Jeremy Corbyns kriminelle taushet under Julian Assanges utleveringshøring

Av Chris Marsden
3 March 2020

I forrige uke var Julian Assange gjenstand for en utleveringshøring brakt inn av Trump-administrasjonen for å få utlevert WikiLeaks-grunnleggeren til USA, for å møte tiltalepunkter under USAs Espionage Act med ei strafferamme på 175 års fengsel.

Gjennom hele den fire-dager-lange saksgangen i London har Labour-partileder Jeremy Corbyn og hans nærmeste allierte, skyggefinansminister John McDonnell og skyggeinnenriksminister Diane Abbott, sammen med hver eneste Labour-MP [Member of Parliament], holdt deres munner tett lukket. Deres taushet er å regne som samvirke i en monstrøs politisk skueprosess, innrettet på å få brakt en utgiver og journalist til taushet, som har avslørt amerikanske krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak.

Assanges forsvarsteam detaljerte Washingtons konspirasjon for å få brakt ham til taushet, med alle nødvendige midler. Saksgangen avslørte også hvordan de britiske domstolene og Boris Johnsons Konservativ-regjering er villige til å tråkke på grunnleggende demokratiske og juridiske rettigheter for å få sikret at Assange blir oversendt til USA, for å bli brakt til taushet for godt.

Utleveringshøringen hadde en kafkaesk karakter. Den 24. februar inntok Assange sin plass på tiltalebenken i Belmarsh Magistrates’ Court, i et skuddsikkert glassbur. Han kunne knapt høre sitt juridiske team skissere hans forsvar mot utleveringen. Hovedtyngden av verdenspressen, stuet inn i en porta-cabin. storslagent beskrevet som et «medieanneks, kunne knapt heller høre eller følge begivenhetene.

For forsvaret holdt Edward Fitzgerald QC [lisensiert jurist] en kraftfull presentasjon, der han insisterte på at den amerikanske utleveringsbegjæringen er ulovlig, fordi den er påviselig politisk motivert. Han detaljerte det ekstraordinære nivået av kriminalitet som er involvert i den amerikanske vendettaen mot Assange, inkludert metodene som ble brukt av det spanske sikkerhetsselskapet US Global på vegne av CIA, for å overvåke hver en bevegelse den prisbelønte journalisten gjorde under hans politiske asyl inne i den ekvadorianske ambassaden.

Private og privilegerte samtaler mellom Assange og hans advokater og leger ble filmet, selv på toalettet, slik at han ble tvunget til å sove i et telt på sitt soverom for å beskytte privatlivet.

Enda mer fordømmende var avsløringer fra en ikke-navngitt spansk varsler, «vitne 2», om at USA hadde planlagt å kidnappe og muligens få drept Assange.

«Det var samtaler» mellom CIA og UC Global-lederen David Morales «om hvorvidt det burde overveies mer ekstreme tiltak, eksempelvis kidnapping eller forgiftning av Julian Assange i ambassaden», fortalte Fitzgerald til retten. Dette inkluderte antydning om at ambassadedøra kunne bli etterlatt åpen, for å få en kidnapping til å se ut som om det kunne ha vært «et uhell».

Dag to begynte med rapporter om at Assange på åpningsdagen for saksgangen ble pålagt håndjern 11 ganger, og to ganger ble strippet naken av fengselsvoktere, og at hans juridiske dokumenter ble beslaglagt. Han ble forflyttet til fem forskjellige celler. Til tross for denne groteske innblanding i rettigheten til en rettferdig rettssak, erklærte den presiderende dommeren Vanessa Baraitser at hun hadde «ingen jurisdiksjon» over Assanges behandling i hans varetekt.

Dagen etter informerte hun retten at Assange var «medisinert» og kunne ha «problemer med å følge saksgangen». Som respons nærmet Assange seg glassplatene som skilte ham fra domstolens hovedrom, og fortalte til Gareth Peirce, sjef for hans juridiske team, at han var under konstant overvåking: «Jeg kan ikke kommunisere med mine advokater, eller spørre dem om avklaringer uten at den andre side ser ... Hva er poenget med å spørre om jeg kan konsentrere meg dersom jeg ikke kan delta?»

Forsvaret forespurte om Assange kunne tillates å sitte i domstolens hovedlokale, men Baraitser avviste deres skriftlige innspill, der hun den siste ettermiddagen meldte sin beslutning om at Assange måtte forbli på tiltalebenken innkapslet av forsterket glass, når høringen gjenopptas i mai.

Fitzgerald refererte medisinske vurderinger fra professor Michael Kopelman, som uttalte at «jeg er så trygg som en psykiater noen gang kan være, for at dersom utleveringen til USA skulle bli overhengende, da vil Mr. Assange finne en måte å få tatt livet av seg», og til doktor Sondra Crosby som uttalte at «det er min sterke medisinske oppfatning at utlevering av Mr. Assange til USA ytterligere vil skade hans nåværende skjøre helsetilstand, og med stor sannsynlighet føre til hans død.»

