Bredere krig over Libya er overhengende, der Frankrike og Egypt fordømmer tyrkisk intervensjon

Av Alex Lantier
4 January 2020

Den ni år lange borgerkrigen mellom rivaliserende militser, som ble sluppet løs av NATOs ødeleggelse av det libyske regimet i 2011-krigen, truer nå med å eskalere til en storkrig mellom vesentlige regionalmakter. Da det tyrkiske parlamentet på torsdag stemte for å autorisere en militærintervensjon for å støtte Fayez el-Sarrajs GNA-regjering i Tripoli [Government of National Accord], ble avstemmingen fordømt som ulovlig av sentrale støttespillere for den rivaliserende Tobruk-regjeringen støttet av Khalifa Haftars styrker Libyan National Army (LNA), og de truer nå med å gripe inn.

Egypts presidenten Abdel Fattah el-Sisi meldte etter en telefonsamtale den 30. desember med den franske presidenten Emmanuel Macron et kommuniké som fordømte Tyrkia-GNA-avtalene som «ulovlig utenlandsk intervensjon» i Libya. Sisi sa at Libya, som har ei 1 115 kilometer lang grense mot Egypt, er et «nasjonalt sikkerhetsanliggende» for Egypt. På torsdag publiserte det egyptiske utenriksdepartementet en uttalelse som fordømte den tyrkiske parlamentavstemmingen «i de sterkeste ordelag».

Franske myndigheter rapporterte om samtalen mellom Macron og Sisi der de advarte om «faren for militær opptrapping», og oppfordret «alle internasjonale og libyske aktører… til å utvise den største varsomhet». Både Paris og Kairo uttrykte sine hyklerske forhåpninger om at Libya-konferansen i Berlin neste måned vil føre til en fredelig forhandlet løsning av den libyske krigen.

På bakken bevæpner imidlertid GNA og LNA seg for krig, som også det spraglete utvalget av internasjonale støttespillere bak hver av fraksjonene gjør. Det som er på spill er ikke bare dominansen over det oljerike Libya, men også offshore olje- og gassressurser i det østlige Middelhavet, som kunne besørge 10 prosent eller mer av Europas energibehov. Som resultat blir verden plutselig konfrontert med den veldig reelle og overhengende faren for en full konfrontasjon mellom vesentlige militærmakter, inkludert atomvåpenbestykkede imperialiststater, om dominans over Nord-Afrika og Middelhavet.

På torsdag stemte det tyrkiske parlamentet 325 mot 184, for en væpnet intervensjon i Libya, og ga dermed president Recep Tayyip Erdoğan fullmakt til å beslutte omfanget. Resolusjonen støttet også Erdoğans avtale med GNA om delingen av det østlige Middelhavets energiressurser. Dens uttalte formål er å beskytte «Tyrkias interesser i Middelhavbassenget og i Nord-Afrika», samt å blokkere regionale flyktningestrømmer og å bringe humanitær bistand til Libya.

Erdoğan truet med å sende tyrkiske tropper til Libya «over land, via luft og sjø», og fordømte Egypt og De forente arabiske emirater (UAE) for deres støtte til Haftar, og han spurte: «Hvilken business har de i Libya?»

Ankara sender allerede islamistiske militsmedlemmer til Libya fra Idlib-provinsen i Syria, hvor de var utplassert som del av NATOs proxy-krig i Syria, men nå er omringet av syriske og russiske tropper. NATO-tilknyttede kilder, deriblant Det syriske observatoriet for menneskerettigheter (SOHR), hevdet at 500 syriske krigere allerede er i Libya, og refererte til videoer publiserte av krigerne. Radio France Internationale refererte anonyme kilder på Tripolis Mitiga-flyplass, som hevdet at krigere ble fraktet av al-Ajniha Airlines, som tilhører militslederen og CIA-operatøren Abdelhakim Belhaj.

Donald Trump ringte Erdoğan etter det tyrkiske parlamentets avstemming. Det hvite hus meldte en kort uttalelse, men responderte ikke på presseforespørsler om hans samtale med Erdoğan. Deres kommuniké uttrykte kort: «Lederne diskuterte bilaterale og regionale spørsmål. President Trump påpekte at utenlandsk innblanding kompliserer situasjonen i Libya. Lederne ble enige om behovet for deeskalering i Idlib i Syria, for å beskytte sivile.»

I mellomtiden bevæpner imidlertid Haftars støttespillere raskt hans LNA-tropper og fremmer sine egne strategiske og finansielle interesser. Hundrevis av russisk-støttede leiesoldater, som angivelig er tilknyttet selskapet Wagner Group, slåss i Libya, og det reiser utsiktene til en russisk-tyrkisk konflikt over Libya, så vel som i Syria. Middle East Monitor rapporterte at tre cargofly, ett fra UAE med tropper, og to fra Egypt med våpen, nylig ankom Haftars baser i det østlige Libya.

