Frigjøringen av Auschwitz minnet i Polen, samtidig med statsledet kampanje for historierevisjonisme og krig

Av Clara Weiss
29 January 2020

Mandag ble det holdt en seremoni til minne om 75-årsjubiléet for Den røde armés frigjøring av Auschwitz den 27. januar 1945, på minnestedet etter den tidligere dødsleiren. Statsledere fra Tyskland, Israel, Ukraina og Ungarn var tilstede under seremonien. Rundt 200 overlevende fra leiren deltok også, de fleste av dem nå i slutten av 80- og 90-årene.

Auschwitz var et sentralsted for nazismens forbrytelser, og fremfor alt nazistenes genocid mot den europeiske jødedommen: mellom 1,1 og 1,5 millioner jøder ble gasset ihjel i Auschwitz. Det ble deportert anslagsvis 140 000 polakker, 20 000 sinti og roma og 10 000 sovjetiske krigsfanger, i tillegg til hundrevis av homoseksuelle og medlemmer av Jehovas vitner, til Auschwitz. Tusener av dem ble gasset ihjel, og titusenvis døde av sult, sykdommer, tvangsarbeid, utmattelse eller tortur.

Millioner rundt om i verden er beveget av minnet om fascismenes redsler, og er dypt foruroliget av den nylige gjenoppblomstringen av antisemittisme og fascistiske krefter internasjonalt. På Twitter trendet på mandag hashtagger som #NeverAgain og #Auschwitz75, og millioner leste den omfattende mediedekningen og intervjuene med de få gjenlevende. Flere overlevende snakket kraftfullt og presserende under seremonien, og advarte om en gjentakelse av forbrytelsene begått av nazistene, og en gjenoppblomstring av fascisme og antisemittisme i dag.

Politikerne som talte under seremonien utgjør imidlertid del av regjeringer som er direkte ansvarlige for gjenkomsten av fascistiske og antisemittiske krefter, og høyreekstrem historisk revisjonisme.

Den polske presidenten Andrzej Duda, fra det høyreekstreme regjeringspartiet Lov og Rettferdighet (PiS), som åpnet seremonien, uttalte at forbrytelsene som ble begått i Auschwitz historisk sett var uforlignelige, og at en gjentagelse av disse forbrytelsene måtte forhindres. Han refererte til den «organiserte, systematiserte massen» av jødene, og drapet av sovjetiske krigsfanger, polakker og sigøynere.

I motsetning til for fem år siden [engelsk tekst], da den polske regjeringen eksplisitt benektet å erkjenne at leiren ble frigjort av Den røde armé, erkjente Duda i en-halv-setning at «soldater fra Den røde armé» frigjorde Auschwitz. En vesentlig del av hans tale var viet til å fremheve at Polen, som ble invadert av nazistene den 1. september 1939, var «det første offeret» for nazistenes aggresjon. Duda insisterte også på at polakker hadde stått for «Europas største organiserte motstandsbevegelse mot nazistene». Han fordømte historieforfalskninger og Holocaust-fornektelse, og «instrumentell anvendelse av Auschwitz for noen andre formål».

Israels president Reuven Rivlin talte også, der han fordømte en gjenoppblomstring av antisemittisme.

Tysklands president Frank-Walter Steinmeier, som på mandag besøkte Auschwitz for første gang, uttalte: «Auschwitz, det er totalsummen av völkisch-forestillinger, rasehat og nasjonalistisk galskap.» Steinmeier beskrev Auschwitz som «et sted for gru og tysk skyld» og formante til å forhindre en gjenoppblomstring av lignende redsler i dag, også i Tyskland.

Dudas’ og Steinmeiers fordømmelser av fascisme og antisemittisme står i sterk kontrast til deres egne regjeringers politiske historikk. Bare i løpet av de få siste årene har de polske og tyske regjeringene stått i front for en massiv forflytning til høyre, og en systematisk promotering av historisk revisjonisme i Europa. I Tyskland ble det nyfascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) bevisst bygget opp av borgerskapet, og gjort til hovedopposisjon i Bundestag [det føderale parlamentet]. Den tyske staten har finansiert og dirigert nynazistiske terroristnettverk som har myrdet og målrettet immigranter og venstreorienterte politikere.

De høyreekstreme posisjonene til professor Jörg Baberowski, som hevder at «Hitler ikke var ondskapsfull», og som nyligst har uttalt at Hitler «ikke ønsket å høre noe om Auschwitz» har blitt promotert av mediene, samtidig som de slapp løs en massiv kampanje mot hans kritikere. Det tyske utdanningsdepartementet har eksplisitt støttet Baberowski. (Se også: «75 år siden frigjøringen av Auschwitz»)

I Polen har PiS-regjeringen, som inkluderer flere notoriske antisemitter, systematisk bygget opp paramilitære ytrehøyreformasjoner. I 2018 signerte president Duda en proposisjon til lov [engelsk tekst] som kriminaliserer omtale av polsk deltakelse i nazistenes forbrytelser mot jødene. Polske regjeringsrepresentanter, inkludert Duda selv, har gjentatte ganger deltatt i høyresidens marsjer. I fjor fikk ei gruppe fascister marsjere i Auschwitz på 74-årsdagen for leirens frigjøring.

