When Hitler stole Pink Rabbit: Et barns blikk på nazistenes forbrytelser

Av Stefan Steinberg
24 January 2020

Regi Caroline Link; manus forfattet av Link og Anna Brüggemann, basert på Judith Kerrs roman

For flere generasjoner barn i Tyskland og den engelsktalende verden har én av de første og mest livaktige introduksjonene til nazistenes forbrytelser vært romantrilogien Out of the Hitler Time, skrevet av den tyskfødte britiske forfatteren og illustratøren Judith Kerr (1923 – 2019).

Trilogien innledes med When Hitler Stole Pink Rabbit, som først ble utgitt på engelsk i 1971 og på tysk to år senere, i oversettelse av Annemarie Böll, som var gift med forfatter og nobelprisvinner Heinrich Böll.

De andre titlene i trilogien er Bombs on Aunt Dainty (opprinnelig utgitt som The Other Way Round i 1975) og A Small Person Far Away (1978).

Oliver Masucci, Riva Krymalowski og Carla Juri i When Hitler Stole Pink Rabbit

Den flotte filmatiseringen av When Hitler Stole Pink Rabbit er nå lansert i Tyskland.

Boka og filmen er basert på forfatterens erfaringer, som opplevde som ungt barn å måtte flykte fra Tyskland med familien etter at Hitler ble utnevnt til kansler av den tyske presidenten Paul von Hindenburg, tidlig i 1933.

Judiths far var den anerkjente dramakritikeren, journalisten og manusforfatteren Alfred Kerr (1867-1948), kjent som «Kulturpaven», som var av jødisk opphav. Alfred Kerr var en av de første journalistene i Tyskland som tok trusselen om nasjonalsosialismen på alvor. Med hjemstavn i Berlin skrev han en rekke artikler som advarte om farene Hitler og nazistene utgjorde. Hitler responderte med å plassere Alfred Kerr høyt på lista over fiender som skulle ivaretas etter at han kom til makten. Kerrs skrifter var blant de som ble offentlig brent, sentralt i Berlin i mai 1933 av en mobb bestående av nazistudenter og professorer.

Alfred Kerr hadde forlatt Berlin for Sveits i januar 1933. Hans familie, inkludert ni-år-gamle Judith (i boka og filmen heter hun Anna), hennes bror Michael (i boka og filmen med navnet Max) og barnas mor Julia forlot byen for å samles med Alfred to måneder senere, bare dager før det tyske føderalvalget i mars, da Hitlers parti vant størstedelen av stemmene. Valget fant sted kort tid etter forsøket på nedbrenningen av Reichstag – det tyske parlamentet – den 27. februar. Nazistene beskyldte Det tyske kommunistpartiet (KPD) for brannstiftingen, besørget forbud av partiet og iverksatte en terrorkampanje mot både KPD og Det tyske sosialdemokratisk partiet (SPD).

I boka beskriver Kerr scenen, sett gjennom Annas øyne: «Da de så ut av vinduet var himmelen over Berlin sentrum strålende oransje. Neste morgen snakket alle om brannen som hadde ødelagt Riksdagen, der det tyske parlamentet møttes. Nazistene sa at brannen hadde blitt startet av revolusjonære, og at nazistene var de eneste menneskene som kunne få stoppet den slags ting – så alle må stemme for dem ved valget. Men mamma hørte at nazistene hadde startet brannen selv.»

Marinus Hohmann og Riva Krymalowski i When Hitler Stole Pink Rabbit

Den nye filmen regissert av den tyske veteranregissøren Caroline Link (Beyond Silence, 1996, Nowhere in Africa, 2001) åpner, som i boka, med en slåsskamp på en barnefest mellom unge Max og ei gruppe gutter kledd i naziuniformer. Under striden river Max et fascistemblem fra skjorta til en av sine kontrahender. Vel hjemme igjen viser Anna det erobrede trofeet til faren, som gjør klart sin fiendskap til nazistene og ber henne om å kaste det. Barna gjør sine egne erfaringer med de samme nazikreftene som truer deres fars liv.

Links filmatisering av When Hitler Stole Pink Rabbit er tro mot romanen, og beretter billedlig Kerr-familiens opplevelser sett gjennom Annas øyne. Tvunget i all hast til å flykte fra hjemlandet og med bare én koffert, må Anna avgjøre hvilke av hennes leker hun skal ta med seg. Hun bestemmer seg for å legge igjen sin eldste og mest elskede leke, en slitt rosa, utstoppet kanin – en beslutning hun senere angrer på da nazistene konfiskerer alle familiens eiendeler.

