Australias bushfire-katastrofe eksponerer styringselitenes forakt for arbeidende mennesker

9 January 2020

Varigheten og omfanget av brannene som raser over Australia har sjokkert millioner av mennesker ikke bare i landet selv, men over hele verden.

Siden slutten av august har 8.4 millioner hektar med buskterreng og førsteklasses landbruksarealer gått opp i røyk og flammer. Anslagsvis 1 600 hjem er brent ned og minst 25 liv har gått tapt. Hundrevis av millioner ville dyr er drept og ukalkulerbar økologisk ødeleggelse er resultatene. Og den regulære brannsesongen, som er fra januar t.o.m. mars, da de historisk sett verste og mest ødeleggende brannene har oppstått, er så vidt påbegynt.

I flere uker har en stor andel av befolkningen vært tvunget til å føre sine dagligliv med den skarpe eimen av røyk som inneholder farlige nivåer av giftige partikler. Byer som Sydney, Melbourne, Adelaide og nasjonalhovedstaden Canberra registreres regelmessig som de mest forurensede urbane sentre på kloden. Røyk fra de enorme australske brannene innhyller New Zealands byer og har nådd Sør-Amerika.

Politisk er imidlertid det mest betydningsfulle og varige aspektet av brannkrisen i 2019–2020 at den har lagt åpent for dagen kløfta mellom arbeiderklasseflertallet og det forsvinnende lille finans- og foretaksoligarkiet som kontrollerer produktivkreftene og dikterer regjeringspolitikken.

Det franske aristokratiets representanter under opptakten til 1789-revolusjonen huskes for å ha rådet en sultende og opprørsk befolkning til å spise kake. Den australske statsministeren Scott Morrison vil gå over i historien som den politiske lederen som i all hemmelighet i forrige måned dro på ferie til Hawaii mens landet brant.

Morrison legemliggjør den politiske typen som har oppstått for å pålegge kapitalistoligarkenes diktater. I likhet med sine kolleger internasjonalt – fra Donald Trump, Boris Johnson og Shinzo Abe, til Xi Jinping, Vladimir Putin og Narendra Modi – prøver han å fremstille seg som en mann av folket, mens han sikrer at de velstående får fortsetter å samle sine obskøne rikdommer.

Morrison har bygget sin politiske godkjenning fra den australske styringseliten på gjennomføringen av høyreorienterte forlangender om nedskjæringer av foretakenes og de personlige inntektsskattene, avskaffelsen av sosialprogrammer og kuttingen av lønns- og arbeidsvilkår.

I minst tre tiår har klimaforskere dokumentert, stadig mer alarmerende, hvordan global oppvarming forårsaket av menneskelige klimagassutslipp fundamentalt endrer verdens værmønstre. Hva angår Australia har advarsel etter advarsel blitt meldt om at ytterligere uttørking av store områder av det som allerede var det tørreste kontinentet ville øke regelmessigheten, omfanget og intensiteten av brannhendelser.

Likevel er Morrison beryktet for å ha avvist disse bekymringene og han benekter nødvendigheten av å redusere bruk av fossile brensler, for å beskytte de gjeldende foretaksinteressene til kull- og assosierte energiindustrier. I flere måneder fortsatte han å avfeie brannene som Australias naturlige syklus, uten noen relasjon til global oppvarming.

Tilbake fra sin ferie på Hawaii fordømte Morrison som «hensynsløs» en tweet fra tenåringen Greta Thunberg der hun oppfordret til større utslippsreduksjoner, og for ikke å være i Australias økonomiske interesser – det vil si interessene til gruvekonglomeratene og bankene som tegner for deres enorme operasjoner.

Den 2. januar ble Morrison imidlertid stilt ansikt-til-ansikt med den massive folkelige harmen som vokser av hans regjerings og hele det politiske etablissementets passivitet og likegyldighet overfor bushfire-katastrofen. Arbeiderklasseinnbyggere i den brannherjede byen Cobargo nektet å håndhilse på ham, de ropte fornærmelser og forlangte at han måtte forsvinne.

