Millioner masjerer i Frankrike der streikene mot Macrons pensjonskutt brer seg

Av Anthony Torres og Alex Lantier
11 January 2020

Millioner av mennesker gikk til streikeaksjoner og marsjerte i masseprotester på torsdag, samtidig med den månedlange transportstreiken i Frankrike mot president Emmanuel Macron og hans pensjonsnedskjæringer. Denne nasjonale protestdagen, som var den første fagorganisasjonene har gitt autorisasjon i det nye året, fant sted samtidig med at betydelige nye sjikt av arbeidere meldte seg med i streiken og harmen vokser blant de streikende over Macrons trekk for å banke gjennom sine nedskjæringer til tross for en overveldende folkelig opposisjon.

Etter at han i sine fjernsynskringkastede nyttårsønsker den 31. desember at insistert på at han ikke ville gjøre noen endringer i pensjonskuttene, sendte Macron på mandag reformene som lovutkast til statsrådet, i forberedelse for å fremme dem for avstemming i nasjonalforsamlingen. Denne beslutningen understreket hvor fåfengt den nye samtalerunden som åpnet på torsdag mellom regjeringen og fagorganisasjonene er. Macron har ingen intensjoner om å endre sine nedskjæringer det aller minste. Både fagforbundene og Macron anvender samtalene for å forvirre de streikende med falske forhåpninger om at appeller til hans samvittighet kan få overtalt ham til å endre kurs.

«Massetransittarbeidere i Paris: nei til pensjonskutt»

Samtidig med spredningen av opprop om å få ned Macron meldte raffineri- og havnearbeidere, i tillegg til visse Air France-ansatte, seg med i streiken til de ansatte i jernbanene, massetransitten og offentlige skoler, som ble lansert den 5. desember – nå den lengste kontinuerlige streikeaksjonen i Frankrike siden generalstreiken i mai-juni 1968. Den eneste måten denne bevegelsen kan få stoppet kuttene på er ved å mønstre en bevisst kamp for å få ned regjeringen, uavhengig av fagorganisasjonene som forhandler med Macron.

Stilt overfor de tiltakende kravene om streikeaksjon blant havnearbeidere ble deres fagforeninger tvunget til å forlenge sine første streikeopprop fra én til tre dager. Det er allerede rapporter fra de franske Antillene om matmangel, der importer hoper seg opp i havnene. I storby-Frankrike er havnestreiken tett forbundet og avhengig av den voksende streikebevegelsen ved drivstoffraffineriene, der alle åtte nå er rammet av den nasjonale streikebevegelsen, etter at streiker startet ved individuelle raffinerier på tirsdag.

«36 dager i streik, vi gir ikke fra oss noe»

Til tross for fagforbundenes passivitet søker bredere seksjoner av arbeidere og ungdom å få meldt seg med i kampen mot Macron. Det ble rapportert av individuelle bilarbeidere fra PSA-anlegget i Poissy etter hvert meldte seg med på Paris-marsjen, mens opprop sirkulerer om å blokkere universitetene Sorbonne og Nanterre. Nasjonalrådet for skrankeadvokater (CNB), juristenes fagorganisasjon, rapporterte også at deres 77 000 medlemmer hadde stemt overveldende for å videreføre streikeaksjoner mot kuttene.

Ifølge fagforeningstall tar også over 40 prosent av lærerne til streikeaksjoner, mens transportstreiken videreføres. 67 prosent av lokførerne og 58 prosent av togkontrollørene streiket på torsdag, ifølge ledelsen i De franske nasjonale jernbaner (SNCF), og bare minimale tjenester var tilgjengelige i rushtiden på Paris-metroen, bortsett fra de førerløse linjene 1 og 14.

Under disse betingelsene er det kritiske spørsmålet arbeidere står overfor å ta kampen ut av fagorganisasjonenes hender, som ved hver en anledning forsinker og bremser veksten av kampen ved å promotere et bankerott nasjonalt perspektiv om å få forhandlet frem en avtale med Macron. Veien videre er å bygge aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningene, og å omgruppere de streikende, «de gule vestene» og ungdommen i kampen mot Macron-regjeringen, som del av en kamp mot kapitalistsystemet og for arbeidermakt.

«Alt er mulig [slagord fra generalstreiken i 1936]; staten

Den voksende streikebevegelsen i Frankrike er del av et pågående internasjonalt oppsving av klassekampen på alle kontinenter, med revolusjonære implikasjoner. Titalls millioner arbeidere tar til streikeaksjoner i India, etter massestreiker av amerikanske bilarbeidere og lærere i fjor, etter at masseprotester i Irak førte til okkupasjon av den amerikanske ambassaden i Bagdad, og etter et amerikansk droneangrep som myrdet den iranske generalen Qassem Suleimani den 3. januar. Det er avgjørende å få mobilisert arbeiderklassen internasjonalt, mot faren for krig og for å få ekspropriert finansaristokratiet.

