2020 begynte med den varmeste januarmåned i registrert historie

Av Philip Guelpa
3 March 2020

Jorda har akkurat opplevd den varmeste januarmåneden i registrert historie, som det rapporteres av den offisielle amerikanske etaten National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). Både land- og havtemperaturer oversteg alle rekorder for de siste 141 årene. Avlesningene var 1,13 grader Celsius (2,05 grader Fahrenheit) over gjennomsnittet for 1900-tallet. Dette er ikke et avvik for trenden; de fire varmeste januarmånedene har alle funnet sted siden 2016, og de 10 varmeste har alle vært siden 2002.

For året som helhet var 2019 det nest-varmeste registrert, bare etter 2016. Temperaturene var mer enn 0,6 grader Celsius (1 grad Fahrenheit) over gjennomsnittet for perioden fra 1981 til 2010, ifølge Copernicus Climate Change Service. Basert på denne trenden vil sannsynligvis 2020 bli blant de fem varmeste årene registrert. Forskere har advart for at en økning på 2 grader over det pre-industrielle middelnivået vil få katastrofale konsekvenser, som inkluderer massive flommer, tørker, skogbranner og avlingsfeilslag.

Romlig fordeling i USA av direkte og indirekte effekter av havnivåstigning (SLR; Sea Level Rise) på menneskelig migrasjon. Alle regioner (counties) som opplever oversvømmelser med SLR på 1,8 m innen 2100 er skyggelagt i blått, og fargene indikerer de gjenværende regionene basert på antall ekstra innkommende migranter per region (county) som er med i SLR-scenarioet over ei grunnlinje. Fargegradienter er implementert på en logaritmisk skala. [Illustrasjon: Robinson et al, 2020]

Én spesielt slående statistikk ble nylig registrert i Antarktis. Den 7. februar opplevde Esperanza-basen på Antarktis-halvøya Trinity Peninsula den høyeste temperaturen noensinne målt på det frosne kontinentet – 18,3 grader Celsius (64,9 grader Fahrenheit). Dette toppet den forrige rekorden som var på 17,5 grader Celsius (63,5 grader Fahrenheit) for bare fem år siden, i mars 2015. Antarktis er blant de raskest oppvarmende regioner i verden.

Det som gjør dette spesielt alarmerende er den enorme mengden vann som nå holdes av kontinentets isbreer. Når temperaturen stiger øker smeltehastigheten for disse isbreene. Målinger viser at anslagsvis 87 prosent av isbreene på vestkysten av Den antarktiske halvøya har trukket seg tilbake (dvs. smeltet tilbake) i løpet av det siste halve århundre, med tiltakende rate de siste dusin årene.

Hvis den antarktiske iskappa skulle smelte fullstendig ville de globale havnivåer (SLR; Sea Level Rise) stige anslagsvis 60 meter. Til det kan man tillegge Grønland-iskappa, som også smelter i en akselererende hastighet, og da ville havnivået stige med ytterligere 6 meter (20 fot). Og det inkluderer ikke engang tilleggsbidragene fra mindre isbreer rundt om i verden, eksempelvis i Himalaya og Alpene. Alt i alt, dersom alle verdens isbreer skulle smelte, noe som med stor sannsynlighet vil inntreffe gitt dagens trender med stigende globale temperaturer, vil havnivåene (SLR) nå ca. 70 meter (239 fot) over dagens nivåer.

Selv lenge før disse ekstreme scenarioene vil havnivåstigning ha meget ødeleggende konsekvenser. Nåværende fremskrivninger indikerer at innen slutten av dette århundret vil det globale havnivået stige med mellom 0,5 og 2,5 meter (1,6 og 8,2 fot). Globalt vurdert lå i år 2000 omtrent 30 prosent av urbane landområder innen høyfrekvente flomsoner, anslått å øke til 40 prosent innen 2030.

En analyse av de dystre konsekvensene av anslått havnivåstigning for én del av den globale befolkningen [USA] ble nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet PLOS ONE. «Modellering av migrasjonsmønstre i USA på grunn av havnivåstigning» (Robinson, Dilkina og Moreno-Cruz, 22. januar 2020) beskriver fortrengningen av titalls millioner mennesker som følge av oversvømmelser av lavtliggende deler av USA, inkludert mange av de største byene.

