Den forfulgte journalisten Assange ble lagt i håndjern og kledd naken på første dagen av utleveringsrettssaken

Av Thomas Scripps and Laura Tiernan
27 February 2020

Julian Assange ble satt i håndjern 11 ganger og han ble to ganger strippet naken av fengselsvakter i Belmarsh Prison på åpningsdagen for denne ukas utleveringsrettssak i London, bekjentgjorde hans advokater i retten på tirsdag.

Edward Fitzgerald QC [lisensiert advokat] fortalte distriktsdommer Vanessa Baraitser at hans klients juridiske dokumenter ble konfiskert av fengselsmyndighetene, som senere forflyttet ham til fem forskjellige celler – hevngjerrige tiltak som hadde til hensikt å intimidere og undertrykke WikiLeaks-utgiveren.

WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange [Foto: AP Photo/Matt Dunham]

Baraitser kom med den ekstraordinære påstanden at hun ikke hadde «noen jurisdiksjon» over Assanges behandling i varetekt, til tross for at det forpurret hans rettighet til en rettferdig rettssak.

På tirsdag sa hun at det var opp til hans juridiske team å melde inn en klage til Belmarsh Prison. I forkant av denne ukas høring nektet Baraitser gjentatte ganger å beskytte Assanges rettigheter til en rettferdig rettssak [‘due process’], inkludert hans tilgang til sine advokater og forsvarets bevismateriale.

I mellomtiden ble Assanges nærmeste supportere åpent målrettet i rettssalen tirsdag morgen. Da saksbehandlingen skulle begynne fortalte en rettsfunksjonær WikiLeaks’ sjefredaktør Kristinn Hrafnsson at han var utestengt fra det offentlige galleriet.

«Jeg sto utenfor det offentlige galleriet og ventet på å gå inn da en av vaktene ropte ut: ‘Hvor er WikiLeaks-redaktøren?’ før han erklærte: ‘Jeg har fått beskjed om at du ikke har lov til å komme inn på det offentlige galleriet,’» fortalte Hrafnsson til World Socialist Web Site.

Hrafnsson var ikke i stand til å få noen forklaring fra rettsmyndighetene for deres skandaløse handling, og adressert en improvisert pressekonferanse utenfor rettsbygningen. Han var ledsaget av Assanges far John Shipton og hans bror Gabriel Shipton, som hadde gått ut i protest. Der nyheten om forbudet sprede seg på sosialmedier, og med Assanges forsvaradvokat Gareth Peirce som grep inn, trakk retten seg og Hrafnsson ble gitt tilgang til galleriet.

Domstolens lovløse handlinger gjør det klart at en skuerettssak er på gang. Faktisk fortalte journalister som dekket tirsdagens rettssak fra presseanekset til WSWS at tiltakene som er på plass for Assange-høringen – deriblant politisjekkpunkter og rettens kontroll av deres pressekort og identifisering – er enestående.

I retten innledet Mark Summers QC tirsdagens argumenter for forsvaret, med den ringende fordømmelsen: «Man kunne nøyaktig beskrive dette kapitlet av rettssaken som løgner, løgner og flere løgner.» Han leverte en juridisk gransket avvisning av de tre grunnleggende beskyldningene som ble fremsatt i den amerikanske utleveringsbegjæringen.

Påstanden om at Assange hadde bistått Manning i å knekke et passord for å muliggjøre hackingen av sensitive dokumenter var, sa Summers, «en falsk påstand. Det er beviselig galt fra Manning-rettsaken ... fra påtalemyndighetens egne bevis og fra ubestridte forsvarsbevis.»

Påstanden om at Assange aktivt hadde anmodet om klassifisert materiale fra Manning var på samme måte, «beviselig feil, denne gangen fra offentlig tilgjengelig informasjon».

Og som siste punkt var beskyldningen om at Assange bevisst hadde satt livene til amerikanske informanter i fare ved å dumpe uredigerte filer på nettet «åpenbart og beviselig falsk, igjen fra offentlig tilgjengelig informasjon, og fra informasjon kjent for den amerikanske regjeringen».

Der han først behandlet det amerikanske utenriksdepartementets 250 000 diplomatmeldinger [‘cables’] som ble utgitt i april 2010, refererte Summers til bevis fra Chelsea Mannings militærrettsak [Court Martial], som beviste at det ikke var nødvendig med hacking av noe passord hverken for å få tilgang til disse meldingene, eller for å skjule hennes identitet.

Assange var heller ikke involvert i noen oppfordring til tyveri av dette materialet, slik utleveringsbegjæringen hevder, via WikiLeaks ‘mest ønsket liste’ over regjeringsdokumenter. Hans advokat forklarte: «Uansett hvor hardt du leser denne lista, vil du ikke kunne finne noen referanse til diplomatmeldinger [‘cables’] noe sted i den.» Summers sa: «Oppfatningen om at de ble lastet opp til WikiLeaks som resultat av at Chelsea Manning hadde sett dem på noen ‘mest ønsket liste’ ... er absolutt fantasi.»

Summers leverte deretter en detaljert kronologi av hendelsene som førte til at disse dokumentene ble lagt ut [på nettet] i bulk i ikke-redigert form. «Hverken Mr. Assange eller WikiLeaks forhastet seg da de mottok disse materialene, for å få publisert det i full fart ... I stedet inngikk Mr. Assange og WikiLeaks partnerskap med ei rekke hovedstrømsmedieorganisasjoner, for å kunne tolke og forstå, og for å håndtere dette materialet forsvarlig.»

