Australske medier opprettholder en utilgivelig blackout om Julian Assanges sak

Av James Cogan
18 February 2020

Om ei uke, den 24. februar, står den australske statsborgeren og WikiLeaks-utgiveren Julian Assange overfor begynnelsen av utleveringshøringene i London som skal avgjøre om han blir overført til USA for å stilles for retten på flere tiltalepunkter om spionasje.

Assange-sakens betydning og historiske implikasjoner er ubestridelige. Anklagene som er rettet mot ham stammer alle fra publiseringen av informasjon besørget av varslere i 2010 og 2011, som avslørte at amerikanske og allierte styrker i Irak og Afghanistan utførte vilkårlige drap av sivile, så vel som tortur og andre menneskerettighetsbrudd. Annen lekket informasjon avdekket amerikanske ambassaders utallige diplomatiske intriger for å støtte opp eller få installert pro-amerikanske regimer.

Dokumentene ble ikke bare publisert av WikiLeaks, men av noen av de største avisene rundt om i verden, som åpent annonserte at de var organisasjonens «partnere», for å sikre at den fordømmende eksponering av stormaktskrigsforbrytelser og konspirasjoner nådde et størst mulig globalt publikum.

WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange [Credit: AP Photo/Matt Dunham]

Skulle Assange med andre ord bli utlevert og dømt i USA for spionasje vil det etablere en illevarslende presedens som kan anvendes til å straffeforfølge redaktører og journalister fra publikasjoner som omfatter Guardian, Le Monde og Der Spiegel, så vel som Sydney Morning Herald. Det ville sette en presedens videre fremover for påtalemyndighetenes rettsforfølgelse av enhver medieorganisasjon som publiserer lekkede klassifiserte amerikanske regjeringsdokumenter og for amerikanske anmodninger om utlevering fra hvilket som helst land jornalister og utgivere måtte bo i eller holder statsborgerskap fra.

Innen mediebransjen er disse fakta velkjente, og de har blitt bredt diskutert. Etter at Assange ble slept ut fra den ekvadorianske ambassaden i april 2019 – i strid med hans rettigheter til politisk asyl – og ble siktet av Trump-administrasjonen, har det vært publisert redaksjonelle lederartikler og kronikk-kommentarer internasjonalt, med uttrykk for bekymring og erkjennelsen av at hans sak har illevarslende implikasjoner for journalistikken og ytringsfriheten.

Det er utilgivelig at det som bare kan beskrives som en nærmest total medieblackout finner sted i Assange-saken under oppløpet til utleveringshøringene. Utviklingstrekk som legemliggjør allmenhetens interesse blir flagrant sensurert.

De australske mediene er et spesielt billedlig eksempel på denne sensuren, siden Assange er en australsk statsborger, og er medlem av mediefagforbundet Media Entertainment and Arts Alliance (MEAA), og i lys av det faktum at WikiLeaks i 2011 ble tildelt bransjens Walkley Award for «Most Outstanding Contribution to Journalism» [‘Mest fremragende bidrag til journalistikk’].

Her skal listes bare noen av de siste ukenes utviklingstrekk som ikke er rapportert på noen seriøs måte – langt mindre gjort til gjenstand for sonderende kommentarer eller etterforskning – av Australias trykte presse eller radio- og fjernsynsmedier, medregnet både foretakseide medier og de statseide organene Australian Broadcasting Corporation (ABC) og Special Broadcasting Service (SBS).

* Det amerikanske justisdepartementet (DoJ) har hevdet i innleveringer til retten at fordi Assange er en australsk statsborger kan han ikke reise som forsvar for WikiLeaks’ publisering av lekkasjer den amerikanske Konstitusjonens første endringstilleggs beskyttelser av ytringsfriheten.

* Andre amerikanske rettsdokumenter indikerer at Assange vil bli varetektsfengslet under «Spesielle administrative tiltak» (SAM) [Special Administrative Management] dersom han blir utlevert. SAM-fanger blir i forkant av deres rettssaker holdt i så-godt-som total isolering, i høysikkerhetsanstalter som er designet for å «bryte ned» påståtte terrorister, for at de skal innrømme skyld. De blir nektet tilgang til nyheter eller kommunikasjon med andre enn advokater og godkjente besøkende. All kommunikasjon, også med advokater, overvåkes. Hans juridiske representanter ville få forbud mot å videreformidle alt hva Assange sier, eller en gang snakke om betingelsene han ville bli holdt under. Behandlingen ble beskrevet i en 2017-rapport som «det mørkeste hjørnet av det føderale amerikanske fengselsystemet.»

* Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur, ga et utvidet intervju [engelsk utgave] til den sveitsiske publikasjonen Republik [tysk originalversjon] som ble publisert den 31. januar. Melzer gjennomgikk systematisk de falske påstandene om at Assange begikk seksualovertredelser i Sverige, måten han har blitt utsatt for psykologisk tortur og betydningen av en utlevering til USA. Melzer ble ikke intervjuet av australske medier, og hans Republik-intervju ble heller ikke gjengitt av noen publikasjon.

* Den 31. januar nominerte ei gruppe tyske parlamentarikere Assange, sammen med varslerne Chelsea Manning og Edward Snowden, til Nobels fredspris for 2020. I deres nominasjonsbrev sto det: «Vi føler at Assange, Manning og Snowden må anerkjennes for deres ‘enestående bidrag til bestrebelsen for fred og deres enorme personlige ofre for å fremme fred for alle’. Med avsløringen av USAs krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak, og USAs hemmelige tjenesters globale overvåkningsprogram, har de tre ‘eksponert krigens arkitektur og styrket fredens arkitektur.’»

* I forrige uke ble det meldt inn en underskriftskampnaje støttet av nærmere 300 000 personer som ba den australske regjeringen om å gripe inn på vegne av Assange. Statsminister Scott Morrison og opposisjonens Labor-leder Anthony Albanese ble ikke utfordret av mediene om deres stillingstaken til Assanges utleveringsrettssak, betingelsene han blir holdt under i Londons Belmarsh Prison eller de bredere implikasjonene for media og ytringsfriheten.

Det kunne vært referert andre nyhetsverdige anliggender som er gjenstand for sensur i mediene, ikke minst det at det har blitt kalt demonstrasjoner i australske byer og tettsteder for den kommende uka for å fordømme utleveringsrettssaken, og med krav om Assanges frihet.

Det er ingen uskyldig forklaring på tausheten. Den åpenbare konklusjonen er at foretaksledelse og redaksjonsråd for de forskjellige medieorganisasjonene har fattet beslutning om at Assange-saken ikke skal rapporteres. Det er all grunn til å tro at en slik beslutning er tatt i samråd med Morrison-regjeringen og ulike etterretnings- og politiagenturer.

Alt blir gjort for 1) å forhindre offentlig støtte til Assange; og for 2) å beskytte det politiske etablissementet fra offentlig gransking og forargelse over samarbeidet med den amerikanske administrasjonen i forfølgelsen av en australsk statsborger og modig forlegger.

Mange journalister og profesjonelle mediepersoner er dypt foruroliget over rettsforfølgelsen av Assange, og for det vidtrekkende angrepet på ytringsfriheten det utgjør. Det er godt forbi tiden for at de tar saken i egne hender og handler.

Mediefagfolk burde vært i fronten av kampen for en bred politisk bevegelse som krever avvisning av den amerikanske utleveringen og en umiddelbar og betingesesløs frihet for Assange, Manning og alle andre forfulgte journalister og varslere. De vet hva som står på spill. Assange-presedensen er allerede brakt til Australia i form av politiangrepet på ABC-kontorer i Sydney i fjor og den truede rettsforfølgelsen av ABC-journalister for deres offentliggjøring av varslerlekasjer som avslørte det australske militærets grusomheter i Afghanistan.

Personalet i hver eneste medieorganisasjon burde kalle inn til møter og fatte resolusjoner som det må handles på, i opposisjon mot Assanges utlevering – slik lærere har gjort – ikke minst med en insistering på at hans sak blir rapportert nøyaktig og ærlig. De amerikanske anklagene mot ham er uakseptable, og er en trussel mot grunnleggende demokratiske rettigheter.

Journalister snakker ofte om deres profesjonelle engasjement for å «snakke sannhet til makten». Partiene i Australia, fra Koalisjonsregjeringen så vel som Labor-opposisjonen, må stilles til ansvar for å ha bistått og støttet vendettaen mot en av deres kolleger.

Vi oppfordrer innstendig journalister og mediepersonell til å delta i stevnene som har blitt kalt av Socialist Equality Party i Sydney den 22. februar, i Melbourne den 23. februar og i Brisbane den 29. februar, så vel som på de andre protestaksjonene som finner sted rundt om i landet.