Dette er det korrupte og nedrige britiske rettssystemet som Corbyn, McDonnell et. al., nekter å utfordre. Deres offentlige rasjonaliseringer er politisk kriminelle.

Den 20. februar besøkte McDonnell Assange i Belmarsh Prison. Han kalte Assanges situasjon «vår tids Dreyfus-affære». Samtidig insisterte han på at «når høringen starter vil de være sub judice [under pågående rettsprosess] og det ville være vanskelig å reise saken i Underhuset ...»

McDonnell fremmet der den foraktelige begrunnelsen som han og Corbyn – og deres politiske pseudo-venstre allierte – ville bruke for å berettige deres egen feighet og mangel på politisk prinsipp.

Jeremy Corbyn er Opposisjonens leder. Han kunne ha reist saken om Assanges skjebne i Parlamentet hver eneste dag, og det ville ha informert millioner om at han står tiltalt i en skueprosess [original: ‘tried in a kangaroo court’] og at hans grunnleggende demokratiske rettigheter blir misaktet av en dommer som har fått sin domsbeslutning forhåndsdefinert. Han burde ha oppfordret alle arbeidere og unge mennesker i Storbritannia og internasjonalt til å kreve et øyeblikkelig opphør av den juridiske perversjonen i Belmarsh, og at Assange må løslates.

Hva ville domstolene ha gjort i respons? Truet ham med påtale eller arrestering? En ekte arbeiderleder ville ha fortalt rettsvesenet: «Bare prøv det, om dere tør!»

Om det hadde blitt iverksatt noe som helst tiltak mot Corbyn ville det ha vært det mest oppflammende trekket siden Charles I trådte inn i Parlamentet i januar 1642, for å arrestere fem medlemmer av Commons [Underhuset] og med det utløste Den engelske borgerkrigen. Det ville ha sluppet løs ei bølge av protester over hele Storbritannia, som ville ha galvanisert massestøtte for Assanges frihet.

Men Corbyn og McDonnell er ikke bare alt for glade i sitt eget skinn til å kaste ned hansken til rettsvesenet. De er tjenere av de samme kapitalist-masters som Baraitser, og de er bittert imot enhver mobilisering av arbeiderklassen for å legge vansker i veien for britisk imperialismes operasjoner.

Corbyn holdt kjeft om Assange i årevis etter å ha blitt Labour-leder, frem til april i fjor da Assange illegalt ble slept ut av den ekvadorianske ambassaden. Han motsatte seg kort en utlevering til USA, før han støttet en utlevering til Sverige på fabrikerte sexbeskyldninger. Deretter gjenopptok han sin taushet i 10 måneder, også under kampanjen for desembers generelvalg, før han igjen kort brøt tausheten den den 12. februar.

Mediene rapporterte bare knapt og selektivt fra forrige ukes rettssak. I løpet av weekenden fant kampanjeteam for Socialist Equality Party i Storbritannia at mange arbeidere og ungdommer ikke engang visste at rettssaken fant sted. Corbyn er politisk ansvarlig for denne farlige situasjonen.

Mot bestrebelsene fra den offisielle kampanjen Don't Extradite Assange [‘Ikke utlever Assange’] og dens politiske ledere, som John Rees og Tariq Ali, har World Socialist Web Site, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og Socialist Equality Partiene flere ganger advart for at Assanges frihet ikke kan vinnes ved å stole på så falske politiske venner som Corbyn og McDonnell, eller ved å ha den aller minste tillit til Storbritannias domstoler. Som vi skrev den 13. februar:

«Corbyns periode som Labour-partileder har vært en objektiv lærdom om umuligheten av å slåss for demokratiske rettigheter og mot krig, ved å støtte eller ha noen illusjoner om Labour Party og partiets ‘venstre’-representanter. Corbyn-perioden har vist at kampen for å få blokkert for Assanges utlevering, for å få sikret hans frihet og for forsvaret av borgerrettigheter, krever utviklingen av en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen – det store flertallet av befolkningen – rettet mot hele det offisielle politiske oppsettet.»

Vi appellerer til våre leserne om å kontakte WSWS og ta del i den globale kampanjen for å få løslatt Julian Assange og den heroiske varsleren Chelsea Manning. Det må innkalles til møter på hver en arbeidsplass, skole, høyskole og universitet, med krav om Assanges og Mannings umiddelbare og ubetingede frihet, tilbaketrekkingen av den amerikanske utleveringsbegjæringen og full kompensasjon for den ti-år-lange statsvendettaen mot dem. Deres liv avhenger av arbeiderklassens inngripen. Det er ingen tid å tape.