Libyakonferansen og det nye stormløpet for Afrika

20 January 2020

På søndag ble det samlet for en stor internasjonal konferanse om Libya i Berlin. På invitasjon fra Tysklands forbundskansler Angela Merkel kom statsoverhoder og toppfunksjonærer for de ledende imperialistmaktene i Europa sammen med USA for å avgjøre det ressursrike landets skjebne, og i siste instans hele kontinentets. Representanter for Russland, Kina og de viktigste regionalmaktene, deriblant Egypt, Algerie og Tyrkia, var også inviterte sammen med lederne for de krigførende fraksjonene i den libyske borgerkrig, statsminister Fayez al-Sarraj og general Khalifa Haftar, i tillegg til representanter for Den afrikanske union.

Både i form og lokalisering påminner møtet den beryktede Berlinkonferansen [o. anm.: tidvis referert som Kongokonferansen], fra den 15. november 1884 til den 26. februar 1885, på invitasjon fra den tyske rikskansleren Bismarck. Resultatet var «Generalavtalen fra Berlinkonferansen» [o. anm.: tysk benevnelse: ‘Kongoakte’] som ble vedtatt av representanter for USA, Det osmanske riket, de europeiske stormaktene og Russland. Avtalen fremskyndet kolonioppdelingen av Afrika, og intensiverte i siste instans spenningene mellom imperialistmaktene, som kulminerte med den første verdenskrigs masseslaktinger, innledet i august 1914.

Allerede før Berlinkonferansen var stormløpet for Afrika i full sving. Frankrike okkuperte i 1881 Tunisia, og i 1884 Guinea. Britiske tropper invaderte i 1882 Egypt, som den gangen offisielt var en del av Det osmanske riket. Italia underla seg deler av Eritrea i årene fra 1870 til 1882. Det tyske rike annekterte i april 1884 området de kalte Tysk Sørvest-Afrika (i dag Namibia), etterfulgt av Togo og Kamerun i juli samme år, som også ble erklært «beskyttelsesområder» [‘Schutzgebieten’].

Med Berlinkonferansen økte tempoet for koloniunderleggingen av Afrika, ledsaget av et-til-da ukjent nivå av imperialistbarbari. I løpet av få år hadde de europeiske maktene oppdelt så godt som hele kontinentet seg-i-mellom. Kongo tilfalt Belgia, det meste av Sahara og Sahel-regionen gikk til Frankrike, Berlin sikret seg Tysk Øst-Afrika (dagens Tanzania, Burundi og Rwanda, i tillegg til en del av Mosambik), og Storbritannia erobret Sudan med den endelige knusingen av Mahdi-opprøret i 1899. Dette ble etterfulgt av Storbritannias underkastelse av Sør-Afrika i den andre boerkrigen (1899 til 1902), oppdelingen av Marokko mellom Frankrike og Spania, og Italias erobring av Libya i 1912.

Som på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet går det også ved dagens gjennomføring av nakne imperialistinteresser under dekke av påstander om «diplomati» og «fred». I dag opptrer stormaktene om mulig enda mer nakent for å oppnå de samme målene.

I en kommentar til Libyakonferansen i dagsavisa Tagesspiegel står det helt utilslørt: «Libyas strategiske betydning er grunnen til at så mange ønsker å blande seg inn der – selv om det generelt sett ikke er så attraktivt å investere soldater eller leiesoldater, og milliarder i en borgerkrig med et uvisst utfall. Libya har olje. Den som kontrollerer Libya, kontrollerer den i dag viktigste migrasjonsruten til Europa – og blir dermed en uunnværlig partner for EU.»

Forfatteren Christoph von Marschall, med sine aristokratiske forfedre som var høytstående utenrikspolitiske beslutningstakere i Det tyske riket, uttrykker åpent og klart hvilke tradisjoner Berlin knytter an til. «Tyskland trenger nå Otto von Bismarcks kjølige blikk for realpolitikk, og hans diplomatiske ferdigheter som en ‘ærlig megler,’» fordrer han. Men tilføyer at «den ærlige meglerens rolle imidlertid ikke betyr at han må være altruistisk, og ikke kan representere sine egne interesser. Disse har Tyskland: stabilitet i Libya, reduseringen av trykket på Europa fra ukontrollert migrasjon.»

Den gang som nå er den «ærlige megleren» egentlig en imperialistbanditt, som søker sin «plass i solen». Selv om den tyske regjeringen ikke deltok i NATO-bombingen av Libya i 2011 har den vært desto mer aggressiv i sitt Afrika-engasjement siden sin helomvending i utenrikspolitikken i årene 2013 og 2014. Tyskland er nå involvert med mer enn 1 000 soldater utplassert i den franskledede okkuperingen av Mali, opprettholder en militærleir i nabolandet Niger og fremmer sine imperialistmål på tvers av kontinentet med tiltakende aggressivitet.