Møtet i Cobargo avslørte klasserelasjonenes tilstand i Australia. Brannkrisen utløser den typen endring i den folkelige bevissthet som har ført til massekamper og protester i land etter land – fra Frankrike og Nord-Afrika til Chile og India – som krever regjeringers fjerning og en slutt på de uopphørlige angrepene på arbeiderklassens sosiale posisjon. Tillit til det offisielle etablissementet kollapser.

I dagene siden Cobargo har Morrison gått over til skadekontrollmodus, for å forsøke å støtte opp under regjeringens troverdighet og autoritet. Han hevder nå å ta trusselen om klimaendring på alvor og har lovet å møte «uansett de kostnader som må til» for å hjelpe ødelagte lokalsamfunn. Mest illevarslende er at hans diskrediterte regjering har mobilisert tusenvis av militærpersonell for å prøve å ta kontroll over katastrofenødhjelp i de hardest rammede områdene, der raseriet er størst og vanlige mennesker har konkludert med at de må organisere seg på egne vegne.

Den politiske situasjonen har imidlertid endret seg permanent. I millioner av arbeideres og unges øyne er Morrison og hans regjering ikke egnet til å styre. Opposisjonen Labor Party har hatt makten i 19 av de siste 37 årene, og har bevist at de er like forpliktet til foretakenes profittinteresser som Liberal-National-koalisjonen. Partiet er like skyldig for mangelen på ethvert seriøst tiltak mot klimaendring og for nedprioriteringen av essensielle tjenester, også de relaterte til forebyggende brannvern og -slukking. I flere uker har opposisjonslederen Anthony Albanese bare uttrykt tam kritikk av regjeringen for dens håndteringen av bushfire-nødsituasjonen, under påskudd om nasjonal enhet.

En krise legger alltid for dagen klasserelasjonenes essensielle karakter. Det australske politiske etablissementets forakt og likegyldighet overfor vanlige arbeidende menneskers liv og velvære, midt i flammene som omslutter hele lokalsamfunn, finner sin refleksjon rundt om i verden. Det minner om president Trumps holdning til orkanrammede Puerto Rico i 2017, som han først avfeide for ikke å være en reell katastrofe, før han fløy inn for en foto-op og gikk hen til å kaste rundt seg hva han kalte «vakre, myke papirlommetørklær» til desperate tilskuere.

Kapitalisteliten overalt, med samme kortsiktighet og likegyldighet som fra alle utrangerte og reaksjonære styringsklasser gjennom historien, har insistert på at deres smale, nasjonale profittinteresser må prioriteres over samfunnets interesser som helhet.

Den store politiske oppgaven, i Australia og rundt om i verden, er utviklingen av en internasjonalistisk og sosialistisk bevegelse, og av et lederskap i arbeiderklassen. Ingen av de store truslene og utfordringene som arbeiderklassen står overfor – sosial ulikhet, ødeleggelse av demokratiske rettigheter, global oppvarming og dens konsekvenser, og den overhengende faren for krig – kan engang begynne å bli besvart med mindre det kapitalistiske profittsystemet og nasjon-stat oppdelinger og rivaliseringer blir avskaffet.

Arbeiderklassen må, og kan, ta saken i egne hender og iverksette en bevisst revolusjonær kamp for å oppnå transformeringen av det globale økonomiske og sosiale liv over til offentlig eierskap og demokratisk kontroll, inkludert eksproprieringen av bankene og de vesentlige foretakene, og en massiv omfordeling av formue.

Dette perspektivet er skissert i nyttårsuttalelsen publisert av World Socialist Web Site den 3. januar, «Tiåret for sosialistisk revolusjon innledes». Nå er tiden for alle som samstemmer i en kamp for en sosialistisk fremtid, til å treffe beslutningen om bli med i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og Socialist Equality Parties (SEP) rundt om i verden [Sosialistisk Likhetspartier; seksjoner av ICFI].

James Cogan