Rettsforfølgelsen av Glenn Greenwald og den globale krigen mot ytringsfrihet

24 January 2020

Anklagene om «kriminell konspirasjon» som den brasilianske regjeringen har reist mot Intercept Brasil-utgiveren og den anerkjente gravejournalisten Glenn Greenwald er de siste i en serie statsangrep internasjonalt mot den hardt tilkjempede historiske retten til ytringsfrihet. Arresteringen av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange har åpnet flomportene for en global krig mot uavhengig og kritisk journalistikk, og for innføringen av vidtrekkende sensur.

Påstandene fremsatt mot Greenwald i Brasil er i all hovedsak identiske med den første siktelsen utstedt av det amerikanske justisdepartementet i april 2019 i deres henvendelse til Storbritannia for utlevering av Assange for å få stilt ham for retten i USA. Begge mennene er beskyldt for å ha «hjulpet» varslere med å få tilgang til informasjon, som når den var publisert avslørte kriminalitet og korrupsjon på de høyeste nivå av statsapparatet.

Journalist Glenn Greenwald lytter til spørsmål under en pressekonferanse [Foto: AP Photo/Ricardo Borges]

I Greenwalds tilfelle forberedes en tiltale under påskudd om at han «konspirerte» med personer for å «hacke» meldingskontoer og innhente informasjon som beviste at statens toppfunksjonærer hadde brukt en korrupsjonsetterforskning for å undergrave den fascistiske demagogen Jair Bolsonaros politiske motstandere. I forkant av 2018-presidentvalget, som ble vunnet av Bolsanaro, ble den tidligere presidenten Luiz Inácio Lula da Silva dømt for korrupsjon og fengslet og hans Arbeiderparti (PT) sank ned i skandaler.

Når det gjelder Julian Assange er han siktet for å ha «konspirert» med den modige amerikanske varsleren Chelsea Manning i 2009 og 2010, for å få tilgang til store bolker av klassifiserte dokumenter som eksponerte amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan, og usle intriger utført over hele verden for å opprettholde pro-USA regimer og sikre amerikanske strategiske interesser og foretaksinteresser. Ytterligere 17 punkter for spionasje ble deretter tillagt tiltalelista, som nå truer ham med en livstidsstraff på tilsammen 175 år, dersom han blir utlevert og dømt av en skuerett i USA.

Greenwald er enda ikke arrestert, men det er nesten sikkert at amerikanske etterretningsorganer er involvert i de rettslige trekkene for å rettsforfølge ham. Han må ha vært på deres hitliste over prioriterte mediemål siden han i 2013 spilte en nøkkelrolle i publiseringen av lekkasjene utført av NSA-kontraktør Edward Snowden [National Security Agency]. Snowden-lekkasjene avslørte den svimlende graden av NSA-spionering på kommunikasjonene til praktisk talt alle amerikanske statsborgere, og store deler av verdens befolkning.

Julian Assange prøvde å beskytte seg mot den amerikanske statens hevn ved i 2012 å ansøke og få politisk asyl i den knøttlille ekvadorianske ambassaden i London, inntil han ble kastet ut og arrestert i april i fjor. Rett før Assanges utkastelse ble Chelsea Manning sendt tilbake til fengsel for å nekte å vitne for en storjury og trekke tilbake sitt kategoriske vitnesbyrdet fra hennes egen rettssak om at hun handlet alene – uten bistand fra Assange og WikiLeaks – for å få tilgang til informasjonen hun lekket.

Fengslingen av Manning og arresteringen av Assange ble raskt etterfulgt av Macron-regjeringen som iverksatte tiltak for å rettsforfølge åtte journalister for å ha avslørt Frankrikes medvirkning til Saudi-Arabias illegale krig i Jemen. I juni 2019 fant det i Australia sted uhørte politirazziaer på journalisters hjem og mediekontorer. Tre journalister er truet med påtale for offentliggjøringen av lekkasjer som eksponerte krigsforbrytelser begått av australske tropper i Afghanistan, og planer for å legalisere masseovervåkning.

Glenn Greenwald har ikke besøkt USA siden 2013 på grunn av sin berettigede bekymring for å bli arrestert. Med Bolsanaro nå ved makten kan CIAs, NSAs og FBIs lange armer godt og vel strekke seg inn i Brasil, der Greenwald har oppholdsrettigheter gjennom sin partner.

WSWS advarte i 2010 om at Julian Assange måtte forsvares – etter hans husarrest i Storbritannia over blatant fabrikerte anklager om å ha begått seksualkrenkelser i Sverige – for ikke å åpne for et fullskala angrep for å terrorisere og få brakt ekte journalistikk til taushet. Den gang visepresident Joe Biden i Barack Obamas demokrat-administrasjon stemplet Assange som en «høyteknologisk terrorist». Labor-regjeringen i Australia, der Assange har statsborgerskap, hadde da fordømt WikiLeaks’ publikasjoner som «illegal aktivitet».

