Berlin-konferanse tilrettelegger for miltærokkupasjon av Libya

Av Peter Schwarz
22 January 2020

Konferansen om Libya som fant sted i Berlin på søndag handlet ikke om «fred» i det krigsherjede landet, men om fordelingen av krigsbyttet. Den påminnet konferansene der kolonimaktene på 1800-tallet delte opp hele regioner og kontinenter seg-i-mellom.

Bare sammensetningen av konferansen viser dette. Ved bordet satt stats- og regjeringssjefer for de mektigste stormaktene og for regionalmaktene, men ingen representant for landet som fikk sin skjebne bestemt. De to hovedkontrahendene i den libyske borgerkrigen, statsminister Fayez al-Sarraj som sjef for den FN-anerkjente GNA-regjeringen [Government of National Accord] i Tripoli, og general Chalifa Haftar som krigsherre i front for LNA-militsen [Libyan National Army] og innordet med den rivaliserende regjeringen basert på det libyske Representantenes hus i den østlige havnebyen Tobruk, var riktignok innkalte til Berlin, men de måtte forbli på venterommet inntil de kunne fortelles hva konferansen hadde fastlagt. Forøvrig representerer ingen av dem det libyske folket, og begge tjener snarere som marionetter for de forskjellige maktene som slåss om kontrollen over det oljerike landet.

Frankrikes president Emmanuel Macron, i midten til venstre, i utveksling med Tysklands kansler Angela Merkel, i midten til høyre, under gruppebildet fra Libya-konferansen i Berlin sist søndag [Foto: AP Photo/Michael Sohn]

I 2011 ble Libya bombet av Frankrike, Storbritannia og USA, som straks fikk tilslutning fra ei rekke andre land [deriblant Italia, Spania, Danmark og Norge], og myrdet brutalt den mangeårige statssjefen oberst Muammar al-Gaddafi. Siden den gang har landet, som en gang hadde en velutviklet infrastruktur og kunne skilte med Nord-Afrikas høyeste levestandard, blitt omdannet til et helvete av militser som bekjemper hverandre.

Militsene, som baserer seg på islamistiske leiesoldater og lokale stammer, er finansiert og bevæpnet av utenlandske makter. Bak general Haftar, som har amerikansk statsborgerskap og lenge ble ansett som en CIA-operatør, står De forente arabiske emirater (UAE), Egypt, Saudi-Arabia, Frankrike og Russland. Statsminister Al-Sarraj får støtte av Italia, Tyrkia, Qatar og offisielt også av Tyskland. USA hadde lenge vært forpliktet til al-Sarraj, men har nylig vist tendens til støtte Haftar igjen.

Målene som forfølges av de forskjellige maktene er motstridende. Geopolitiske og regionale politiske målsetninger er blandet sammen med økonomiske interesser. For eksempel handler konflikten mellom Italia og Frankrike først og fremst om kontrollen over libyske olje- og gassressurser. Med kartlagte og operasjonelle reservoarer på 48 milliarder fat har landet verdens niende-største oljereserver. Italia, tidligere kolonimakt i Libya fra 1912, kontrollerer nesten halvparten av markedet gjennom oljeselskapet Eni, som er Libyas største olje- og gassprodusent. Den største konkurrenten er den franske Total-gruppa. Frankrike er forøvrig også beroende på Haftars støtte for landets kolonikrigføring i Sahel-regionen.

Borgerkrigen i Libya ville antagelig ha dratt seg videre i årevis i denne formen dersom Russland og Tyrkia ikke hadde intervenert. Russiske leiesoldater fra den Kreml-tilknyttede Wagner-gruppa har nylig levert vesentlige bidrag til Haftars militære suksesser. Tyrkia har på sin side sendt landets egne soldater til Libya, så vel som leiesoldater fra Den frie syriske armé (FSA), for å støtte al-Sarraj. Som gjenytelse undertegnet al-Sarraj en avtale om «avgrensing av innflytelsessfærer til havs», som deler det østlige Middelhavet mellom de to landene. Basert på denne avtalen gjør Tyrkia krav på store gassreserver i det østlige Middelhavet, som også Hellas og Kypros hevder rettigheter til.

Frykten for at Russland og Tyrkia skulle vinne innflytelse i Libya førte de europeiske maktene tettere sammen. Her så Tyskland sin anledning. Berlin deltok ikke i Libya-krigen i 2011 fordi det ble opprettholdt gode økonomiske relasjoner med Gaddafi-regimet, og Tyskland har hatt liten innflytelse i det nordafrikanske landet siden den gang. Nå kler forbundskansler Merkel seg i Otto von Bismarcks maske, som på slutten av 1800-tallet med smarte trekk fikk utnyttet konfliktene mellom andre stormakter, og som en «ærlig megler» hevdet Tysklands stormaktsinteresser.