Vi følger opplevelsene til Anna (fremragende spilt av Riva Krymalowski) og hennes bror Max (Marinus Hohmann), først i eksil i Sveits og deretter i Paris. Deres far (Oliver Masucci) prøver å få seg arbeid, men opplever vanskeligheter med å finne noen som er villig til å ansette en jødisk dissidentjournalist. Sveitsiske myndigheter er opptatt av å opprettholde nøytralitetsposisjonen i krigen, og ønsker ikke å fornærme Hitler. I Frankrike blir Kerr-familien tvunget til å konfrontere de antisemittiske fordommene til deres kvinnelige utleier.

Den eneste arbeidsgiveren som er beredt til å trykke Kerrs artikler i Frankrike kan bare betale småpenger. Til tross for betydelige økonomiske vanskeligheter viser Anna og Max små barns enorme motstandskraft og seighet for å overvinne alle slags hindringer, bare de kan stole på støtten fra deres aller nærmeste.

Riva Krymalowski i When Hitler Stole Pink Rabbit

When Hitler Stole Pink Rabbit følger boka trofast og presenterer sentrale episoder som kartlegger nazistenes brutalitet. Vi får eksempelvis å vite prisen nazistene satte på Alfred Kerrs skalp – 1 000 Reichsmark. Kerr uttrykker sin overraskelse over dusøren og forteller barna trassig at han hadde forventet han var mye mer verdt.

I Sveits lytter Anna til sin mor (Carla Juri) som snakker om skjebnen til de som ble igjen i Tyskland, deriblant en kjent professor som har blitt arrestert og sendt til en konsentrasjonsleir.

Boka beskriver scenen som følger: «Nazistene hadde lenket ham fast til et hundehus ... Hundehuset lå rett ved inngangen til konsentrasjonsleiren, og hver gang noen gikk inn eller ut måtte den berømte professoren bjeffe. Han fikk rester å spise av et hundefat, og fikk ikke røre dem med hendene. Anna følte seg plutselig syk.»

I en annen sentral scene får vi vite om skjebnen til barnas favorittonkel, dyrehavepasseren Julius, som også var jøde. Han blir av nazistene forbudt fra å opprettholde jobben eller en gang å besøke arbeidsplassen og blir stadig mer isolert, og tar til slutt sitt eget liv.

Begge disse episodene er med i When Hitler Stole Pink Rabbit, sammen med billedlige eksempler på antisemittismen som preget sjikt av småborgerskapet både Tyskland og Frankrike.

When Hitler Stole Pink Rabbit

Faktisk forsøkte foreldrene til Judith Kerr, som ville være tilfelle i en hvilken som helst annen vanlig familie, å beskytte sine barn fra det verste i deres situasjon. Judith Kerr, som gikk til å gjøre en vellykket karriere som forfatter og kunstner i Storbritannia (hun døde i fjor i en alder av 95), avslørte sitt sjokk da hun lenge etter publiseringen av trilogien leste et brev skrevet av henne far i Paris. I brevet avslører Alfred Kerr at hans kone var så fortvilet over deres situasjon i Frankrike, at hun hadde i tanken å drepe seg selv og begge barna.

Links film er stort sett positivt mottatt i Tyskland, der mange familier har deltatt på visningene. Noen mediekritikere har imidlertid kritisert filmens bilder av naturskjønne sveitsiske fjell og bruken av romantisk musikk, som de har erklært som uforenlige med Holocausts brutale historiske virkelighet, og som de mente hadde mer til felles med en tradisjonell julefilm.

Dette virker litt malplassert. Faktisk viser When Hitler Stole Pink Rabbit jødenes tragedie fra perspektivet til et barn og hennes familie, som i likhet med millioner av andre opplevde tapet av deres hjem og kjære. På denne måten påkaller filmen, som også Kerrs bok, ufravikelig situasjonen i dag der nok en gang immigranter og minoriteter blir brutalt trakasserte og fascistiske krefter igjen løfter hodet.

I et intervju med Deutsche Welle forklarte regissør Caroline Link at hun så klare paralleller med flyktninges situasjon i dag. Kerr hadde bemerket at hun erkjente at situasjonen for flyktninger fra Syria eller Afrika «er enda mer eksistensiell og forferdelig enn for Kerr-familien i 1933, som i det minste hadde tak over hodet og nok å spise,» og hadde tillagt: «Men hva de alle sammen har til felles er selvfølgelig følelsen av å være i et land der du ikke kjenner spillereglene, ikke forstår språket og må starte på nytt. Kanskje filmen vil lykkes med å gjøre folk sensibiliserte for dette; hvordan det er å finne fotfeste for mennesker som bor i et helt fremmed land.»

Under betingelser der den tyske eliten igjen fremmer antiflyktningesentiment og oppmuntrer til veksten av fascistiske krefter, er visingen av Caroline Links nye film meget betimelig. Den fortjener et bredt publikum.