Denne tvungne migrasjonen ville ikke bare ha ødeleggende konsekvenser for de som blir drevet til å flykte fra hjem, arbeidsplasser og hele deres livsførsel, men ville også ha drastiske konsekvenser (såkalte «indirekte effekter») for «mottaker»-regionene, som er totalt uforberedt på den enorme tilstrømningen av mennesker som ville følge.

I 2010 bodde i USA 123,3 millioner mennesker, 39 prosent av befolkningen, i kystområder. Innen 2100 vil 13,1 millioner være i permanent oversvømte områder, basert på en havnivåstigning (SLR) på 1,8 meter (6 fot), som vil resultere i en massiv migrasjon av klimaflyktninger. Modellen til Robinson og kolleger forutsier at innen 2100 vil 56 prosent av USAs counties oppleve betydelig befolkningstilstrømning under et SLR-scenario på 1,8 meter.

Det må bemerkes at stigning av havnivået ikke bare vil føre til permanent oversvømmelse av tidligere beboelige områder, men også til hyppigere midlertidige flommer av tilstøtende områder, på grunn av stadig kraftigere stormer. I tillegg vil infiltreringen av saltvann i grunnvannet i lavtliggende landbruksarealer påvirke matproduksjonen negativt.

Forfatterne understreker at disse migrasjonene ikke nødvendigvis vil følge de relativt begrensede, «business as usual» mønstere for befolkningsforflytninger som hittil har vært erfart på grunn av så midlertidig begrensede begivenheter som orkanene Katrina og Rita. Mottakerområder ville omfatte både nærliggende og mer fjerntliggende steder, langt fra kystregionene. Som resultat vil store forstyrrelser oppstå over et bredt spekter av virksomheter, som inkluderer bebyggelse, transport, sysselsetting og matproduksjon.

Som illustrert i figur 1 vil alle av USAs kyster mot Atlanterhavet, Gulfen og Stillehavet være under vann, inkludert mange større byer. Blant disse er Boston, New York, Philadelphia, New Orleans og Miami, for bare å nevne noen. Oversvømmelser vil også nå betydelig langt innover i landet. Mye av Florida vil bli oversvømmet, og bare etterlate ei sentral øy og det nordligste restområdet. Utover det vil mange counties oppleve befolkningstilstrømning av titusener og hundretusener av flere mennesker.

Modellen til Robinson og kolleger har bare blitt anvendt for USA. Tilsvarende effekter vil inntreffe over hele verden, og påvirke milliarder av mennesker direkte og indirekte.

Havnivåstigning er bare én konsekvens av antropogene (menneskeskapte) klimaendringer. Tørker, flommer på grunn av massiv nedbør, skogbranner (som nylig erfart i Australia og California) og andre ekstreme værbegivenheter har allerede påvirket livene til millioner av mennesker. Konsekvensen av klimaflyktninger fra Afrika, Mexico og Mellom-Amerika, sammen med de som blir drevet vekk av krig, politisk forfølgelse og økonomiske kriser, og som trekker mot Europa og Nord-Amerika vil være forsvinnende liten i sammenligning med de store forstyrrelsene som vil oppstå under selv «moderat» prosjekterte scenarioer av klimaendringer.

Som tiår med passivitet [engelsk tekst] har vist er kapitalistsystemet helt uforberedt på konsekvensene av havnivåstigning og andre påvirkninger av klimaendringer, som i tiltakende grad vil manifestere seg i løpet av de neste tiårene. Bare en massiv, globalt koordinert innsats, som omfatter både en drastisk reduksjon av klimagassforurensninger og tiltak for å forberede for befolkningsforflytninger, kan avverge en katastrofe. Dette vil ikke skje så lenge verden er delt opp i konkurrerende nasjon-stater og dominert av konkurrerende privatforetak. Bare en forent sosialistisk verden kan hanskes med denne eksistensielle krisen.

Forfatteren anbefaler også:

Capitalism and the climate disaster: The issues posed by the worldwide protests

[1. oktober 2019]

Latest UN plan to address catastrophic decline in biodiversity—more empty platitudes

[1. februar 2020]