Innen få måneder stilte imidlertid det store flertall av brorskapet av det politiske eks-venstre, eks-liberale og mediene opp bak den amerikanske staten og dens allierte, mot Assange. Publikasjoner som New York Times og Guardian – som hadde jobbet med WikiLeaks for å publisere Manning-lekkasjene fordi de uansett ville bli publisert – viet deres ressurser til å baktale Assange som en «mistenkt» voldtektsmann og selvtjenende narsissist, som ikke fortjente noe folkelig sympati og støtte. Fagforbund og de falske venstreorganisasjonene internasjonalt motarbeidet enhver kampanje til hans forsvar, nektet å diskutere hans sak og boikottet alle aksjoner for å kreve hans frihet.

De politiske grunnene for at denne dreiningen mot WikiLeaks fant sted må aldri glemmes. Det skjedde i kjølvannet av massive sosiale omveltninger, som til dels ble utløst av informasjon som Manning-lekkasjene inneholdt, og som fikk brakte ned USA-støttede regjeringer. Magasinet Foreign Affairs reiste i januar 2011 nervøst spørsmålet om Tunisia var den første «WikiLeaks-revolusjonen». Bare uker senere ble det tilsynelatende allmektige diktaturet til Hosni Mubarak styrtet av en massebevegelse av den egyptiske arbeiderklassen.

Etablissementet av «venstre» partier, fagforeninger og media er med tusen tråder bundet til finans- og foretaksoligarkiet, og trekker veksler på den brutale utbyttingen av det store flertallet av verdens befolkning. Måten sannheten hadde motivert vanlige mennesker til å reise seg i åpent opprør mot forskansede eliter ble i disse kretsene sett på med gru. En masseomveltning med krav om en slutt på sosial ulikhet og politisk urettferdighet i USA ville eksempelvis true kapitalistklassens og den privilegerte overklassens rikdom og makt, som de er en del av og som de betjener.

Etablissementsorganisasjonenes og medias instinktive respons var å gå sammen med statsapparatet for å forhindre eller sensurere fremtidige avsløringer. New York Times-redaktør Bill Keller skrev helt åpent i november 2010, som respons på WikiLeaks: «Når vi finner oss i besittelse av regjeringshemmeligheter, da tenker vi lenge og vel over om vi skal røpe dem… Pressefrihet inkluderer friheten til ikke å publisere, og det er en frihet vi utøver med en viss regelmessighet.» [utheving tillagt]

De eks-liberale publikasjonenes hat mot Assange nådde i 2016 instinktive nivå da WikiLeaks publiserte lekkede e-postmeldinger som satte ytterligere lys på den militaristiske og autoritære big business-agendaen til Hillary Clinton og Det demokratiske partiet – som var deres preferanse i det amerikanske presidentvalget. Times og Guardian gikk i front for kampanjen for promotering av de fabrikerte løgnene om at Assange hadde «konspirert» med russisk etterretning om å få hacket de lekkede e-postmeldingene, for å få svertet ham som et «redskap» for Vladimir Putin og Donald Trump.

En amerikansk domstol avviste i juli 2019 påstandene om at WikiLeaks hadde samarbeidet med russiske agenturer som «fullstendig skilt fra fakta», og forsvarte hans rett til å offentliggjøre lekkasjene som ble vurderte «helt klart av den typen berettiget den sterkeste beskyttelsen som det første endringstillegget gir [First Amendment of the US Constitution].»

Times og Guardian har imidlertid aldri dementert eller trukket tilbake sine falske beskyldninger og bakvaskelser. Til dags dato går Times og demokratenes partimaskin offentlig inn for at Assange må bli rettsforfulgt, og de fremmer uopphørlig deres påstander om at russisk «innblanding» kostet Clinton 2016-valget. I april 2019 publiserte Times kommentarer som beskrev den første konspirasjonsanklagen mot Assange som en «udiskutabel forbrytelse».

Gitt sin historikk loddet New York Times hykleriets dybder med sin redaksjonelle 22. januar-lederartikkel om tiltalen reist mot Glenn Greenwald. Der hevdet avisa at Greenwalds publisering av lekkasjer i Brasil «gjorde det en fri presse er ment å gjøre: De avslørte en smertelig sannhet om de ved makten.» Lederartikkelen konkluderte: «Det å angripe budbringerne av denne meldingen er en stor bjørnetjeneste, og en farlig trussel for rettsstaten.»

Realiteten er at Times, sammen med ei rekke eks-venstre og eks-liberale organisasjoner og publikasjoner, har bevist gjennom sin medvirkning til forfølgelsen av Assange og WikiLeaks at deres klassetilhørigheter ligger hos foretaksoligarkiet og kapitaliststaten.

Et genuint forsvar av forfulgte journalister og varslere vil bare bli ført frem av arbeiderklassen, som har rett til å få vite sannheten som disse personene modig har lagt for dagen.

Julian Assange er fengslet i Storbritannia og hans utleveringsrettssak begynner i London den 24. februar. Chelsea Manning er i ei celle i USA, Edward Snowden er i påtvungent eksil i Russland og nå er Glenn Greenwald truet i Brasil. Alle de som forsvarer de grunnleggende demokratiske rettighetene som står på spill i deres saker, har ansvar for å slåss for den størst mulig uavhengige mobiliseringen av arbeidere og unge mennesker med krav om deres umiddelbare og betingelsesløse frihet.

James Cogan