Haftar, som rykket frem med sine tropper ifjor vår, mens de nå er under vedvarende angrep fra GNA-styrker, sa på torsdag at han kunne ta Tripoli «i løpet av timer» dersom Egypt sendte tropper for å hjelpe ham å knuse Sarraj. I samtalene i Kairo den 1. januar truet han imidlertid Sisi med at Egypt måtte gripe inn militært nå som Tyrkia gjorde det, hvis ikke ville Sisi snart «finne Erdoğans soldater på grensa si».

På torsdag undertegnet også Israel, det gresk-kypriotiske regimet og Hellas en rivaliserende energiavtale i det østlige Middelhavet, om en rørledning som Tyrkia motsetter seg, og som skal transportere naturgass fra farvann utenfor Israel og Kypros til Hellas, Italia og videre. Dette setter scenen for eksplosive konflikter i det østlige Middelhavet, som nå er direkte forbundet med den tiårlange borgerkrigen i Libya.

Kypros har vært splittet i en tyrkisk og en gresk sone siden 1974-krigen over øya, og konkurrerende krav mellom tyrkiske og greske borefartøy utenfor Kypros de siste månedene har ført til voldelige skipskollisjoner. Hellas protesterte voldsomt mot den tyrkisk-libyske MoU-avtalen som ble undertegnet i forrige måned, og utviste Libyas ambassadør til Hellas i protest. Hellas’ høyreorienterte avis Kathimerini skrev at den greske og den gresk-kypriotiske regjeringen hastet seg til å få avsluttet torsdagens avtale «for å forhindre ethvert forsøk fra den tyrkiske naboen for å få stanset prosjektet».

Trusselen om en full regionalkrig over Libya er konsekvensen av imperialistkrigene for regimeskifter som ble lansert av NATO-maktene i 2011, først i Libya og deretter i Syria. Hundretusener er døde, de to landene er ødelagte og titalls millioner har blitt tvunget på flukt fra sine hjem. Mens den syriske konflikten eskalerte til en proxykrig som har involvert Iran, Russland, Kina og NATO-maktene, som nesten førte til et amerikansk missilangrep mot Iran i fjor, og med dét en krig som direkte ville involvert Russland og Kina, reises nå en lignende fare for eskalering i Libya.

NATO startet Libya-krigen for å respondere på arbeiderklassens revolusjonære opprør i Egypt og Tunisia, men den gjenspeilte også konflikter blant de store imperialistmaktene. Washington støttet London og Paris, som var ivrige etter å knuse oberst Muammar Gadaffis regime, en rival for innflytelse i Frankrikes tidligere koloniimperium i Nord-Afrika. Berlin sammen med Roma, den tidligere kolonimakten i Libya, nektet imidlertid offentlig å delta i krigen.

WSWS kommenterte [engelsk tekst] den gangen på rollen til den amerikanske presidenten Barack Obama og til den franske presidenten Nicolas Sarkozy, og bemerket: «Det kan ikke antas at Obama fullt ut har tenkt gjennom implikasjonene av sin støtte til Sarkozys operasjoner. Ved å delta i en krig som Berlin offentlig motsetter seg, har Washington så godt som forkastet sin tiår-lange-politikk for å opprettholde Vest-Europas politiske og militære enhet. ... Washington har iverksatt begivenheter som vil få katastrofale konsekvenser.»

Dette ble bekreftet av forløpet av den libyske konflikten, etter at NATO og organisasjonens allierte islamistiske og stammemilitser endelig fikk ødelagt Gaddafi-regimet i august 2011. Det brøt ut konflikt spesielt mellom Paris og Roma – som i siste instans støttet henholdsvis Haftar og Sarraj – mens Washington måtte trekke seg fra Libya etter fiaskoen og ødeleggelsen av deres konsulat i Benghazi i 2012, med drapet på den amerikanske ambassadøren J. Christopher Stevens.

Siden den gang har skiftende koalisjoner av internasjonale støttespillere stilt opp bak de forskjellige militsfraksjonene som oppsto i Libya. I den nyligere fortid har Frankrike, Russland, Egypt og De forente arabiske emirater (UAE) uoffisielt støttet Haftar, mens Italia, Tyrkia og Qatar har støttet GNA og Sarraj, som formelt nyter FN-anerkjennelse. Trump prøvde å splitte forskjellen og anerkjente Sarraj, men ringte også til Haftar, etter sigende for å erklære sin sympati for LNA.

Disse konfliktene har imidlertid med jevne mellomrom brutt opp i dagen, som i fjor da Frankrike kalte hjem sin ambassadør fra Roma for konsultasjoner – et trekk uten sidestykke siden de to landene gikk til krig under andre verdenskrig.

Faren for et militært sammenstøt som involverer Tyrkia, Egypt, Russland og vesentlige NATO-imperialistmakter er en advarsel til arbeidere ikke bare i Nord-Afrika, men over hele verden. Der det 21. århundre nå går inn i det tredje tiåret, er det tydelig at de vesentlige kapitalistregjeringene ikke har noen progressive løsninger for katastrofene som ble sluppet løs av flere tiår med imperialistkriger i Midtøsten og Nord-Afrika. Når sosiale masseprotester mot ulikhet og klassekamp nå brer seg over Europa og Midtøsten, er det kritisk å få bygget en sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen.