige. Totalt sett ble det i forrige uke registrert den særdeles farlige belegg-raten på 94 prosent av sengeplassene i hele NHS.

En del av regjeringens plan er at alle NHS-akuttmottak skal sette opp en isolasjonsstasjon, der de som mistenker å ha pådratt seg viruset kan «isolere» seg på egne vegne. Én av disse, ved Lincoln County Hospital, består av et telt på 3m x 5m, satt opp ved siden av kjøkkenets søppelkasser. Hverken strøm, oppvarming eller rennende vann, eller for den del toalett, er tilgjengelig – bare en stol og en telefon, og et notat om at folk skal ringe NHS’ nødnummer 111 for råd, dersom de mistenker at de har pådratt seg koronavirus.

Mange eldre personer er avhengige av sosial omsorg, men den besørges ikke lenger av NHS. Siden 2014 har lokale [council] myndigheter blitt tvunget til å besørge omsorgen, og til å forlange enorme summer for å gjøre det. Dette må det ofte betales for av de eldre menneskene selv, som innebærer at de overleverer sine oppsparte midler eller selger sine hjem. Alle med sparemidler på over £ 23 250, eller som eier eget hjem, har ingen krav på pleiekostnader dekket av den lokale [council] forvaltningen.

Nedbyggingen av NHS-forpliktelsen og den sosiale omsorgen har allerede hatt en forferdelig menneskelig kostnad regnet i antall dødsofre. Et team av forskere ved University College London konkluderte i 2017 at «presset på offentlige finanser siden 2010 er knyttet til nesten 120 000 ekstra dødsfall i England, med de over 60 og pleiepasienter i eldreomsorgen som utgjorde hovedtyngden.»

I fjor rapporterte tankesmia IPPR [Institute for Public Policy Research] at en reversering av initiativer for folkehelsen siden 2012 hadde ført til 130 000 dødsfall som kunne vært forhindret.

Førstelinjebemanningen ved NHS har blitt nedbygget, med 200 000 som har forlatt siden 2010, og det har kulminert med over 100 000 ledige stillinger.

Tvunget til å erkjenne den ødeleggende innvirkningen av egen politikk sier regjeringens plan at «om overføringen av viruset blir etablert i befolkningen», da «kan det bli nødvendig med endringer av personalbemanning, og blant annet kalle tilbake til tjeneste personer som har forlatt og som har gått i pensjon».

Under betingelser av et masseutbrudd av viruset er logikken bak å bringe pensjonerte NHS-arbeidere tilbake – fra aldersgruppa som nettopp er mest utsatt av å bli smittet – for å behandle koronavirustilfeller hinsides fatteevne.

Millioner, og til-og-med titalls millioner arbeidere står overfor å kunne bli ute av stand til å jobbe under betingelser av en masseinfeksjon av befolkningen. Regjeringen innrømmer at «opptil én-femtedel av ansatte [over 6 millioner arbeidere] vil kunne være fraværende fra arbeid under toppuker», men har likevel praktisk talt ingen ting å foreslå som lettelser.

Etter dager med tvilrådighet akepterte Johnson på onsdag at arbeidere som blir tvunget til å «selvisolere» seg hjemme skal innrømmes de lovpålagte sykepengene (SSP) [Statutory Sick Pay] – dekket av arbeidsgiver i opptil 28 uker – fra første fraværsdag, og ikke fra den fjerde som er det vanlige. Dette ville innrømme arbeidere bare en ytterligere utbetaling på £ 40 [NOK 479]. SSP er satt til det absolutt bunn-nivå på bare £ 94,25 per uke [NOK 1 128] (£ 13,46 per dag [NOK 161]).

Millioner vil ikke motta noe i SSP siden de ikke tjener de £ 118 i uka [NOK 1 412] som er minimum for å kvalifisere. Spurt onsdag under statsministerens utspørring i Parlamentet om hvordan disse to millioner arbeidere, mange i gig-økonomien der de jobber på null-time-kontrakter, skulle overleve under et masseutbrudd av viruset, svarte Johnson: «Andre vil være berettiget bistand gjennom eksisterende systemer som Universal Credit.»

Tilgangen til Universal Credit fordrer en fem-uker-forsinkelse og obligatorisk oppmøte på jobbsentre.

Regjeringen tilbyr heller ikke noe ekstra til småbedrifter, som kan bli tvunget til å gå under på grunn av dempet etterspørsel og fraværende ansatte.

Men når det gjelder å bygge opp under big business og aksjemarkedet, forpliktet Storbritannia seg på tirsdag, som en av G7-nasjonene, til å bruke ethvert «finanspolitisk tiltak» som måtte fordres for å «støtte økonomien», og til å «anvende alle relevante politiske verktøy for å oppnå sterk, bærekraftig vekst, og til å beskytte mot nedside-risikoer».

Styringsklassen vil ikke gjøre noe som innvirker på deres egen pengegale, sosiopatiske egeninteresse, og vil gjøre hva enn som trengs for å forsvare seg mot arbeiderklassen.

Johnsons autoritære regjering har allerede utviklet planer under «Operation Yellowhammer» for å rulle ut politistat-tiltak for å konfrontere sosial massemisnøye post-Brexit. Den har til hensikt å anvende koronaviruskrisen for å utprøve denne agendaen.

Regjeringens plan hevder at militæret kan bli påkalt for å «besørge støtte for sivile myndigheter». Videre «vil politiet og brann- og redningsetater gjennomføre planer for næringslivskontinuitet, for å sikre at de er i stand til å opprettholde et servicenivå som oppfyller deres kritiske funksjoner. For eksempel, med et betydelig tap av offiserer og stab, vil politiet måtte konsentrere seg om å svare på alvorlige forbrytelser og på å opprettholde den offentlig orden ...»

Andre tiltak som vurderes er «distansestrategier for befolkningen», som inkluderer «å redusere antallet storskala ansamlinger», og besørge grensepolitiet med ekstra ressurer.