Proteststevne til forsvar for Julian Assange i Zürich

Av våre korrespondenter
3 March 2020

Sammenfallende med forrige ukes åpning av den skammelige skuerettssaken mot Julian Assange i London utvikler det seg opposisjon over hele Europa mot utlevering av WikiLeaks-grunnleggeren til USA.

Den 25. februar ble det første proteststevnet i Zürich i Sveits avholdt til støtte for Assange. Marianne Arens talte på vegne av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Socialist Equality Party i Tyskland] der hun oppfordret til mobiliseringen av arbeiderklassen til Assanges forsvar.

Til tross for det kalde og våte været samlet det seg anslagsvis 120 demonstranter ved en paviljong på byens Bürkliplatz, for å fremme kravet om frihet for den modige WikiLeaks-grunnleggeren. Proteststevnet var i regi av initiativet Free Julian Assange Committee Switzerland.

En del av protesten

I sitt bidrag sa Arens at den skammelige skuerettssaken i London er en hån mot rettsstaten og en skandaløs forbrytelse. Hun forklarte de politiske saksanliggender som er involvert: «Forsvaret for Julian Assange og Chelsea Manning krever én ting fremfor alt, mobiliseringen av arbeidende mennesker mot kapitalisme og krig.»

Hun fortsatte med å si at det blir gjort et eksempel av Assange. «Enhver som tør å avsløre krigsforbrytelser skal bli intimidert. Og hvorfor? Fordi nye kriger og nye krigsforbrytelser planlegges og forberedes.» Hun henviste til de nåværende store NATO-militærmanøvrene med tittelen «Defender 2020», og sa at deres formål er «tydelig å øve for krig mot Russland».

Hun gikk videre til å diskutere skandalen som involverte det sveitsiske selskapet Crypto AG, som hadde bidratt til at CIA og BND (Bundesnachrichtendienst; den tyske utenlandsetterretningen) hadde spionert på mer enn 100 land i verden, over flere tiår.

«Den angivelig nøytrale regjeringen i Sveits visste alt om dette,» sa Arens. Alle regjeringene, inkludert den tyske og den sveitsiske, var del av konspirasjonen som ligger til grunn for [den på møtetidspunktet innledede] skueprosessen i London.

«Og dette er ikke ingen overraskelse,» fortsatte hun, «fordi de alle forfekter den samme politikken for krig, privat berikelse og sosiale angrep på den yrkesaktive befolkningen. Det vi ser i dag er gjenkomsten av fascisme og krig.»

Hun snakket om det uhyrlige terroristangrepet som fant sted bare noen dager tidligere i den tyske byen Hanau, i delstaten Hessen, og sa: «I Tyskland har storkoalisjonsregjeringen [av CDU/CSU og SPD] på mange områder overtatt politikken til partiet AfD [Alternative für Deutschland], og derved styrket den radikale høyresidens krefter. Som på 1930-tallet er det nødvendig med radikale høyreorienterte og fascistiske krefter for å få påtvunget en krigspolitikk mot en befolkning som ikke i det hele tatt ønsker den.»

De politiske retningslinjene for militarisme og ekstrem sosial ulikhet er uforenlige med demokrati, forklarte hun. Det er grunnen til at det innen styringseliten ikke er noe støttegrunnlag for forsvaret av demokratiske rettigheter.

Hun refererte til det historiske eksemplet med den tyske journalisten Carl von Ossietzky, som i 1929 ble dømt og fengslet for «spionasje» og «svik av hemmeligheter» – det vil si allerede før naziregimet kom til makten. Han døde ni år senere som resultat av mishandlingen han ble utsatt for i en av fascistenes konsentrasjonsleirer.

Hun sa det er viktig å trekke lærdommer av denne historiske presedensen, fordi det er påfallende likhetstrekk med London-skuerettssaken. Også Assange er truet med domfelling under den amerikanske spionasjeloven. «Derfor er hans forsvar direkte knyttet til en kamp mot militarisme og krig, og mot kapitalistisk utbytting,» sa hun. «For dette er det nødvendig å mobilisere arbeiderklassen, på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program.»

Hennes bidrag ble flere ganger avbrutt av applaus. Arens konkluderte med følgende appell: «Den eneste måten å kunne forhindre at Assange blir utlevert, og at han får sin fullstendige og betingelsesløse frihet, er gjennom en uavhengig mobilisering av en politisk bevisst, internasjonal massebevegelse.»

Marlene Jost, administrator for initiativet Free Julian Assange Committee Switzerland, ønsket hver og en foredragsholder velkommen med en personlig introduksjon. Mellom talene leverte hun dyktige musikalske mellomspill på sin fiolin.