Han refererte til bevis fra sentrale vitner som forklarte hvordan WikiLeaks innførte banebrytende og «helt innovative» sikkerhet og «skademinimerende» protokoller, som siden har blitt adoptert for anvendelse i høyprofilerte saker som eksponeringen av Panama Papers, saken relatert til skatteparadis.

Disse prosedyrene ble ikke sabotert av Assange eller WikiLeaks, men av David Leigh fra Guardian, som publiserte et passord til et sikkert arkiv med ikke-redigerte dokumenter, i boka han publiserte med tittelen WikiLeaks: Inside Julian Assange’s War on Secrecy.

Sikkerhetsbruddet ble først erkjent og rapportert av den tyske avisa Die Freitag. Assange ringte avisa og «bønnfalt dem om ikke å røpe hva de hadde oppdaget». Han handlet deretter umiddelbart for å kontrollere det potensielle utfallet, forklarte Summers, og ringte Det hvite hus og det amerikanske utenriksdepartementet sammen med WikiLeaks-ansatte Sarah Harrison. Summer fortalte at i deres samtale «snakket de i formuleringer om en nødsituasjon som var i ferd med å inntreffe».

Overraskende nok ba amerikanske myndigheter dem å «ringe tilbake om et par timer». Assange svarte: «Jeg forstår ikke hvorfor dere ikke ser det presserende i dette. Med mindre vi gjør noe, settes menneskers liv i fare.»

Først da de fullstendige ikke-redigerte filene var offentliggjort av andre nettsteder – først av alle av det USA-baserte nettstedet Crypto.org, som aldri har stått overfor anklager – publiserte WikiLeaks materialet.

Tilsvarende punkter ble fremlagt relatert til dokumentene Orienteringer om vurderinger av innsatte [Detainee Assessment Briefs], engasjementsprotokollene [Rules of Engagement] og krigsloggene fra Afghanistan og Irak, ervervet og publisert av WikiLeaks. Ingen av disse krevde noen hacking av passord for Mannings tilgang til amerikanske regjeringsdatabaser, og ingen av dokumentsamlingene sto på WikiLeaks’ ‘liste over ønskede dokumenter’.

Hva angår påstandene om at Assange oppmuntret Manning til å begå tyveri, gjorde Summers det klart hvordan Mannings besørging av Rules of Engagement-dokumentene stammet fra hennes beslutning om, av offentlighetens interesse, å lekke den «skremmende» Collateral Murder-videoen – beskrevet i retten med formuleringen «som 5-åringer som spiller dataspill der virkelige mennesker blir drept, inkludert barn som blir skutt på».

Rules of Engagement-protokollen som Manning lekket, «kom sammen med, og for å forklare, denne uhyrlige videoen over krigsforbrytelser», som eksponerte den amerikanske regjeringens påstander om at soldater hadde handlet i samsvar med engasjementsprotokollen.

Summers demonstrerte, med henvisning til Mannings militærrettssak, at det var kjent av den amerikanske regjeringen at utgivelsene av Afghanistan- og Irak-krigsloggene ikke utgjorde noen trussel mot noen amerikanske informanters liv. WikiLeaks jobbet til-og-med sammen med amerikanske embetsrepresentanter for å sikre at dette ikke skulle være tilfelle, på et tidspunkt som på amerikanernes anmodning forsinket publiseringen av rundt 15 000 dokumenter. Deres sikkerhetstiltak ble beskrevet av et forsvarsvitne som «mer ekstreme tiltak ... enn jeg noen gang tidligere hadde observert som journalist».

Summers bemerket gjennom hele sin presentasjon at disse detaljene har «ingen omtale i den amerikanske utleveringsbegjæringen», som er «fullstendig fratatt enhver relevant kontekst». Han utfordret derfor gjentatte ganger hvorvidt forespørselen kunne være «rettferdig, riktig og nøyaktig».

Skulle det bevises at den ikke er det, argumenterte Summers, ville Baraitser være forpliktet til å etablere de sanne fakta og beslutte om utleveringen på dette nye bevisgrunnlaget.

Han refererte til rettssakene Castillo vs. Kingdom of Spain and Anor (2005) og Criminal Court at the National High Court, First Division vs. Murua (2010), og disse sakenes etablering av rettsbegrepet «Zakrzewski-misaktelse», oppkalt etter saken Zakrzewski vs. The Regional Court in Lodz, Poland (2013). Denne etablerte rettspraksisen fastholder at selv om en utleveringshøring ikke kan granske tilstrekkeligheten av bevisene som er fremlagt av utleveringsanmodende stat, kan påtalemyndighetens uriktig fremstilling av tiltaltes påståtte opptreden utfordres og korrigeres.

Med henvisning til utleveringsforespørselens gjentatte «uriktige fremstillinger, ved utelatelser» angående Assanges opptreden, konkluderte Summers, "stripp alle disse vekk ... og det som står igjen er ikke kriminelt».

James Lewis QC, som representerer USA, reagerte tilmålt og lite overbevisende, med påstanden at Summers «hele tiden forsøker å sette opp en stråmann» og at «retten må utelukke enhver påstand om misaktelse av en rettferdig prosess».

Som avslutning av tirsdagens saksgang indikerte James Fitzgerald QC at forsvaret «har en respons på hvert eneste ett» av påtalemyndighetens poenger.

Høringen fortsetter.