Den ukrainske regjeringen til president Volodymyr Zelenskij opprettholder tette bånd til nynazister og har nylig kåret flere nazikollaboratører og antijødiske pogromister til «nasjonalhelter». I Ungarn gikk Viktor Orbans regjering i front for borgerskapets Europa-dekkende forflytning i retning av autoritært styre og en brutal undertrykking av flyktninger, og har på tilsvarende måte promotert rasisme og antisemittisme.

Den folkelige avskyen og massemotstanden mot disse politiske retningslinjene er hovedårsaken til at disse politikerne nå følte seg tvunget til å vie ofrene for Holocaust og fascismen en hyllest, og under mandagens seremoni avstå fra blatante historieforfalskninger.

Ikke desto mindre ble seremonien overskygget av imperialistmaktenes fremskredne forberedelser for krig. Bare dager før minnemarkeringen innledet USA forflyttingen av tropper på tvers av Europa i forberedelse til vårens NATO-øvelse Defender-Europe-20. Med anslagsvis 37 000 tropper fra USA og andre NATO-land, vil dette bli den største militærøvelsen NATO har holdt på et kvart århundre, åpent rettet for krigsforberedelser mot Russland.

Forut for minnemarkeringen i Polen på mandag ble det holdt en tilsvarende i Jerusalem, der USAs visepresident Mike Pence og Israels statsminister Benjamin Netanyahu agiterte for krig mot Iran [engelsk tekst]. Duda boikottet seremonien i Jerusalem fordi han ikke ble invitert til å tale, mens den russiske presidenten Vladimir Putin derimot var invitert for å tale. Dudas boikott av seremonien var del av en stadig mer opphetet diplomatisk tvist mellom Warszawa og Kreml over den andre verdenskrig.

Etter en EU-resolusjon fra september 2019 som beskyldte både Sovjetunionen og Nazi-Tyskland for den andre verdenskrigen, og som likestilte «kommunismens» forbrytelser med nazismens, har Kreml initiert en vesentlig kampanje for å berettige Hitler-Stalin pakten fra august 1939, der det fra Russlands side argumenteres for at Polen til dels hadde skyld for den andre verdenskrig. Som respons har Warszawa fordoblet sin innsats bak påstanden om at både Sovjetunionen og Nazi-Tyskland startet den andre verdenskrig.

Begges posisjoner er basert på historiske forfalskninger av karakteren til både stalinismen og krigens opphav. Hitler-Stalin pakten, som i betydelig grad tilrettela for nazistenes angrep på Polen, var kulmineringen av stalinismens serie av katastrofale forræderier av arbeiderklassen, forankret i det sovjetiske byråkratiets nasjonalistiske svik av Oktoberrevolusjonen i 1917.

Kominterns stalinistiske politiske retningslinjer hadde gjort det mulig for Hitler å komme til makten i Tyskland i 1933 uten å møte noen organisert motstand fra den 6-millioner-sterke bevegelsen til arbeiderklassen. I årene fra 1936 til 1938 engasjerte det stalinistiske byråkratiet seg i en massemordkampanje mot revolusjonære i Sovjetunionen og Spania, der de i all hovedsak målrettet trotskister, og forøvrig sosialistiske og marxistiske arbeidere og intellektuelle. Denne kampanjen kulminerte i august 1940 med en stalinistisk agents mord av Leo Trotskij.

Men til tross for stalinismens kontrarevolusjonære rolle forble imidlertid Sovjetunionen en utartet og degenerert arbeiderstat. Trotskistene forsvarte sovjetstaten mot angrepet fra tysk imperialisme, som fulgte i juni 1941, der Den røde armé spilte en sentral rolle i kampen mot nazismen. Det russiske oligarkiet, som Putin taler for, oppsto fra det stalinistiske byråkratiet som i 1991 oppløste Sovjetunionen. Forvirret, kriseridd og skrekkslagne for utsiktene til arbeiderklassens sosiale omveltninger, promoterer nå Kreml stadig mer aggressivt stalinismens kontrarevolusjonære politikk.

Den falske sidestillingen av Nazi-Tyskland og Sovjetunionen har lenge tjent som grunnlag for høyresidens historieforfalskninger, spesielt i Øst-Europa, der den kombinerer promoteringen av aggressiv antikommunisme og en relativering av fascismens forbrytelser. Mens Nazi-Tyskland uten tvil var agressoren som startet den andre verdenskrig, og er ansvarlig for de verste forbrytelsene i menneskets historie, lå rotårsakene til krigen i det kapitalistiske verdenssystemets uløselige motsetninger og krise. Det er denne samme krisen, som i dag er langt mer fremskreden, som ligger til grunn for oppblomstringen av fascisme og utgjør faren for en tredje verdenskrig.