Kveldens første taler var advokaten og journalisten dr. Milosz Matuschek, som er støttespiller for Genève-initiativet for et humanitært sveitsisk visum for Julian Assange. «For meg er Assange-saken vår tids Dreyfus-affære,» forklarte han, bare med den forskjell at konspirasjonen mot Assange er enda mer graverende.

«Fire stater – Ecuador, Sverige, Storbritannia og USA – har konspirert mot én enkelt person,» bemerket han. Han advarte så: «Dersom de mektige er hevet over loven, da lever vi ikke lenger i en stat basert på rettsprinsipper. Da lever vi i en despotisk stat.»

Han fortsatte: «Assanges rett til å publisere er vår rett til å bli informert,» og det er derfor det er så viktig «å få ham ut av cella, for ellers havner vi alle der i cella – kanskje ikke umiddelbart og fysisk, men så absolutt åndelig. For hvem skal våge å publisere slike ting i fremtiden, når sannheten bærer en slik prislapp?»

Matuschek ba sine journalistkolleger å trekke de riktige konklusjonene, og sa: «Enten er journalister villige til å ta på seg de mektige, eller så er de den rene show business

Zürich-advokaten dr. Philip Stolkin behandlet i sin tale betydningen av gravejournalister for samfunnet. Han sa at de er de eneste som forklarer oss hva våre skattepenger går til, og at «våre regjeringer er involvert når våpen og kriger finansieres, når bomber eksploderer i Jemen og barn blir revet i filler.» Denne henvisningen til det faktum at Forbundsrådet (den sveitsiske regjeringen) bruker milliarder av sveitsiske franc på landets egen bevæpning, og at den autoriserer en enorm eksport av krigsvåpen, ble møtt med stor applaus.

Stolkin reiste spørsmålet: «Skal menneskerettighetene virkelig bare gjelde for høytidstaler, der vi feirer oss selv som fantastiske demokrater?» Han var ikke klar for det, sa han. Det er viktig at gravejournalister fortsetter å snakke ut, og derfor er det viktig å få løslatt Julian Assange og Chelsea Manning.

Basel-advokaten dr. Andreas Noll, som var den siste taleren, tok opp beskyldningen mot Assange om at WikiLeaks hadde satt individer i fare ved å publisere tusenvis av navn. Han understreket: «Dette er galt! Tvert imot, så var Assange den eneste som tok seg av anonymiseringen av titusenvis av navn, mens Guardian og andre medier allerede publiserte materialet [uredigert].»

Noll påminnet publikum om tiden da den andre verdenskrig tok slutt i Europa, den 8. mai 1945, med titalls millioner av døde. Ønsket om «Aldri mer krig» hadde vært universelt, og på det grunnlaget hadde FN vedtatt den universelle erklæringen om menneskerettigheter [Universal Declaration of Human Rights] og de fire Genève-konvensjonene.

Han sa: «På grunn av disse oppnåelsene følte vi oss i lang tid komfortable. Men bak vår rygg har de hemmelige tjenestene skapt en helt annen virkelighet.» Det er Julian Assange som har åpnet folks øyne, «og han viste verden at våre regjeringer er ansvarlige for systematiske krigsforbrytelser og tortur. Vi har levd i en drømmeverden.»

Siden mai 2019 har Andreas Noll, sammen med Stolkin og andre sveitsiske jurister, oppfordret Forbundsrådet til å innvilge asyl i Sveits til Julian Assange og Chelsea Manning.

Forbundsrådet erkjente at Assange, «som informasjonsteknologiekspert, gravejournalist og politisk aktivist», faktisk har bidratt til å «avdekke tilfeller av brudd på menneskerettighetene» ved å spre konfidensiell informasjon. Forbundsrådet sa imidlertid at de «ikke hadde noen intensjon» om å promotere og beskytte menneskerettighetene gjennom rettsbruddene han hadde avdekket.

Følgelig kunne «Julian Assange ikke anerkjennes som en menneskerettighetsforkjemper, og han kunne heller ikke motta beskyttelsen som det er fastlagt for i de sveitsiske retningslinjene» (sitert fra det skriftlige svar fra det sveitsiske utenriksdepartementet).

Noll kommenterte denne skammelige holdningen ved å påpekte at Assange tilsynelatende ikke lenger var gjenstand for noen grunnleggende demokratiske rettigheter, hverken forbudet mot tortur eller rettigheten til en rettferdig rettssak, ei heller pressefriheten eller FNs flyktningekonvensjon. «Rettsstaten opptrer i dette tilfellet ikke annerledes enn middelalderens presteskap,» erklærte han.