Tysklands regjering fordømmer amerikanske sanksjoner mot Nord Stream 2-rørledningen

Av Johannes Stern
24 December 2019

Den midlertidige stansen i leggingen av Nord Stream 2-rørledningen har forsterket spenningene mellom USA og de europeiske maktene dramatisk. I løpet av helgen kritiserte tyske regjeringsrepresentanter og talspersoner fra nesten alle partier i Forbundsdagen i uvanlig konfronterende formuleringer USAs aggressive handlinger over Nord Stream 2-rørledningen.

USAs president Donald Trump undertegnet fredagkveld til lov et vedtatt fremlegg, som pålegger sanksjoner på foretak involvert i leggingen av Nord Stream 2-gassrørledning mellom Russland og Tyskland. Loven, med benevnelsen «For beskyttelse av Europas energisikkerhet 2019» [‘Protecting Europas Energy Security Act 2019’], ble forfattet av den republikanske senatoren Ted Cruz og den demokratiske senatoren Jeanne Shaheen. Før Trumps undertegning av lovfremlegget støttet begge partier dens vedtak med et stort flertall i Representantenes hus og Senatet, som en del av USAs gigantiske militærbudsjett på $ 738 milliarder [NOK 6,615 billioner].

USAs aggressive handlinger resulterte i en midlertidig stans i leggingen av Nord Stream 2. Det sveitsiske selskapet Allseas, som legger rørledningen med spesialskip i Østersjøen, kunngjorde at de ville stanse arbeidet med prosjektet på ubestemt tid. De republikanske senatorene Cruz og Ron Johnson hadde i et brev truet Allseas’ toppsjef Edward Heerema med «knusende og potensielt fatale juridiske og økonomiske sanksjoner» dersom hans selskap videreførte arbeidet «bare én-eneste-dag» etter lovens vedtak. De advarte: «Du står overfor et binært valg: stopp NÅ og la rørledningen stå uferdig (...) eller gjøre et tåpelig forsøk på å skynde deg å få fullført rørledningen og du risikerer å få satt ditt foretak ut av operasjon for godt.»

Den tyske regjeringen fordømte Washingtons handlinger på det sterkeste. Sanksjonene har blitt «erkjent med beklagelse», uttalte regjeringstalskvinne Ulrike Demmer i Berlin på lørdag. «De påvirker tyske og europeiske foretak, og utgjør en innblanding i våre interne anliggender.» Rolf Mützenich, leder for sosialdemokratenes Bundestag-gruppe, erklærte: «EU og Tyskland er for Trump åpenbart ikke allierte partnere, men vasaller som er forpliktet til å betale tributt ... Vi vil ikke bøye oss for disse utpressingsmetodene.»

Andre representanter fra regjeringen og næringslivet formulerte seg på tilsvarende måte. «President Trump forsøker intet mindre enn å få underordnet Europa økonomisk. Det truer ikke bare et viktig prosjekt for vår energiforsyning, men hele verdenshandelssystemet,» advarte den nye SPD-lederen Norbert Walter-Borjans. Manuela Schwesig, sosialdemokratenes ministerpresident i Mecklenburg-Pommern, oppfordret til at alt nå måtte gjøres for å sikre at rørledningen blir fullført. «Helt korrekt avslutter Tyskland de kommende årene bruken av atomkraft og kullkraft. Så vi trenger rørledningen for vår fremtidige energiforsyning,» uttalte hun.

Den tyske østlige næringsforeningen advarte for at et tabu ville bli brutt skulle rørledningen bli stående ikke-sluttført på grunn av amerikanske sanksjoner. «Mye mer står på spill enn et enkelt økonomisk prosjekt; de amerikanske tiltakene ville være et fundamentalt angrep på vår suverenitet og på EUs selvrespekt,» uttalte foreningens styreleder Oliver Hermes. «Skulle vi ikke få satt en entydig stopper for dette, ville vi risikere å bli en permanent lekesak for makter utenfor Europa.» Han gikk videre til å si at den tyske regjeringen måtte samarbeide med EU for etablering av remedier for å få forhindret slike inngrep for fremtiden.