Berlin oppdaterte i mars i fjor sine «Politiske retningslinjer for Afrika», som ble først vedtatt i mai 2014. Denne revideringen påkaller «Afrikas tiltakende relevans for Tyskland og Europa», som blant annet skyldes kontinentets stadig mer dynamiske økonomi og «rike naturressurser». Regjeringen oppfordret derfor til en styrking av «Tysklands politiske fokus på, og sikkerhets- og utviklingspolitiske engasjement i Afrika, på en målrettet måte», for å kunne handle «tidlig, raskt, besluttsomt og substansielt», og «anvende hele spekteret av sine tilgjengelige ressurser på tvers av departementene».

De andre imperialistmaktene forfølger tilsvarende målsetninger, og har også økt deres militære og politiske intervensjoner på kontinentet de siste årene. Frankrike har massivt utvidet sitt engasjement i Sahel-sonen, og USA trapper også opp sin intervensjon i Afrika, særlig for å få lagt bånd på russisk og kinesisk innflytelse. Ni år etter NATO-bombingen av Libya – som la mye av landets infrastruktur i ruiner, etterlot tusener av sivile døde og sårede, og førte til lynsjmobbmordet av oberst Gaddafi – er landet igjen i sentrum for imperialistintriger. Men denne gangen er innsats og interesser enda større, med alle de krigførende parter fra forrige krigen satt opp mot hverandre, i kamp om kontrollen over krigsbyttet.

Frankrike støttet i fjor Haftar, i det minste uoffisielt, i allianse med Russland, Egypt og De forente arabiske emirater (UAE), mens Italia og Qatar samarbeidet tett med al-Sarraj’ internasjonalt anerkjente GNA-overgangsregjering [Government of National Accord]. Tyrkia innledet den 5. januar i år oversending av soldater til Tripoli, for å styrke GNA og al-Sarraj mot Haftars militæroffensiv. Tyrkias beslutning ble kritisert ikke bare av general Haftars åpent erklærte allierte, men også av Trump og den tyske regjeringen.

Spesielt Berlin bestreber seg på å få anvendt sine kontakter med begge stridende fraksjoner i den libyske borgerkrigen, for å få brakt dem sammen og økt sin egen innflytelse.

Mye tyder på at Berlin og Den europeiske union (EU) bak kulissene forbereder en omfattende militærintervensjon. Josep Borrell, EUs kommissær for utenriksaffærer, uttalte seg på fredag i et intervju med Der Spiegel der han ikke utelukket en militærintervensjon i Libya fra EUs side. «Det er avgjørende at vi hevder våre interesser sterkere, og om nødvendig robust,» hevdet han. «Dersom det blir en våpenhvile i Libya må EU være beredt til å bistå med implementering og overvåking av denne våpenhvilen – muligens også med soldater, for eksempel som del av et EU-oppdrag.»

Borrell etterlot ingen tvil om at en slik militæroperasjon raskt kunne utvides til store deler av Nord-Afrika og til mer aggressivt å håndheve europeiske interesser mot Russland, Kina og USA. «Situasjonen i Sahel er ikke noe bedre – tvert imot. I fjor ble 1 500 soldater drept i kampen mot terrorister, bare i Mali, Burkina Faso og Niger.» Hele regionen er «ei krutt-tønne», sa han.

Men Europa har «mange muligheter til å utøve makt. Vi må bare ville det. Jeg snakker ikke om militærmakt, i alle fall ikke bare det. Det nye året har knapt begynt, og det virker nesten som om det bare er kriser overalt. Så vi må vite hva våre mål er. Og vi må være beredt, om nødvendig, til å forsvare disse målene selv om de skulle butte med våre alliertes.»

Denne konfliktsituasjonen, i tillegg til truende geberder i forkant av konferansen, bekrefter Lenins analyse i hans klassiske verk Imperialismen: «… under kapitalismen er det eneste tenkelige grunnlaget for inndelingen av interesse- og innflytelsessfærer, kolonier, osv., en kalkyle av styrken til de som deltar, deres generelle samfunnsøkonomiske, finansielle og militære styrke, m.m.. Og styrken til disse deltakerne i oppdelingen endres ikke i samme grad, fordi den jevnbyrdige utviklingen av forskjellige virksomheter, truster, industrigreiner, eller land er umulig under kapitalisme.»

Ifølge Lenin kan derfor allianser mellom imperialistmakter, «uansett hvilken form de måtte anta, enten det dreier seg om én imperialistkoalisjon mot en annen eller om en generell allianse som omfavner alle imperialistmaktene, uunngåelig ikke være annet enn en «våpenhvile» i periodene mellom kriger. Fredelige allianser bereder grunnen for kriger, og de har i sin tur opphav i kriger; den ene betinger den andre, og produserer vekslende former for fredelig og ikke-fredelig kamp på ett og samme grunnlag av imperialistforbindelser og relasjoner innen verdensøkonomi og verdenspolitikk.»

Som med drapet på Teherans general Qassem Suleimani, i strid med folkeretten, og med amerikanske krigsforberedelser mot Iran, må arbeidere og unge mennesker forstå at Libyakonferansen utgjør en advarsel. Kapitalistsystemets dype krise driver stormaktene stadig dypere ned i avgrunnen av imperialistkrig og barbari. Forberedelsen for ytterligere nykononiale aggresjonskriger i Afrika og Midtøsten, som reiser faren for en tredje verdenskrig, kan bare forhindres gjennom mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk og revolusjonært program.

Johannes Stern