Berlin-konferansen om Libya, og avtalene som ble oppnådd, bidrar til at Tyskland får etablert seg i landet og får styrket sin politiske og økonomiske innflytelse i Afrika. For dette formålet kalte Merkel sammen alle kontrahendene i Berlin, til sammen 16 stater og organisasjoner.

Frankrikes president Macron deltok på konferansen, som også regjeringssjefene Conte og Johnson fra henholdsvis Italia og Storbritannia. President Putin kom fra Russland og president Erdogan fra Tyrkia. Den amerikanske regjeringen var representert av utenriksminister Pompeo. Høytstående regjeringsmedlemmer kom også fra UAE, Saudi-Arabia og Egypt. De forente nasjoner (FN) og Den europeiske union (EU) var også involverte med sine respektive ledende representanter.

Konferansen ble enig om en erklæring på 50-punkter. Ifølge denne skal våpenhvilen, som allerede på forhånd var etablert gjennom Russlands og Tyrkias mekling, utvides på permanent basis. Militsene skal demobiliseres og avvæpnes, og den eksisterende våpenembargoen, som forlengst er krenket av alle parter, skal nå respekteres og overvåkes.

Det er imidlertid liten tvil om at dette bare er den preliminære fasen for en militær okkupasjon av landet. Josep Borrel, EUs kommisær for utenriksaffærer, hadde allerede før konferansen uttalt til Der Spiegel: «Dersom det blir en våpenhvile i Libya, da må EU være beredt til å bistå med implementering og overvåking av denne våpenhvilen – muligens også med soldater, for eksempel som del av et EU-oppdrag.»

Luigi Di Maio, Italias utenriksminister, uttalte seg også til det tyske nyhetsmagasinet: «Vi trenger et europeisk fredsoppdrag.» Han sa at det var behov for europeiske blåhjelmer, med et oppdrag til havs, på land og i lufta, for å overvåke overholdelse av avtalen.

Fra tyske mediers og politikeres side kommer nå forlangender tett og raskt om en utplassering av Bundeswehr (de tyske væpnede styrker). Forsvarsminister Kramp-Karrenbauer, også styreleder for CDU (Den kristelig-demokratiske union), erklærte sin støtte, og CDU-parlamentariker Johann Wadephul oppfordret til overvåking av implementeringen av våpenembargoen og våpenhvilen. «Vi kan ikke i det lange løp tåle at Libya fortsatt er en lekeplass for våpensmuglere, menneskehandlere og islamske terrorister.»

Dagsavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung kommenterte: «Tyskland må spille en viktig rolle i både etableringen av sikkerhet og for byggingen av en libysk politikk, ikke bare av hensyn til dens rolle i Europa, men også fordi det er i Tysklands interesse å skåne Libya for Syrias skjebne.»

Den tyske styringsklassen ser Libya-konflikten som en anledning til å presse på med den lenge uttalte returen til en militaristisk stormaktspolitikk. Sytti-ni år etter at Hitlers favorittgeneral Erwin Rommel gikk i land i Libya for å føre sin katastrofale Afrika-kampanje, fornemmer de nå muligheten for å få etablert en militær tilstedeværelse i Nord-Afrika. De har støtte fra alle partier. Ikke bare regjeringspartiene i Storkoalisjonen – CDU, CSU [Den kristelig-sosial union] og SPD (Det tyske sosialdemokratisk partiet) – men også De Grønne og Venstrepartiet har entusiastisk ønsket velkommen og støttet Berlin-konferansen.

Det er imidlertid ingen tvil om at våpenhvilen i Libya, så fremt den i det hele tatt materialiseres, bare er et pusterom før krigen, som allerede har ruinert landet, intensiveres ytterligere. Ingen av konfliktene som driver imperialistmaktene inn i stadig mer brutale kriger er løst. Eksperter tror at borgerkrigen i Libya vil blusse opp igjen i løpet av kort tid. Die Zeit skriver for eksempel: «For begge parter er dagens situasjon både militært og økonomisk uakseptabel på lengre sikt. ... Derfor er et nytt utbrudd av vesentlige kamper de kommende ukene ikke usannsynlig.»

Konflikten mellom Tyrkia og Hellas er også ytterligere tilspisset, da Athen-regjeringen til tross for rasende protester ikke ble invitert til Berlin, og er spesielt bekymret for gassforekomstene i det østlige Middelhavet. Nettstedene til det greske utenriksdepartementet og den hemmelige etterretningstjenesten ble i løpet av helgen lammet av tyrkiske hackere. Greske hackere gikk til gjengjeldelse og gjorde det samme for det tyrkiske utenriksdepartementets nettsted. De to fiendtlige NATO-medlemslandene har tidligere vært på randen av krig.

Foruten kampen om olje, markeder og innflytelse, er det fremfor alt intensiveringen av klassekampen som får imperialistmaktene til å reagerer med krig og militarisme. De siste dagene har sett masseprotestene i Irak og Libanon intensiveres, til tross for brutale undertrykkingstiltak. Også i Europa, og da spesielt i Frankrike, står regjeringene overfor massiv motstand.