Figurer fra opposisjonspartiene oppfordrer også til ei hardere linje fra den tyske regjeringens side, som ønsker å holde seg til partnerskapet med Russland for å få fullført rørledningen, men enda ikke har kunngjort eventuelle gjengjeldelsestiltak mot USA. Tidligere miljøminister Jürgen Trittin, som for øyeblikket sitter i Bundestagsutenrikskomitéen for De Grønne, beskrev de amerikanske sanksjonene som «helt uakseptable» og et «aggressivt tiltak». De sikter «tydeligvis bare på å oppnå ett mål; de tar sikte på å oppmuntre til USAs energidominans.» Kansler Angela Merkel (CDU) og EU-kommisjonen må nå gi et «klart svar». Han la til at protestbrev er utilstrekkelige.

Die Linkes [Venstrepartiets] representanter var ikke mindre aggressive. «Det er en helt uakseptabel handling og et lavmål i de transatlantiske relasjoner at USA truer selskaper som er involvert i fullføringen av Nord Stream 2, med lammende sanksjoner,» sa parlamentarisk gruppeleder Dietmar Bartsch til det tyske nyhetsbyrået dpa [Deutsche presseagentur]. Han forventer at den tyske regjeringen ikke vil etterlater denne «økonomiske krigføringen» uimotsagt og svarer med kontrasanksjoner.

Tidligere Linke-partileder Klaus Ernst, som nå leder den mektige økonomikomitéen i det føderale parlamentet [Bundestag], uttalte: «Den tyske regjeringen må umiddelbart motsette seg USAs truede sanksjoner med alle diplomatiske midler, inkludert robuste gjengjeldelsestiltak.» USAs handlinger viser «nok en gang at Europa og Tyskland må frigjøre seg fra USA i utenriks-, økonomi- og sikkerhetspolitikken.» I en «voksende multipolar verdensorden, må EU og Tyskland være fleksible og handle fra sak-til-sak, og i henhold til deres interesser med forskjellige partnere, i stedet for å vise blind lojalitet til USA.»

Den aggressive tverrparti-handlingen fra styringseliten i USA, og den tyske regjeringens tilsvarende stramme respons gjør det klart at konfliktene mellom Berlin og Washington tilspisses ikke bare på grunn av president Trump, men har dype objektive røtter. Tretti år etter den tyske gjenforeningen og oppløsingen av Sovjetunionen, bryter konfliktene mellom imperialistmaktene ut i det fri, som to ganger i løpet av 1900-tallet førte til verdenskriger. Dette gjelder ikke bare konfliktene mellom Tyskland og USA, men også mellom de europeiske maktene.

I et intervju med den mest solgte tyske søndagsavisa Bild am Sonntag hevdet Richard Grenell, USAs ambassadør til Tyskland, provoserende: «Sanksjonene er en veldig pro-europeisk beslutning. ... 15 europeiske land, Europa-kommisjonen og Det europeiske parlamentet hadde alle uttrykt bekymring for prosjektet.» Han sa videre at i Tyskland «snakker folk for tiden om å gjøre mer for Europa, og vi tror at hva angår Nord Stream 2, har vi inntatt en ekstremt pro-europeisk posisjon. Jeg har hørt hele dagen fra europeiske diplomater som takker meg for at jeg gikk til dette skrittet.»

Grenell antyder åpenbart først og fremst til den polske regjeringen og de baltiske statene. De hadde fra starten av på det heftigste avvist rørledningsprosjektet, som nå er nesten ferdiglagt, fordi de fryktet en tysk-russisk tilnærming på deres bekostning. Eksempelvis sammelignet den daværende polske utenriksministeren Radoslaw Sikorski allerede i 2006 kontrakten for leggingen av Nord Stream 1 med Hitler-Stalin-pakten. Det har også vært gjentatt kritikk fra de sørøst-europeiske statene. I løpet av årene 2014 og 2015, da sanksjonene mot Russland stå på agendaen, midt under Ukraina-krisen, hadde de droppet det konkurrerende South Stream-prosjektet etter massivt tysk press. Nå har de anklaget Berlin for dobbeltspill, fordi landet forfølger fullføringen av Nord Stream 2 desto mer besluttsomt.