1,3 millioner arbeidere og ungdommer marsjerte i byer over hele Frankrike på torsdag, ifølge tall fra fagforeningene. I Paris, der over 100 000 mennesker marsjerte, gjennomførte politiet gjentatte ganger stormangrep mot de protesterende, der de arresterte 18 og gjentatte ganger skjøt med gummikuler mot dem, deriblant en på kort hold. Titusener marsjerte i andre større byer, blant annet i Marseille, Lyon, Bordeaux og Toulouse.

Blant de streikende som snakket med WSWS er det en voksende fornemmelse av at det trengs en ny strategi og et revolusjonært perspektiv for å bryte ut av blindgata av symbolske nasjonalprotester ledet av fagorganisasjonene som samtidig forhandler med Macron om innstramminger.

Guillaume

Guillaume, en IT-arbeider i privat sektor, som iverksatte sin individuelle streikeaksjon for å bli med i protestene, sa at Macron aldri ville gå med på noen pensjonsavtale som var gunstig for arbeiderne: «Tvert imot, det er ikke i hans interesse. Han forsvarer de rikes interesser, ikke arbeidernes. Jeg mener det er helt utopisk å be ham om noe som helst.»

Guillaume understreket også sin bekymring om den økende krigsfaren, etter USAs attentat på Suleimani: «Attentat på sivile, eller også på partisanere som i Syria, Mali eller Irak – beordret av amerikanerne, eller også av franskmennene under president François Hollande – har ikke noe legalt fundament. Fra standpunkt av de demokratiske rettighetene er det helt uakseptabelt.» Han advarte for at det politiske systemet nå blir «fanget i en selvmordsspiral» med de amerikanske bombingene, og også de europeiske truslene mot Iran.

Murielle, som er sykehusarbeider, sa hun ikke forventet at noe av samtalene mellom fagorganisasjonene og Macron: «Dette er en veldig autoritær regjering, og derfor mener jeg at bare en felles kamp av oss alle faktisk kan få ned Macron. Han prøver å spille på statens autoritet, og han prøver å terrorisere oss. Men vi må bli bevisste på det faktum at om vi alle gikk inn for dette sammen, da kunne vi vinne.»

Murielle

Om sykehusene sa hun: «Arbeidsforholdene er katastrofale, vi lever på fattigdomslønninger, og vi lider alle på jobben. Og nå, med disse pensjonskuttene, det er ganske enkelt ytterligere et angrep, for de vil ha oss til å jobbe enda lenger, og for enda lavere alderspensjon. Men allerede i dag kommer pensjonert helsepersonell tilbake til sykehusene for deltidsjobber, for å få endene til å møtes fordi pensjonene deres er så lave.»

Om tiltakende sosial ulikhet og økningen av milliardærenes formuer i Frankrike og internasjonalt, sa Murielle: «Det er massevis av penger, vi må bare dit de er, for å få hånd om dem. I sine nyttårsønsker sa Macron at det er vi som må gjøre alle oppofringene, for å promotere økonomisk vekst. Men hvis du ser på årsrapportene til Frankrikes 40 største selskaper, henter de inn enorme profitter. Nå har vi fått nok av å jobbe oss selv til døde.»

Jean-Philippe

Jean-Philippe, en pensjonist som deltok i 1968-generalstreiken den gangen han gikk på videregående, sa: «Jeg mener at nå, igjen, begynner arbeidere å glippe ut av fagorganisasjonenes kontroll, ikke bare for pro-regjeringsfagforbundene, men også for CGT [sentralorganisasjonen Confédération générale du travail],» stalinistforbundet som solgte ut 1968-streiken. Han la til: «Jeg tror faktisk fagorganisasjonene allerede har mistet kontroll. … Helt ærlig, jeg meldte meg aldri inn i noen fagforening, for jeg vet at du ikke kan forvente noe av dem. De er akkurat som politikerne, totalt korrupte.»

Han la til: «Macron representerer bare bankenes diktater, vi lever egentlig i en bananrepublikk der korrupsjonsnivået er helt utrolig. ... Hele hans regjering henger bare i én tynn tråd, og det er politivolden. De ser ingen annen måte å forbli ved makten på.»

Jean-Philippe la til at han mente at dersom Macron skulle vedta nedskjæringene i den lovgivende nasjonalforsamlingen, konfrontert med massestreiker og en overveldende folkelig opposisjon, da vil resultatet bli en sosial eksplosjon. «Jeg håper det ikke vedtas,» sa han. «For fortsatt er de protesterende ikke-voldelige, men dersom politiet fortsetter å oppføre seg som de gjør, da vil ting ende ille. Hver gang vi går ut for å protestere, blir vi slått av disse elendige menneskene. Og jeg trodde aldri på pasifisme, for jeg så 1968.»