Hva Grenell og USA forstår med en «ekstremt pro-europeisk posisjon» er klart og tydelig. Til tross for deres voldsomme interne konflikter, er demokratene og republikanerne enige om å intensivere krigskursen mot Russland og Kina, og pisker alle europeiske makter inn på rekke og underordner dem amerikansk imperialismes interesser. «Dere må forstå, dette er en lengestående amerikansk politisk linje som går tilbake til Obama-administrasjonen,» sa Grenell til Bild am Sonntag. Målet har «alltid vært å sikre at ingen land eller kilde må få bygget opp for sterk en innflytelse over Europa gjennom energi».

Allerede på det siste NATO-toppmøtet i London i begynnelsen av desember var fokuset på en massiv gjenopprusting av militæralliansen, som er tankeløst rettet mot de to eurasiske atomvåpenmaktene. Militærøvelsen Defender 2020, planlagt holdt tidlig neste år, vil ikke bare innebære utplasseringen av en NATO-flotilla i Sør-Kinahavet, men er fremfor alt en massiv øvelse for å forberede for en krig mot Russland i Europa. Den amerikanske hæren vil sende 20 000 soldater over Atlanterhavet til Øst-Europa. Totalt 37 000 soldater, 70 skip, 150 fly og 10 000 bakkekjøretøy skal delta i NATOs største militærøvelse siden slutten av den kalde krigen.

I 2014 støttet den tyske regjeringen, sammen med USA, det høyreorienterte kuppet mot den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj i Ukraina, og den deltar nå i NATOs militæroppbygging mot Russland. Den prøver imidlertid å unngå en åpen krig med Moskva over Ukraina, som kunne gjøre hele Europa om til en kjernefysisk slagmark. Den daværende tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel (SPD) skriver i boka «Neuvermessungen» (Re-evalueringer), utgitt i 2017, at «med Minsk-avtalen besørget Frankrike og Tyskland, på vegne av Europa, for første gang å få dempet betraktelig, om enn ikke å få løst den opptrappende konflikten,» og det hadde de gjort «uten USA».

Washington hadde på den tiden vært «i nærheten av ... å levere våpen til Ukraina,» hevdet Gabriel. «Med den kyniske ideen at selv om Russland ikke kunne beseires militært, ville landet bli presset til fredssamtaler raskere dersom det betalte en høy ‘pris i blod’. Krigen i Ukraina ville blitt en krig om Ukraina.» Men Europa var «voksent nok ... til å forutse dette og lot Tyskland og Frankrike forhandle».

To år senere har situasjonen blitt enormt forverret. Mens Berlin og Paris (til tross for deres egne konflikter) presser på med utviklingen av en uavhengig europeisk utenriks- og krigspolitikk – potensielt i en midlertidig allianse med Moskva – presser innflytelsesrike kretser i USA på for en militærkonfrontasjon med Russland. Demokratene kritiserer Trump i riksrettsprosessen for å undergrave «vår nasjonalsikkerhet ved å tilbakeholde militærhjelp til et land [Ukraina] etter at den var vedtatt av Kongressen i USA – til fordel for russerne.»

Det ligger en uunngåelig logikk til grunn for politikken i retning av handelskrig og krig, som i siste instans støttes av alle styringsklassens fraksjoner og partier i alle imperialistlandene. Som i den første halvdelen av 1900-tallet truer rivaliseringen mellom imperialistmaktene over energi og råvarer, profitter og geostrategiske innflytelsessoner, igjen med en krig mellom stormaktene, med mindre den internasjonale arbeiderklassen griper inn med sin egen uavhengige sosialiststrategi og stopper alle kapitalistiske krigsplaner.